Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 31. mars 2013

Dejlige Danmark

En danske som heter Jussi Adler-Olsen skriver gode bøker. Men han skriver på dansk, noe som gjør at hvis man ikke orker å vente på den norske oversettelsen, må man lese dem på originalspråket.

Dansk tale er helt umulig å forstå for meg. Jeg er danskdøv. Å lese dansk går imidlertid helt fint, det er bare å late som man bor i Christiania i stedet for i Oslo.

*

Før jeg begynte å lese dansk ante jeg ikke at danskene hadde så mange finurlige måter å formulere seg på. Tenk bare på "Å, hold nu kæft!". Det er liksom noe man kunne sagt til en god venn hvis vennen akkurat hadde fortalt at han hadde kjøpt seg ny bil.

"Å, hold nu kæft, mand!" er noe man sier hvis man er imponert i Danmark. Hvis du hadde bedt vennen din holde kjeft, er det ikke sikkert han hadde likt deg særlig godt etterpå hvis det samme hadde skjedd i Norge.

Der vi kanskje ville kalt noen en heldiggris, kan danske finne på å si "din heldige kartoffel". Jeg tror jammen jeg skal begynne å kalle folk for heldige poteter. Eller bare poteter.

En del kaller seg jo det selv - særlig er det brukt i jobbsøknader - så de blir sikkert ikke fornærmet. "Din heldige lille potet" skal jeg si neste gang jeg føler for det. Og det kan skje snart.

*

Noen ord kjenner jeg igjen fra mine besteforeldres konversasjon. Gespenst er for eksempel ett.

Hvis du skal beskrive en lang, hengslete blek fyr, er gespenst et godt ord. Det var i alle fall et godt ord den gangen folk forsto det. Ordet kommer fra tysk og betyr spøkelse. Nå ser det ut som det trekker seg tilbake dit det kom fra.

*

Dansk passer så utrolig godt til Danmark. Tenk bare på "dreng" - du ser jo for deg en barføtt, lyslugget liten smørbukk som slenger fra seg sykkelen og løper inn for å spise et smørbrød. Også sier de måske i stedet for kanskje, og til og med det synes jeg høres hyggelig ut.

Når danskene fanger en skurk, kaster de ham ikke inn i politibilen, nei da. De setter ham inn i patruljevognen. Du skal være temmelig hardbarket kriminell for å ikke mene at det er hyggeligere å sitte med håndjern i en patruljevogn enn i en politibil.

Og når politimennene sitter i patruljevognen og alle er på vei tilbake til politistasjonen, sier den ene politimannen kanskje til den andre: "For en lortesag!" - og det er liksom ikke så ille som en drittsak, hvis du skjønner.

Den andre nikker og sier noen trøstende ord om at saken så godt som er oppklart og den andre svarer "Ja, det er den. Med garanti!" Med garanti er litt mer forpliktende enn å bare si garantert, slik en nordmann ville sagt. Men det er ingen ting i veien for at vi også kan begynne å si det. Hvis vi er mange nok, høres det ikke så kunstig ut heller.

*

Et annet ord jeg misunner danskene er "sgu". Det både ser og høres ut som en skrivefeil, men det er et veldig nyttig ord. Etter hva jeg kan forstå er det nærmeste norske ordet "jaggu", men hvis man går rundt og sier jaggu i Norge like ofte som de sier sgu i Danmark, blir man fort lagt merke til. Og det på en ikke så positiv måte. Med mindre man heter Guttorm i Lia og kun har rutete skjorter i litt tykt stoff i skapet.

Så vidt jeg kan se, er det bare ett ord danskene ikke helt har skjønt. Bortsett fra alle tall fra femti og oppover. Ordet er "hvornår". Det tar jo halvparten så lang tid å si når. Men danskene har jo så god tid, så forklaringen ligger antakelig der.

"Hvornår skal vi møtes?" spør de hverandre, og så ser de på hverandre og smiler og avtaler at de møtes klokken fem ved en bjerk i en park der de kan legge sykkelene sine fra seg i gresset mens de spiser enda flere smørbrød og kanskje drikker en Bayer. Eller sodavand.

Og når de ligger der på de hvite og rød-rutete pleddene sine - mette og søvnige - så spør den ene den andre om hun har det bra, og da svarer hun "Ja, jeg har det mægtig godt lige nu".

