"Han tok den! I munnen!"

Ekteskapet vårt er - hvis du spør meg - preget av like deler lykke, terrorbalanse og konkurranse, og vi snakker mye sammen. Selv om vi er milevis fra hverandre snakker og sms'er vi. Innimellom får jeg til og med en sms når han sitter på do og jeg er i stua.

Noen ganger er det kanskje mer monolog enn dialog, men så lenge monologene ikke krever noe av meg, går det greit.

Vi kommuniserer godt, men det betyr absolutt ikke at vi er enige. Vi er rykende uenige om kongehuset, bilprogrammer og min shopping, for å nevne noe.

Han har sine særegenheter og jeg har sikkert mine, men når man elsker hverandre er det lett å la være å irritere seg over at noen han sier "Er jeg ikke flink?" hver gang han noen har kommet på riktig navn på skuespilleren vi ser på tv eller "Den bilen kunne jeg hatt!" hver gang vi ser en bil han noen synes er fin.

For å sette det siste i perspektiv, er hans krav til biler at de er amerikanske eller britiske. Det er VELDIG mange amerikanske og britiske biler på veiene og på tv i løpet av en dag.

Heldigvis er det ikke så ofte han gjenkjenner en skuespiller.

*

Sist tirsdag var jeg i Brussel, og vi ringte hverandre via Facebook for å si god natt.

Etter en god halvtime, tror jeg han ble litt lei av å snakke med meg, så han ropte på bikkja og sa "Whiskey! Snakk med mamma!".

*

Det er et par ting å ta tak i her, og det mest åpenbare er selvsagt at jeg ikke er mamma'n til en hund, men sånn har det blitt hos oss. Vi hadde ledd oss skvett ihjel hvis noen hadde sagt at vi kom til å omtale oss selv som mamma og pappa til en hund før vi fikk den lille hårballen i hus.

Bikkja viste null interesse for min manns iPhone selv om jeg etter beste evne forsøkte å påkalle oppmerksomheten hans. "Whiskey! Whiskey!" ropte jeg uten hell. Men så skrek jeg "TYGGEPINNE!" og da ble det livat.

Etter en kort seanse der dyret gjorde diverse kunster for å få snopet sitt, fikk jeg se ham ligge andektig på gulvet med den dyrebare pinnen mellom labbene via teknologien til selveste Mark Zuckerberg og hans ansatte.

"Nom! Jeg elsker tyggepinnen min."

"Å, så fin," roste jeg.

Det kan hende min mann ble litt sjalu akkurat da. Det kan til og med hende at han fikk et lite drypp eller ble midlertidig sprø, for han la seg ned ved siden av dyret og prøvde å ta fra ham tyggepinnen.

Jeg tok skjermbilder i et bankende kjør. Kun med tanke på å dokumentere det for eventuelle leger og psykiatere i ettertid. Jeg lover.

"Hjelp! Noen! Han tar pinnen min!"

"Jeg kan faen ikke tro det! Han tok den! I munnen!"

Siden det ikke ble nødvendig med legehjelp og medisinering, vurderte jeg å slette bildene, men de var rett og slett for gode.

*

Jeg sendte dem til min mann.

"De bildene sletter du! Du legger dem IKKE ut på nettet!" svarte han.

Ikke akkurat "God natt, kjæresten min" men jeg var bare glad for at jeg slapp å besøke ham på en lukket institusjon.

*

Da jeg kom hjem fra EU hilste han meg med "Du legger dem ikke ut, ikke sant?", men jeg forsto jo at det egentlig ikke var et spørsmål.

Så jeg svarte ikke. Jeg bare gjorde det.

Nå venter jeg på hevnen, ønsk meg lykke til.