Norsk og stolt av det

Egentlig skulle dette vært et nyttårsforsett, men siden jeg alltid har ment at planlegging er for pyser, setter jeg forsettet ut i livet med det samme; jeg skal bli stolt av landet mitt.

Norge i rødt, hvitt og blått. Norge med fjell, klart vann og ren luft. Norge der alle - eller i alle fall innmari mange - blir veldig godt ivaretatt.

*

Det slo meg da jeg snakket med en dame jeg møtte i Georgia; hun utstrålte stolthet over et land med tonnevis av kultur, dramatisk historie og en noe usikker fremtid på mange områder. Jeg ble liksom litt svar skyldig da hun spurte meg om Norge. "Æææ, vi har veldig fine bunader," sa jeg. Mitt ubegavede nek.

"Men dere er jo så flinke på miljøvern," insisterte hun og fortale om forurensning og felling av trær uten mål og mening. Jeg begynte å bable om de fem søppelkassene Tønsberg kommune har plassert utenfor sommerhytta vår. Skamrødmen kom krypende.

Søppelkasser i solnedgang

Det er så veldig lett å fokusere på det negative. Alt det som ikke virker. Ikke misforstå; vi skal aldri hvile. Vi skal forbedre det som kan bli bedre, men det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig: Vi er flinke til mye, og det skal vi jammen fremheve.

Vi har masse å lære bort når det gjelder teknologi - særlig på felt som olje og energi - vi har et velfungerende demokrati (selv om jeg blir litt i tvil hver gang jeg leser kommentarfeltene i nettavisene), vi har flott natur og vi er ikke så verst når det gjelder å hjelpe dem som ikke har det like bra som oss. Vi kan klappe oss selv litt på skulderen og rette opp nakken slik at vi ser folk rett inn i øynene.

Når vi beundrer skotuppene våre og retter på nisselua med det norske flagget, tror bare resten av verden at vi er noen overlegne blærer. Alternativt at vi rett og slett er litt langsomme. Kanskje har de rett i begge deler.

*

Norge er er et skamløst rikt land sammenliknet med de fleste andre land i verden. Da jeg snakket med min nye georgiske venn, merket jeg at oljepengene satt litt fast i halsen min. Hun så ut til å ha det bra på alle måter, men vi hadde kjørt nok rundt i hovedstaden Tblisi til å se at fattigdommen ikke var langt unna.

Jeg tok meg i å lure på hva en av de georgiske kjøpmennene vi så - butikken var et hull i en murvegg og det fantes nesten ikke varer - kunne fått ut av en av mine månedslønner. Og hva han hadde sagt hvis han hadde fått vite hva jeg brukte pengene mine på. (Nå skal det sies at hvis min mann hadde vært klar over hva en dagkrem kostet, hadde han også reagert med vantro og et lett hjerteinfarkt.)

*

Norge er dessuten et land i dyp fred, som flere politikere kaller det. Jeg liker det uttrykket. Det får meg til å sove godt om natten. Jeg skulle bare ønske noen kunne innbille meg at det var trygt å gå ute i Oslos gater, for der sliter jeg litt.

Når jeg hører noen snakke om det de opplevde under krigen, er det som regel min 93 år gamle mormor. Georgierne var i krig i 2008. Georgiske barn blir engstelige når noen skyter opp nyttårsraketter, og landet har uløste konflikter med Russland som gjør at russiske stridsvogner står inne på georgisk territorium, bare 40 kilometer fra hovedstaden. Ingen tror at russerne leker butikk, det har de smertelig fått erfare.

*

I Tblisi ble vi tatt med ut på en lokal restaurant som spilte georgisk musikk i et bankende kjør. Det var sang og dans og stor stemning. Georgiske tradisjonelle retter ble servert på rekke og rad. Hvor må vi gå for å spise tradisjonell mat her i Oslo? Bondeheimen? Hva er forresten tradisjonell norsk mat? Kjøttkaker? Lutefisk?

Og finnes det noe sted vi kan ta med besøkende for å se folkedans på en vanlig hverdag? Ikke vet jeg. Jeg vet ikke en gang hva det skulle vært. Springar? For reinlender og polka er vel ikke norsk?

*

Så hvordan bli stolt av Norge uten å virke blærete? For det er det jeg kjenner på når jeg er i utlandet og skal fortelle om landet mitt; jeg er redd for å bli tatt for å være elitistisk, for å virke overlegen. Hvem tror jeg at jeg er, liksom. Jo, et ekte barn av Janteloven!

Jeg tror jeg må begynne med begynnelsen. Den kulturelle begynnelsen. En begynnelse som kanskje ikke er helt vår, men som er nok vår til at vi kan ta den til oss. Jeg snakker om Håvamål.

Selvsagt skal vi ikke begynne å tilbe Odin og Tor igjen, men vi skal se litt på hva som definerer oss som folk. Eller hva vi ønsker skal definere oss. I Håvamål er det blant annet moral, logikk, mot, vennskap, måtehold og klokskap som fremheves som ideal.

*

For meg høres det ut som den norske folkesjela - i alle fall den ideelle norske folkesjela. Neste gang jeg møter noen som lurer på hvordan vi har det i Norge, skal jeg svare at vi har det helt fantastisk. Jeg skal fortelle at vi er et folk som har arbeidet hardt, men som har hatt masse flaks. Jeg skal understreke at vi er veldig klar over hvor heldige vi er og at vi håper at det er noe vi kan bidra med for å gjøre verden til et bedre sted. Også skal jeg skryte av Frognerparken, og norske fjell og kanskje til og med litt av Operaen. Og av bunaden min som min mor har sydd.

*

Vi har rett og slett ikke lov til å la være å fortelle at vi har det bra, og vi er nødt til å oppføre oss pent så bra som vi har det.

Du har ingen unnskyldning hvis du er fra Norge. Ingen unnskyldning overhodet.

***

PS

Her er noen eksempler fra Håvamål:

Vanklok mann 

som vankar ute, 

det er tryggast han tegjer. 

At lite han veit, 

det vitrast ingen, 

utan for mykje han mæler.

Oversettelse 

Hvis du er trang i nøtta, gjør du lurt i å holde kjeft, for så lenge du gjør det, er det ingen som skjønner hvor dum du er. Som for eksempel når du begynner å bable om søppelkasser når den du snakker med er bekymret for at landet hennes kommer til å dø av mangel på frisk luft.

Er du halt, kann du ride, 

handlaus gjæte, 

er du dauv, kann du duga i strid. 

Blind er betre 

enn brend å vera; 

daud mun ein lite duga.

Oversettelse
Skjerp deg, din pyse. Det er alltid noe du kan bidra med. Husk at de fleste plager forsvinner med et Donald-plaster og en finger i jorden.