Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 30. juli 2014

Taxien Uber alle taxier

Jeg er skikkelig syk. Diagnosen er noe usikker, men jeg er full av skumle piller og har armen i fatle og kan dermed ikke på noen måte ta ansvar for verken innhold eller skrivefeil i dette innlegget. Det sterkeste beviset på at jeg er ett skritt nærmere døden, er likevel at jeg ikke er interessert i å shoppe.

Jeg takket nei til et skjerf fra Hermes og Louis Vuitton, og sa at jeg heller ville ha et fatle fra et apotek. Min mann stormet ut og kjøpte fatle mens jeg fikk vasket håret hos den frisøren conciergen på hotellet anbefalte. Heldigvis var det bare omtrent fire skritt unna hotellet. En dundrende skalle og en verkende skulder innbyr liksom ikke til å jodle rundt i London for å finne en frisør.

Min venstre arm er helt ubrukelig - den kan ikke engang brukes til hårvask. Ubrukelig, i alle fall delvis ubrukelig, har den vært lenge, men jeg har ikke stilt så store krav til den heller - før nå - og når jeg ikke har plaget den, har ikke den plaget meg.

Siden sommerferien begynte for snart en måned siden og jeg fikk min fjerde kortisonsprøyte, har jeg jo bare ligget på en solseng og snudd meg hver gang det begynte å svi litt på ryggen  eller magen. Nå måtte armen plutselig forholde seg til å dingle ved min side i oppreist tilstand - og ikke minst - den måtte finne seg i å ha en veske på skulderen. Det protesterte den heftig på, og den begynte å verke, starte en gå sakte-aksjon og til slutt streiket den fullstendig.

Som straff må den antakeligvis amputeres.

Det er i alle fall det jeg truer den med. Jeg kan nesten ikke gå noe sted - jeg må kjøres. Heldigvis har jeg oppdaget en ny type taxi: Uber.

Med nyvasket hår og fatle i Uber-bil

Kjenner du Uber? Hvis ja, tror jeg du er like imponert som meg, hvis nei, så les litt videre.

I stedet for å bestille en vanlig taxi her i London, kan du gjennom en app på telefonen din bestille en bil fra selskapet Uber. Du kan velge mellom tre ulike klasser biler: Vanlig, litt bedre eller luksus.

Vi har konsekvent valgt luksus, og på de strekningene vi har kunnet sammenliknet med de vanlige taxiene, har prisene vært helt like. Bilene vi har kjørt har vært Audi A8,  Mercedes S-klasse og BMW 7-serie.

Sånn så det ut inne i en av Uber-bilene. Slå den, du, Oslo Taxi!

Når du registrerer deg på Uber legger du inn kredittkortet ditt. Det betyr at du ikke trenger å tenke på å trekke kortet ditt eller fomle med kontanter når du skal ut av taxien. Du får en mail som bekrefter turen og summen når du er ferdig med reisen, og du kan selvsagt be om et prisestimat før du bestiller.

Etter at du har lagt inn bestillingen i appen, kan du følge med på hvor bilen befinner seg i forhold til der du er og hvor lang tid det tar før bilen er der. Du får vite bilens registreringsnummer, biltype og sjåførens fornavn. Du får også se bilde av sjåføren.



Og her kommer det som gjør at jeg ble fan: Uber har et ratingsystem som gjør at du kan føle deg ganske trygg på at han som kjører deg hjem ikke er en psykopatisk tulling med fem tidligere dommer for vold. Når du er ferdig med turen blir du nemlig bedt om å gi sjåføren en karakter fra én til fem.

Det betyr at du kan se hvilke rating tidligere kunder har gitt ham, og hvis han har fått elendig rating, så kan du velge en annen.

Men: du har å oppføre deg, for sjåførene gir nemlig deg karakter også, så er du en tulling og spyr i bilen hans eller på annen måte oppfører deg som en drittsekk, så risikerer du at ingen plukker deg opp neste gang du logger deg inn på Uber-appen.

Markedsmakt i praksis.

En elendig heiagjeng

Eldstemann bor og jobber i London, og i bytte mot treretters middag må han finne frem til en god restaurant hver kveld. Så langt har han gjort en god jobb.

