Skal det være en rose på rumpa?

Det har åpnet en tatoveringssjappe på Majorstua. Jeg tror den heter noe med Monster eller Mobster. Dette er ikke en reklame.

Da jeg gikk forbi sjappa i går, så jeg to kunder der inne som vred seg i en slags "se-på-meg-nå-"smerte. Veldig spesielt. Den ene var en godt voksen dame (med det vil jeg alltid mene "noen som er cirka 10 år eldre enn meg") og den andre var en 18-åring. Omtrent. Jeg antar det er en aldersgrense for dette, og hun kunne umulig være eldre enn 18.

*

Monstertatoveringsbutikken har store vinduer ut mot Bogstadveien. Godt med innsyn, med andre ord. Den godt voksne damen lå og vred på seg, og uten å ha vært i nærheten av red light district i utlandet, tenkte jeg at det må se ut omtrent som dette. I S&M-delen av distriktet.

Det kalles muligens noe annet. Black light district, kanskje? Vel, det kommer jeg aldri til å finne ut.

Denne buktingen var ingen strålende reklame verken for henne eller sjappa. Det var flaut. Tåler du ikke litt smerte, får du snu deg vekk fra vinduet og bite tenna sammen. Og ligg for all del stille.

Dessuten; hvis du er i midten av femtiårene, vil jeg heller anbefale permanent eyeliner fremfor en sort og hvit ball på innsiden av ankelen som bare du vet at en gang symboliserte lys og skygge - og alle andre motsetninger man kan komme på.

Pyse og ikke-pyse, for eksempel.

*

For her er nemlig poenget, mine damer og herrer. Tyngdekraften kommer og tar oss alle en gang. Det som en gang var en spretten, hjerteformet rumpe har over natten blitt til noe som bare passer i en saggebukse. Hvis du har tenkt å presse bakenden inn i noe annet enn en one piece må du til med undertøy du må ha hjelp både til å ta av og på deg. Og det finnes ikke et fnugg av erotikk i slikt undertøy. (Dette har jeg bare hørt om, selvsagt.)

Anklene går heller ikke fri. Og det ser virkelig teit ut når du i en alder av 80 kan skimte en fargeklatt under de tette, brune strømpene. Antakelig vil noen tro at du har sølt syltetøy på deg.

Tyngdekraften er ikke vår venn. Den utgir seg for å være det, men det er bare propaganda. Men vi kommer ikke unna, det er rett og slett ingen vits i å fighte settingen. Vi må leve med den.

*

Én måte å leve med den på er selvsagt plastisk kirurgi. Men det er jo både dyrt og risikofylt. Trening kan virke mot sin hensikt i denne sammenhengen, men jeg vil likevel anbefale både styrke- og kondisjonstrening flere ganger hver uke.

En annen måte er som nevnt undertøy med hold in-effekt, men det er også litt teit hvis du møter en flott fyr og dere bestemmer dere for å hoppe til køys. For å si det sånn; du vil ikke våkne med en avgnagd arm som han har etterlatt seg under hodet ditt i ren panikk. Nei, jeg anbefaler ikke trylleundertøy heller.

Jeg anbefaler verdighet.

*

For man kan eldes med verdighet. Mange gjør det. Oppsiktsvekkende få av dem har tatoveringer på ankelen, på baken eller på skulderbladet.

Men det finnes unntak. En kollega av meg har mange, store tatoveringer. Hun er gjennomkul. Hun vil antakelig være gjennomkul når hun er 90 også. Resten av oss er ikke så heldige. Dessuten har mine kvinnelige kolleger og jeg hatt en avstemming der et overveldende flertall mente at han som synger, har vært med i "Skal vi danse" og kanskje har vært sammen med Aylar, kler hver eneste liten fargeklatt.

Hvis du absolutt må lage blekkflekker i huden, så lag noe som betyr noe for deg.

En tatovering avhenger selvsagt alltid og uten unntak av tatovøren. Han eller hun bør ha en stødig hånd og lite empati. Og evnen til å vise 50 år gamle kjerringer fra Frogner døren.

Husk dette.