Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 31. mai 2014

- Enerom er kjedelig

Klokken var 13.20, og min mor ringte.

- Et lite øyeblikk, sa jeg, jeg skal bare vekke barnebarnet ditt.

Hun svarte med en latter og jeg tenkte at det hadde ikke blitt tatt spesielt humoristisk opp hvis jeg hadde sovet til halv to for 30 år siden. Jammen godt tidene har endret seg.

Nå skal det sies at jeg ikke synes at det er kjempegøy at min sønn sover til langt utpå ettermiddagen heller, men skitt au. Noen ganger er det helt ok å la ungdommen få sove ut etter en hard natt med Facebook. Jeg leste også bøker til langt på natt da jeg var 16.

Det viste seg imidlertid raskt at vi ikke skulle snakke om unger som sover lenge. Min mormor - Mor - var lagt inn på sykehuset. Mor er 94 år og supersprek, så når hun frivillig har ringt 113, er det alvor.

*

Hytta vår er ti minutter unna sykehuset, og jeg dro på sykebesøk til en gammel dame som vissnok ikke kunne snakke fordi hun var så sliten.

Ha. Ha. Ha.

Da kjenner de ikke min mormor.

- Hei, sa hun strålende. Med nesekateter og veneflon.

- Er du sliten? spurte jeg. Bekymret

Hun kikket forundret på meg. Også skravlet vi i et par timer bare avbrutt av leger og bekymrede døtre som ville vite om deres mor, min mormor, var ved sine fulle fem. Jeg svarte bekreftende.

*

Mor og jeg har mye å snakke om. Sølvtøy, for eksempel. Og det faktum at hun satte meg til å skrive testamentet sitt sa jeg var ti år. Da var hun 58. I ettertid har jeg skjønt at det var et slags aktiviseringstiltak. Jeg nevnte at jeg i ettertid har vurdert det som forholdsvis morbid. Det blåste hun av.

- Jeg liker sølv og krystall, sa jeg, og beskrev lysestaker og boller jeg har hjemme.

- Å, så flott, men har du ingen krystallmugger? spurte hun. Som om det var nødvendig for et hvert møblert hjem. Når jeg tenker meg om, er det nok egentlig det, forresten.

Jeg har imidlertid ikke mugger i krystall, men jeg har én fra Eva Solo og et par fra Ikea, og hun var i ferd med å gripe iPhonen sin for å gi ordre i øst og vest for at jeg umiddelbart og uten opphold skulle overta en krystallmugge hun har. Det synes jeg var å gå altfor langt, så det ble stoppet.

Etter det snakket vi litt om krystallboller man (for eksempel) kunne ha is i. Og så snakket vi lenge om is og kaker. Det er en familiesvakhet.

*

Siden det også er en familiesvakhet å legge på seg av å snakke om kalorier, penset jeg samtalen inn på shopping og viste henne et par bilder av mine nyeste innkjøp. Her represtentert ved ett av dem:

Bikkja er dritimponert, "men hvorfor er du så sur?" spurte han. "Fordi jeg trodde jeg skulle klare å holde shoppingen hemmelig inntil kredittkortregningen kom," sa jeg.

- Du er jo den rene backfish'en! sa hun da hun så bildet.

- Unnskyld? sa jeg.

Hun forklarte at det var et kompliment, at det ble sagt om unge, pene jenter da hun var ung, men at det aldri var noen som sa det til henne.

Da jeg kom hjem, googlet jeg det. For å si det forsiktig, har ikke Internett fått med seg at det har hatt noe med pen å gjøre.

- Den kjolen, én kjole til, én bikini, to par sko og tre bluser var et resultat av hevnshopping, forklarte jeg, og dro historien om min manns forkjærlighet for en av bilene sine og intervjuet som sto i Dagens Næringsliv for en uke siden. Og ikke minst blogginnlegget jeg skrev om det.

Hennes reaksjon?

- Tror du han kan hente meg i Corvetten når jeg blir skrevet ut fra sykehuset?

Du snakker om lojalitet fra sine nærmeste. Jeg sa at det nok dessverre ikke kom til å la seg gjøre, men pakket det pent inn i praktiske forklaringer.

*

- Vil du sove litt? spurte jeg.

- Nei, nå prekær vi jo, sa hun. Også gjorde vi det enda litt til.

Jeg begynte å bli litt sliten.

Endelig kom det en portør for å kjøre henne fra akuttavdelingens observasjonspost til avdelingen hun skal være på over helgen.

- Kanskje du får enerom, sa jeg optimistisk.

- Nei, huff, det er så kjedelig, sa mor.

Nemlig.

Heldigvis ble det ikke enerom, og da jeg gikk, var dama i gang med å få seg nye venner. Hadde hun hatt Facebook, hadde hun aldri sovet, og det hadde vel ikke jeg heller, så det kommer jeg ikke til å lære henne.

Min mormor er så forfengelig at hun ikke lot meg ta bilde av henne, så da måtte jeg  ta bilde av bamsemumsen jeg kjøpte i kiosken da jeg gikk i stedet

fredag 30. mai 2014

Dum hund, dum eier

Det er et lite felt bak på leggen som ikke gjør vondt. Det kan jeg takke bikkja for. I hele går lå han som et slakt oppå leggen min og sørget for at jeg i alle fall ikke ble solbrent akkurat der.

Resten av baksiden min er så rød at jeg fikk feber i går. Jeg er så solbrent at min mann mener jeg er mindre begavet. Dessuten at jeg likner på min mor.

Bikkja var så varm at han bare unntaksvis orket å la seg provosere av dyr og mennesker som passerte hytta. Ett av unntakene var en cirka 100 kilos muskelbunt med munnkurv som gikk i bånd sammen med en cirka 120 kilos tatovert muskelbunt uten munnkurv. De var nesten like høye. Eller lave, om du vil.

Dette er bare et eksempel. Rappet fra Wikipedia.

Min lille 11 kilos nyklipte pelsdott, Whiskey, bjeffet så intenst på dette livsfarlige paret at jeg vurderte å fortelle at jeg hadde mektige venner (med våpen), bare sånn for å iverksette et terskelforsvar med det samme.

Heldigvis ble ikke avskrekkingen jeg hadde planlagt nødvendig, og da de to buntene vagget videre, pisset Whiskey på gjerdet bare for å vise at dette territoriumet var hans.

Jeg bestemte meg for å spørre om å ta et bilde av paret når de kom tilbake. Alle som går på tur forbi her kommer tilbake på ett eller annet tidspunkt. Min mann advarte sterkt mot prosjektet. Av sikkerhetsmessige grunner:

- Er du helt tjukk i huet eller, tenk om han blir forbanna? (han sa det ikke akkurat sånn, men det var sånn mottakeren, altså jeg, oppfattet det, og siden vi begge jobber med kommunikasjon, bør han vite at det er hvordan mottakeren, altså jeg, oppfatter budskapet er det som betyr noe).