- Jeg tror dere må pynte dere litt i kveld, sa han og antydet med det at restauranten var mer anstendig enn vi var.

Og endelig kunne jeg bruke skoene som Tyra Banks også har et par av.

Jepp. De er akkurat like gode å gå på som de ser ut som.

Dessuten hadde jeg med meg en bluse som jeg heller ikke hadde brukt før. Faktisk hadde jeg ikke engang prøvd den, for jeg hadde så dårlig tid den gangen jeg kjøpte den og en del andre klær. Taxien sto utenfor, og min mann var på vei hjem (og jeg måtte rekke å stappe posene inn i garderoben før han kom inn av døren).

En fyr jeg traff i lobbyen før jeg skulle dra


Min yngste sønn, jeg og fyren jeg traff

Når sannheten skal frem, hadde jeg kanskje ikke kjøpt akkurat den blusen hvis jeg hadde hatt bedre tid, men nå konkluderte jeg slik: Jeg er i London. En millionby der omtrent ingen bryr seg om lille meg, men de få som gjør det elsker meg uansett og vil alltid være heiagjengen min.

Det skulle vise seg ikke å være helt korrekt.

Min førstefødte sa riktignok at jeg var fin. Eller kanskje han bare sa at blusen var morsom, når jeg tenker meg om. Blås. Han fikk meg i alle fall til å føle meg fin, og da er det stort sett det samme hva han sa.

Min førstefødte og hans mor

Under denne fotoseansen kom min yngste til å si at han mente at jeg så ut som en fallskjerm.

Da prøvde jeg å avbryte hele greia.



- Nei, da hun ser ut som en kjempediger marshmallows! sa min mann.

Og tro det eller ei, men det var faktisk en slags kjærlighetseklæring. Tror jeg.

For det beste han vet (etter amerikanske biler og jobben sin) er å grille, og marshmallows kan jo grilles!

Dette har jeg ikke snakket med ham om, men han bør være enig. Og han bør bli enig før Hermes åpner i morgen. Jeg så nemlig et veldig fint (digert&dyrt) skjerf der, og jeg trenger et fatle, men mer om det en annen gang.

tirsdag 29. juli 2014

Stort og smått

The Cumberland Hotel i London kunne gjerne ha omprioritert litt, synes jeg. De har et enormt resepsjonsområde med tre overdimensjonerte bronsemannfolk som en eller annen kunstner har laget, og to underdimensjonerte kvinnfolk som Gud har laget.

Ett av mannfolkene ser slik ut:



Hvis jeg hadde ligget ved siden av ham og vi begge hadde hatt føttene på samme sted, hadde hodet mitt kanskje vært under armen hans. Så stor er han. Hvis en av de bitte små damene som står rundt omkring i resepsjonen og bare har som jobb å smile hadde ligget ved siden av ham, og de også hadde hatt føttene på samme sted, hadde hodene deres kanskje vært under hånden hans. Så små er de.

Bak ham renner det forresten vann. Som en foss rett ned i gulvet. Veldig stilig.

*

Men så var det det der med prioritering.

For når man sjekker inn på et sånt sted, så venter du liksom ikke at rommet ditt skal være bare litt større enn en sånn koffert som du har lov til å ha med deg INN på flyet, ikke sant?

Men jeg er så romslig I MEG SELV (her måtte caps lock på, ellers var jeg redd det skulle gå deg hus forbi) at jeg ikke klager på sånne bagateller. Jeg blir bare litt stille og lider inni meg.

- Skal jeg gå ned i resepsjonen og oppgradere rommet, spurte min mann.

- Nei, da, sa jeg. Martyren.

- Jeg kan jo gå ned og kjøpe noe å drikke til oss? foreslo han. Minibaren inneholdt nemlig bare to flasker vann.

- Ja, det hadde vært fint, sa jeg. Lidende.

Da han kom tilbake hadde han to nye romnøkler i hånden, men ingen appelsinjuice. Jeg tilga ham på flekken. Men han gikk naturligvis ned igjen etter at han hadde flyttet kofferten min.

