De er her allerede

Vi må snakke litt om det der med bortføringer. Utenomjordiske bortføringer.  Eller forsøk på det. Jeg tror nemlig det kan være mer vanlig enn det vi realister og kynikere liker å tenke på.

*

Det slo meg i dag klokken helt nøyaktig 7.02. Da hadde jeg ventet fra klokken syv på at vekkerklokken skulle eksplodere i et lydhelvete inne på rommet til min sønn, men det skjedde ikke, og som den gode mor jeg liker å tro at jeg innimellom kan være, banket jeg lett på døren hans og sa med myk stemme: "Hallooooo ... er det noen som er våkne her?".

Han burde våknet med et smil om munnen, om ikke annet av takknemlighet for at det ikke var hans far som rev opp døren og brølte "STÅ OPP DIN GRIS!" tre ganger etter hverandre med en sangstemme som faktisk ikke likner grisen.

*

Men nei, da. Det var ingen takknemlighet å spore. For en fryktelig generasjon vi er ansvarlige for.

Min yngste håpefulle så skrekkslagen på meg, satte seg litt opp i sengen, sperret øynene enda litt mer opp ... og besvimte.

Eller så sovnet han igjen.

Det siste er vel kanskje mer sannsynlig ettersom han tross alt lå i en seng.

*

Jeg ga meg ikke. Jeg sjekket pust og puls, fant ut at han levde og pirket borti det 16-årige vraket med en spiss negl. Han sperret øynene opp igjen.

Denne gangen snakket det.

"Au!" sa det.

Så jeg stakk igjen. Jo, da: Det levde.

*

Jeg var fornøyd med å ha fått kontakt, men nå var jeg lei av å bruke tid på å være myk og forsiktig.

Jeg marsjerte ut mens jeg brutalt fortalte at han måtte stå på egne ben, og at jeg vitterlig hadde andre ting å gjøre enn å være moren hans.

Det siste kom veldig feil ut, det hørte jo til og med jeg. Det første kom litt galt ut, det også, forresten. Han er jo bare 16, tross alt.

*

Etter at jeg hadde grunnet på en unnskyldning/bortforklaring i fem minutter, kom jeg på at jeg ikke hadde hørt en lyd fra rommet der tenåringshiet er. Det er riktignok ganske godt isolert med lag på lag med klær helt tilbake fra høsten 2013 og et og annet knekkebrød fra sommeren 2012, men jeg hører jo musikk derfra ganske ofte.

"Er du på bena?" hoiet jeg. Det var han ikke.

Derimot viste det seg at han verken husket at jeg hadde vekket ham et par ganger tidligere denne morgenen eller at jeg hadde snakket til ham. Han hadde imidlertid vage minner om et skrekkelig vesen som hadde prøvd å stikke ham med noe spisst i løpet av natten.

Aliens, sier jeg bare. De er her allerede.