Og det er da man skjønner at Danmark er et godt sted å være for alle.


lørdag 30. mars 2013

Vandrende vårtegn

Jeg priste påskeværet mens jeg smurte inn fjeset med solkrem da jeg oppdaget den; den første blåveisen. Du tenker kanskje at det ikke er så spesielt? Du har kanskje sett bilder av både blåveis og snøklokker både på Facebook og Instagram for flere dager siden?

Men jeg befinner meg i fjellheimen, nesten 900 meter over havet, og her er blåveisen sjelden selv i juli. Så er da min blåveis heller ingen blomst. Ikke er den spesielt vakker heller. Den omkranser det høyre øyet mitt, og jeg aner ikke hvordan den har oppstått. Jeg har aldri blitt slått, ingen har noen sinne vært slem med meg.  Jeg er en av de prosentvis svært få kvinner i verden som aldri har vært utsatt for ondskap i noen form.

Likevel har jeg altså en solid blåveis så og si midt i trynet.

*

Siden jeg nå har førstehåndserfaring med blått øye, kan jeg uttale meg om fenomenet med litt mer tyngde enn jeg normalt gjør når jeg åpner kjeften. (En gang hørte jeg meg selv på radioen da jeg snakket om tungt vedlikehold av skip. Det er synd å si at jeg kan mye om vedlikehold. Jeg overlater til og med smøring av sykkelkjeder til andre.)

Men tilbake til blåveiser. For det første; de er ikke blå. Så verken "blått øye" eller "blåveis" er særlig beskrivende.

Mitt øye er fremdeles enten grønt, brunt eller sort avhengig av humøret jeg er i. Det er selvsagt mulig at det hadde blitt blått hvis jeg plutselig hadde blitt selvutslettende vennlig, men det får vi aldri vite. Huden rundt øyet er heller ikke blå. Den er gul og lilla, og muligens litt grønn. Ja, jeg vet akkurat hvor lite lekkert det er.

For det andre; jeg kan virkelig ikke tenke meg noe som likner mindre på en blomst enn det som omkranser øyet mitt akkurat nå. Jeg tok et bilde av det - bare for å dokumentere skadeomfanget - men i frykt for å fremkalle angst og kvalme hos mine lesere, droppet jeg å publisere det.

Motivet kunne minne om en død og inntørket steinbit med grått hår stikkende frem i tinningen.

Det var faktisk akkurat sånn jeg så ut før jeg fikk tannregulering

Dessuten vet jeg jo at bilder på Internett ALDRI lar seg slette.  Jeg vil jo nødig at mine barnebarns barn skal minnes sin oldemor som en rynkete dypvannsfisk.

*

Mens jeg sto foran speilet og vurderte om fargepaletten ville styrke eller svekke imaget mitt som tøff i trynet, pep det i telefonen. "Volvoen har verpa," sto det. Jeg skjønte umiddelbart hva det var, for sms'en kom fra våre favoritthyttenaboer. I fjor hadde de sneket seg bort til bilen og lagt et påskeegg fullt av deilig, dansk sjokolade på biltaket. Og jammen hadde de ikke gjort det samme i år.

Jeg spiste hele helt selv. Fordi jeg fortjente det. Litt selvmedlidenhet må da være greit når man er et vandrende vårtegn.

fredag 29. mars 2013

- Edru på fjerde dagen

I dag vil jeg hylle Inge Olsen. Inge Olsen ble intervjuet av NRK i går, og innslaget ble sendt da Kveldsnytt hadde holdt på i åtte minutter. Det var noe med Inge Olsen som imponerte meg. Noe som festet seg.

I innslaget før, så vi den nye paven vaske og kysse føttene til 12 innsatte i et fengsel. Det var en symbolsk handling. For litt under 2000 år siden gjorde Jesus det samme med disiplene sine. Jesus ville vise at han ikke var bedre enn dem. Paven ville også vise at Gud ikke gjør forskjell på folk. Paven fikk medieoppmerksomhet verden rundt, og det Jesus gjorde, snakker vi om enda. I alle fall når det er påske, og kanskje helst på skjærtorsdag.

*

I dag er det langfredag. Det kan hende Inge Olsen føler at den er ekstra lang. Jeg håper ikke det. Jeg håper at han føler det som en seier, for hvis han holder det han sa på Kveldsnytt i går, er han edru på femte dagen.