Det nye rommet var litt større og hadde litt større vannflasker i minibaren. Dessuten hadde det en enøyd, obskøn håndklesvane på sengen:


Det jeg vil du skal huske hvis du noen gang skal bo på dette hotellet er at du
1) ikke må være sjenert, og
2) må bo sammen med noen du kjenner godt (eller alene)

For: dette er døren til toalettet. Og den er ikke på noen måte lydtett (men av en eller annen grunn kan den låses).


- Du verden, her var det ikke særlig privat, sa jeg med normal stemme da jeg hadde lukket meg inne.

- Nei, det var derfor jeg slo på TV'n da du var der inne i stad, svarte min mann med innestemmen sin. - Vil du at jeg skal slå på TV'n igjen? spurte han.

Jeg sa at for min del var ikke det nødvendig, men hvis han lot seg sjenere, måtte han bare sette på East Enders eller hva det skulle være for min del.

- Nei, da blir det opptaksutstyr, sa han.

- Hæ, hva da? Opptaksutstyr? sa jeg inne fra do.

- Jepp. Ny ringetone til mobilen!

mandag 28. juli 2014

- Rolig, jeg vet hva jeg gjør

Det ble drosje fra Heathrow. Av en eller annen grunn var jeg så sliten av jeg ikke orket tanken på å ta toget.

Denne hyggelige fyren har absolutt ikke noe med saken å gjøre, han fant jeg på Google

Det kan ha vært 17 år gamle minner som tvang seg på. Den gang var vår sønn knapt en millimeter stor, men fy flate som han gjorde livet mitt surt. Han hadde knapt bodd i livmoren min mer enn i 14 dager før han beordret diverse hormoner til å løpe løpsk. Jeg spydde, gråt og kjeftet i et bankende kjør, og en del av det skjedde altså på toget fra Heathrow til London en dag i juli.

Jeg tror faktisk det startet der. Ikke befruktningen, naturligvis, men spyingen og griningen og alt det der. I flere år greide jeg ikke høre noen si "London" uten å kjenne kvalmen komme, men nå går det ganske greit. Det er mulig at jeg har kurert det med shopping. Nå tenker jeg nemlig "Burberry" når noen sier "London".

*

Denne gangen kan jeg ikke skylde på at jeg er gravid, men så plager jeg da heldigvis heller ikke mine omgivelser med verken kroppsvæsker eller utskjelling.

- Do you want your suitcase in the back, love? spurte taxisjåføren.

Jeg elsker at taxisjåfører kaller meg "love". Det er noe så eitrende hyggelig over det. Så jeg takket ja, og steg inn i taxien. "Steg inn", ja. For det er det man gjør i sorte engelske taxier.

Sjåføren satte seg inn omtrent samtidig med meg, og min mann fikk akkurat pælmet kofferten min og seg selv inn i kupeen i det taxien begynte å kjøre.

Det var da jeg skjønte at dette skiltet ikke helt stemte:

"Keep calm I've got the knowledge"
En annen ting var at den mørke tingen under skiltet var en sort sokk som dekket til et annet skilt. Gud vet hva det sto der.

En annen ting som var litt forvirrende, var det svært synlige skiltet med "Cash only" sammen med reklamen for alle verdens kredittkort. Han hadde en kortmaskin også, men den likte han ikke å bruke, visstnok - derav "Cash only"-skiltet.

Hva er under sokken? 
Så, gutter og jenter - hva har vi lært i dag? Jo. Bare fordi det står på et skilt, betyr det ikke at det er sant.

Husk det.

fredag 25. juli 2014

Den store spurvejakten

Jeg var midt i en Facebook-chat med en Facebook-venninne (der vi var enige om at det var mye vondt og vanskelig i verden, men at Dumdum Boys uansett var bra) da vår sønn informerte oss om at en spurv hadde tatt steget fra sin bolig under taket til inn i vår stue.


Min mann - den hemmelige fulgeelskeren som hittil har snodd seg unna å fjerne fulgeredene med den ene unnskyldningen etter den andre (hadde jeg vært like god i excel som ham, hadde jeg satt opp alle unnskyldningene hans der) - kom ut fra kontoret/gjesterommet med et uttrykk i ansiktet vi ikke klarte å tolke.

