Denne hyggelige fyren har absolutt ikke noe med saken å gjøre, han fant jeg på Google |
Det kan ha vært 17 år gamle minner som tvang seg på. Den gang var vår sønn knapt en millimeter stor, men fy flate som han gjorde livet mitt surt. Han hadde knapt bodd i livmoren min mer enn i 14 dager før han beordret diverse hormoner til å løpe løpsk. Jeg spydde, gråt og kjeftet i et bankende kjør, og en del av det skjedde altså på toget fra Heathrow til London en dag i juli.
Jeg tror faktisk det startet der. Ikke befruktningen, naturligvis, men spyingen og griningen og alt det der. I flere år greide jeg ikke høre noen si "London" uten å kjenne kvalmen komme, men nå går det ganske greit. Det er mulig at jeg har kurert det med shopping. Nå tenker jeg nemlig "Burberry" når noen sier "London".
*
Denne gangen kan jeg ikke skylde på at jeg er gravid, men så plager jeg da heldigvis heller ikke mine omgivelser med verken kroppsvæsker eller utskjelling.
- Do you want your suitcase in the back, love? spurte taxisjåføren.
Jeg elsker at taxisjåfører kaller meg "love". Det er noe så eitrende hyggelig over det. Så jeg takket ja, og steg inn i taxien. "Steg inn", ja. For det er det man gjør i sorte engelske taxier.
Sjåføren satte seg inn omtrent samtidig med meg, og min mann fikk akkurat pælmet kofferten min og seg selv inn i kupeen i det taxien begynte å kjøre.
Det var da jeg skjønte at dette skiltet ikke helt stemte:
"Keep calm I've got the knowledge" |
En annen ting som var litt forvirrende, var det svært synlige skiltet med "Cash only" sammen med reklamen for alle verdens kredittkort. Han hadde en kortmaskin også, men den likte han ikke å bruke, visstnok - derav "Cash only"-skiltet.
Hva er under sokken? |
Husk det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar