Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 31. mars 2012

Et påskemysterium

I går kveld havnet vi midt oppi et påskemysterie uten å vite om det.

Det var en mørk og stjerneklar kveld da vi ankom hytta på fjellet, og ingen kunne ane noe om hva som ventet oss når vi morgenen etter skulle dra opp snorene til rullgardinene som holder skumle dyr og ville fundamentalister av alle slag bort fra oss. I alle fall visuelt.

Fundamentalister med nøkkel eller dirk, har vi andre metoder mot, men det kan jeg jo ikke røpe. Rent bortsett fra at det kommer til å gjøre vondt der de minst ønsker at det skal gjøre vondt. Hvis de prøver seg, altså. Nok om det.

Jeg bør refomulere en smule, forresten. Jeg går fra "vi" til "jeg". Min mann sover ut etter en hard arbeidsuke der han bare har sovet ca 7 timer på 7 dager. Nå mistenker jeg ham for å ha brukt en del tid på finn.no i tillegg til kundejobbing i disse nattetimene, for han har lagt ut Corvetten sin for salg, og sjekker stadig hvor mange som har vært inne for å se på den.



I løpet av den første timen, hadde han like mange hits på annonsen som jeg har hatt på denne bloggen siden oppstart - noe som gjorde meg litt småsur - men han forklarte det med at det var "bilporno" og da ble jeg i bedre humør.

Jeg vet godt at det er lite som kan konkurrere med porno verken når det gjelder lønnsomhet eller oppmerksomhet. Og jeg kommer garantert ikke til å prøve. (Hey! Kom på at jeg kanskje får et par nye lesere bare fordi jeg har nevnt ordet "porno" - selv om de kommer til å bli veldig skuffet, prøver jeg på en ting til: SEX. Takk til søkemotorer verden rundt.)

Siden min kjære sover tungt i andre enden av hytta (gjett hvordan jeg vet det) er jeg altså alene om å komme til bunns i mysteriet mitt. Noe jeg tror kan bil vanskelig. La meg fortelle hvordan jeg fant det ut, men for nye lesere: det er viktig å vite om at jeg siden desember 2007 har blitt holdt for narr. Da ble det nemlig montert rullgardiner foran samtlige vinduer i denne hytta (bortsett på badene) og jeg ble forsikret at det bare skulle være en midlertidig ordning. Jeg har hatet dem siden. De er stygge som juling og de skravler. Jeg tuller ikke. De piper i morse mens de henger opprullet, og jeg tolker det dithen at de vil bort herfra. ("... --- ...")

Siden jeg innser at jeg enda ikke har kommet til poenget, må jeg varsle om at jeg er klar over det og at jeg snart kommer dit, men først - også for nye lesere - jeg har hatt en plan for å få byttet ut rullgardinene til fordel for gardiner slik de fleste møblerte hjem har. Jeg har simpelthen bare tenkt å gi blanke i å vaske vinduene. Ett av argumentene mot gardiner er nemlig at de visstnok skal sperre for utsikten (selv om jeg har forklart at jeg ikke hadde tenkt at de skulle være trukket for hele tiden). Og hvis møkk sperrer for utsikten, faller jo det argumentet.

Mens jeg trente i dag tidlig (imponert?) kom jeg til å se ut. OG DA OPPDAGET JEG AT NOEN HAR VASKET VINDUENE! Noe så sykt! Så perverst! Og så til de grader dårlig gjort.

Det er bare én person i hele verden som tjener på dette. Og det er min mann. Min rullgardin/Corvette-elskende mann. Det store spørsmålet er om han har engasjert MountainMaid eller om han har sneket seg unna en natt mens jeg sov og gjort det selv. Kanskjer er det verken bilporno eller kunder som har tatt fra ham nattesøvnen. Kanskje han har sneket seg til fjells for å pusse vinduer. Hvis jeg får bekreftet - og bevist - det, skal jeg love å ikke mase mer om gardiner.

På minst et halvår. I alle fall ikke før vi skal opp hit igjen.

fredag 30. mars 2012

Tankens kraft

Det er fredag før påske og klokken er fem minutter før polet stenger. Vi er akkurat ferdige med å bestemme 1) hvor flertallet i familien skal i påsken og 2) hva vi må handle. Nå har min mann løpt ut av døren for å rekke det omtalte polet (som er to minutter unna) og matbutikken som ligger vegg i vegg, og jeg sitter igjen og prøver å nå ham mentalt.

Med tankekraft, altså. (Han vet ikke noe om dette. Hvis han hadde visst det, hadde det jo ikke vært noe særlig til eksperiment og dessuten hadde han fått bekreftet sine mistanker om at jeg trengte hjelp. Av noen med lang utdannelse på psykologisk fakultet.)

Dette er et eksperiment, nemlig: Hvor godt tunet inn er vi to, og går det an å sende og motta tanker.

Jeg har ventet lenge på denne muligheten. Det måtte nemlig være noe jeg følte så sterkt for at tankene mine kunne sprenge seg ut av hjerneskallen min og inn i den enda tykkere skallen hans. Ikke det at han er tjukk i huet eller noe, men beinbygningen hans er svært solid.

Tanken jeg sender ut er: «KJØP FRUKTNØTT»



Det bør han klare. Særlig fordi jeg har jukset litt og skrev «Snop!!!» på lappen.

Fasiten kommer til å vise seg når han kommer hjem og jeg teller opp hvor mange sjokoladeplater han har kjøpt. Det bør være minimum én pr dag. Bare til meg.

I tillegg tenker jeg «KJØP SMASH OG BAMSEMUMS».

Men det har jeg ingen tro på at går. Menn har jo generelt problemer med å holde to tanker i hodet samtidig og hvem vet hva som kan skje når han åpner for å ta INN signaler.

Muligheten for at alt annet forsvinner ut, er jo faktisk ganske stor. Den sjansen må jeg bare ta. Det handler om å prioritere. Han finner sikkert noen som kan følge seg hjem.

torsdag 29. mars 2012

Testamentet

Helt uforberedt ble jeg sittende å se på de siste minuttene av programmet «Mellom liv og død» på NRK 2 i kveld (jeg var forberedt på Criminal Minds). Det er ett eller annet som tiltrekker meg ved slike program. Litt morbid og fryktelig trist. Hadde det ikke vært for omdømmet mitt internt i familien, hadde jeg sett alt jeg kom over i sjangeren «lett sosialporno»; Unge mødre og pinlige sykdommer; jeg kan fascineres av mye rart.

Dette programmet med pinlige sykdommer skulle jeg gjerne sett, forresten. Etter å ha alfabetisert mine egne plager i en mail til alle mine kolleger, er det ikke mye ved meg som ikke er eksponert. Jeg klarte å få én eller flere diagnoser på alle bokstavene utenom X og W. Bakgrunnen for den mailen står ikke helt klart for meg. «Oversharing» burde kanskje stått på listen. Men det er vel strengt tatt bare en lidelse for de som er rundt meg.

Tilbake til programmet om liv og død. Det handlet om pårørende til mennesker som hadde vært utsatt for alvorlige ulykker - i alle fall gjorde de siste ti minuttene av programmet det - og én familie valgte å slå av respiratoren etter at legen sa at pasienten i beste fall kom til å leve resten av livet som grønnsak.

Som vanlig når jeg blir minnet om at jeg ikke kommer til å være tynn, ung og pen resten av livet (konstant, og med andre ord har det vart en stund), passet jeg på å formidle til mine kjære hva jeg ville foretrukket hvis de noen gang må leke Gud med mitt liv. Tidligere har jeg fortalt dem at jeg vil ha den absolutt billigste kisten og at jeg helst ser at hele seremonien blir så rimelig som mulig. 



Gravsteinen må bare være tung nok til at den ikke blir kostet bort sammen med grusen om våren og stor nok til at det kan stå «Her hviler Birgitte. Endelig tynn nok». Jeg setter også pris på om jeg kan kremeres, ettersom jeg ikke liker små dyr som spiser lik.

Smykkene mine kan gis bort til mine svigerdøtre hvis jeg liker dem. Sannsynligvis kommer det ikke til å skje. I så fall kan de enten selges eller ligge der i påvente av barnebarn.

«Husk at du må slå av strømmen hvis jeg likevel bare kan konkurrere med frukt og grønt,» sa jeg til min mann som satt fordypet i en presentasjon om fisk. Eller kunnskap. Eller en underlig kombinasjon av begge deler. Han så på meg og lurte åpenbart på om det var en kontakt han kunne trekke ut allerede i kveld. Jeg forklarte ham bakgrunnen og han lovet å tenke på det.

«Og husk at jeg heller ikke vil være en belastning for deg og barna,» hadde jeg tenkt å legge til, men for en gangs skyld tenkte jeg før jeg snakket.

Hvis han tok meg på ordet, kunne jeg risikert avlivning der og da.

tirsdag 27. mars 2012

Tikk, takk

Tid er et relativt begrep. I alle fall hvis man ser bort fra timer og minutter, dager, måneder og andre mer målbare størrelser.

Tiden kan gå fort. For min del skjer det om natten. Vips, så er klokken 5.50 og jeg kunne sverget på at det akkurat var midnatt.




Tiden kan selvfølgelig også gå sakte. Det vet alle som har vært barn på julaften. Familien min synes at tiden går svært sakte på flyplasser, og de mener at jeg har ansvaret. Jeg tar nemlig høyde for minst to lange trafikkulykke-køer på vei til Gardermoen, og er derfor alltid ute i svært god tid.

God tid og dårlig tid, er heller ikke eksakte begrep, og «dårlig tid» oppfattes normalt som mer ubehagelig enn "god tid".

Noen har alltid dårlig tid. Det skyldes sjelden mengden av arbeidsoppgaver. De som alltid har dårlig tid, ønsker enten å pynte seg med at de er superviktige eller så har særdeles dårlige evner til å organisere seg. Men her finnes det hederlige unntak.

Tiden kan til og med stå stille. Det er kan være veldig fint og VELDIG dårlig; Veldig fint når du er så oppslukt av det du gjør at du ikke har begrep om tid, og dårlig hvis du for eksempel befinner deg horisontalt i løse luften inne på smoothieXchange på Frogner iført høye sko, trang, hvit bukse, en altfor utringet topp og oppslått paraply.

Jeg rakk å tenke en hel del mens jeg lå der og svevde; «Lurer på om puppen min kommer til å falle ut av denne idiotiske toppen», «Note to self: husk å le når du lander selv om du brekker noe», «Hvis moren min hadde vært her nå, hadde hun sagt at når jeg er så dum å gå med semskede, lyselilla sko med stiletthæler og skinnsåler i regnvær, kunne jeg takket meg selv» og «Jeg er tørst, nå må jeg da snart lande» - blant annet.

Det er imidlertid først når tiden begynner å gå baklengs, det blir oppsiktsvekkende.

Under foreldremøtene i barnehagen gikk tiden baklengs samtidig som jeg ble flere måneder eldre. Man skulle nesten tro at sånt ikke kunne skje.

Hvert foreldremøte var en lidelse i afrikanske trommer og sanghefter. Den 23-årige avdelingslederen insisterte på å synge gjennom samtlige sanger i sangheftet, og hun akkompagnerte seg selv med en tamburin og en «helt ekte tromme» kjæresten hadde kjøpt til henne i Afrika.

Det var nok mer sannsynlig at trommen var laget av en helt ekte heksedoktor og at trommeskinnet var ryggen til en av pasientene hans enn at hun hadde kjæreste.

Mine foreldrekolleger var pent oppdratte mennesker, så de - og jeg - ble sittende mens hun sang «Og Torkild er her, Jens-Petrus er her, og takk og lov for at Kari er her» i tillegg til 23 andre håpløst barnslige sanger hvorav to var på et språk som kunne vært fra samme land som trommen hennes. Noen av de mest høflige prøvde å synge med når jentungen oppfordret til det, men jeg tror egentlig hun ville ha scenen for seg selv.

Vår yngste sønn var – og er – et fremmelig barn. Da han var en uke gammel gliste han tannløst til unge sykepleiere med langt lyst hår, og latet som han var et uinteressert spedbarn når de eldre sykepleierne med kort hår kom for å se til meg som var innlagt med dobbeltsidig lungeemboli (jeg ble lagt på geriatrisk avdeling, så samtlige ansatte var sulteforet på babyer. Selvsagt brukte jeg ham skamløst for at noe av oppmerksomheten skulle komme meg til gode.)

Han fikk sin første kjæreste før han hadde vært to uker i barnehagen. Da var han 17 måneder og kunne ikke engang gå.

Forklaringen på den noe sene utvikingen, var at han hadde brukt det meste av sin intellektuelle kapasitet på å få sin eldre bror til å hente ting til seg. Og da var det å kunne gå oppreist kontraproduktivt, mente han.

Etter å ha oppdaget at det var bedre å løpe etter jentene enn å krabbe etter dem, reiste han seg opp og begynte å gå. Dagen etter løp han.

Hans første hele grammatisk og faktisk korrekte setning var «Når jeg hopper fra en stol, blør jeg neseblod». Han var som et trekkpapir for jenter som likte de tøffe gutta.



Vi ble kalt inn til bekymringssamtale med den sangglade 23-åringen to ganger i løpet av barnehagetiden. Til det første møtet møtte min mann. Den unge avdelingslederen var bekymret fordi vår sønn virket så frustrert når de skulle synge og leke pekeleker. Hun lurte på om det var «ting i hjemmet» som kunne være årsaken til denne frustrasjonen. Min mann undertrykte trangen til å si «Nei, jeg pleier jo alltid å lukke døren når jeg banker kona» og sa i stedet at hun kanskje kunne vurdere å gi ham andre utfordringer enn å se etter den røde ballen som uansett alltid lå på samme sted.

Tema for den andre samtalen var vår sønns noe fleksible forhold til begrepet kjæreste. 5-åringen hadde nemlig skaffet seg to kjærester. Han hadde beholdt den opprinnelige, men siden en annen søt, liten jente hadde bedt så yndig om å få være kjæreste med ham, hadde han sagt ja. Dette hadde han ikke informert førstekjæresten om. Men han hadde vært i god tro;

Han var glad i jenter, og jenter var glade i ham, og han så ingen grunn til å lage unødige problemer. Resultatet han med sine fem års livserfaring ikke kunne forutse, var selvsagt at begge de to små pikebarna ble sure og at samtlige av gutta ble grinete fordi han la beslag på de to beste damene. På toppen av det hele, kunne avdelingslederen fortelle, hadde barna nesten kysset i sandkassen. Det ble oppstandelse og forslag om å skille dem fysisk. Vi valgte å ta en prat med den unge don Juan. Etter det gikk det helt fint og han sa opp kjæreste nummer to uten særlig sentimentalitet.

Noen ganger kan man oppleve at tiden har stått stille, selv om man trodde den hadde gått.

Vårt nylig avlagte 25-årsjubileum for russen hadde den effekten. Vi var rørende enige om at vi ikke var en dag eldre enn da vi løp rundt og dummet oss ut i Porsgrunns gater i 1987. De som var BFF’s (best friends forever) den gang, fant tonen umiddelbart selv om de i løpet av de siste 25 år bare hadde chattet litt på Face og knapt nok det.

Vi snakket om at vi ikke hadde forandret oss NOE, mens vi flirte av at alle russebildene viste jenter med mørkt permanentkrøllet hår og gutter med … hår. Ingen reflekterte over at det ikke var en permanentkrølle så langt øye kunne se fra der vi satt.

Jeg innså dessuten i et lite glimt av selvinnsikt at vi som var på dansegulvet den kvelden danset disco på akkurat samme, pinlige måten som jeg opplevde at mine foreldre gjorde da jeg var på samme alder som mine barn er nå.

