Dum hund, dum eier

Det er et lite felt bak på leggen som ikke gjør vondt. Det kan jeg takke bikkja for. I hele går lå han som et slakt oppå leggen min og sørget for at jeg i alle fall ikke ble solbrent akkurat der.

Resten av baksiden min er så rød at jeg fikk feber i går. Jeg er så solbrent at min mann mener jeg er mindre begavet. Dessuten at jeg likner på min mor.

Bikkja var så varm at han bare unntaksvis orket å la seg provosere av dyr og mennesker som passerte hytta. Ett av unntakene var en cirka 100 kilos muskelbunt med munnkurv som gikk i bånd sammen med en cirka 120 kilos tatovert muskelbunt uten munnkurv. De var nesten like høye. Eller lave, om du vil.

Dette er bare et eksempel. Rappet fra Wikipedia.

Min lille 11 kilos nyklipte pelsdott, Whiskey, bjeffet så intenst på dette livsfarlige paret at jeg vurderte å fortelle at jeg hadde mektige venner (med våpen), bare sånn for å iverksette et terskelforsvar med det samme.

Heldigvis ble ikke avskrekkingen jeg hadde planlagt nødvendig, og da de to buntene vagget videre, pisset Whiskey på gjerdet bare for å vise at dette territoriumet var hans.

Jeg bestemte meg for å spørre om å ta et bilde av paret når de kom tilbake. Alle som går på tur forbi her kommer tilbake på ett eller annet tidspunkt. Min mann advarte sterkt mot prosjektet. Av sikkerhetsmessige grunner:

- Er du helt tjukk i huet eller, tenk om han blir forbanna? (han sa det ikke akkurat sånn, men det var sånn mottakeren, altså jeg, oppfattet det, og siden vi begge jobber med kommunikasjon, bør han vite at det er hvordan mottakeren, altså jeg, oppfatter budskapet er det som betyr noe).

Jeg så ingen grunn til å følge rådet hans. Et råd er jo tross alt bare et råd (i motsetning til en ordre, for eksempel). Vi rådgivere vet dette bedre enn noen andre. "Gi råd, og gi faen," er mantraet til en god kollega av meg. Sånn er det.

Vi kan ikke forvente at hvert eneste råd vi gir skal følges. Kanskje er det ikke så godt, kanskje har omstendighetene endret seg og kanskje er den som får rådet en dust (nå er dere vitne til et blaff av selvinnsikt, dusten er meg).

Den tatoverte og muskeldyret hans kom tilbake. Det dyret kan være ulovlig å ha i Norge, forresten. Men munnkurven kan kanskje fungere som et tennstempel? Ikke vet jeg.

- Unnskyld, men jeg skriver en blogg, og jeg har tenkt å skrive om den dumme hunden min. Kan jeg ta et bilde av deg og hunden din? spurte jeg.

- Nei, men tror du på det de sier om at hunder og eiere likner på hverandre? spurte han tilbake.

Og hva kunne jeg si til det, liksom.