Lusete okkupanter

"Vi må være snille med hverandre, Birgitte. Når du blir så gammel som meg, forstår du at det finnes folk som ikke vil deg vel," sa en kollega til meg da jeg jobbet på Statoil i Bergen. Jeg var 24 hun var 36.

Nå er jeg ti år eldre enn hun var og har vel heldigvis ikke så mange dårlige erfaringer med at folk ikke vil meg vel, men jeg er helt enig i livsvisdommen hennes: Vi må være snille med hverandre.

Hvorfor skal vi IKKE være snille med hverandre, forresten? Svar på det, du. Mens du ser deg i speilet.

*

Litt fleipete har jeg lagt til at vi også må være snille med småfuglene. Lite visste jeg at noen hørte på. Og enda mindre visste jeg at "de" var min mann og at han faktisk tok det til seg.

Nå kan det selvsagt hende at han alltid har vært snill med småfuglene, for han er et særdeles godt menneske, men alt med måte, tenker jeg. Til og med når det gjelder omsorg for pippiper.

Jeg er nemlig ikke spesielt glad i de små, lusete, bæsjende fjærkreene som ikke gjør annet enn å gneldre både dag og natt (jeg har snudd døgnet en smule nå i sommer). Dessuten synes jeg det er uhyre frekt at de har tatt bolig under taket vårt.

Da det ble lagt ny kledning i fjor sommer, var det meningen at det også skulle legges en sperre mellom kleding og tak slik at dårlig betalere ikke skulle ha mulighet til å flytte inn. Ved en inkurie ble  ikke gapet mellom kleding og tak tettet, og i ettertid har jeg skjønt at det var helt bevisst.

Det gikk jo mot en kald og ugjestmild vinter, og er det noe min mann ikke er, så er det ugjestmild.

*

Etter uker med forsiktig bearbeiding, hvorav en del har vært ren jug og putinsk propaganda, har min mann nå gått til innkjøp av spesiallagede dingser som skal holde fugler unna hytta vår. Derfor trodde jeg at arbeide med å renske ut dritten (fuglereder, red.anm.) skulle skje i går.

Han startet nemlig dagen med å ta ut sirkelsagen og en masse verktøy fra boden og alt så ordentlig handy man-aktig ut. Mer så ikke jeg, for som alle andre dager denne sommeren, har jeg enten ligget på magen med nesen i en bok, eller sittet på solsengen med en solhatt godt nedover nesen (likevel har jeg flasset på nesen mer enn ti ganger siden mai).

*

Ved åttetiden om kvelden kom han fornøyd bort til meg og sa "Se!".

Jeg grøsset. Skulle jeg se på en masse døde fugler og lus? Men nei, da. Fyren hadde brukt hele dagen på å lage alternative bosteder for de stakkars fuglene som på ett eller annet tidspunkt blir nødt til å flytte.

Så da lurte jeg på hvilke metode han hadde tenkt å bruke for å få de fjærkledde til å bytte adresse.

- Skal du overtale dem eller bare stappe dem inn der? spurte jeg.

- Det er langt frem dit, svarte han. - Først må disse fuglehusene males.

"Bare 36 kroner i materialer!"