Ikke bare danset vi, men vi mimet etter sangtekster også. Som vi bare husket deler av.

Det var selsomt. Men vi var på samme nivå alle sammen og ungene våre får aldri vite hvordan vi så ut der vi snurret rundt (sånn at ingen skulle oppdage hvor lite av sangtekstene vi egentlig husket) og mente vi var på toppen av næringskjeden.

Russejubileet varte i syv timer, og det var mist syv timer for lite. Det er sjelelig balsam for folk på 43 (pluss, minus ett år) å få lov til å føle seg som de var 18 igjen.

Men så ble det lagt ut bilder på Facebook og da fikk til og med jeg som ikke drikker noe som antakelig likner på fylleangst. Vi er ikke 18 lenger. Definitivt ikke. Vi er snart middelaldrende.

Og i følge bildet, har jeg har fått lilla hår. Det skremte meg sånn at jeg ikke har turt å se meg i speilet siden. Inntil videre lever jeg i håp om at det var spesielle lysforhold.


Tiden har utvilsomt gått mye fortere enn jeg har trodd, og det er ingen grunn til å tro at den stopper. Det alternativet hadde dessuten vært fryktelig.

mandag 26. mars 2012

Fjerdegradsgnagsår

For første gang i mitt liv, er jeg enig med en ku. Eller – mer presist – jeg er enig med kuas talsmenn; Senterpartiet og bøndene.

Kua vil ha sommertid hele året. Jeg vil ha vintertid hele året, men hvis kua får gjennomslag for sitt syn, kan jeg leve med at klokken og solen ikke er synkrone.

Kuas argument mot sommertid er at den ikke kan klokken. Mitt er at jeg ikke kan stille klokkene. Jeg har verken tålmodighet eller bruksanvisninger.





Sommertid er et åpenbart tegn på at sommeren kommer. Et mindre omtalt sommertegn er gnagsår.

Gnagsår får søvnmangel, feilstilte klokker, finanskrisen og influensa med dyrenavn til å virke overkommelige. Slik sett burde man kanskje tvinge en del mennesker inn i nye sko som i tillegg er litt for små, men da ville vel FN slått i bordet med noe som liknet Geneve-konvensjonen.

Jeg har ikke hatt gnagsår siden jeg gikk over til å bruke mer penger på sko enn på uforutsette utgifter som hus, bil, strøm, mat og forsikringer.

Sko av en viss kvalitet og med en viss høyde gir ikke gnagsår, nemlig. De som likevel gjør det, snakker vi ikke om. Vi lider i stillhet og kjøper et nytt par for å se om det virkelig kan stemme.

Dette levde jeg godt med inntil min mann blandet seg inn. Av en eller annen grunn var jeg uoppmerksom og klarte ikke å avlede ham. («Å, hørte du den V8'ern?») Jeg tror kanskje jeg så på «Svenske Hollywood-fruer» eller nei, jeg satt og leste kvantefysikk. Jeg husker det nå.

Min kjære hadde lest eller hørt at høyhælte sko var roten til både vonde rygger og stygge merker i parketten, og når fyren først har fått los, gir han seg ikke. Det ble misjonering. Nådeløs, intens misjonering.

Eller «et jævla mas» som det også kalles.

Jeg gikk med på å prøve lave sko i et halvt år. Jeg byttet med andre ord ut gnagsåret i ørene med gnagsår på hælene.


For mine føtter er ikke tilpasset turnsko. Selv ikke det jeg tenkte var et kompromiss; en slags flat tøysko med snøring og platåsåle. Etter én ettermiddag på disse skoene fra helvete, hadde jeg to fjerdegradsgnagsår og én vannblemme. (Jo, jeg tror bestemt at man «fjerdegradsgnagsår» er et medisinsk begrep. Når man ser bein og skimter akilles, kan andre- og tredjegradsforbrenninger bare gå og vogge.)

I dag er jeg tilbake i høyden. Det er tross alt mer sympati å få hvis man har en ødelagt rygg. Ting som kan plastres har lav anseelse. Man kan nesten like gjerne blåse på.

fredag 23. mars 2012

Du kødder ikke med meg

Når man hele livet har gått rundt og sett angstbitersk ut og opptil flere ganger i uken må svare «Nei, jeg er ikke sur, det er sånn jeg ser ut når jeg smiler», kan det være vanskelig å oppfattes som vennlig og menneskekjær.

Men de som tror jeg er litt ond, tar feil. Jeg er et varmt og kjærlig menneske som bare vil mine medmennesker vel.

Ok, da. Det var ikke helt presist. Jeg har vært en misantrop siden fødselen. Jeg gjorde jordmoren så usikker at hun nesten mistet meg i gulvet. Det var min første tabbe, for den jeg egentlig ville stirre i senk, var min mor. Jeg lurte på om hun var riktig navla ettersom hun bare timer før hadde SYKLET til fødeavdelingen.

Helt fra jeg var baby har man sett tendensene til egoisme, materialisme og mistro.
Her er jeg 11 måneder og planlegger å bryte meg ut av lekegrinden.



Rett etter dette bildet ble tatt, slepte jeg meg bort til en telefon og prøvde å få tak i nummeret til FN og UNICEF. Det å sperre unger inne bak gitter uten fri tilgang på mat, måtte være i strid med noe. Operasjon «Redd baby B» feilet av to grunner: Jeg var så feit at fingrene mine ikke fikk plass i hullene på telefonskiven og jeg lot meg bestikke; jeg fikk en kake mot å slippe telefonrøret. Det er i alle fall sånn jeg husker historien.

På ettårsdagen min klarte jeg nesten å stå oppreist uten å holde meg fast. Denne kunnskapen brukte jeg til å ødelegge en bursdagskake. Rett etter dette bildet ble tatt, klasker jeg pailabben min rett ned i kremen og fanger opptil flere jordbær som jeg lynraskt stapper i munnen. Jeg husker fremdeles følelsen av min mors fingre som prøver å få dem ut igjen i frykt for at jeg skulle kveles.



Historien finnes på film. Det var lenge min lillebrors favorittunderholdning, og min far monterte 8-millimeters fremviseren hver gang den lille drittungen ba om det. Til slutt måtte jeg rett og slett true med å banke livsskiten ut av ham hvis han ba om å få se den filmen én gang til. Det holdt i noen år, men så ble han sterkere enn meg, og sørgelig nok var det omtrent på samme tid som jeg begynte å date.

Jeg mener oppriktig at det er for lite skremsel i samfunnet. Og det er ikke bare fordi slike som meg hadde hatt bedre sosiale forutsetninger.

Mine barn lever kun fordi jeg har skremt dem fra å gjøre dumme ting. Som for eksempel å sykle uten hjelm. Eller å la være å vaksinere seg mot svineinfluensa. Jeg har forholdsvis god fantasi, og har preget begge mine gjeldsarvinger med livaktige beskrivelser av hjernemasse som renner ut av en knust hodeskalle og ned i grøften der mark og andre ekle dyr får smaken på blod. At de ikke fikk sove den kvelden, mener jeg er et lite offer.

Hikking blir også effektivt stanset av at jeg brøler eller hyler i fistel. Men jeg har begynt å sjekke at jeg faktisk skremmer rett person etter at jeg snudde meg og vrælte til det jeg trodde var min hikkende yngste sønn, men som viste seg å være en eldre vietnameser på 150 centimeter. Han ble naturligvis vettskremt, først av lyden jeg laget og deretter av det høflige smilet jeg prøvde å sette opp, men som han antakelig tolket som «JEG SYNES MENNESKEKJØTT ER GODT».

Jeg kan dessverre ikke gjøre noe for ham. Hvis man skal bli tøff, må man herdes fra starten.

torsdag 22. mars 2012

Bø!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om kaker jeg har møtt og sjokolader jeg har spist, men da begynte jeg å tenke på vekten min, også ble jeg litt deprimert.