Jeg så ingen grunn til å følge rådet hans. Et råd er jo tross alt bare et råd (i motsetning til en ordre, for eksempel). Vi rådgivere vet dette bedre enn noen andre. "Gi råd, og gi faen," er mantraet til en god kollega av meg. Sånn er det.

Vi kan ikke forvente at hvert eneste råd vi gir skal følges. Kanskje er det ikke så godt, kanskje har omstendighetene endret seg og kanskje er den som får rådet en dust (nå er dere vitne til et blaff av selvinnsikt, dusten er meg).

Den tatoverte og muskeldyret hans kom tilbake. Det dyret kan være ulovlig å ha i Norge, forresten. Men munnkurven kan kanskje fungere som et tennstempel? Ikke vet jeg.

- Unnskyld, men jeg skriver en blogg, og jeg har tenkt å skrive om den dumme hunden min. Kan jeg ta et bilde av deg og hunden din? spurte jeg.

- Nei, men tror du på det de sier om at hunder og eiere likner på hverandre? spurte han tilbake.

Og hva kunne jeg si til det, liksom.

torsdag 29. mai 2014

Sikringskost

I går ankom vi hytta på Ringshaug igjen. Vi - eller jeg - benytter en hver anledning til å komme ut hit. Til sjøluft, saltvann og til planklipp og vedlikeholdsoppgaver som står i kø.

Sist gang var det en utelampe og et oppheng til en hageslange som skulle monteres - i tillegg til klipping av meterhøyt gress, som var blitt så høyt fordi undertegnede hadde ødelagt gressklipperen.

Utelampen ble montert i en vill fart, for sånn går det når alt blir utsatt og man må i et møte søndag ettermiddag, og det sannsynligvis er kø på E18. Men den ble montert på forskriftsmessig måte, naturligvis. Ingen vil ha en masse støt i kroppen når de ikke engang har nok hår på hodet til at det ser morsomt ut å bli elektrifisert.

Sikringene ble derfor behørig skrudd ut. Alle sammen. Bare for å være helt sikker.

*

Normal rutine når vi ankommer hytta, er at vår yngste sønn annekterer annekset, min mann bærer inn bagasje og handleposer - rydder inn og begynner og lager mat - og jeg tar den tissetrengte bikkja med på tur.

Det siste jeg hørte da jeg lukket smijernsporten bak meg var at min sønn sa "Pappa! Strømmen har gått i annekset!".

Jeg katalogiserte det som et mindre problem. Han har tross alt et rom inne i hytta han kan bruke hvis alt annet skulle svikte.

*

Da jeg etter en lang og hyggelig tur kom tilbake til hytta, hørte jeg min manns stemme fra kjøkkengulvet. Et underlig sted å være for en mann av hans kaliber.

"Jeg har en god og en dårlig nyhet," sa han.

Jeg elsker slike gåter.

"La meg gjette litt først," sa jeg.

Hva kunne den gode nyheten være? Hadde noen revet badet og bygd det ut til dobbelt størrelse i løpet av de tre dagene siden vi var her sist? Neppe.

Kanskje vi hadde vunnet et gavekort på hageplanlegging? En flislagt inngang? Grus fra porten og inn til døren? Malingstrøk nummer tre på veggen bak hytta? Strøk to og tre på annekset? Å, jeg vet det! Jeg skulle endelig få bringebærbusker!

*

"Den dårlige nyheten er at jeg glemte å skru på sikringen for kjøleskapet og fryseren etter at jeg monterte utelampen sist," sa han. "Og nå må vi kaste glutenfrie varer for tusenvis av kroner."

"Den gode nyheten er at vi har en fryser som ikke er gjengrodd av is."

*

Jeg ble kjempeglad, jeg. Noe skal jo gubben ha å gjøre i ferien sin.

Bildet er rappet fra Google, for jeg gadd ikke gå ut i gangen å ta et av vårt skap. Så lat er jeg.

søndag 25. mai 2014

Marerittet i Bambleskauen

Jeg kan fremdeles våkne opp og tro at jeg er i ferd med å bli spist av en bjørn eller - enda verre - må starte dagen med sekk og dårlig humør sammen med et par hundre andre tenåringer for å gå den årlige "Grasmyrmarsjen". Den varte bare i ett døgn, men det føltes som en uke. En helvetesuke.

Mine ungdomsskolelærere - på Grasmyr ungdomsskole - har mye å svare for. Det har også min mor (tilfeldigvis Grasmyr ungdomsskoles kontordame), som nektet å skrive under på at jeg hadde et snev av en dødelig sykdom eller i den minste en svært sterk menstruasjonsblødning, slik at jeg måtte bli hjemme og spise is / ligge med nesa i en bok / fem centimeter fra en høyfjellsol.

*

Jeg og naturen har i mange år hatt et veldig anstrengt forhold. Det har gått så langt at vi har prøvd å ta livet av hverandre i flere omganger. Den har prøvd seg via snikende smådyr og intrikate medisinske fenomen, jeg har vært metodiske i å slå ihjel veps, mygg og andre dyr jeg er sikker på å vinne over, gå i pels og kjøre SUV pluss et par andre biler som virkelig får fart på drivhuseffekten.

Heldigvis er naturen og jeg i ferd med å bli venner. Det er ikke takket være min tid på Grasmyr ungdomsskole.

*

Da jeg var cirka åtte, likte jeg naturen godt (selv om jeg også da drepte deler av den):

Alle bildet er hentet fra min venninne Nina Aarhus' fotoalbum. Jeg tror også båten var hennes. Mulig også fisken. Jeg har aldri hatt fiskelykke

Men fra ungdomsskolealder hadde jeg altså bare lyst til å dø hver gang jeg så et tre. Og sånn skal det jo ikke være.

*

Hvert år skulle lærere og elever fra Grasmyr ungdomsskole på tur i tjukkeste Bambleskauen. Alle elevene visste om minst én gærning med pælær (gummistøvler), snekkerbukse og hagle som holdt til der. Og minst én hadde en fjern slektning som var blitt hjerneskadd etter å ha ramlet ned fra en av de mange skrentene i kommunen eller dødd av huggormbitt.

Det var mye huggorm da jeg var ung. Det var mye flått også, men det var før Dagbladet oppdaget at flått var farligere enn å tro på alt man leser mens man soler seg uten solkrem, spiser hamburgere fra McDonalds og drikker palmeolje rett fra lever'n.

Det aller farligste i min barndom var nok likevel dioxinene i Frierfjorden, og sånn sett var det jo lurt av lærerne å ta oss med til et sted langt fra saltvann og svaberg. Til det eneste stedet på jordens overflate der solens stråler aldri har klart å trenge gjennom.

- Omtrent som rumpa til lærer'n, flirte vi der vi gikk og svettet. I gummistøvler. Noen av oss. Fordi vi var så redde for huggorm.

Jeg hadde i det minste krøllet håret før vi skulle på tur. Dette måtte vært dag 1. Dag 2 kan jeg garantere at jeg så såpass jævlig ut at ingen ville våge å feste trynet mitt til film.