Innslaget på Kveldsnytt var fra Tøyen kirke. Der gjør de mye bra, tror jeg. I alle fall forbinder jeg Tøyen kirke med åpnehet, smil og varme, og det må jo være fordi de har greid å formidle det de driver med via mediene, for jeg har aldri vært der.



I går var kirken åpen for mennesker fra gatemiljøet. Kirkens bymisjon sto for arrangementet, og det ble servert et måltid som så så godt ut at jeg måtte spise en skive etterpå. Selv om det var sent. Jeg spiser nemlig ikke sent, i frykt for å bli feit.

*

Tanken på mine patetiske slankekurer der jeg spiser en halvkilo Dumle i smug bare fordi jeg innbiller meg at det er bare hvis noen ser at jeg spiser at jeg legger på meg, fremsto nokså pinlig sammenliknet med Inge Olsens fire dagers nykterhet.

- Påsken blir bra, for jeg skal ikke drikke mer i påsken, sa Inge Olsen.
- Klarer du det? spurte intervjueren.
- Ja, jeg må det, sa Olsen.

Heia Inge Olsen!

torsdag 28. mars 2013

Jeg kunne vært et blåskjell

I følge min kjære er jeg omtrent like sosial som et blåskjell. Så. Hvor sosialt er egentlig et blåskjell? Da han sa det, mente han det som kritikk etter at jeg nok en gang hadde vært skeptisk til å gjøre noe annet enn å være sammen med en god bok.

Et blåskjell er veldig mye mer sosialt enn meg, så når han prøver å disse meg ved å sammenlikne meg med to lukkemuskler med skall rundt, tar han feil. Og slikt liker jeg jo å påpeke.

*

Blåskjell henger i klaser, og jeg kunne virkelig aldri hengt i en klase. Jeg kjenner ingen jeg ville hatt et blåskjellforhold til, faktisk. Ikke engang han som kaller meg et potensielt giftig agn.

Hvis jeg hadde vært et blåskjell, hadde jeg nok funnet et liten stein jeg kunne bo bak. Som enslig blåskjell tror jeg man har større mulighet til å overleve også, for hvem gidder vel å plukke ett og ett blåskjell når man kan hente opp hundrevis på en gang?

De ser jo dessuten ganske dumme ut

Så kunne jeg ligge der og se på alle tullingene som trodde de var så tøffe bare fordi de hørte til en gjeng. Helt til det kom en håv og dro dem med seg i et svusj. Og fra håven til kjelen er det ikke langt. Med min trang til ensomhet og min lett antisosiale personlighet, hadde jeg i det minste sluppet nedverdigelsen å bli kokt sammen med hvitvin og løk.

*

Det er imidlertid én stor forskjell på meg og et blåskjell. Det er flere, men de fleste er åpenbare, håper jeg. Den forskjellen jeg vil trekke frem er åpenheten. Jeg er åpen inntil det pinlige, blåskjellet er lukket. Det er faktisk bare strandkrabber og sjøstjerner som kan åpne et blåskjell, og begge gjør det med makt.

Verken sjøstjerner eller strandkrabber har den effekten på meg. Jeg vil nesten si at de har den motsatte effekten. Sjøstjerner er ekle og strandkrabber er bare flaue forsøk på å være skremmende. Ingen er egentlig redde for strandkrabber selv om en hver strand og brygge med respekt for seg selv opplever minst ett hyl i løpet av en sommer når bøtta med ti-tolv strandkrabber velter og krabbene løper vettløst i alle retninger.

*

Sjøstjerner er virkelig ekle. Jeg er oppvokst ved sjøen, og hver sommer var det noen som skulle tørke en sjøstjerne for å ha den inne som pynt resten av året. Hvis du ikke har tørket en sjøstjerne før, får du bare stole på meg; Tørket sjøstjerne stinker. Det stinker veldig. Det stinker dessuten lenge.

Ikke tørk sjøstjerner. La dem få leve. Fortrinnsvis under vann.

Å ha en tørket sjøstjerne i bokhyllen er dessuten hakket verre enn å dra et tre inn i stua for å pynte det med ting ungene dine laget i barnehagen for femten år siden. Eller fem. Eller bare noen uker.

La trær stå ute. I jord.

Blåskjell må du imidlertid gjerne tilbrede og servere.

Jeg er nemlig ikke et blåskjell.

onsdag 27. mars 2013

Påsken for dummies

Hvis du ikke vet hva påsken handler om, risikerer du ikke bare å bli sendt lukt ned til helvete, du risikerer også å måtte ta samtlige kristendomstimer om igjen. Eller du kan lese min utgave av "Påsken for dummies".

