Kjære dagbok

Jeg vil ikke gi denne uken er enn en 3'er. Midt på treet, altså. Kanskje under midten, faktisk. En 2+.

Det eneste positive jeg kan si om denne uken er at det er bra jeg ikke har ferie, for dette hadde ikke vært mye å skrive hjem om.


Mandag
Første dag på jobben etter ferien, og jeg startet med en løpetur for å holde oppe nivået fra ferien. Jeg svettet i halvannen time etter jeg kom ut av dusjen, men hey - svette er smeltet fett, ikke sant? (Ikke rett på meg!)

På det andre trappetrinnet opp til kontoret, fikk jeg en dott i øret. Den har jeg fremdeles.

Dotten gjorde at all lyd ble forvrengt - mange vil mene er en ulempe når man er pressevakt. Jeg hørte meg selv svelge, og jeg prøvde å holde pusten for det bråkte infernalsk både på inn- og ut-pust.

For en gangs skyld følte jeg meg imidlertid helt trygg på at jeg kom til å overleve (i alle fall det neste kvarteret) for hjertelyden var rytmisk og sterk.

Veldig sterk. Den lagde ekko i hodet mitt. Mine kroppslige lyder ble kastet frem og tilbake fra venstre side av skallen til høyre side av skallen. Pusten ble dermed en storm, svelgingen en foss og hjertebanken ble en byggeplass.

Jeg mottok massevis av råd, men ingen virket. Dotten satt inni hodet og kunne ikke skylles ut, slik de fleste mente den burde. Siden Det Store Norske Universalrådet er "Gå en tur!" gikk jeg for å pante flasker i lunsjpausen. Halvparten av flaskene var deformerte. Det var undertrykk i flaskene!

Jeg konkluderte med at hodet mitt antakelig var utsatt for det samme. Stakkars, stakkars meg.

Da jeg sto foran flaskeautomaten, mistet jeg en flaske på gulvet. Da jeg bøyde meg ned for å plukke den opp, forsvant dotten! Men da jeg reiste meg opp, kom den tilbake. Etter det gikk jeg mye med hodet ned.


Tirsdag
Jeg tok på meg en kjole. Den er gammel, men fin. Den gang jeg kjøpte den, var det den dyreste kjolen jeg hadde i skapet, noe som førte til at jeg ikke brukte den mer enn én gang før jeg gikk ned en del kilo i vekt og måtte få den sydd inn.

Glidelåsen er nesten usynlig. Den er veldig, veldig tynn, og derfor veldig, veldig vanskelig å dra helt opp bak. Jeg lot 30 centimeter være igjen og tenkte at min mann skulle gjøre den jobben for meg, men dessverre glemte jeg å spørre ham, og da jeg ti timer senere sto i heisen med bikkja, så jeg at ingen andre hadde husket det heller.

Jeg hadde altså gått halvt påkledd en hel arbeidsdag. Og det var da det slo meg: Jeg er usynlig! Ingen legger merke til meg! (Det inkluderer min mann, som umulig kunne ha sett på meg en eneste gang fra vi sto klare til å gå hjemmefra til han slapp meg av foran kontoret. Og jeg som trodde han fulgte meg med øynene helt til jeg var trygt innenfor døren. Så feil kan man ta.)

Om dette er positivt eller negativt, er jeg ikke sikker på, men det er klart - det åpner jo for en del muligheter, særlig i spionbransjen og hvis man vil komme gratis inn på kino.

Jeg trakk opp glidelåsen, gikk tur med bikkja mens jeg tenkte på livets muligheter og begrensninger. Det gjorde meg sliten at jeg bestemte meg for å sette meg ut på verandaen og nyte solen.

Det var da jeg fant ut at Universet trodde jeg var dum. Universet hadde nemlig behov for å understreke poenget om at jeg går i ett med omgivelsene.

Har du en kjole som likner en solstolpute? Ta på deg noe annet.

Ser du ikke forskjell? Hold kjeft.

Onsdag
Det skjedde ikke en dritt.


Torsdag
Jeg logget min fjerde løpetur siden mandag, og var ganske fornøyd med å droppe det tilfeldig på et passende sted i en samtale med to kolleger. "Jeg løp en halvtime fra kvart over fem til kvart på seks i morges", sa jeg.

De to ble stående som de var forsteinet. Lenge.

"Hva er det med dere", spurte jeg.

"Birgitte", kom det bekymret fra den ene "Trenger du hjelp med Uber-appen din, eller noe?".

Mitt misfornøyde snøft ble overdøvet av at jeg smalt igjen døren bak meg.


Fredag
Jeg ble overrasket av regn. Ellers intet.

Er du våt til skinnet? Smil og ta en selfie.

Lørdag
Alle ble overrasket av regn.

Jeg så meg i speilet og lurte på hvem som hadde banket meg opp i løpet av natten. Det høyre øyet mitt var hovent og gjenklistret, og jeg tok av meg gifteringen.

Ikke fordi jeg trodde min mann var den skyldige, altså. Nei, da, Jeg diagnostiserte meg selv med sti på øyet, og de sikreste kjerringrådet er å dra en gullring over området som er rødt. Jeg dro og dro. Det hjalp ikke synlig. En varm klut var mer effektivt, og jeg klarte å åpne øyet helt. Heldigvis, for jeg er jo nesten blind på det venstre.

Jeg begynte på en Netflix-serie mens jeg spiste M. Og fortsatte på serien mens jeg spiste enda mer M. Og nesten en hel pose Smash.

Trenger du trøst? Se en film og spis sjokolade.

Da ble jeg så kvalm av meg selv at jeg måtte gå en tur. Dessverre var det en kiosk der jeg tenkte å snu. De lager veldig god softis med krokan.

Jeg slo på TV da jeg kom hjem. Akkurat tidsnok til å få med meg reklamen fra Dr. Greve.

"Hva er skjønnhet for deg?" spurte stemmen i reklamen.

"En TransAm!!!" skrek min mann.

Jeg ble så sur at jeg vagget enøyd og halvdøv i seng.


Søndag
Startet dagen med å trøstespise restene av Smash-posen og fortsatte med to glutenfrie skolebrød.

Satte klokken på fem for å løpe i morgen tidlig. Legger meg med selvforakt og lover å forbedre meg neste uke.

Kommer ikke noen gang til å kjøpe doktor duste-Greves dusjsåpe. Med mindre den får ut dotter fra hodet mitt. Eller fjerner sti - som nå likner mer en firefelts motorvei - fra øyelokk.

Dott i øret? Bøy deg.