*

Jeg så på ham for å finne ut om han hadde en plan. Han pleier nemlig alltid å ha en plan, og da gidder jeg som regel ikke jeg å legge meg opp i den, for det blir det så mye mas av.

Jeg kommer heller inn med løsningen når hans plan viser seg ikke å virke.

Underlig nok, hadde han ikke annet å si utover dette geniale utsagnet: "Vi må få den ut!".

- Hvordan da? sa vår oppvakte tenåring.

Vi så begge forventningsfullt på pater familias. Som glodde tilbake på oss.

- Den flyr sikkert ut av seg selv, sa han og åpnet begge verandadørene.



Men tenk - det gjorde den ikke.

- Hva med et håndkle? foreslo jeg hjelpsomt.

- Nei! Du skal ikke slå etter den med et håndkle! ropte de begge i kor.

*

Jeg var bestyrtet. "Slå"? Hva tar de meg for? Jeg har da aldri slått noen i hele mitt liv! Bortsett fra i går under middagen da min mann kom med en særdeles upassende vits. Forhåpentligvis har han fremdeles litt vondt i bakhodet.

- Jeg hadde ikke tenkt å slå, jeg hadde tenkt å fange den i håndkleet, forklarte jeg.

Min mann og sønn sto som saltstøtter. Jeg hentet et håndkle, og dermed var jakten i gang:

Jeg løp frem og tilbake for å slite ut fuglen, og hver gang fuglen kom i nærheten av min mann, dukken han og sa "ooops".

Herregud.

- Er du redd fugler, eller? spurte vår sønn.

- Nei, sa min mann.

Han kunne lurt oss begge.

En kunstelsker?



En sikrusartist?

- Ok. Kan du stå der og holde opp håndkleet slik at vi begrenser området den SKITER ned hytta på? spurte jeg. Vennlig. Han mente at han skulle klare det. Tanken var at fuglen skulle oppfatte håndkleet som en vegg, men den veggen viste seg å være svært fleksibel.

På det tidspunktet løp jeg rundt med en elektrisk insektsfanger, men den var selvsagt ikke på. Så gal er jeg ikke.

*

Til slutt var den stakkars fuglen så sliten at den falt rett ned bak gardinen. Og da var jeg der. Med håndkleet. Og tok den omsorgsfullt med meg ut. Slik at den kunne leve videre i Guds frie natur.



- Jeg kan vaske fugledritten, jeg, sa mannen.

- Tusen takk, sa jeg.

onsdag 23. juli 2014

Lusete okkupanter

"Vi må være snille med hverandre, Birgitte. Når du blir så gammel som meg, forstår du at det finnes folk som ikke vil deg vel," sa en kollega til meg da jeg jobbet på Statoil i Bergen. Jeg var 24 hun var 36.

Nå er jeg ti år eldre enn hun var og har vel heldigvis ikke så mange dårlige erfaringer med at folk ikke vil meg vel, men jeg er helt enig i livsvisdommen hennes: Vi må være snille med hverandre.

Hvorfor skal vi IKKE være snille med hverandre, forresten? Svar på det, du. Mens du ser deg i speilet.

*

Litt fleipete har jeg lagt til at vi også må være snille med småfuglene. Lite visste jeg at noen hørte på. Og enda mindre visste jeg at "de" var min mann og at han faktisk tok det til seg.

Nå kan det selvsagt hende at han alltid har vært snill med småfuglene, for han er et særdeles godt menneske, men alt med måte, tenker jeg. Til og med når det gjelder omsorg for pippiper.

Jeg er nemlig ikke spesielt glad i de små, lusete, bæsjende fjærkreene som ikke gjør annet enn å gneldre både dag og natt (jeg har snudd døgnet en smule nå i sommer). Dessuten synes jeg det er uhyre frekt at de har tatt bolig under taket vårt.

Da det ble lagt ny kledning i fjor sommer, var det meningen at det også skulle legges en sperre mellom kleding og tak slik at dårlig betalere ikke skulle ha mulighet til å flytte inn. Ved en inkurie ble  ikke gapet mellom kleding og tak tettet, og i ettertid har jeg skjønt at det var helt bevisst.

Det gikk jo mot en kald og ugjestmild vinter, og er det noe min mann ikke er, så er det ugjestmild.