*

Palmesøndag
Jesus kom ridende inn i Jerusalem og ble møtt av en masse mennesker som viftet med palmegrener for å vise sin begeistring. Dette burde gitt ham et hint om at noe kom til å gå skikkelig galt, men han lot seg hylle der han satt på eselryggen.

Husk at hvis store menneskemasser - eller i våre dager; pressen - hyller deg, så er det bare et tidsspørsmål før noen river deg ned igjen. Eller spikrer deg opp på planker, da. I Jesus' tilfelle.

Hvis du noen gang skulle finne deg selv i en krok mens du prøver å gjemme deg for ondsinnede paparazzier, kan du jo finne trøst i at du i alle fall ikke har nagler slått inn i hender og føtter.

*

Mandag, tirsdag og onsdag
Det er ikke mye å si om disse dagene annet enn at de er en del av "den stille uken". I Norge - som er et av de få land i verden som flyter over av melk og honning (en litt bibelsk referanse, der altså) - kan det se ut som vi virkelig og helhjertet hedrer denne uken.

Faktisk så helhjertet at vi begynner allerede torsdagen uken før. Vi tar fri fra jobben fredag - og gjerne torsdag - før palmesøndag - og farter avgårde bort fra alt det vi oppfatter som en masete hverdag. Jeg vil advare mot denne trenden; det kommer til å gå lukt til helvete hvis vi fortsetter å dytte i oss honning, melk og påskesnop. Ellers må vi forberede oss på tiår på vann og brød.

Dette er en fin innledning til ...

*

Skjærtorsdag
Denne torsdagen er avbildet av en rekke kunstnere. Den mest kjente versjonen er nok Leonardo da Vinci sin. Den minst kjente versjonen er nok denne:

Jesus er han i midten

Denne torsdagen spiste Jesus og disiplene sammen for siste gang. Jesus rev løs en bit fra brødet sitt og sa "dette er mitt legeme" og pekte på vinen og sa "og dette er mitt blod". Det er ikke godt å si hva disiplene tenkte da han sa dette, men jeg hadde vært litt skeptisk med tanke på at han tidligere hadde forvandlet vann til vin. Hvem vet hva han kunne finne på med vin.

Uansett hva de tenkte, ble denne brødbrytingen en tradisjon som i dag kalles nattverd.

Du trodde kanskje at "Skjærtorsdag" hadde noe med å skjære brødet å gjøre? Det har det ikke. For det første tror jeg ikke Jesus brukte kniv og for det andre betyr ordet "skjær" ren eller rense. På norrønt het det skíra, forresten.

Sammenhengen mellom denne spesielle torsdagen og renhet (eller renselse) er at Jesus insisterte på å vaske føttene til disiplene sine før måltidet. Og det var jo pent gjort, selv om det i dag hadde fremstått som litt kleint.

Under måltidet prøvde Jesus å forberede disiplene sine på hva som kom til å skje. "Først kommer det til å bli trist, men så blir det bra igjen," sa han. Og det fikk han rett i.

*

Vi kan ikke snakke om Skjærtorsdag uten å vie noen ord til Judas. I følge Statistisk sentralbyrå er det "under fire eller ingen" i Norge som heter Judas. Det er en grunn til det.

Tenk hvilke assosiasjoner navnet Adolf gir. Du tenker nazisme og jødeutryddelser, ikke sant? Her er den historiske utviklingen for navnet Adolf:

Jeg lurer mest på hvorfor ssb har skrevet "graf" i parentes. Det burde være unødvendig.


Mange foreldre vil mene at det å gi ungen sin navn etter en av verdenshistoriens største massemordere, er det samme som en dårlig start. Slik er det også med navnet Judas. "Judas svikeren" kan du likegodt si, for alle tenker det likevel. Og det unner man jo ikke den verste drittungen.

*

Judas fikk 30 sølvpenger for å angi Jesus til de romerske vaktene. Romerne var sure på Jesus, for de ville ikke ha noen konkurranse. Så etter at Jesus fortalte disiplene hva som kom til å skje og faktisk pekte ut Judas ("den som dyppet brødet samtidig som meg") snek Judas seg ut og sa til romerne at han kunne peke ut Jesus for dem. Måten han gjorde det på, var å kysse Jesus på kinnet. En tradisjon mafiaen har videreutviklet.

Etter måltidet gikk Jesus ut i hagen for å be.

*

Da jeg gikk på søndagsskolen og fikk i oppgave å lage et bilde fra bibelhistorien på flanellografen, laget jeg alltid bildet av Jesus på kne i Getsemanehagen. Jeg lot Judas stå bak et tre, og fordi figurene ble festet til den grønne filten med en slags borrelås, måtte Judas alltid stå på skrå, slik at føttene hans ikke nådde bakken. Treet og Judas var nemlig like høye, men jeg tenkte at det var til pass for ham, dessuten liknet det på et kors. Jeg så nok ganske dårlig allerede den gang.

Eksempel på en flanellograf

De samme 30 sølvpengene ble forresten brukt til å kjøpe tomten der Jesus ble gravlagt, for da Judas skjønte hva han hadde gjort, kastet han pengene fra seg. Hvem som plukket dem opp, vet jeg ikke.

*

Langfredag
Du kan vel tenke deg at dagen hadde blitt lang hvis du hadde hengt på et kors i solsteken. Ingen grunn til å forklare mer om Langfredag, med andre ord.

*

Påskedag
Dette er lørdag. Den dagen er sørgelig. Jesus var lagt i graven og disiplene var så redde for å lide samme skjebne at de satt musestille inne i mørket. Jeg skal ikke dømme dem, for det kan godt hende at frykten var reell.

*

Påskemorgen
Dette er det vi kaller første påskedag. Når jeg sier "Påskemorgen" så vedder jeg på at du får salmen til Nikolai Frederik Severin Grundtvig på hjernen. Nå nynner du nok "Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid ..." før det går opp for deg at du ikke husker mer. Men hvis du vil, kan du høre Kirsten Flagstad synge den her. Hvis du ikke nynner litt på salmen nå, betyr det enten at du er fullstendig tonedøv eller at du mangler noe vesentlig i oppdragelsen din.

Det var selvsagt kvinnene som først oppdaget at graven til Jesus var tom. Da det gikk opp for disiplene at Jesus hadde gjenoppstått, forsto de hva Jesus egentlig hadde ment med at "først kommer det til å bli trist, men så blir det bra igjen". Dette kan vi ikke klandre dem, for hvem hadde trodd at noe sånt kunne skje, liksom. Disippelen Thomas var den som var mest skeptisk. Det er derfor han har fått tilnavnet Thomas tvileren. Jeg synes det er et sunnhetstegn, bare så det er sagt.

*

Andre påskedag
Gud vet hvorfor denne dagen også er en helligdag. Vi burde ha kommet oss tilbake på jobb og reddet verdensøkonomien, mener nå jeg. Men jeg antar at det historisk sett var nokså utmattende å være vitne til denne påskekrimmen på nært hold, og at det av respekt for historien er en offentlig høytidsdag.

*

PS Om 50 dager er det pinse. Jeg har min egen teori om hva som skjedde da.

tirsdag 26. mars 2013

Fetetirsdag

- Har denne dagen noe navn? spurte ett av mine barn da vi var på vei til lunsj. - Jeg tror den heter fetetirsdag, sa jeg. Men det er jo feil. I år falt fetetirsdag på 12. februar. Det begynner å bli en stund siden.

Jeg kan ikke huske hva jeg gjorde den tirsdagen, men jeg er ganske sikker på at jeg stappet trynet fullt av snop. Den dagen også.

*

Jeg skammer meg over å ha gitt min sønn gal informasjon, så da jeg etter å ha gransket hjernen og internett fant ut hva som var rett, ba jeg ham sette seg ned.

- Fetetirsdag er dagen etter blåmandag, forklarte jeg. Men siden det hadde gått et par timer siden vi sist var inne på temaet, ante han ikke hva jeg mente. Jeg minnet ham på det. Han sa "ok" og reiste seg for  å gå. Selvsagt lot jeg ham ikke slippe unna.

- Blåmandag er dagen etter fastelavnsøndag og fetetirsdag er dagen før askonsdag, forklarte jeg før jeg tok dem i kronologisk rekkefølge.

Han gjorde mine til å forlate stolen igjen. Jeg så strengt på ham.

- Fastelavnsøndag er den søndagen vi spiser boller med krem og har bjørkeris med fargerike fjær på inne, sa jeg.