Så - jeg valgte i stedet å se positivt på verden. Noen har sagt at det skal hjelpe på humøret, og hvis det er riktig, kommer jeg til å finne det ut mot slutten av dette innlegget.

Da jeg feiret min 41. bursdag holdt min mann en tale til meg. Han sa blant annet at jeg ble penere med årene. For våre gjester hørtes det sikkert sjarmerende ut, men jeg visste hva som kom; «Hvis det er noen her som ikke tror meg, kan dere når som helst få se konfirmasjonsbildene hennes».

Takk skal du faen meg ha.

Talen var pen. Bildene er grusomme.

De er faktisk så fæle at mine foreldre aldri bestilte et bilde til å ha på veggen, og så fæle at mappen med de små bildene fotografen tok ble lagt nederst i en skuff. Men av en eller annen grunn mente mine kjære foreldre at jeg burde pakke mappen med meg da jeg flyttet for meg selv. Jeg forstår at de ikke ville ha den i huset (dårlig karma). Det jeg ikke forstår er at de ikke bare pælmet hele greia. Ingen hadde savnet den. Særlig ikke jeg.

Nå kunne jeg selvsagt ha kastet bildene selv, men siden de alltid har ligget på bunnen av en kasse, eksisterer de fremdeles. Dessuten stolte jeg ikke nok på renovasjonsetaten - bildene kunne kommet i gale hender og brukt til utpressing. Å brenne dem ville ført til store miljøskader. Trust me.

Da jeg var 15 var jeg kvisete, blek og nærsynt (det er jeg fremdeles, men nå har jeg fått riktige briller, så på gode dager kan man se at jeg har øyne) - jeg hadde permanentkrøller og var så tynn at moren min insisterte på at BH med innlegg for at bunaden skulle sitte uten at jeg skulle se konkav ut.

Her er bildene, og hvis du klarer å se på dem, vil du legge merke til at jeg på det ene står foran et vindu og liksom speider ut mot fremtiden min. Vinduet var av plast og det hang i to fiskesnører. Boken jeg holder, får vi tro var en Bibel. Det kan til og med ha vært min egen, for jeg hadde tendenser til dyp religiøsitet den gang.



Det er min eldste sønn som har scannet inn bildene. Da han fikk bildemappen, holdt han på å le seg ihjel. Nå er han veldig stille og jeg antar at det har gått opp for ham at det han lo av er ca 50 prosent av hans eget genmateriale.

Jeg er penere nå. (Takk til Krogh optikk, Oslo Hudpleie, Nuskin, Brun og Blid og frisøren min, Leo.) Men det sier jo ikke stort, for da jeg var 15 kunne jeg virkelig skremt fanden så han hadde pepet og ropt på sin mor.

Hjalp det på humøret å tenke på at jeg har blitt penere med årene? Nei. Men dette hjalp; Jeg ba min mann lukke øynene og da han åpnet dem holdt jeg det ene bildet (der jeg sitter med hendene i fanget) rett foran ham. Han skvatt en halvmeter bakover.

Og hvis ikke det er girl power, så vet ikke jeg.

tirsdag 20. mars 2012

#denfølelsen

Da jeg var seks år og på besøk hos min bestemor, tok hun meg med til naboen som hadde gård. Det kan ha vært den eneste gården jeg noen sinne ha vært på, for jeg tror det var den samme gården der jeg så grisunger for første og eneste gang. Jeg har vansker med å huske fra den gangen jeg var seks år. For å være ærlig, husker jeg ikke så mye fra jeg var 36 år heller.

Når jeg skal pynte på denne lille svakheten, pleier jeg å si at jeg er en person som ser fremover, ikke bakover. (Jeg er ikke PR-menneske for ingenting.)

Men én ting husker jeg veldig godt; følelsen av å bli pisset på av gårdsbikkja, Fant.

Det er det mest usympatiske bikkjeskinnet jeg har møtt, men så bedret jo ikke denne intense urineringen forholdet vårt heller. Jeg husker at jeg hadde på meg brune, hjemmesydde bukser i et stoff som sikkert var fryktelig brannfarlig, men det tror jeg ikke Fant visste. Og det var helt sikkert ikke for å unngå spontan selvantenning han gjorde det.


I mitt hode var han en ondskapsfull jævel. Det hele ble ikke bedre av at min bestemor forsikret meg om at han bare trodde jeg var en lyktestolpe da vi gikk hjem for å skifte.

Av en eller annen grunn kom denne episoden til meg i dag, da jeg gikk forbi en rumensk tigger og en norsk eldre mann. «Dere skulle ikke vært her!» sa mannen. «Det er alt for mange av dere!»

Jeg lurer på om hun fikk følelsen av å bli pisset på.

Mannen og jeg er enige. Jeg mener også at tiggerne som sitter og maser med 100 meters mellomrom skulle dratt hjem eller et annet sted. «Den rumenske mafians førstelinjetjeneste» pleier jeg å tenke mens jeg overser dem. Men å stå og si det til dem? Nei, det blir som å sparke noen som ligger. Respektløst, uverdig og ufint.

Og til deg som synes jeg er usedvanlig veik når jeg ikke sier det jeg mener, vil jeg si; da har du ikke skjønt poenget.

Hvis jeg ville jobbet aktivt for å fjerne rumenske tiggerbander i Oslo, er ikke løsningen å få den 50 år gamle damen på hjørnet av Majorstua t-banestasjon til å føle seg som en del av asfalten. Eller en lyktestolpe. Hvis jeg ville gjøre noe med dette, måtte jeg snakket til de som lar dem sitte her.

Om det er politiet eller regjeringen eller Fabian Stang, vet jeg ikke. Og det kommer jeg heller ikke til å bry meg om å finne ut, for det å fjerne rumenere som sitter på bruskasser er langt ned på listen min. Det kommer langt etter å slutte å kjøpe sko, for å si det sånn. Og jeg kommer nok aldri til å slutte å kjøpe sko.

Men til deg som er helt uenig med meg, og som rett som det er putter noen småpenger ned i den skrukkete pappkoppen fra Deli de Luca; de to som veksler på å sitte på hjørnet ved t-baneutgangen til Sørkedalsveien har iPhones.

mandag 19. mars 2012

"Gjør mot andre som du vil ..." og så videre

Akkurat nå tror jeg samtlige debattredaksjoner prøver å få tak i Trine Grung. De har nok allerede ryddet alle sendeflater, og jeg ser frem til en skikkelig likestillingsdebatt. Trine Grung står nemlig for et flott utspill i kjønnskampen i dagens utgave av Dagbladet.  (Jeg vil ikke kalle det et «spark under beltestedet», for det vil være å spille for mye på mannens skjøre deler.)




Trine Grung deler sine oppussingstips med Dagbladets lesere. Hun er nemlig i ferd med å pusse opp hele huset; «Hun tar rom for rom» som det står i overskriften.

Og hvordan gjør hun så det.

Jo: Hun mener man skal bruke tid. Man bør bo seg inn i et hus før man begynner å sage og male. Dessuten bør man få tak i profesjonelle både når det gjelder interiørekspertise og håndverkere, hvis man bare husker å hente inn anbud og sammenlikne priser. Én gang hadde Trine nemlig malt selv og det ble ikke særlig vellykket (det har jeg også prøvd, og jeg har samme erfaring – dessuten tar det så lang tid også er det så fryktelig sølete).

Hennes siste råd er å tenke praktisk. Og det er jo også kjempelurt, men så sier hun «Får du ikke partneren med deg? Det beste er bare å begynne, særlig menn er ikke så kjappe til å snu seg.»

Oj, oj, oj. Hetsing pågår. Er det ingen som blir littebittegranne opprørt? Ikke? Nei, dessverre. Bare jeg. Og knapt nok det.

For når kvinner snakker nedsettende om menn, er det liksom litt søtt. Hvis menn gjør det samme - altså mot kvinner - er det alltid en eller annen vonbroten kvinne som furter og mener seg tråkket på. Kan vi ikke forstå at vi ikke kommer en meter lenger ved å sutre? Ta igjen! Snu det andre kinnet til mens du fniser og pønsker ut en spydighet. Server den med et smil og plasser den helst under beltestedet. De tåler det. Hvis det blir gjort med kjærlighet.

Aller helst ville jeg hatt mer av godmodig hetsing av begge kjønn. Jeg heier på kjærlig uthenging av alle. Vennligsinnet hetsing er et tegn på åpenhet. Der graden av gjensidig, kjærlig hetsing er høy, er ondsinnet sladder nesten fraværende.

Hvis vi skal likestilles, må vi begynne med respekt. Og det er mye respekt i kreativ skittkasting. Hvis den altså er jevnt fordelt.

En av mine første sjefer – som jeg uten å nøle vil karakterisere som skallet - fortalte stolt at manglende hårmanke var et tegn på enorme mengder testosteron. «Så du napper, du eller?» spurte jeg og så i et glimt min korte karriere få en brå slutt, men etter å ha glodd på meg i et laaaangt sekund, begynte han heldigvis å le. Jeg var 24 år og lærte at det var mye morsommere ikke å bruke silkehansker.

Og jeg blir så glad når jeg møter likesinnede!

Følgende sms kom fra en kollega etter at jeg hadde vært tidenes mest dominerende linselus i et innslag fra et ministermøtet i Brussel: «Håret ditt ser mye gråere ut på TV enn i virkeligheten».

Han er verdt sin vekt i muffins, den guttevalpen.

lørdag 17. mars 2012

Lyden av en rullgardin

Det gjelder å være utholdende. Jeg er det. Jeg er en som holder ut.

Derfor aksepterte jeg rullgardiner som en midlertidig løsning den gang hytta var ny i 2007. Vi har fremdeles rullgardiner. De ble ikke engang byttet ut da den ene ble sprayet ned med et glass rødvin i 2010.

Nå ser det likevel ut til at jeg kan dra fordeler av situasjonen mens jeg venter på bedre dekning. Ikke mobildekning. Ikke dekning på konto. Jeg snakker om gardiner. Gardiner som kan dekke vinduene når det er mørkt og farlig ute. For eksempel.

Jo, altså; fordeler. Og utholdenhet. For ti minutter siden hørte jeg et mystisk lite pip. Selvsagt trodde jeg at jeg endelig hadde bevis for at vi har mus i hytta. For tre år og 361 dager siden laget jeg nemlig sjokoladeboller med puffet ris, og dagen etter oppdaget jeg at et riskorn fra den ene bollen som lå igjen på kjøkkenbenken hadde bitte små tannmerker.

Jeg sendte umiddelbart en delegasjon til nærmeste høyfjellsbensinstasjon (de har sånt) for å få tak i musefeller. Fellene ble kjøpt og satt opp akkompagnert av en hel masse sukk og lavmælt mumling som kan ha gått i retning av at det hadde rablet for noen. Men vil man fange ville dyr, må man være villig til å overhøre motforestillinger og sutring.

Fellene var armerte i et par uker, men de små gnagerne viste seg å være smarte. Eller, rettere sagt; de viste seg ikke i det hele tatt. Men jeg vet hva jeg så. Og jeg er som sagt utholdene.

Det mystiske lille pipet for litt mer enn ti minutter siden, var dessverre heller ikke fra en mus. Veldig synd, for jeg ser frem til å bevise at vi har hatt et usynlig kjæledyr i flere år. Men når en dør lukkes, åpnes et vindu, eller hva det heter. For pipet kom fra IKEA-rullgardinene! Helt uprovosert valgte rullgardinene altså å begynne å kommunisere!


Jeg vet hva de opprullede stoffstykkene mener (de er enige med meg) men det er ikke poenget. Poenget er at når P4 velger «lyden av en rullgardin som gjerne vil erstattes med gardiner» i konkurransen «Lyden av Norge», er jeg klar. 

Jeg skal sitte og vente mens lyden blir mer og mer verdt. Jeg skal fnise når Helga fra Strømmen bestemt mener at det er «en pose med oppvaskhansker som åpnes med en fiskekniv» og når Arnfinn fra Odal kanskje tror det er styringsmekanismen på en Volvo Amazon fra 1967 som ikke er helt frisk.

Så - rett før P4 begynner å bli litt oppgitt over at de ikke får gitt bort 250.000 - er jeg der. «Det der er nok lyden av en litt lei rullgardin,» sier jeg når de ringer meg opp. Og pengene renner inn på kontoen før jeg får ryddet plass til dem.

O’lykke.

Da blir det gardiner. Og vindusvask. Av profesjonelle. Bare i stua er det nemlig 256 små vindusruter som ikke har sett en nal i hele sitt liv. Og det begynner å gå ut over utsikten.

Jeg er utholdene og jeg har alltid en plan B. To nyttige egenskaper i et hvert ekteskap.

Argumentene mot gardiner er 1) at utsikten er så fin at den ikke må dekkes til og dessuten 2) at lyset er så fint her oppe.

Da tenker jeg at hvis jeg ikke vasker vinduer, er det heller ingen andre som gjør det, og om kort tid vil vi verken se lys eller utsikt. Og hva er igjen av anti-gardinargumentasjonen da? INGENTING! I verste fall blir vinduene vasket, og det anser jeg ikke for et tap.

Hvis, nei: når det virkelig går min vei skjer tingene i denne rekkefølgen

1 Noen blir så lei av de møkkete vinduene at de vasker dem
2 P4 ringer og jeg vinner 250.000.

Jeg vet at det kommer til å skje. Jeg er faktisk så sikker at jeg har valgt ut stoff og gardinstenger. Og det beste av alt; jeg har masse teoretiske penger igjen. Som jeg allerede har brukt en del av.

fredag 16. mars 2012

Kiwi er billigst på Rema

Nærbutikken vår, Rema i Sørkedalsveien, gjør sitt beste for å hindre at noen skal gå forbi butikken uten å bli merket av det. Aller helst vil de sikkert ha fotgjengerne inn, men hvis ikke det går, mener Rema åpenbart at både unge, gamle, blinde og barnevogner like gjerne kan komme seg ut i den forholdsvis trafikkerte veien (med fire felt) som går forbi.

På det ikke akkurat brede fortauet, har Rema satt ut tre reklameskilt som forteller om fantastiske tilbud - av en eller annen grunn vil de gjerne fortelle om billig frukt - som utrolig nok virker veldig mye mer fristende ut i eksosen utenfor enn når man kommer inn.

Rema 1000 i Sørkedalsveien er en møkkete, trang og trist butikk. Og da har jeg ikke sagt et ord om de som står bak kassen, for det ville vært ufint av meg, men et hint er at «de står» og ikke sitter, for ingen av dem jeg har sett ville fått plass på én stol. De måtte minst hatt to.

I dag hadde de tre reklameskiltene fått selskap av to jyplinger som reklamerte for Fjordkraft. De hadde riktignok fått en stand rett innenfor skyvedørene, men de holdt seg ikke der: «Hei! Hvilket strømselskap bruker du i dag?» «Akkurat det samme som jeg gjør i morgen. Fløtt deg!».

Denne masingen fra de kvisete tenåringene som neppe visste forskjellen på en strømleverandør og en nettleverandør gjorde plassen på fortauet enda mindre. Da jeg passerte første gang, hadde i tillegg en kunde bundet fast hundene sine utenfor.

Jeg gikk forbi. Og gikk tilbake. For i dag var det ikke bare frukt Rema reklamerte for.

Rema 1000 hadde nemlig behov for å fortelle at de hadde kommet på forsiden av VG. (Ooooo. Hvem ha'kke det, liksom.)



Og det måtte jo foreviges.

Særlig når det neste skiltet sier «Kiwi 4 for 10,-» I Kiwibutikkgrønn skrift, til og med. Som for å minne alle på at «Kiwi - butikkjeden som mener helsedirektøren har rett når han sier ett eller annet om at sammenhengen mellom moms på frukt og helse sannsynligvis er riktig ..." - den er billig, den!