*

Etter uker med forsiktig bearbeiding, hvorav en del har vært ren jug og putinsk propaganda, har min mann nå gått til innkjøp av spesiallagede dingser som skal holde fugler unna hytta vår. Derfor trodde jeg at arbeide med å renske ut dritten (fuglereder, red.anm.) skulle skje i går.

Han startet nemlig dagen med å ta ut sirkelsagen og en masse verktøy fra boden og alt så ordentlig handy man-aktig ut. Mer så ikke jeg, for som alle andre dager denne sommeren, har jeg enten ligget på magen med nesen i en bok, eller sittet på solsengen med en solhatt godt nedover nesen (likevel har jeg flasset på nesen mer enn ti ganger siden mai).

*

Ved åttetiden om kvelden kom han fornøyd bort til meg og sa "Se!".

Jeg grøsset. Skulle jeg se på en masse døde fugler og lus? Men nei, da. Fyren hadde brukt hele dagen på å lage alternative bosteder for de stakkars fuglene som på ett eller annet tidspunkt blir nødt til å flytte.

Så da lurte jeg på hvilke metode han hadde tenkt å bruke for å få de fjærkledde til å bytte adresse.

- Skal du overtale dem eller bare stappe dem inn der? spurte jeg.

- Det er langt frem dit, svarte han. - Først må disse fuglehusene males.

"Bare 36 kroner i materialer!"

tirsdag 22. juli 2014

Youghurt-visdom

Nød lærte muligens våre nakne formødre å spinne, men med min enorme garderobe kommer jeg aldri til å trenge å gå naken rundt, og dermed trenger jeg heller ikke å be noen om å lære meg spinning. (Nå tenkte du helt sikkert på spinning som i sykling på Sats eller Elixia, men her snakker jeg om garn. Spinning av garn. Sånn som man trenger en rokk til. Ikke rockering, nei. En rokk.)

Noen ganger har vi moderne og innimellom velkledde kvinner likevel behov for gode råd fra våre mødre. Det hender vi ikke vet vårt eget beste, og dermed blåser en lang marsj i rådene når de kommer, men så hender det også at vi må krype til korset og innse at, ok, kjerringa hadde kanskje rett.

Tiår av ervervet kunnskap - noen ganger temmelig surt ervervet - prøver disse kvinnene å gi videre til oss bortskjemte Prada-kledde-, tidsklemme-, kaffelatte-rivjernene. Og hva får de tilbake? Et snøft. Eller en spydig blogg.

Inntil vi en dag skjønner at vi trenger det.

Det skjedde nemlig med meg.

*

I tre uker har jeg klødd som besatt på leggene. Legen skrev ut kortisonsalve, men jeg klødde like besatt. Min mor kastet ett blikk på en av leggene mine og sa "Yoghurt. Yoghurt naturell.".

Jeg sa "Særlig.".

En uke etter ringte jeg henne og sa "Du? Den yoghurten? Hvordan gjør du det? Hvor lenge skal den sitte på, for eksempel?"

"Njæ, smør den på nå og la den sitte på til du legger deg. Men det må være naturell. Ikke noe kirsebær eller noe sånt! Og hvis ikke det virker, så ta noe spenol, eller noe!"

("Særlig," tenkte jeg.".)

Bikkja synes yoghurt er kjempegodt

Kjempegodt!

Vi ble enige om at han skulle få slikke lokket hvis han holdt seg unna bena mine


Og vet du hva?

Jeg driter i at det stinker.

Jeg driter i at bikkja løper etter meg og prøver å slikke av guffa.

Jeg driter i at det bobler og gjærer i sola.

For det klør ikke mer. DET KLØR IKKE MER! HURRA!

Og det er en så deilig, kjølig følelse. I minst 20 minutter. Og da er det jo bare å smøre på mer.

*

Det kan forresten hende at sivilstatusen min snart blir endret til "Det er litt komplisert" på Facebook. Jeg nekter nemlig å vaske det av.

"Det er svigermora di som har sagt at jeg skal gjøre det," sier jeg til ham. Men det virker ikke som det hjelper heller. Han har ingen respekt for kunnskap som er nedarvet i generasjoner, og det passer jeg også på å nevne.

søndag 20. juli 2014

Sommerbildet

I går ble det tatt et bilde av meg som var mildt sagt lite flatterende. I dag ga jeg tillatelse til at fadesen kunne rettes opp.

