London, dag 1: "Are you going to Split?"

Jeg er alltid tidlig ute. Noen vil si for tidlig ute, men det er nå helt opp til meg, i alle fall når jeg reiser alene. Hvilket jeg gjorde for et par uker siden.

Fordelene ved å ha god tid er mange. Jeg slipper å stresse selv om det er lang kø, jeg kan glo på en masse mennesker i ro og mak og jeg finner som regel en ledig plass ved gaten. Hvis jeg ikke finner en ledig plass, er det fordi passasjerene på avgangen før min ikke har reist enda. Når jeg tenker meg om skjer det forholdsvis ofte.

*

Ved gaten til Norwegians rute D82801til London, Gatwick, fant jeg en plass ytterst på en rekke. Teorien er at alle ønsker ett sete mellom seg og sin neste, men at når det fyller seg opp blir til og med de ledige setene tatt. Med andre ord: Hvis du setter deg på enden, vil du til slutt ha en eller annen ved siden av deg på den ene siden, men det vil ta litt tid, og du slipper å ha et med menneske på begge sider av deg.

Det er ikke det at jeg trenger så stor plass, men jeg er bare så utrolig var for andres kroppslukt. Dessuten får jeg rykninger i nesa når noen stinker, og jeg klarer ikke la være å se på dem. Sannsynligvis ser jeg ut som en som må tømme en utedo. Og det er jo ikke særlig pent av meg.

*

Etter omtrent ti minutter med frisk luft rundt meg, kom en hengslete fyr gående mot meg. «Gå videre, gå videre, ikke noe å se her», mante jeg inni meg.

Det virket antakelig mot sin hensikt.

Fyren dumpet ned på setet ved siden av meg så armer og ben skvatt i alle fire himmelretninger. Han lente seg mot meg og hvisket ett eller annet som jeg lot som jeg ikke trodde var rettet mot meg. Etter det, la han hodet bestemt ned på skulderen min.

«Æææææsj», ropte jeg og vred skulderen vekk så fyren - som muligens ikke hadde muskelkontroll i det hele tatt - falt med pannen ned bak ryggen min.

*

Det var kleint. Voksne damer som meg har ikke unge menns hoder i en skrustikke mellom seg selv og en stolrygg.

Av en eller annen grunn som må ha hatt noe å gjøre med redselen for å tiltrekke seg oppmerksomhet av den negative typen, reiste jeg meg ikke opp. Jeg hadde dessuten to nokså fulle bager stående delvis oppå føttene mine, så en hurtig forflytning hadde blitt kaotisk. Jeg tok den feige varianten og lot som jeg ikke helt forsto hva som skjedde bak meg i det jeg helt uten å mene noe vondt med det, satte albuen ganske brutalt inn i strupehodet hans.

Jeg angret i det samme jeg hørte ham ynke seg. For tenkt om han hadde spydd! Eller hostet opp noe ekkelt!

Han kom seg opp, og jeg er ganske stolt av hvordan jeg med utpreget eleganse vred meg tilbake i pen sitte-positur.

*

Fyren sovnet. «Eller kanskje han er død», tenkte jeg og scener fra diverse grove voldsfilmer fløy forbi inni hodet mitt. Det ene strupehodet etter det andre ble knust og folk døde av kvelning i ett bankende sett.

Men han var ikke død, nei, for der grep han tak i underarmen min med begge hender og sa «Are you going to Split?».

«Nei, takk og pris for det, hvis det er dit du skal»; svarte jeg han som kunne blitt min bane. Hvor mange år måtte jeg sitte i fengsel for å ha albuet en mann til døde, tro? Ti? Femten? Ute etter syv med ekstremt god oppførsel? Fuck!

 

Jeg begynte nesten å bli litt takknemlig, men så trakk jeg pusten og da kjente jeg eimen av døde smådyr igjen. Sikkerhetskontrollen bør umiddelbart utvides med en sjekk av personlig hygiene. Egentlig bør ingen få lov til å gå ut av døren uten å ha vasket seg, tatt på rene, velduftende klær og gredd håret, men det får være måte på detaljstyring av noe som burde være en selvfølge.

*

Etter at jeg hadde informert om at jeg ikke tenkte å splitte noe som helst og at jeg i alle fall ikke hadde tenkt å reise til Split, virket det som han slo seg til ro.

Han slo seg faktisk veldig til ro. Det virket som han trodde han var hjemme hos seg selv med lyset av og dyna godt trukket opp under haka, for jammen la han ikke hodet bakover, puttet hele høyre hånd ned i shortsen og snorket to snork som var så høye at han våknet.

«Are you going to Split?» spurte han igjen. Litt mer desperat denne gang, men han hadde i det minste tatt hånden opp av shortsen, og han tok ikke på meg.

Jeg sa at jeg fremdeles var bestemt på å ikke dra til Split, men at jeg ville anbefale det for ham.

«Thank you so much», svarte han og løp.

«Run, Forrest! Run!», ropte jeg etter ham.

Tenke seg til. Ikke bare hadde jeg så og si reddet livet hans ved å ikke drepe ham (vær litt velvillig nå) men jeg hadde også gitt ham nytt håp for fremtiden og en masse motivasjon med på veien.

Jo, da.