Salg av fastelavnris er en inntektskilde for Norske Kvinners Santitetsforening (NKS)


- Vi har aldri hatt noe med fjær på inne, det nærmeste vi har kommet var en spurv som knakk nakken i møte med stuevinduet, sa han. 

- Ok, men boller ..., prøvde jeg meg og ble avbrutt.

- Dessuten har jeg aldri spist boller med krem bortsett fra på heimkunnskapen. Du har ikke bakt en bolle i hele ditt liv.

Jeg ble litt lei meg for min manglende kulturelle oppdragelse av mine barn, men det er jo aldri for sent å ha en lykkelig barndom, så jeg forsatte:

- Kjenner du til sammenhengen mellom fasten og påsken? 

- Æææ, vi har fri i påsken og burde hatt fri i fasten?

- Feil svar. Fasten er alltid 40 dager før påsken og det er meningen at vi skal spise litt mindre i fasten slik at vi kan stappe i oss mat og godteri hele påsken, sa jeg. 

Jeg er ikke helt sikker på at det er riktig, men man må jo til en viss grad tilpasse budskapet til den man snakker med.

- Så du skal spise ENDA mer snop i påsken? sa han oppriktig sjokkert.

- Nei, i påsken skal jeg bare trene og slanke meg, sa jeg mens dagens tall på badevekten blinket inne i hodet mitt.

- Akkurat. Er det det de kaller påskeunderet? sa rølpen.

Han er fortapt. Og det er min skyld.

mandag 25. mars 2013

Fantombrann

I dag skal det handle om ild og smerte. Men ikke smerte forårsaket av ild, og heller ikke omvendt. Og det skal slett ikke handle om den verste formen for smerte, den som enten er forårsaket av kjærlighet eller sorg.

*

For det første; smerte går over. Enten blir du frisk eller så dør du. Som regel overlever du, og da blir du sterkere. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har hatt blodpropper i lunger, mage og ben, jeg har hatt nyrestein, sprukken blidtarm i tre dager og infarkt i en eggstokk to ganger. Pluss et par småting til. Et par av disse småtingene er endometriose, migrene og kronisk hodepine.

Jeg er IKKE ute etter sympati. Spar den til noen som setter pris på den, er du snill. Eller til noen som trenger den. For det er ikke sikkert de er i stand til å si takk. Det betyr som regel at de trenger den enda mer.

Og for det andre; smerte er kroppens måte å si i fra om at noe er galt. Kroniske smertepasienter vil nok mene at de har fått med seg budskapet, og det skjønner jeg godt. Kroppen er kanskje ikke så smart.

Men hvis DU er smart og sliter med smerter, lærer du deg et par teknikker som gjør at smerten ikke blir en del av identiteten din. Du kan oppsøke noen for å lære dette, eller du kan prøve ut mine teknikker;

1) Tenk at smerten er din venn. Den er en del av deg, en du må samarbeide med
2) Pakk den inn i rød fløyel (eller bomull, eller noe annet mykt)
3) Se den for deg. Den har både form og farge hvis du konsentrerer deg hardt nok. Når du har fått tak i hvordan den ser ut, er det du som er sjefen - da kan du pakke den sammen til en ubetydelig liten krøll.
4) Få den til å sveve. Når den svever gjør det ikke så vondt
5) Mens du holder på med alt dette, konsentrerer du deg om noe annet enn det som gjør vondt og da har du allerede oppnådd noe

*

I dag har jeg hatt påskeferie. Den brukte jeg godt. Først var jeg hos Beth's beauty og fikk tatovert eyeliner. Noen synes det er vondere enn å føde. Jeg sovnet. Det eneste som var litt plagsomt var at hun som tatoverte meg skulle ha meg til å sette meg opp hele tiden slik at hun fikk sett om strekene var like. Og da måtte jeg jo vekkes.

Deretter var jeg på Smertemedisinsk institutt for å få blokader og lett narkose mot min kroniske hodepine. Det virker som bare rakker'n. Etter blokadene som gis med sprøyter rett inn der det gjør mest vondt, får jeg ettellerannet rett i åren og da sover jeg som Tornerose til min mann kommer og henter meg, støtter meg ut i bilen og får meg i seng.

Jeg husker ikke så mye fra den transportetappen, men i dag hadde jeg visst gitt uttrykk for at jeg følte meg veldig heldig. Og det er jeg jo. Definitivt. Jeg har sittet på en grønn gren hele livet, og det er sannsynligvis derfor jeg har pollenallergi. Overeksponering, liksom.