Men det viser seg at det ikke er verken vinkel, lys eller kamera som er feilkilden. Det er motivet.

Og motivert av "if you have a body, you have a bikini body"-gnålet: Here goes.

- Kan jeg ta et bilde av deg?

- Hvis det blir bedre enn det du tok i går.


- Det kan jeg ikke love.

- Hæ? Hva mener du? Er jeg så stygg?



- Det sa jeg ikke.

- Kan du vente til jeg får holdt inn magen?

- Nei.


- Faen! Det kunne du godt ha gjort!

- Ha, ha!

- Gå vekk!

- Nix.

- Gå bort!



- Fuck you!

onsdag 16. juli 2014

Skumhumor

Siden hårsjampoen og balsamen som sto i dusjen var fra 2012, investerte jeg i hårprodukter i går. Sjampo, balsam og en slags skumgreie som skulle gi volum. Sånt holder sjelden hva det lover, men jeg er alltid villig til å gi det en sjanse.

- Vi er på hytta, forklarte jeg frisøren som skulle veilede meg i produktjungelen. - Så jeg vil gjerne ha en balsam eller hårkur jeg ikke trenger å skylle ut.

Hun forsto umiddelbart at jeg tenkte på mangel på varmtvann.

- Jeg har det samme problemet, sa hun. - Vi har bare en 25-literstank på hytta vår.

Jeg holdt kjeft med at vi har en på 200 liter, og at vi bare er tre som deler på den. Jeg nikket intenst. Hun virket bekymret for nakkeslengfaren. Det var jeg også. Jeg nikket litt mindre, men mumlet at det ikke var så nøye med det der ikke-skylle-ut-greiene.

- Ja, ja, du kan jo skylle i kaldt vann, sa hun.

"Ikke faen," tenkte jeg.

Da jeg betalte ønsket hun meg fortsatt god ferie, og jeg sa takk i like måte. Som om hun var på ferie, liksom.

I dag var det hårvask og volumskum. Jøss og kors, som det ble volum!

Skal det se sånn ut?

Bedre fra siden, kanskje?

Hva om jeg tar haken opp?

Den andre haken også?

Duckface?

DUCKFACE? Nei?

Anstrengt smil?

Herrejemini, så teit.

Jeg gir offisielt opp.

"Du må ha humor hvis du skal bruke produktene våre," sår det på flasken med hårskum. Men det holder ikke. Det er viktigere at de jeg møter har humor.



tirsdag 15. juli 2014

Tornerose på vranga

- En sånn liten gummidings hadde gjort seg, kommer det inne fra det som tidligere var et gjesterom, men som nå er et gjesterom/kontor.

- En gummidings? gjentar jeg raspende og hører at jeg ikke fremstår som særlig oppvakt, men hva kan han vente? Jeg våknet for to minutter siden, og alt jeg vet er at han romsterer med pappesker inne bak en halvåpen dør. Hva kan man trekke ut av den informasjonen, liksom.

- Ja, jeg får sikkert tak i det på Meny, svarer han.

Noe som får meg til å si:

- Hæ?

- Ja, jeg skal bruke den til båten, sier han på en måte som får meg til å føle at jeg burde kommet på det selv.

Kan sovingen ha tatt siste rest av intellektet mitt? Jeg trodde det var sunt å sove? Men slike forskningsresultater blir jo snudd opp ned på annenhver uke, så jeg vurderer allerede nå et våkent liv. 24/7.

*

- Denne printeren er HVIT! kommer det overrasket fra kontoret/gjesterommet.

- Det kunne du jo ha sjekket i butikken, svarte jeg.

- Jeg tror faktisk alle var hvite, sa han.



- Ja, vel. Så hvorfor ble du så overrasket da du så at den var hvit, da? spurte jeg inkvisitorisk.

- ... fordi jeg trodde alle var brune ..., lyver han.

- Pøh. Det trodde du ikke det. Hvorfor skulle du tro at de var BRUNE?

(Hadde han enda sagt sorte, liksom.)