Åååå, så dum den reklamen er. Det mest irriterende er når den går på tv. Måtte de velge den menneskelige varianten av Lille Trille til å gå rundt i butikken og messe? Og måtte han ha GULE brilleglass?


Mat er dyrt i dette landet. Likevel velger en masse mennesker å gå over veien til Meny eller Centra for å kjøpe melk og brød. Jeg antar det er av estetiske hensyn. Eller hygieniske. Jeg er ikke sikker på grunnen, for det er uhyre sjelden jeg handler mat - min styrke ligger i å skrive handlelister, så tar jeg heller igjen shoppingen på andre varegrupper.

Det er naturligvis en bevisst tanke bak dette; jeg kan argumentere med at jeg faktisk ikke bruker så mye penger (men at han som kjøper maten bruker en masse!), og dessuten slipper jeg å bære så tunge ting. Et par sko veier mye mindre enn en halvannen liter Farris. For eksempel. Men i rettferdighetens navn skal det sies at hvis man legger sammen alle shoppingbagene jeg har hatt med hjem i årenes løp, kommer det nok opp i en del kilo, det også.

Dessuten er det logikk i min nesten manglende matshopping; jeg spiser jo ikke så mye. Gi meg en spiseskje tran, 1,5 dl havregryn, 2,5 dl melk og en teskje honning hver morgen, så kan jeg shoppe sko i flere timer.

tirsdag 13. mars 2012

Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh

I ettermiddag fikk jeg telefon fra min yngste sønn som tråler Bogstadveien for å hindre at Norge blir en del av eurokrisen:

- Kan du be pappa føre over penger på kortet mitt så jeg kan kjøpe nye sko?
- Nye sko kjøper vi sammen, jeg vil se hva du kjøper.
- Hæ? Hvorfor det? Jeg er jo i butikken nå!
- Send meg et bilde av dem, så kan vi vurdere det.

Noen minutter etter piper det hest i telefonen og en sms fra min mann kommer til syne: «Har ført over penger til H. Han skulle kjøpe sko og sa at han skulle sende deg et bilde av dem.»

Den lille sleipingen. Jeg er så stolt av ham.

Jeg ringte min mann og informerte om at vi var blitt spilt ut mot hverandre. Mens vi snakket om hvilket monster vi har produsert, kom jeg på å spørre om han hadde overført penger til kleskontoen min. Han mente at han hadde det, jeg mente at det var tvilsomt, men at det som var helt sikkert var at jeg var 3000 kroner short for en ny kjole til 25-årsjubileet til porsgrunnsrussen 87.


Han argumenterte med at det var vanskelig å overføre kjapt nok i forhold til mitt forbruk og at han mistenkte at han allerede hadde ført over alt frem til september, minst. Jeg sa at jeg var lei for at det var vanskelig for ham å være rask nok og hostet og sa "demens" samtidig. Han virket bekymret og spurte om jeg kanskje hadde blitt smittet av et ekkelt virus.

Ja, jeg skal på russefest, og det er som kjent 50/50 fest og show off. Siden jeg ikke drikker verken kaffe eller alkohol og i tillegg er allergisk mot skalldyr og gluten, blir det til at jeg må satse hardere på show off’en enn på festingen. På toppen av det hele nekter jeg å farge håret, så det er mulig jeg blir tatt for å være en av lærerne. Eller en gamling fra nærmeste aldershjem som gikk feil.

Her er listen over mine fordeler
  • vellykket, pen, snill mann 
  • smarte, pene barn med næringsvett 
  • pen hund

Det er IKKE nok.

Jeg trengte en plan.

Derfor begynte jeg å slanke meg, og som et resultat av det, sto jeg i går på alle fire i sofaen og ulte som et dyr; jeg hadde slanket meg så fort at jeg hadde fått gallesteinene til å rumle. Teit plan, med andre ord.

Plan nummer to er altså å kjøpe ny kjole. I oransje.

Det budre ta oppmerksomheten bort fra mitt noe ellers kjedelige oppsyn og edruelige vesen.

Siden jeg er veldig glad i sjokolade og muffins, kommer jeg til å kjøpe kjolen litt for stor. Jeg vil nemlig helst at gallesteinene skal ligge i ro og har allerede begynt å stappe fett og sukker rundt den.

Jeg har et par uker på meg til å fylle ut rynker og roe ned gallesteinene. Det bør gå greit hvis jeg legger opp en diett med 400 gram Fruktnøtt og 16 muffins på hverdager og et par litersbøtter Ben&Jerry’s i helgene. Hvis jeg blir så feit at mine medruss ikke kjenner meg igjen, kommer jeg til å vralte bort til en mikrofon, forlange en lyskaster på kjolen min og sitere diktet Reunion av Jon Heen før jeg drar hjem:

Nei
eg har ikkje vore
i noko
trafikkulukke

Eg er berre litt
vanskeleg å kjenne
att
fordi eg er
så tjukk

Da husker de meg nok, for jeg var ganske god i nynorsk den gangen.

lørdag 10. mars 2012

Er du lykkelig?

Har du funnet lykken? Synes du spørsmålet er teit? Jeg er helt enig. Lykken kommer i glimt, og det er ikke engang sikkert at du oppdager den selv om du har den rett under nesa.

Man skal ikke være lykkelig hele tiden, og det er ikke mulig heller. Men målet er selvsagt at man har flere lykkelige øyeblikk enn direkte tragiske og at periodene i mellom er sånn nogenlunde overkommelige. De heldigste av oss har nok en dyp følelse av tilfredshet en god del av tiden, men det er ikke den følelsen jeg snakker om; lykke er ett hakk over. Minst.

Det er enklere å definere det motsatte av lykke, enn å si noe om hva lykke er. Det motsatte av lykke er ikke (nødvendigvis) ulykke, men det kan være tristhet, smerte, hat, uærlighet, ensomhet og håpløshet. Og disse tingene er det ingen som går gjennom livet uten å oppleve. Gid det var så vel, men de som sier noe annet, juger.




Opplevelse av lykke er individuelt. Derfor er det å definere lykke omtrent som å finne svaret på hvor lang en gummistrikk er. Jeg er lykkelig når jeg vet at familien min har det bra (tilgi det politisk korrekte) men jeg kan også oppleve lykke når jeg går ut av en butikk med et par sko eller et skjørt som ropte navnet mitt da jeg kom inn. Den lykkeopplevelsen er imidlertid alltid etterfulgt av elendig samvittighet over å ha brukt opp grusomt mye penger.

Lykke og kommunikasjon henger nøye sammen. I det to mennesker forstår hverandre - rett og slett er på nett - kan lykken være der som et vindpust. Å le sammen, å løse et problem eller å bare la skravla gå og glemme tiden; der nærmer du deg det optimale. Lykke og kjærlighet er også selvsagte parhester, men så er jo også kjærlighet og kommunikasjon avhengige av hverandre.

Hvis du forteller meg at du er lykkelig hele tiden, vil jeg ikke nøle med å kalle deg en naiv idiot eller en løgner. Eller så er du en pompøs tulling som muligens ble født med en sølvskje i munnen, men uheldigvis har fått den stukket opp bak i ettertid.

Det finnes dessverre en del av dem - de litt oppstyltede fasade-showoff’erne. Ofte er det de samme som mener at de fattige kan takke seg selv. Noen ganger tror de også at sykdom er selvvalgt. Hvis de er kvinner, lever de sannsynligvis på sin manns penger og kjemper en daglig kamp for at ikke dialekten de hadde før de giftet seg skal bryte gjennom. Hvis de er menn, er de snart skilt eller dømt til et liv med yngre, betalte kvinner.

Nei. Jeg tror ikke på evig lykke, ikke engang på lykke flere dager i ett strekk. Jeg vil hylle småfeil, krangler, brent mat, tabber, uvær og dårlige tider. Uten slikt hadde lykken nemlig vært umulig å få øye på.

