Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 25. november 2012

Hitler var et krypdyr, faktisk

I går kveld hadde TV2 en sak om konspirasjonsteoretikere som plaget topppolitikere. Dessverre ble innslaget rammet av lydproblemer, så jeg fikk ikke med meg mer enn at disse menneskene gir seg ut for å være journalister uten å være annet enn tullinger. (Hvem som køddet med lyden, vil jeg ikke spekulere i.)

Jeg har møtt en sånn gærning. Det vil si; jeg har kjørt med en. At jeg kom frem i live, var ren flaks.

*

Dette skjedde i 1999. Jeg jobbet i Telenor Teleservice, og vi holdt til på Ullern. Telenors hovedkontor lå i sentrum. Jeg hadde vært der på et møte og tok en taxi tilbake til kontoret. Taxisjåføren var mer opptatt av å rive seg i håret enn han var av å holde hendene på rattet, og stadig snudde han seg mot meg for å si noe.

Av en eller annen grunn ombestemte han seg hver gang, og jeg ble etterhvert mer nysgjerrig enn redd.

*

I forsetet lå det en avis. Antakelig VG. Forsiden var preget av drapene på Orderud gård. "Det der er jammen en fryktelig sak," sa jeg for å få fyren litt på glid. Han svarte ikke. Men han snudde seg og så på meg. Lenge.

Vi lå i 90 på E18.

"Vi vet hvem som har gjort det," kom det. Jeg sa ikke noe, men ble litt redd for at det var ham. Han var et vrak. Han skalv og var tynn som et litt kraftig skjelett. Håret sto selvsagt til alle kanter, og han var ukledelig ubarbert. Wunderbaumen overdøvet lukten av en sannsynlig udusjet kropp.

Jeg tenkte at man sikkert godt kunne bli sånn etter å ha drept tre mennesker.


Hvis du er en av dem som kjører rundt med et grantre med epleduft,
er følgende det beste rådet noen har gitt deg:
Gjør rent i bilen og dusj hver dag.
Med såpe. For guds skyld: bruk såpe.


"Kjenner du til oss?" spurte han med raske blikk på meg i speilet. "Nei, det tror jeg ikke," svarte jeg. Vennlig som en liten kanin.

"Vi har dem snart," sa han og tråkket bremsene i bakken uten forvarsel. Så vidt jeg kunne se, var det verken biler, dyr eller mennesker foran oss.

"Nå mistet de oss," sa han gravalvorlig. Jeg spurte selvsagt hvem han mente. Jeg var ung og dum og hadde aldri snakket med en gal person før.

"De som styrer," var det korte svaret. Så stoppet han bilen. Jeg vurderte ikke å løpe ut. Jeg hadde skyhøye sko, og tanken på å gå fra Vekerø til Ullern, var ikke særlig fristende.

*

Han snudde seg og stirret inngående på meg så lenge at det for lengst hadde passert punktet for svært ubehagelig. Likevel; tanken på å gå helt opp til kontoret fra avkjøringen på E18 var verre.

Da han endelig hadde bestemt seg for at jeg var en han kunne stole på, ga han meg et gult ark. Det var en litteraturliste. Jeg lovet å lese minst to av bøkene der, i håp om at han skulle kjøre meg til døren. I live.

Det hjalp. Han startet bilen, og det var ikke noe påfallende i kjøringen hans før vi var 100 meter fra kontoret. Da bråbremset han igjen. Jeg antok at han holdt på med en dekkoperasjon.

*

"Du, jeg kan gå av her, jeg, det går helt fint," sa jeg. Lykkelig for at jeg hadde kontanter og råd til å droppe vekslepenger og kvittering. Jeg ville ut.

"Nei, det er noe du må vite," sa den sinnsyke. Og nå var han ikke til å stoppe. Han ramset opp kjente personer i en vill fart. Jeg fikk med meg alle; dronning Elisabeth, Stoltenberg, Hitler, Gerhardsen, pave Johannes Paul den andre, kong Ludvig XIV, Bill Clinton, Lenin, Ronald Reagan og Cæsar.

"Disse ti har styrt verden i mange tusen år," sa han ivrig, men jeg har jo aldri hatt vett til å holde kjeft, så jeg påpekte at et menneske tross alt ikke lever mer enn i maks 100 år, pluss minus ti. Og på Cæsars tid var gjennomsnittsalderen enda lavere, påsto jeg.

Dessuten viste jeg til det ulogiske i at en del av disse menneskene var døde, og at to var norske. En rar fordeling når man tar Norges beskjedne rolle i verden i betraktning.

Men han hadde svar på det meste, og jeg kom på at man ALDRI må diskutere med mennesker som er dummere enn deg eller galere; De vinner alltid på erfaring.

"Det er jo nettopp det vi mener," sa han så ivrig at han spyttet. ("Yak! Say it, don't spit it," tenkte jeg og flyttet meg diskret så langt bort jeg kunne.) "De er ikke mennesker, de blir ikke født, de omformer seg hele tiden."

"Omformer?"

"Ja, de er reptiler!"

Jeg gikk ut og så meg ikke tilbake. En uke etterpå så jeg imidlertid en stålorm. For sikkerhets skyld hilste jeg pent. Lurer på hvilket land den ormen styrer nå.

Mulig at disse gale menneskene jobber i Goldman Sachs også. I så fall bør vi ta dette på alvor.
Jeg understreker at jeg ikke mener at verken Obama eller Romney minner om slanger, og at jeg tror de var ærlige og oppriktige begge to når de kjempet for å styre USA. Dessuten synes jeg det er slemt å tegne folk med sånne tunger. Fy!

2 kommentarer:

  1. flott artikkel, dette er en av favoritt bloggene mine

    besøk meg her tilbudsvarer.blogspot.com

    SvarSlett
  2. flott artikkel, dette er en av favoritt bloggene mine

    besøk meg her tilbudsvarer.blogspot.com

    SvarSlett