Når gummistøvlene var så fulle av fotsvette at de begynte å bli seriøst tunge å gå med, byttet vi til joggesko. Men selv da var vi (les jeg) så redd for både huggorm og mygg at vi (les jeg) sørget for å dra sokkene godt opp over buksene. Her måtte stil vike for det praktiske. Det er med andre ord historisk, og nok en grunn til å mislike hele opplegget.

Hva hadde 80-tallet vært uten tennissokker? 

Jeg kan ikke si at jeg likte turer i skog og mark før jeg ble tvunget til å gå Grasmyrmarsjen heller, men jeg vet at jeg hatet det i nesten 30 år etter. Og jeg visste at min turglede ikke kom til å øke av å bli tvunget til å gå i skyggen av furutrær med tung sekk. Eller av å sove under en plastduk som ble dryppende våt på innsiden i løpet av natten.

Det blir ikke noe mer enn en plastduk selv om man kaller det en gapahuk. Uteliggere har mer fancy overnattingsfasiliteter enn vi hadde. Gapahuk my ass. Og mens vi er inne på det temaet ... nei, forresten, det lar vi ligge. Jeg har fortrengt den delen. Det eneste jeg husker, var at jeg var særdeles verdig trengende da jeg endelig kom hjem til min svikefulle mor.


*

Jeg har alltid vært redd for ville dyr generelt, og bjørner spesielt. At jeg i sin tid inngikk prøveekteskap (alle har rett til et prøveekteskap, husk det) med en mann ved navn Bjørn, vitner jo bare om hvor håpløst det prosjektet var. Så gikk det da også fort over.

Skogen i Bamble er ikke først og fremst berømt for sine forekomster av bjørner, men så vet jo alle at disse livsfarlige dyrene ikke akkurat er PR-kåte. Bare fordi man ikke leser om dem i avisene, betyr jo ikke at de ikke er der. Det er det samme som at ikke alt som står i avisene er sant.

*

Når jeg ser gjennom bilder fra 80-tallets skogturer, er jeg likevel noe usikker på hvem som hadde blitt mest skremt: jeg eller bamsefar.



Jeg trenger antakelig ikke fortelle at jeg er til høyre på bildet, du kan jo bare late som du er en bjørn og tenke hvem du hadde blitt mest nervøs av å møte (Beathe Egedahl Selander til venstre)

Eller, nei. Det var tull. Jeg hadde fått bamse til å skite på seg av skrekk.


fredag 23. mai 2014

Kjære, jeg måtte bare

I dag kan den som vil kjøpe Dagens Næringsliv og få med seg magasinet D2 som blant annet inneholder en salgsannonse for min manns Corvette. I alle fall er det mitt ønske. At bilen blir solgt, altså.

Foto: Sune Eriksen, bildet er lånt fra D2

Men det blir den nok dessverre ikke, for uansett om min mann mot formodning skulle bli nedringt av kjøpere, vil han ikke selge sin kjæreste eiendel for all verdens rikdom. Derimot vil han kanskje tilby dem meg. Særlig etter han har lest dette.

Kjære Stein Jacob,

Jeg er så glad du har kommet ut av skapet. Som spontanshopper, that is. For når jeg leser artikkelen ser jeg at du bare måtte ha den. La meg sitere:


- Hvorfor ble det deg og Corvette?


- Jeg hadde lite jeg skulle ha sagt da selgeren fyrte opp bilen, V8-lyden fylte lokalet og yngstesønnen min Henrik utbrøt at "denne skal vi ha".


Vel, min kjære. Jeg har det på akkurat samme måte. Her ser du et bilde av min mislykkede shoppestopp (men svært vellykkede shopping) den siste måneden:

Den sorte jakken kostet 9.900, så har du en viss idé om den totale summen

Du forstår meg sikkert når jeg sier at det ikke er så lett når selgeren sier "denne/disse må du bare ha".


Jeg minner deg om ett sitat til fra D2 før jeg avslutter:

- Som å shoppe en familiehund? 
- Nei, det var et godt valg. Jeg smiler ikke så ofte, men når jeg kjører denne kommer smilet frem.

Kjære. Jeg unner deg å smile hele dagen. Det håper jeg du vet. Det hadde jo selvsagt vært hyggelig om du smilte litt når du var sammen med oss og bikkja også, men vi elsker deg også når du er sur. (Dessuten - var ikke det å kjøpe vår høyt elskede Whiskey et godt valg????)

Siden jeg tror du elsker meg, vet jeg at du også unner meg å smile, og siden jeg vet hvor skarp du er, vil jeg tro at du ser hva som IKKE er på bildet over.

Nemlig sko. Og du vet jo hvor glad jeg blir av å kjøpe en fem-seks skikkelig dyre par sko i slengen?

Så, kjære, jeg stikker ut en tur nå. Vi snakkes i kveld. Hvis du ikke er sur når du kommer hjem, kan du få se på skoene jeg kommer til å kjøpe.

D2 i dag


torsdag 22. mai 2014

Som man reder

- Kan jeg ta et bilde av deg? spurte jeg.

Det sto en lys, vel, temmelig mørk, men i alle fall levende feier foran meg. Han sa at det var helt ok, men jeg så at han lurte på hvorfor.

- Æh. Jeg blogger, ser du, sa jeg.

- Å, ja, sa han og lot som han ikke synes jeg var gal i det hele tatt.



Høyst levende feier

Jeg viste ham stigen jeg hadde lånt av naboen, men siden jeg allerede hadde forstått at han kanskje mente jeg var litt i overkant åpen og inkluderende, lot jeg være å fortelle om samtalen jeg hadde med min mann der jeg i klare ordelag fortalte at å plassere vår stige innerst i en bod med to draugtunge kajakker og tre tonn med annet rot, ikke kvalifiserte til prisen for årets mest omtenksomme ektemann.

Bod som ikke likner grisen


Naboens stige, naboens hus

Feieren bar stigen bort til pipen og sa:

- Jeg tror ikke jeg trenger stige, jeg, for denne pipa er så kort.

Kjempelang er den jo ikke


"Hæ," tenkte jeg. "Skal han KASTE feiegreiene opp?"

Men nei, da. Han åpnet feieluka nederst på pipa og feide NEDENFRA! Smartingen.


- Så hvordan vet du at du har nådd toppen? Skal den stikke opp av pipa, den ... greia? spurte jeg.

- Nei, jeg merker bare at det blir mindre motstand, forklarte han. Men en litt for langsom, pedagogisk tone. En litt sånn "jeg prater til et barn eller en gal dame"-tone.

Han lukket luken og sa at det var en ganske ren pipe. Mitt bitte, lille husmorgen rørte så vidt på seg og rødmet av stolthet langt inne i meg et sted.

- Vent! sa jeg. - Jeg må ta bilde!




En nyfeid luke

- Det var mest løv her, sa han.

- Hva med fuglereder? spurte jeg.

- Nei, men det er noe dere må passe på, for det er det mye av rundt omkring her, sa han.