Tenk om vi hadde hatt sol, 27 grader og pent vær hele året. Så lei vi hadde blitt av det ensformige været! Og til dere som elsker ski og ca 5 minus; det er da forfriskende med en liten vinterstorm, eller hva?

Tenk om du alltid fikk det beste du visste til middag? Tenk om du hadde fått alt du ønsker deg? Alltid? For et mareritt.

Hva om du satt på en grønn gren fra du ble født til du falt ned i graven - hadde du ikke savnet at du i det minste kunne se bladene skifte farge?

Selv om jeg ikke kan gi en definisjon på lykke eller en oppskrift på hvordan man skal finne den, vet jeg dette:

1 Det der med at det ikke kommer an på hvordan du har det, men hvordan du tar det, er sant.

2 Vit at lykken også kan finnes på vei mot målet. Eller i et smil eller en hilsen fra en du er glad i. Eller en annen du kanskje kan bli glad i?

3 Tro på det gode, men ikke vær naiv. Hvis du ser på en utstrakt hånd som den første delen av en ørefik, trenger du imidlertid litt mer uskyld i livet ditt.

4 Sett pris på motstand. Det gjør deg sterkere og det gjør motstanden enklere å takle.

5 Vær raus. Jo færre fordommer, jo større menneske. Og omvendt. Tenk på at det er dine fordommer som dømmer deg.

6 Smil. Det er svært sjelden du får en støvel i trynet av den grunn.

Og mens du venter på at lykken skal slå ned i hodet på deg, kan du jo gjøre ditt for at andre skal bli glade. Noen ganger er det nemlig opp til deg.

fredag 9. mars 2012

Tre kakemonster og én fjær

Den flotteste kaken jeg noen gang har bakt, laget jeg på ungdomsskolen. Det var en kransekake, og jeg har levd litt på det siden. Det er ca 30 år siden.

Nå er saksen min beste venn når jeg baker. Uten saks er det nemlig veldig vanskelig å få opp posen fra Toro.

Siden jeg har litt å feire i dag, tenkte jeg litt utenfor kakeboksen og kom opp med den geniale ideen å blande bringebær i kakemiksen.

Resultatet ble svært skremmende. Særlig for meg som ikke er helt fremmed for tanken på at jorden snart får besøk av aliens:


Jeg har imidlertid slått fra meg tanken på at utenomjordiske vesen blir født i komfyren min. Eller ... jo, jeg har det. Men da står jeg igjen med to alternativer
  1. Gud prøver å hjelpe meg med slankingen
  2. Jeg er så dårlig til å bake at baksten ler av meg

For å ikke fremstå som helt gal - selv om jeg innser at grensen kanskje er passert - velger jeg nummer 1. Den med slankingen. Og selv om Gud ikke har noe med dette å gjøre, er det ingen sjanse i helvete for at jeg kommer til å svelge de tre syke kakene. 

Når jeg tenker meg om, har det skjedd flere psyke ting i dag; utenfor døren min lå det rester av en engel.



De neste timene skal jeg bruke på å finne en sammenheng, for ingenting er som kjent tilfeldig. Og så skal jeg starte en kombinert bake- og engleskole.

Eller bare lage en kransekake med litt fjærpynt.

torsdag 8. mars 2012

Menn som hyller kvinner

Min mest minneverdige kvinnedag var 8. mars 1993 i Hollendergaten i Bergen. Det regnet og blåste og klokken var ca syv om morgenen. Det var en kunst å holde paraplyen slik at den både skjermet for regn og ga mulighet til å se hva som skjedde i løypen foran, men i Hollendergaten klokken syv en regnfull fredag, pleide de få som var ute å småløpe i samme retning som meg; mot bussen i Kaigaten.


På det tidspunktet i mitt liv hadde jeg løpt mer på høye hæler enn i joggesko - jeg hadde til og med gummistøvler med hæler - og jeg var derfor ekstra oppmerksom på eventuelle hindringer, og tittet med jevnlige mellomrom ut av min lille paraplyverden.

Det var da jeg så ham: Kvinnehylleren.

Han kom mot meg i et litt ujevnt trav, mens han ordnet veldig med ett eller annet rett under beltestedet. I samme øyeblikk som vi var på linje med hverandre, så jeg en bitte liten, stusselig skinnrosin sprute ett eller annet i min retning. I min uskyld tenkte jeg «tisser han på meg?» i det jeg spratt unna. Men det var jo ikke urin.

Jeg begynte å le.

Han snudde for å nå meg igjen. Jeg løp, holdt paraplyen og flirte enda mer.

Blottere har dårlige kår hos meg. Den første gangen jeg så en blotter, var da jeg gikk i tredje klasse på gymnaset. Jeg kom (som vanlig) for sent til gymtimen (strategien var å forkorte den litt i begge ender) og måtte gjennom en lang gang med dører inn til de ulike garderobene. Jentegarderoben lå nederst i gangen.

I en døråpning omtrent midt i gangen, sto det en gammel mann med et håndkle rundt livet. Da jeg kom forbi, så han på meg og slapp håndkleet ned mens han så meg utfordrende inn i øynene. Da jeg knakk sammen i spontan og støyende latter ble han veldig forvirret og kanskje litt lei seg. Dessverre hadde han forsvunnet da jeg kom tilbake med alle jentene i klassen. Jeg tror ikke det kan ha vært kvinnedagen, men enkelte menn er jo grenseløse hele året når det gjelder å gi av seg selv.

Da jeg kom på jobben den 8. mars i 1993, mente sjefen min at jeg burde anmelde fyren som nesten hadde møkket til skjørtet mitt. Jeg ringte derfor til politiet som gjerne ville at jeg skulle komme med en gang. Jeg forhandlet meg frem til at jeg skulle komme etter arbeidstid.

Så der sto jeg da. Foran en høy skranke som rakk meg til nesen (jeg er 173 cm høy) og så opp på en politimann som satt med høyre side til meg og skrev med én og én finger på en skrivemaskin. Jeg gjentar; en skrivemaskin. Det måtte vært en slags podium bak den skranken, for hvis jeg skulle se ham, måtte jeg stå med nakken i en ubehagelig bøy bakover

Han: Navn, fødselsnummer og adresse!
Jeg oppga alt med stort alvor.
Han: Hva, hvor og når skjedde det du vil anmelde?
Jeg: Anmelde og anmelde, det var dere som ville at jeg skulle komme ...
Han: Du er her for å anmelde!

Okei ...

Jeg forklarte så nøkternt og detaljert jeg kunne. Til og med om paraplyen min. Som var blå med brune kanter fra Bennetton.

Han: Hva hadde han på seg?
Jeg: Han hadde en sånn Nordsjøjakke og olabukser ... også hadde han knapper i smekken, ikke glidelås!

Jeg lurte på om han var imponert over mitt øye for detaljer eller om han synes jeg måtte vært i overkant interessert.

Han: Sa eller gjorde han noe?
Jeg: Jaaaa ...
Han: Hva?

Jeg (som slet med å ikke fnise): Vel, jeg trodde han tisset på meg, men det som kom ut var hvitt.


(Husk på at jeg på det tidspunktet var et slags gudsord fra landet)

Han (like alvorlig): Hva sa han?
Jeg: Han sa «ronke, ronke, ronke!»

Og fra det tidspunktet var det ingen vei tilbake for min del; det var sannsynligvis den første gang jeg hadde sagt r-ordet høyt og hele situasjonen ble så absurd at jeg bare begynte å fnise uhemmet. Så jeg forlot hele politistasjonen. Antakeligvis merket ikke den tofingrede politimannen noe som helst. Han var nok uansett ikke vant til å se på kvinnene han intervjuet. Det var skrivemaskinen som hadde hans fokus.