- Døh! Hvorfor er du så kranglete, a? vil han vite.

- Det er jeg da ikke! Det er du som juger! mener jeg.

*

Det tar han ille opp. Han liker ikke å bli beskyldt for løgn. Hvem gjør vel det? Men da får de vel for faen bare slutte å juge da!

Jeg innser at søvn - eller mangel på søvn - ikke har all verden å si for intellektet mitt slik min søvnsituasjon er i dag, men humøret, derimot ... Der har vi et problem. Derfor legger jeg meg igjen.

Natta!

Paranormalt

Det har vært en nervepirrende kveld. Delvis er det min egen skyld, ettersom jeg insisterer på å se grøssere så fort jeg klarer å få herredømme over fjernkontrollen. I kveld ble det derfor Paranormal Acitivity 4. Den fikk terningkast tre i VG. Jeg hadde nok ikke gitt den mer enn to på en mørk og stormfull dag.

Som normalt når jeg ser grøssere, prøver min mann å skremme meg. Normalt skremmer han seg selv mest, men i kveld var reaksjonen paranormal (altså motsatt av det normale). Jeg skjønte at han mente alvor og hoppet nesten en halvmeter rett opp i luften, noe som er ganske imponerende med tanke på at jeg lå.

Det viser seg nemlig at vi har edderkopper i taket. Digre beist.

Resten av kvelden så vi film med kjemiske stridsmidler og andre masseødeleggelsesvåpen i nærheten.



Til tross for at edderkoppredene allerede var gasset to ganger, stakk beistene de hårete leggene sine ut av hullene i panelet og vinket frekt til oss flere ganger.



Vi gasset så mye at vi var redde for å dø selv, men vi plasserte en møll i nærheten av edderkoppredenes utløp (ikke spør hvordan) og antok at når den falt død om, var det på tide å trekke seg ut. Ref undulater i gruver.

En møll (eller noe)

Til slutt ble jeg redd for alt. Jeg så spøkelser på plenen utenfor hytta og under bordet, og jeg kan banne på at det ligger ett eller annet digert under sofaen. Noe som er imponerende, for der er det ikke engang plass til støvsugeren. Tror jeg.

Jeg fikk sammenbrudd da jeg gikk forbi et digert speil som i utgangspunktet er helt uskyldig, men alle som har sett Snøhvit vet jo at speil er skumle.

Speil, speil på veggen der ...

Se nøye etter. Det er noen inne i speilet, ikke sant?
Men verst av alt var det da jeg fikk øye på en ekte heks i vinduet. Hun var så stygg! Håret sto til alle kanter. Hun hadde et vanvittig uttrykk av galskap i ansiktet, hun var rynkete og gammel og sint og angstbitersk. Hun var rett og slett mitt verste mareritt.

Og selvsagt var hun meg.

Faen.

Redrum, redrum

mandag 14. juli 2014

Fluepassiar over fluepissoar

Jeg er i gang med to av fem sommerferieuker, og er alvorlig bekymret for mitt intellekt.

Jeg har nemlig akkurat snakket med en flue som tisset på boken min.



Kan det være varmen eller kan det være påvirkning av dumhet? Det siste er jo i så fall på den ene siden trist, men på den andre siden enkelt å gjøre noe med. Jeg må be familien bli smartere og snarest slutte å leste tåpelige artikler på vg.no som for eksempel denne:



Artikkelen forteller om en kokk som prøvde å hugge hodet av sjefen sin. Poenget er at han ikke angrer, og at han gjerne vil bli musikklærer i Brasil når han er ferdig med soningen. Hvorfor dette ble en sak i avisen må noen andre fortelle meg, eller jeg kan prøve å svare på det selv ettersom jeg faktisk var dum nok til å lese den.

Det nærmeste jeg kommer er at jeg synes bildet var så ubegripelig teit (hva har han bak øret?) og at jeg tenkte at det nødvendigvis måtte være et poeng her, men det var det jo ikke.

*

Da flua satte seg på boken min - Alfabethuset av Jussi Adler Olsen - så jeg først strengt på den. Da det ikke hjalp - jeg greide ikke engang fange blikket dens - blåste jeg på den. Det hjalp, men da den lettet, så jeg at den hadde etterlatt seg en gul flekk.