- Jeg tror dagens blogg skal handle om brannsikkerhet, sa jeg.

- Da må du love å skrive at det er viktig å sjekke brannvarslerene, sa han.

- Hvor ofte? 

- Skifte batteri én gang i året og sjekke om batteriet virker én gang hver måned, sa han.

- Jeg lover, sa jeg.

- Det er bra, sa han. 

- Vi har sånn brannteppe på kjøkkenet også, sa jeg.

- Du er virkelig flink, sa han.

- Takk, sa jeg.

- Husk at du må passe på det der med fuglene, sa han.

- Jeg tenker at vi bare brenner dem opp, jeg, sa jeg.

Han snudde ikke ryggen til meg da han gikk.

onsdag 21. mai 2014

- Du må drenere

- Jeg trenger roser som kan stå i store potter og stort sett klare seg selv, sa jeg.

Hun skulle bare visst hvem hun snakket med. Jeg er blomster-dödaren.

- Blomster ... De er som barn ..., sa hagesenterdamen.

"Jøss," tenkte jeg og så for meg at de laget sin egen Grandiosa til middag og la i en 60-vask nå og da. I så fall skulle dette gå fint.

Vi ble enige om at jeg til nød fikk lov til å kjøpe syv robuste lavendel, tre små lavendel (jeg gir dem maks to uker) og to store roser med tilhørende potter og rosejord (hæ? jord laget for eller av roser, lurte jeg på, men jeg spurte ikke) samt en pose med kuler.

Kuler, ja. Fordi:

- Så jeg tar bare disse bøttene med rosene og setter ned i pottene? spurte jeg.

- Nei! Nei! Nei! Nei! Jeg er så glad vi hadde denne samtalen, sa hagesenterdamen.

- Du må plante dem om.

- Plante? Dem? Om?

- Ja. Du må  drenere.

- Akkurat.

- Med pellets.

Min far har jobbet med pellets i mange år. Jeg vet at pellets er små, runde dingser. Som for eksempel kan være av ulike kvaliteter plast. Det ante meg at dette ikke handlet om plast.

Hun ga meg en pose som var lett som en fjær. Innholdet skulle være nederst i pottene.

Oppå der skulle det være jord, så måtte jeg ta rosene ut av plastpotten før jeg plasserte plantene ned i potten av leire (tung som et helvete, forresten) og med nennsom hånd la ROSEjord rundt den til den sto pent og fornøyd og speidet utover fjorden. Deretter var det viktig å vanne godt.

Du vil ikke tro hvor mye arbeid som ligger bak dette stusslige resultatet


- De er som barn, gjentok hun.

Og jeg kjente at jeg fikk dårlig samvittighet. Ikke bare fordi jeg ikke er en sånn mamma som baker pepperkaker, lager sandslott, tegner festlige bursdagsinvitasjoner eller inviterer til diskofester midt i skoleåret, men fordi jeg ikke engang visste at man måtte plante om roser.

Jeg liker ikke ha dårlig samvittighet.

Heldigvis kom jeg på at blomster slett ikke er som unger. Jeg er i alle fall ikke en så dårlig mor at jeg graver ungene mine ned i jorden til hodet stikker opp og setter hageslangen på dem en gang i uken.

I morgen skal jeg tilbake bare for å få en mulighet til å fortelle hagesenterdamen det. Og kanskje kjøpe nye planter hvis de jeg plantet i dag allerede har rukket å dø.


Alt dette kommer til å være dødt om en måned. Unntatt hundematen og hanskene, kanskje

tirsdag 20. mai 2014

To drap

I dag har jeg drept en gressklipper og en veps. Pussig nok er det drapet på vepsen som har gått hardest inn på meg. 

Jeg hadde jo ingen grunn til å drepe den. Den holdt ikke på å stikke meg, den var riktig nok på vei inn mot intimsonen min, men det var jo ikke dens skyld at intimsonen min for veps er på fem og en halv meter.

Vepsen satt på et kosteskaft rett ved siden av der jeg satt og leste. Den var diger.

- Det er antakelig en dronning, tenkte jeg.

*

Siden jeg er republikaner i tillegg til å være vepsemotstander, kan jo hvem som helst forstå hvordan den historien kom til å ende.



- Hvis den røya tror at hun skal finne et sted å lage bol her, tar hun feil, sa jeg høyt til meg selv og tok et annet kosteskaft og knuste den digre vepsen til jeg hørte det knaste.

Den falt ned og ble liggende i fosterstilling og ynke seg. Jeg hørte det ikke, men jeg så det. Det rykket i den lille kroppen. Jeg reiste meg og tråkket den flat. Det var det beste som kunne skjedd den. Alt tatt i betraktning.

*

Humøret mitt var blitt elendig, jeg følte meg ordentlig slem og jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte drepe det stakkars insektet. På toppen av det hele lurte jeg på om jeg var blitt bløt. Jeg har da aldri ofret en død veps en tanke tidligere. 

Jeg var så sur at jeg like gjerne kunne begynne å klippe gresset. 

Jeg dro hardt i tråden som alltid får motoren til å gi fra seg et host når andre gjør det samme. Null reaksjon.

- Pokker. Jeg er ikke sterk nok, tenkte jeg.

*

Etter å ha trukket i tråden to ganger til, fant jeg derimot ut at jeg var for sterk, for tråden trakk seg aldri tilbake, og i følge min mann som bare har hør meg beskrive dette over telefonen, har jeg for evig og alltid drept hans nesten helt nye, elskede gressklipper.

- Den var ikke akkurat et levende vesen, prøvde jeg meg og sendte en tanke til vepsen som nå kanskje var en vepseengel. - Den kan sikkert fikses.

Det virket ikke som han var sikker på det. Jeg vurderte å felle en tåre for vepsen og si at jeg gråt for gressklipperen, men det får være grenser for hykleri, og dessuten tror jeg karma gir ekstrastraff for sånt.

søndag 18. mai 2014

- Kom deg ut!

- Kom deg ut! sa jeg.

- Jeg hater deg, din, din, din ...

Jeg kom ikke på noe, og det så heller ikke ut til å bry ham noe særlig. Faktisk så han ikke på meg en gang. Jeg fortsatte:

- Jeg hater deg, ta med deg alt du eier! Ta med deg den ekle kompisen din og dra!

- Det eneste du har gjort i hele dag, er å surre rundt her inne! Jeg er så drittlei av deg.

- Og all den drittmaten du stapper i deg! Jeg blir kvalm!

- Jeg slår deg paddeflat, jeg sverger! Jeg knuser deg med ... med ... med ....

Æsj. Jeg fant ikke på noe lurt her heller. Jeg er jo ingen morder. Normalt ikke, men nå var jeg skikkelig forbanna. Ikke minst fordi ordene mine ikke hadde noen virkning i det hele tatt.

Jeg begynte for alvor å heve stemmen. Jeg begynte å fekte rundt meg. Med fjernkontrollen.

- DRA TIL HELVETE!

- JEG HATER DEG!