Etter noen uker ble jeg bedt om å komme til stasjonen for å se gjennom forbryterarkivet, men bortsett fra å kjenne igjen et par perifert bekjente og fått en vag forklaring om at ikke alle de hadde bilde av hadde gjort noe galt (den gikk jeg IKKE på) fant jeg ikke friluftsronkeren. Og så kom det berømmelige brevet med at saken var henlagt på grunn av bevisets stilling.

Men hva er det med slike menn som tror at kjønnsorganet deres er så fantastisk at de ikke bare blotter det for hvem som helst, men også (visstnok) sender bilder av det gjennom cyberspace? Tanken er helt vanvittig. «Hey! Junior ser jammen potent ut i dag, la meg ta frem mobilen ... Smil! *knips*»

Jeg tror jeg snakker for halve befolkningen når jeg sier at bilder menn har tatt av stoltheten sin aldri har fått noen av oss til å skli av stolen. Noen av oss blir kvalme, noen av oss blir pinlig berørte og andre ler og bruker det som gode historier. Og da anonymiserer vi ikke. Vi tegner bart og briller på. Hvis det er plass, da.

Jeg sier ikke at junior ikke får være med på feiringen. Jeg sier bare at det må skje med en viss stil. Og at vi kan godt få roser først. Eller sjokolade.

onsdag 7. mars 2012

Før meg til din leder, jordboer

Jeg ser ikke bort fra at det er liv på andre planeter. Faktisk vil jeg si at jeg synes det er mer utrolig at vi er de eneste avanserte skapningene i verdensrommet enn at vi ikke er det.

Men jeg vet ikke noe. Til tross for ryktene som går om at jeg er en alien selv. De ryktene har oppstått på bakgrunn av mine noe spesielle ører, og jeg har satt dem ut selv. Ryktene altså.

Jeg vet ikke engang hvor stort dette verdensrommet er. For alt jeg vet, kan det rommet bare være en del av et stort hus, i en gate, i en by, i et land ... du skjønner hvor jeg vil. Særlig hvis du har sett «Men in black». Mulighetene er enorme.

Tenk så utrolig spennede det ville vært hvis vi virkelig fikk inn en UFO på radaren! Tenk hvis vi fant ut at de i UFO-en er ansvarlig produsenter bak en rekke Hollywood-filmer eller at det egentlig var de som sto bak Apple! Da tenker jeg vi hadde lagt småtingene bak oss, ja. Kanskje det er det som skal til for at vi skal se lenger enn nesetippen vår.

Innimellom kan man få inntrykk av at de er her allerede. Se på Lady Gaga, for eksempel. Eller en del catwalk-modeller. Særlig de som ser ut som krysninger mellom mennesker og innsekter (ja, jeg er bare misunnelig).

For hvis vi 1) tror på liv på andre planeter og 2) tror at livet på andre planeter vil oss vel og i lengere tid har forsøkt å forberede oss mentalt, er det ikke vanskelig å se tegningen: De er her allerede. Ikke bli skremt, nå. Hadde de vært slemme, hadde vi vært flytende føde for dem for lenge siden.

Beviset kan finnes i den amerikanske republikanske valgkampen. Her ser vi dama fra filmen Mars Attacks og kona til Gingrich:



Og av dette kan vi slutte at de ikke er allverdens smarte. For Newt G ligger vel så vidt jeg vet dårligst an av de tre republikanerne, og demokratene har jo Obama.

Men hvis fru G blir førstedame, er det grunn til å rette blikket oppover. Og muligens ha en plan B og litt ekstra hermetikk i skapet.

lørdag 3. mars 2012

Lies, damned lies and statistics

Er KrFs Hareide homse? Er Stoltenberg homse? Ikke vet jeg, og det bryr meg midt i ryggen. Jeg klarer ikke forstå hvorfor seksuell legning engang er et tema. Derfor skjønner jeg heller ikke hvorfor enkelte klarer å bli så opprørte over at noen mennesker av samme kjønn lever sammen, eller at de har barn selv om det er ikke er naturen som har bidratt direkte.

«Det er ikke naturlig!» sier homsehaterne. Nei vel? Jeg vil påstå det motsatte. Kjærlighet er det mest naturlige som finnes og det er dessuten en drøss av barn i verden som trenger gode og fornuftige foreldre.

Og la oss se litt nærmere på naturen og det naturlige; Tornadoer, tsunamier og jordskjelv er naturlige; naturen har med andre ord en tendens til å rævkjøre oss uansett legning.

«Det står i Bibelen at det er synd!» sier de selvhøytidlige tullingene som jeg mistenker kommer til å ha en svært opplysende samtale med St. Peter. Men la oss ikke bruke tid på dem. St. Peter tar seg av den biten. Og det er ikke sikkert det blir så lenge til heller. Gjennomsnittsalderen på disse nidkjære debattantene er ganske høy.

En av disse to er St. Peter:




Nei, jeg bryr meg ikke om hva du gjør under dynen. Statistisk sett er det visst ikke stort annet en soving uansett. Etter noen års samliv. Selv om min mann og jeg er noe uenige i hvordan den statistikken skal tolkes.

Man kan nemlig underbygge et hvert standpunkt med statistikk. Og med sitater fra Bibelen. Utfordringen er å ikke misbruke noe av det.

Jeg ønsker meg tre ting;

1 fred i verden (egentlig står det en skinnveske fra Hermes på førsteplass, men det virket så politisk ukorrekt),
2 utrydding av all PMS og
3 skap som bare inneholder klær, sko og vesker. Ingen mennesker, altså.

Skap er ofte trange, og selv om mitt er ganske stort, hadde det ikke blitt mye plass til kjoler hvis Hareide eller andre skulle brukt plassen i hjørnet. «Se til helvete å komme deg ut av skapet mitt!» måtte jeg sagt da.

Og det hadde selvsagt vært av hensyn til kjolene, men også til skaphomsen. For selv om jeg elsker klær, sko og vesker, er det ikke i skapet man finner den ekte kjærligheten.

torsdag 1. mars 2012

Ugress


Våren har et ufortjent godt rykte. Antakelig kan den takke gamle smørsangere som åpenbart hadde et økonomisk motiv for å promotere denne årstiden. Får du godfølelsen av å høre «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Alle»? Ikke jug, nå. Hva med «Våren» av Grieg? Litt gåsehud?
Til og med en hel farge har disse naive vår-entusiastene tatt kontroll over. De påstår at grønn er vårens farge. Jeg mener våren er støv- og sølefarget. «Håpet er lysegrønt!» sier de og skriker mellom linjene at vår er lik håp, ny start, blanke ark og fargestifter. Nei, tenk. Det nærmeste du kommer en ny start, er når du må ringe NAF fordi snøen du aldri gadd å måke bort fra bilen endelig har forsvunnet av seg selv.

Det er dessuten et hav av lysegrønne variasjoner. Og de fleste (om ikke alle) er direkte stygge; spygrønn, for eksempel. Lite håp i spygrønn, vil jeg påstå. Og hvem kler egentlig blekt eplegrønt? Ingen! Ikke engang en vegg kler grønt.
Takket være våren har også en av de styggeste blomstene på planeten fått et slags positivt image. Hestehoven blir rykket opp med roten - eller som oftest bare revet hodet av - og mottatt av mødre med tårer i øynene landet rundt. 


Jeg hadde nesten tårer i øynene selv de gangene jeg fikk en møkkete unge inn i huset med noe gult i neven. Jeg trodde selvsagt at ungen hadde en verkende, betent finger, men da det medisinske ikke lenger var et tema, forsto jeg at jeg ble nødt til å ha små hestehovhoder flytende i eggeglass i flere dager fremover. Små hoder med jord og usynlige innsektsegg midt på spisebordet. 
Hestehov er mer ugress enn blomst. Og det hjelper ikke at den har skaffet seg et fancy latinsk navn som de mest pompøse av oss går rundt og kaller den: «Hestehov? Du mener Tussilago farfara,» sa en gjøk til meg en gang. «Koko,» svarte jeg.