Den hadde altså tisset på boken min!

Noe så frekt!

Den eneste formildende omstendigheten var at den ikke hadde besudlet bokstavene. Og så tok jeg litt selvkritikk, ettersom jeg hadde blåst på den. Det kan jo hende jeg skremte vannet av den, så og si.

Flua surret litt rundt og kom tilbake til boken min gang på gang.

- Kom deg vekk! sa jeg.

- Bzzzz, sa flua.

- Jeg er ikke interessert i hva du har å si! sa jeg.

- Bzzzz, gjentok den.

- Drit i det! sa jeg, men det angret jeg veldig på med en gang, så jeg fortet meg å si at jeg ikke mente det sånn helt bokstavelig.

- Bzz-hi-zzz-hi-zzz, lo flua.

Hæ! En flue med humor?

- Liker du å lese? spurte jeg.

- Bzzz, bzz, bzzzzzz, svarte flua, noe jeg tolket til et svar i retning av at den var kresen og stort sett forholdt seg til de gamle klassikerne.

- Men du leser, du mener ikke at du legger egg i dem, spurte jeg for å være sikker.

Da ville den ikke svare og tok seg en tur i gresset.



Jeg ga uttrykk for at jeg mente den var teit og ekkel, men at det nok bodde kvaliteter i den som var underutviklet og som den kunne dra nytte av i sosiale sammenhenger hvis den ville jobbe litt mer med personligheten sin.

Og siden har jeg ikke sett den.

søndag 13. juli 2014

Knottselfie og yoghurt naturell

I dag har vi hatt besøk av mine foreldre. Det var ren flaks, for min mor har vært så hardt angrepet av knott at hun ikke har vist seg offentlig på flere dager. Nå så hun tilnærmet normal ut.

- Se hvordan jeg så ut! sa hun og viste meg et bilde hun hadde tatt av seg selv med mobilen. Et knottselfie.

*

Hun holdt hardt i mobilen, antakelig redd for at jeg skulle rappe den og i et ondt øyeblikk spre bildet på verdensveven.

At hun tror jeg kunne gjort noe sånt er jo fryktelig, og sier noe om hva hun mener om meg. Antakelig også om hva jeg kommer til å arve. Det blir vel én av de 66 nissene hun pynter stua med til jul, tenker jeg. Den jeg er reddest for.

Måtte det uansett bli veldig lenge til.

*

- Så jeg ikke fæl ut? spurte hun.

- Nja, jeg synes du så ut som pappa, sa jeg uten å tenke på at min far satt i sofaen og gransket mitt nye kamera - og at han er fullt ut i stand til å gjøre to ting samtidig. Med andre ord fikk han med seg hva jeg sa.

Han satte ikke veldig stor pris på det.

*

Jeg løp ut på kjøkkenet for å hente te, kaffe, boller, kake, syltetøy og alt som ellers hører til når man får foreldre på besøk. Jeg var stolt av at jeg til og med hadde husket suketter. Men ikke så stolt da jeg oppdaget at jeg hadde kjøpt refill til en sukettbeholder jeg ikke har.

*

- Så hvordan går det med skilpaddeleggene dine? spurte min omsorgsfulle fader.

- Jo, takk som spør, sa jeg, de er helt fine nå som jeg har fått denne magiske kremen av legen, men så fort jeg dusjer, begynner de å klø igjen, så nå lurer jeg på om det kan være at jeg ikke er en skilpadde, men en Gremilin? Tror du det? spurte jeg og kikket intenst på ham. Han har jo tross alt vært fasiten min i svært mange år.

Det trodde han ikke.

En Gremilin før vann
En Gremilin etter vann


Min mor mente imidlertid at jeg burde smøre yoghurt på. Yoghurt naturell.

- Ikke krem fra legen, altså? spurte jeg.

Nei, da. Hun ville absolutt sverget til naturproduktet yoghurt naturell. Om jeg skulle vente til det trakk inn eller hvordan jeg skulle forholde meg til stanken glemte jeg å spørre om.

Fremfor alt glemte jeg å spørre om hun hadde prøvd det på knottrynet sitt.