Plutselig sto både han og kompisen stille. Og jeg skjønte at jeg hadde tatt grundig feil. Det var ikke en "kompis", det var en venninne. Og de begynte å kopulere rett foran meg.

Så jeg fant en avis. Og slo dem. Til de døde.

Jævla fluer.


lørdag 17. mai 2014

Den frie viljen

Vi har det godt, vi som lever i Norge. Det håper jeg du har reflektert litt ekstra over akkurat i dag. Kanskje sitter du nå og forbanner ett og annet gnagsår, og jeg skal ikke på noen måte bagatellisere det, men ... eller jo, det skal jeg likevel, for hvis et gnagsår er det største problemet ditt, er du kjempeheldig.

*

Nå kan det selvsagt hende at du bor i Norge og ikke er verken rik eller frisk. Det er dumt. Men du har det statistisk bedre enn om du var syk og fattig og bodde i la oss si Nigeria eller Afghanistan.

Ikke minst har du stemmerett og stort sett kan du få lov til å gjøre hva du vil. Så lenge du ikke plager andre.

Du har til og med lov til å plage andre bitte litt, virker det som. Som for eksempel hvis du er inne i den russebussen som står rett under meg akkurat nå.

Jammen spiller du og vennene dine høy musikk. Jeg håper bare at du ikke er døddrukken og at du har hørselsvern, for jeg håper at du skal leve lenge i landet, og ikke minst at du skal jobbe slik at du kan betale pensjonen min når jeg blir gammel.

Det er forresten omtrent tre kvarter til hvis du ikke snart skrur ned den musikken.

*

For min del har dette vært den beste 17. maifeiringen ever. Du snakker om frihet! Planen var enkel: Jeg skulle ligge på verandaen og sole meg. Punktum.

Den ble litt ødelagt av at jeg våknet klokken elleve og at det var en smule skyet resten av dagen, men den ble forbedret av at min yngste sønn dro på 17. maifrokost før jeg våknet, og at min mann løp i timesvis rundt i Nordmarka. Min eldste sitter med nesen i en eksamensbok i et annen land og husker neppe at det er noe å feire her hjemme.

*

Innimellom - et par ganger i året, kanskje, stopper jeg opp og spør meg selv "hva vil du aller, aller helst gjøre akkurat nå?". Det gjorde jeg i dag.

Svaret var litt overraskende, for jeg trodde jo virkelig at toppen av lykke var å ligge på magen med Jo Nesbø. Boken hans, that is.

Men nei, da. Fru Frisch hadde lyst til å gjøre rent. Hva gir du meg? På selveste 17. mai hadde dama en lengsel etter støvsuger og kluter. Du snakker om å være fri fra sosiale konvensjoner.

Så da ble det rent. Hurra for den frie viljen. Og for dem som lar oss beholde den.

Lenge leve!


fredag 16. mai 2014

Få det ut

Hvis du ikke kjenner gleden av en skikkelig god grining, vil du antakelig ikke skjønne hva jeg skal snakke om nå, men følg med, så lærer du kanskje noe. Det er alltid lurt å være åpen for noe nytt.

Min mann er det. Åpen for nye ting, altså. Det er bare så synd at han blir sabotert. Av undertegnede.  

*

Nå tror du kanskje at jeg kommer til å røpe noe skikkelig spennende, men det er noe så lite erotisk som at vi (eller formelt, jeg) abonnerer på damebladet KK.

Sex og kaker ... det er jo nesten porno

Jeg synes KK er et ganske middels blad, og har i mange år prøvd å få ham med på å si det opp, men hver gang regningen for årsabonnementet kommer og jeg sier "Nå sier vi opp dette drittbladet, eller hva?", svarer han vagt at det jo ikke er så mye penger (jo! det er nesten et par helt ok sko!) og at det er nokså mye bry å få avsluttet slike ting (nei! det er én telefonsamtale!).

Og siden jeg er ganske lat, har jeg ikke gjort noe med det.

Men det var før jeg fant ut den egentlige grunnen til at han vil fortsette å sniklese KK på do: Han vil "finne ut hvordan FIENDEN tenker".

Fienden, altså. Som i kvinner (og muligens kvinner med klær. Kanskje helst i bikini.)

*

Dette var et sidespor, for hele poenget var at han ikke lenger har mulighet til å lære om oss kvinner etter at jeg fant ut grunnen. Da konfiskerte jeg nemlig bladet umiddelbart etter at jeg har tatt bildet av horoskopet til Steinbukken og sms'et det til en venninne som er født sent i desember også gir jeg bladet videre til en god kollega på jobben.

Jeg skal jaggu ikke ha noe av at et mannfolk vinner informasjonskrigen.

*

Nå er vi tilbake til hovedsaken: gråt og tenners gnissel.

Kort fortalt hadde jeg trengt å få ut litt gørr i dag, men det er jo sosialt selvmord å sette seg ned midt i byen å tute, dessuten liker jeg å være i fred også for bekymrede familiemedlemmer når jeg lar snørr og tårer strømme ukritisk, så jeg ventet på en passende anledning.

Det ser nemlig mye mer dramatisk ut enn det er. Egentlig er det ikke dramatisk i det hele tatt. Det er nesten litt godt.

Det er selvsagt bedre å få seg en god latter, men det er slett ikke så verst å ule litt heller. I kontrollerte former. Som for eksempel inne i en bil, bak sotede ruter, innerst i en betonggarasje mange meter under jorden.

*

Jeg gledet meg faktisk litt.

Men tror du ikke det sto en jævel halvveis inn på parkeringsplassen min? Jeg vet hvem han er. Han går med hatt.

Jeg gikk fra å ha en forventningsfull tåre i øyekroken til å bli fly forbanna på null komma null.

Jeg parkerte bak ham.

Jeg freste av raseri da jeg tok heisen opp.

Jeg satt med ytterklærne på og grunnet på hvordan jeg kunne hevne meg.

Jeg kom ikke på en dritt.

Jeg kom på at han kanskje kunne kunne klare å komme seg ut av plassen likevel.

Jeg tenkte jeg skulle ta masse bilder og blogge ham ihjel.

Jeg ble bekymret for at han skulle greie å flytte bilen sin før jeg fikk tatt bilder.

Jeg løp ned.

Han møtte meg ved bilene og sa "Can you move your car?"

Jeg sa "Can you????!!!"

Jeg følte meg skikkelig dum.

Den der griningen er utsatt på ubestemt tid. Jeg er ikke i humør til det.

tirsdag 13. mai 2014

Menn jeg absolutt ikke har ligget med

Det er to ting du må vite om meg. Eller du må selvsagt ikke, men det kan være nyttig for å unngå misforståelser.

Det første er at jeg er litt naiv. En tidligere sjef introduserte meg som "Dette er Birgitte, hun forteller grove vitser hun ikke skjønner selv".

Det andre er at jeg er åpen inntil det pinlige.

Disse to egenskapene har enkelte ganger fått meg opp i problemer, men siden det hender at jeg også er litt treg, skjønner jeg ikke problemet. Ikke med en gang, i alle fall.