For eksempel får jeg stadig blomster av min kjære. Disse står på skrivebordet mitt nå.

Jeg sover normalt i fire-fem timer i min egen seng etter en sånn behandling. I dag ble jeg vekket av ilter ringing på dørklokken og en hund som det holdt på å tilte både av glede og pliktfølelse. Han gjødde så jeg sverger på at jeg kunne se stemmebåndene hans.

Gutta som sto utenfor hadde hjelmer. Og noe som kunne vært økser, men som sagt; jeg var ikke på mitt mest perseptive akkurat da. Det jeg imidlertid forsto, var at det kanskje brant et sted. I nærheten av meg.

Jeg ga uttrykk for at jeg egentlig godt kunne tenke meg å legge meg igjen. Heldigvis tok min eldste sønn styringen. Han meddelte de hjelmkledde at det ikke luktet røyk inne hos oss, men at han også kjente den distinkte lukten ute i gangen. Deretter ble han anbefalt å stenge døren og vente på nærmere beskjed.

*

Jeg var null interessert og gikk og la meg igjen. Helt utrolig. Jeg som tørster etter action hele dagen! Jeg som kunne hatt en brannmannkalender på kjøleskapet hvis jeg bare hadde visst hvor jeg skulle få tak i en ... og hvis jeg ikke hadde hatt en mann som er veldig kjekk. (Puh. Det var nære på.)

Da jeg våknet og sjekket Twitter, og ettermiddagens hendelser demret for meg, fikk jeg nesten litt vondt.

Men det kalles selvmedlidenhet.

Og av all smerte som finnes, er det den minst interessante.

Den mest interessante? Jo, det er fantomsmerter. Fantomsmerter er smertesignaler hjernen oppfatter fra kroppsdeler man ikke lenger har. Som for eksempel vondt i et amputert ben. Fantomsmerter er som røyk uten ild.

Det var derfor jeg ble litt sur da min mann en gang mente at hodepinen min bare var fantomsmerter.


søndag 24. mars 2013

For vår jord

Klokken var ti over halv ni i går kveld, og med et sjokk gikk det opp for meg at jeg hadde glemt Earth Hour. Jeg spratt opp av sofaen - noe som egentlig skulle vært fysisk umulig med tanke på alt godteriet jeg hadde stappet i meg - og føk rundt som en sinnsyk for å kverke alle lampene.

Nå tror du sikkert jeg er veldig opptatt av miljø og sånn, men det er feil. Jeg er bare opptatt av hva naboene mener. Jeg vil jo ikke at hele Majorstua skal peke opp på leiligheten vår og si "der bor de som har skylden for at polisen (altså isen på polene, ikke det svenske politiet) smelter". Sånt er så flaut.

Men i det jeg slo av lyset på kjøkkenviften og alt ble svart, oppdaget jeg to ting; vi er mange som har ansvaret for det som skjer i Antarktis og; jeg er faktisk mørkredd.

Majorstua klokken 20.45

Jeg er redd for å tråkke på bikkja og jeg innbiller meg at det hopper hylende monster frem fra mørket. Når jeg prøver å analysere dette, ser jeg at frykten for å tråkke på lav-inne-hunden vår er rasjonell.

Monsterangsten kan jo virke nokså irrasjonell, men det er den ikke. Du hadde skjønt det hvis du hadde sett hvordan familien min oppfører seg.

*

De brøler og hopper rundt mens de slår hverandre i hodet. De hopper frem fra hjørner og under senger og jubler hvis de greier å skremme en annen til tårer eller ufrivillig vannlating. Noen ganger greier en av dem å legge en annen i bakken og da kommer bikkja som et olja lyn og biter den tapende parten i tærne.

Alt dette kaller de "å si godnatt" eller "å gi en nattaklem".

Og da forstår du sikkert at jeg trakk følgende slutninger:
1) I mørket er alle katter grå
2) Jeg er til og med grå i lyset
3) Hvem som helst vil jo tro at det er leggetid når det er så mørkt
4) Etter å ha spist 1,5 kilo Dumle, er jeg god å klemme på

Godteskålen klokken 20.15
Så jeg tente et lys. For vår jord. Og meg.