Min siste - så vidt jeg vet - bommert, skjedde sist onsdag i selveste Nasjonalforsamlingens kantine. Der de for øvrig har slike servietter:

Evig og tro inntil Dovre faller

Jeg satt der med forsvarsministeren og hennes politiske rådgiver, og på bordet bak oss satt Jan Tore Sanner og Trond Helleland.

Akkurat da tikket det inn en melding om at det ble hotellstreik og av en eller annen grunn begynte vi å snakke om det forestående landsmøtet til partiet Høyre. Jeg har en fortid i Unge Høyre og fant ut at jeg skulle skryte litt av det. Derfor sa jeg:

- Jeg var på Høyres landsmøte i Ålesund med de gutta der (pekte på Sanner og Helleland). Jeg dro dit som 16-åring og reiste derfra som 30-åring.

- Du må ikke si sånt! sa statsråden sjokkert.

Jeg mente at jeg godt kunne si det en gang til og tok sats for å gjenta det, men ble avledet av noen som kom med en bolle eller noe (så vidt jeg husker).

*

Da jeg kom hjem, kom jeg til å nevne episoden for min mann. Han glodde på meg.

- Du innser at du kan ha fått Norges forsvarsminister til å tro at du har ligget deg gjennom Unge Høyres sentralstyre på 80-tallet, sa han.

Jeg svarte ikke. Faktisk ble jeg overmannet av en helt invalidiserende migrene som holdt seg i flere dager. Også jeg! Gudsordet fra landet! Som debuterte fire år etter den siste av vennene mine, og som ble gjort til latter fordi jeg ikke klarte å gjette hva "den våte flekken" var selv etter fem forsøk i en svært offentlig quiz (teoretisk, kun teoretisk!) første året på Høgskolen i Lillehammer!

Jeg som var jomfru helt til Jan P. Syse hadde vært statsminister kjempelenge uten at det hadde noen som helst sammenheng. Jeg mente jo bare å si at jeg ble kvitt en god del illusjoner i løpet av den helgen. Rent teoretiske, altså.

*

I dag skulle jeg ha møte med ministeren og hennes rådgiver. To hyggelige mennesker med evne til å få folk til å slappe av.

Jeg var temmelig forknytt. Jeg trives ikke med å være forknytt. Jeg gjør mye for å kaste mine sorger i en gammel sekk. Jeg tror på åpenhet. Jeg tror at problemer forsvinner når de kommer ut i lyset.

Derfor sa jeg:

- Jeg har ikke ligget med Jan Tore Sanner og Trond Helleland, altså. Bare så det er sagt.

De så på meg. Begge to.

Jeg prøvde å forklare. Det gikk veldig dårlig.

De sa at de ikke hadde hatt rare bilder i hodet før nå. Og på en måte er jo det litt fint. Hvis man velger å se veldig positivt på det, mener jeg.

søndag 11. mai 2014

Historietime

- Det må ha vært utrolig spesielt å leve i Norge under okkupasjonen, sa min yngste sønn. Vi satt i bilen på vei hjem, og jeg antok at han var preget av eksamenstiden alle unge på hans alder er inne i for tiden.

Han pratet i vei om flagg som vaiet i vinden, om seier og frihet, så helt uten å se på kalenderen forsto jeg at det snart var 17. mai, og at det var nasjonaldagen som var inspirasjonen hans.

- Det var nok ingen fest å leve i landet selv etter at vi var frie fra nazistenes åk, sa jeg, hans mor, hvis jobb er å holde ham nede på jorden.

- Men så kult å leve på 60-tallet, da! fablet han videre.

*

Jeg er født på 60-tallet. Riktignok SVÆRT sent, men dog. Jeg hadde brannfarlige, hjemmesydde klær til langt opp på 70-tallet.

Dette fortalte jeg ham.

Vi la også drømmen om 80-tallet død.



- Du har det jo forholdsvis bra nå, da, innvendte jeg.

- Ja, men det er jo nettopp det! sa han. - Vi som lever nå har jo alt, vi setter jo ikke pris på noe! Vi tar alt som en selvfølge!

Det mente jeg vi kunne gjøre noe med. Lett.

Han skjønte ikke hva jeg mente.

*

- Så hva er konsekvensen av det du nå sier? spurte jeg.

- Hæ? svarte han og brakte dermed diskusjonen til et nytt, men kjent nivå.

- Hva vil du gjøre med dette? spurte jeg.

- Jeg? Ikke noe! Jeg bare prater, jeg.

fredag 9. mai 2014

Når pengene i kassen klinger ...

Mennesker er ikke født onde. Derfor er de heller ikke født som mobbere eller som snobber. De fleste er bare usikre, små gutter og jenter som prøver så godt de kan. Det er viktig å huske dette når jeg skal fortelle dagens historie.

Dagen min begynte på flere måter nokså dårlig. Jeg ble for eksempel kjørt til jobben i en Corvette, og en kollega sørget for å spre historien videre. Han synes bilen var fin, jeg har frest "jævla hallikbil" hver gang jeg har tatt ham i å fortelle at jeg måtte ha hjelp til å kreke meg ut av vraket.

*

Naturlig nok tok jeg meg hjem fra jobb på egen hånd. Ikke helt bokstavelig, selvsagt.

"Ta en taxi hjem," sa min mann som er bekymret for at jeg skal slite ut mitt skjøre vesen bare ved å jobbe utenfor husets buede fasade. Jeg er allergisk for alt som kan likne på fjellvettregler, og lytter ikke til råd fra innfødte vestkantfolk. Rådet om å ta taxi hjem gikk dermed ut med høye kneløft helt til Karl Johan:

For tredje gang i mitt 17-årige opphold i hovedstaden, tok jeg offentlig kommunikasjon helt alene.

*

Jeg har jo eget klippekort og greier, og været var tilpasset mine sko- og kåpeforhold, så alt lå til rette for en spasertur fra kontoret i Myntgata ved Akershus festning til Stortinget stasjon. Etter en bitte liten omvei, fant jeg stasjonen, men da hadde jeg allerede vært vitne til så mye trist og leit at jeg følte meg som verdens mest bortskjemte drittkjerring.

Jeg skal ikke gå inn i detaljene, for det er fredag og alle har rett til å slappe av og kose seg litt i helgen, men la meg bare si at det finnes folk som både har skikkelig fett hår, møkkete klær, hullete sko og brune tenner i denne byen - og det ser ikke ut til å bry dem det minste. Jeg lot som ingen ting.

Jeg kommer tross alt fra Telemark, og selv 17 år i et gullbur på vestkanten har ikke fått meg til å glemme det giftige vannet i Frierfjorden og de hullete veiene fra Stathelle til Porsgrunn.

Her er flere eksempler på gullbur:




Det eneste poenget med disse illustrasjonene, var å få med det siste bildet. Det er nemlig årets bursdagsgaveønske. Og med morgenens biltur i friskt minne, synes jeg oppriktig jeg fortjener det.

*

Da jeg fremdeles sto trygt inne på kontoret og lette frem klippekortet mitt fra Ruter, gikk en pinlig sannhet opp for meg.

Sist jeg dro alene - med trikk, ikke t-bane - fikk jeg nemlig ikke kortet til å virke. Jeg fremsto nok som litt hektisk. Jeg endte nesten med å slå ned den dingsen man skal validere (hvem kom på et så sinnsykt ord?) kortet på, fordi jeg ikke fikk en eneste reaksjon da jeg for ørtende gang klinte kortet inntil.

Jeg spurte omtrent alle rundt meg: "Er det ikke bare sånn da? Jeg er ikke så vant med dette, jeg. Skal den ikke også vise hvor mange klipp man har igjen? Ja, ja, jeg får vel bare si det som det er hvis det kommer til en kontroll. Du er vitne, ikke sant? Og du? Og du?"

De nikket, og trakk seg litt tilbake, men herregud, sånn er det jo i storbyer, det er ikke noe stress med det. Jeg ble i alle fall ikke lei meg.

Som sagt. Da jeg fremdeles sto trygt inne på kontoret for å ta frem kortet (det er jo en viss risiko forbundet med å åpne vesken midt i byen) gikk det opp for meg hvorfor kortet ikke hadde virket.

Jeg hadde brukt et telefonkort som gikk ut i 2010. Telenor må ha omorganisert tre ganger siden den tid.

Forsiden

Baksiden

Så hva tenkte jeg da jeg oppdaget flausen? jo: "Hæ? Er denne vesken SÅ gammel?"

Og deretter: "Kortet likner da veldig på et klippekort fra Ruter".



Jo, da. Det kunne vært mer ulikt. Det ene kunne for eksempel vært knall gult.

*

Etter den sosialantropologiske turen fra kontoret, ble jeg overveldet av noe som kan ha vært følelser da jeg stavret meg ned trappene til t-banen. En =Oslo-selger hadde plassert seg midt imot meg, og jeg begynte nesten å grine da jeg så henne. 

Stakkars, stakkars krok. Hva skjedde med henne som ikke skjedde med meg? Hvilket vinnerlodd trakk jeg, og hvorfor fortjente ikke hun det samme? 

Kanskje var jeg sliten etter dagens mange sinnsinntrykk, men jeg kjøpte et blad av henne og takket pent nei til vekslepenger. Det var ikke fordi jeg er så snill at jeg ikke ville ha tilbake en hundrings, det var nok heller at jeg ikke ville ha den brune hundrelappen hun klamret seg til. 

Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er. Ingen ville trodd på det uansett.

Jeg kom også på at man visstnok skal være snill med sine nærmeste, så jeg stakk innom polet og kjøpte to flasker med vin til min mann. 

Det øker nok sjansene for at jeg får det anhenget på bildet over. Det var ingen annen grunn. Jeg har ikke blitt bløt. Kors på halsen.

torsdag 8. mai 2014

Hvor er alle helter hen?

Hei, Jan Eggum! Heltene er her! Kom! De befinner seg på Akershus festning akkurat nå!

Jeg er ingen helt. Jeg orket ikke engang stå der for å se på at de fikk medaljer, for jeg ble så innmari kald, men takket være helter som dem som fremdeles står og venter på å få medaljene sine, kunne jeg løpe tilbake til kontoret (bruke litt oppspart lunsjtid til å skrive denne bloggen) og skru på ovnen mens jeg kjente litt på hvordan det er å være en kvinne i et fritt land i 2014.

I dag er det to soldater som får Forsvarets høyeste utmerkelse. Kåre Emil  Brændeland og Aleksander Hesseberg Vikebø får Krigskorset med sverd for å ha utvist særdeles stort personlig mot i ekstreme situasjoner.

Kongen var der også

For noen uker siden intervjuet jeg Brændeland. "Når følte du at du som veteran ble aller mest anerkjent?" spurte jeg (jeg hadde ikke skrevet spørsmålet selv).

"Da datteren min spurte om jeg ville være med på skolen og fortelle hva jeg jobbet med," svarte han.

Og bæng! Der fikk jeg tårer i øynene og gåsehud. Slik svarer en ekte helt.

#verdtåforsvare



onsdag 7. mai 2014

De er her allerede

Vi må snakke litt om det der med bortføringer. Utenomjordiske bortføringer.  Eller forsøk på det. Jeg tror nemlig det kan være mer vanlig enn det vi realister og kynikere liker å tenke på.

*

Det slo meg i dag klokken helt nøyaktig 7.02. Da hadde jeg ventet fra klokken syv på at vekkerklokken skulle eksplodere i et lydhelvete inne på rommet til min sønn, men det skjedde ikke, og som den gode mor jeg liker å tro at jeg innimellom kan være, banket jeg lett på døren hans og sa med myk stemme: "Hallooooo ... er det noen som er våkne her?".

Han burde våknet med et smil om munnen, om ikke annet av takknemlighet for at det ikke var hans far som rev opp døren og brølte "STÅ OPP DIN GRIS!" tre ganger etter hverandre med en sangstemme som faktisk ikke likner grisen.

*

Men nei, da. Det var ingen takknemlighet å spore. For en fryktelig generasjon vi er ansvarlige for.

Min yngste håpefulle så skrekkslagen på meg, satte seg litt opp i sengen, sperret øynene enda litt mer opp ... og besvimte.

Eller så sovnet han igjen.

Det siste er vel kanskje mer sannsynlig ettersom han tross alt lå i en seng.

*

Jeg ga meg ikke. Jeg sjekket pust og puls, fant ut at han levde og pirket borti det 16-årige vraket med en spiss negl. Han sperret øynene opp igjen.

Denne gangen snakket det.

"Au!" sa det.

Så jeg stakk igjen. Jo, da: Det levde.

*

Jeg var fornøyd med å ha fått kontakt, men nå var jeg lei av å bruke tid på å være myk og forsiktig.

Jeg marsjerte ut mens jeg brutalt fortalte at han måtte stå på egne ben, og at jeg vitterlig hadde andre ting å gjøre enn å være moren hans.

Det siste kom veldig feil ut, det hørte jo til og med jeg. Det første kom litt galt ut, det også, forresten. Han er jo bare 16, tross alt.

*

Etter at jeg hadde grunnet på en unnskyldning/bortforklaring i fem minutter, kom jeg på at jeg ikke hadde hørt en lyd fra rommet der tenåringshiet er. Det er riktignok ganske godt isolert med lag på lag med klær helt tilbake fra høsten 2013 og et og annet knekkebrød fra sommeren 2012, men jeg hører jo musikk derfra ganske ofte.

"Er du på bena?" hoiet jeg. Det var han ikke.

Derimot viste det seg at han verken husket at jeg hadde vekket ham et par ganger tidligere denne morgenen eller at jeg hadde snakket til ham. Han hadde imidlertid vage minner om et skrekkelig vesen som hadde prøvd å stikke ham med noe spisst i løpet av natten.

Aliens, sier jeg bare. De er her allerede.

tirsdag 6. mai 2014

Mitt hus, mine regler

Har du noen gang ledd så mye at det du drakk kom ut av nesa? Jeg gjorde det akkurat nå. Det var soyamelk utover hele benken.

Årsaken var at min 16 år gamle sønn akkurat hadde annonsert at han kom til å gjøre som han ville når han ble 18.

Kjempegøy.

Jeg elsker å fortelle dem det: "Så lenge du bor under vårt tak, gjør du som vi sier," sa jeg mens jeg lo og tørket opp melk. Det er så morsomt å ødelegge barns forventninger. Her har han gått og gledet seg til å bli voksen siden han forsto hva den norske myndighetsalderen var, også kom jeg og ødela planene hans med én eneste setning.

*

Å gjøre mine barn flaue og eller forvirrede, er motiverende. Jeg er for eksempel i ferd med å gjøre en tradisjon av å sende dem følgende bilde via sms hver gang en av dem har fødselsdag:

Jeg har ikke sydd dette selv, men de svarte stingene kan være sydd av en jordmor på Haukeland på 90-tallet


Ingen av mine to håpefulle har så langt kommentert det, men det hadde jeg heller ikke trodd.

*

Forplantningslæren tok jeg i kassakøen på CC Vest - foran hyllen med tyggegummi og preventiv gummi. Jeg er sikker på at det var flere der som trengte et oppfriskningskurs. Det blir født en dust hver dag. Husk det.

*

- Men, men ... når jeg blir 18 kan jeg gjøre hva jeg vil! Det står i loven! gjentok gjeldsarvingen.

Jeg gadd ikke gjenta mitt budskap. Jeg visste at han hørte det første gang.

*

Diskusjonen startet da jeg sa at vi planla å dra på hytta på nasjonaldagen. Han synes det var en dårlig ide, og la frem forslaget om at han kunne være hjemme alene. Allerede da begynte jeg å fnise. Mens jeg drakk melk rett fra kartongen (det er bare meg som drikker soyamelk i denne familien).

- Det kommer aldri til å skje, sa jeg og påpekte at det var 52 lørdager og 52 fredager i ett år, og at det - siden det var omtrent to år til han ble 18 - kom til å være i underkant av 208 helgekvelder han ikke kom til å få lov til å være hjemme alene i tillegg til alle de kveldene han ikke fikk lov til å herje rundt alene etter at han ble 18. Fordi han altså bodde under vårt tak.

Han sendte et resignert blikk opp mot taket som om det var selve betongen som hindret ham.

*

Men hindringen sto foran ham med en rull med håndklepapir og gliste og så på at han ryddet ut av oppvaskmaskinen.

Jeg skal ha full valuta for penga disse to siste årene.

lørdag 3. mai 2014

Hattekødd

Jeg er i et usedvanlig godt humør for tiden. Det kan hende at mine nærmeste ikke legger merke til det, men i så fall er jo det trist for dem. De skulle åpenbart ha fulgt litt bedre med.

Jeg plystret for meg selv i dag. Det er et tegn på sinnets munterhet - ikke nødvendigvis et tegn på gehør, men nå var det heldigvis ingen i nærheten som visste hva jeg mente å plystre.

Jeg snakket til og med til heisen! Nå ser til og med jeg at det kan være et funn for psykiatrien, men jeg vil kontre med at vi gale har det godt og at det, med mindre det har forvillet seg en flue eller et annet insekt inn i heisen, ikke skader noen. Fluer og andre med flere enn fire ben ligger tynt an uansett hvilket humør jeg er i.

*

Du får ikke vite hva jeg sa til heisen. Det blir mellom den og meg, men det er klart at tema var i retning av at "det går jammen opp og ned her i verden". Bikkja hørte alt. For han var selvsagt med.

Da han skjønte at jeg skulle ut, fløy han som en liten rakett ut gangen og la seg foran døren. Til tross for at han bare veier mellom 10 og 11 kilo, klarte jeg ikke dra ham vekk. Det var enklere å sette på ham båndet.

Jeg hadde to ærender: jeg skulle på apoteket for å spørre om jeg burde ta bivirkningen "problemer med korttidshukommelsen" av de nye migrenemedisinene mine alvorlig, men det glemte jeg.

True story.

Heldigvis husket jeg det andre oppdraget som var å hente bilen som sto et stykke ned på Majorstua. Eller -stuen som noen vil ha meg til å si. Nu vel.

*

Husk dette: jeg var i et SÆRDELES godt humør da jeg svingte av Sørkedalsveien og ned i garasjen.

Der åpenbarte det seg en idiot. I en Mercedes ML.

Som mente at han måtte ha så god klaring til veggene at det kunne passere en liten Golf mellom ham og betongen. Det er jo greit nok. Hvis du kjører med en L bakpå bilen (eller i panna) og snegler deg avgårde i 20 kilometer i timen.

Men det er ikke greit hvis du skyter opp av bakken i 50!

Likevel hadde jeg beholdt roen av alt dette, for jeg er forberedt på idioter. Jeg er jo tross alt godt kjent med idioter og har mange års erfaring med treg materie. Legg merke til at jeg ikke sier hvor all denne erfaringen kommer fra.

*

Det som fikk meg til å forme leppene til en tydelig ø-lyd - som merkelig nok fungerer på flere språk - var det faktum at fyren kjører (ja, jeg har sett ham før) rundt med en HATT fra Gucci!

Kast den, brenn den, gjør hva du vil, men ikke la meg se den på hodet ditt igjen

"KØDD!" skrek jeg. Siden han er uvant med det norske språket, kan det hende at han trodde jeg sa "FUCK!" som jo også har en slags ø-lyd når man skriker det høyt. Eller sier det lavt, for den saks skyld. Han hørte jo ikke hva jeg sa, men han så det helt klart. Vi sto støtfanger mot støtfanger. Og jeg rygget faen ikke.

*

Akkurat hva han trodde jeg sa, skal jeg forklare ham når vi ses neste gang. Da skal jeg også fortelle hvorfor jeg synes det er så inni hampen teit å gå med hatt i utgangpunktet, men særlig en hatt fra Gucci som er overstrødd med logoer.

Etter at jeg har ramset opp for ham at

1) Bare gubber over 80 kunne til nød komme unna med hatt. For 30 år siden.
2) De eneste som bruker Gucci med logo er gjengmedlemmer og folk som vil vise at de har penger, men egentlig tror alle at de har kjøpt fake dritt i Syden
3) Ta av deg hatten, den ser teit ut, men kan jeg anbefale en pose?

Etter denne reglen og eventuelle andre punkt jeg spontant kommer på, skal jeg si pent takk for at han var så snill å rygge. "Du kunne vært verre," skal jeg si.

Jeg skal også gi ham en kopi av episoden med Marve Fleksnes der han står på en bro og nekter å rygge.

Marve Fleksnes hadde hatt.

Et bilde sier mer en tusen ord