I følge Karoline Krüger er jeg kanskje en av dem som holder grenene sammen. For vår jord.

lørdag 23. mars 2013

Forlatt for å dø på Grønland

Jeg har en kjole som ikke passer helt. Hvis jeg hadde hatt kvinnelige former i stedet for å se ut som noe en forskallingssnekker bruker når det virkelig drar seg til, hadde jeg påstått at det var litt av brystet som ble presset opp og ut mot armhulen. Men slik tingene forholder seg, er det en påstand som øyeblikkelig hadde falt på sin egen urimelighet.

Strykebrett


Planker


Kjolen er superfin og jeg nekter å gi den opp. Den var dyr og den er ubrukt. Den kommer ikke til å bli gitt bort til Fretex med det første.

*

Inspirert av kjendisdamer som misjonerer for å sy om klær, tok jeg den med til en skredder. "Kan du gjøre den litt videre her?" spurte jeg og pekte på brystpartiet. Fyren så smilende på meg og på kjolen.

Ikke et sånt høflig service-smil. Nei, da. Et sånt er-det-virkelig-mulig-å-være-så-flat-som-deg-og-likevel-ikke-få-plass-i-en-kjole-smil. Jeg trakk kåpen sammen over brystene jeg ikke har.

"Ja, sa han, men da må vi felle inn ekstra stoff, og det må du kjøpe selv."

*

Da jeg spurte ham om hvor jeg fikk kjøpt sort silke og han sa "Grønland" var jeg villig til å pælme hele plagget. Ikke faen om jeg hadde tenkt å ta på meg skiene for å kjøpe sort silke av en eskimo!

Men så demret det. Grønland, ja. Akkurat. Vi snakker Grønland i Oslo. For en vettskremt innflytter fra Telemark som tilfeldigvis havnet på vestkanten hadde det vært enklere å ta et fly til Nuuk, eller Godthåp som hovedstaden på Grønland også kalles, enn å kjøre til Grønland, Oslo.

*

Jeg la en plan. En plan som involverte min mann som privatsjåfør.

Her er planen:
1) Gi yngstemann en shoppingsrunde med sin mor til bursdagen
2) Få tilslutning til at det er lurt at min mann blir med "for da kan jo du handle mat, mens vi handler klær"
3) Overbevise ham om at han kan svippe innom Grønland mens vi likevel er ute og kjører

Planen holdt på å gå i dass av flere grunner:
1) Nyslåtte 15-åringer blir ikke veldig glade for å få en gave som innebærer at de må ha med sin mor på shopping
2) Denne 15-åringen hadde høy feber da han våknet i dag
3) I det vi ankom Grønland fikk han en slags styrtnesebløding som gjorde at bilen vår nå ser ut som et åsted

*

Min mann tok raskeste vei hjem. Men har jeg først bestemt meg for noe, er jeg villig til å ofre et baksete og et febersykt, blødende bursdagsbarn.

Det siste der høres ikke bra ut, jeg ser det. Men han overlevde og vil for alltid huske 15-årsdagen sin. Og det er jo fint uansett hvordan man ser det.

*

"Beste kjole stoff og brude kjole" sto det på et skilt rett ved der vi måtte stoppe for rødt lys. Jeg hoppet ut av bilen og ba ham vente. Mens jeg trippende sto og ventet på at den sorte, tykke silken skulle bli klippet til, ringte telefonen. "Er dere langt unna?" spurte min eldste sønn. "Nei, vi er på vei hjem, vi er på Grønland nå," svarte jeg. "Hæ? På Grønland? Du?" kom det fra 21-åringen. "Hva gjør du der?"

Jeg svarte stivt at jeg kjøpte stoff. Akkurat da gled en politibil sakte forbi på gaten utenfor. Jeg sjekket samvittigheten min og fant ut at jeg kjørte på gult lys i forrige uke, men håpet samtidig at politiet ville konsentrere seg om andre. Og at de ikke la merke til alt blodet i bilen.

Så kom jeg til å tenke på at politiet kanskje ville reagere på en sort Volvo XC90 med sotede vinduer som sto på skrå opp på et fortau rett under et parkering forbudt-skilt. Jeg merket en snikende panikk ved tanken på at min mann hadde kjørt når jeg kom ut.

VGs forside "Forlatt for å dø på Grønland" var helt tydelig inni hodet mitt. Jeg fikk mageknip. Jeg lurte på hvilket bilde de kom til å bruke og ble redd for at det skulle være dette:




"Stoff? På Grønland?" kom det fra min førstefødte. "Ja, ja. Da blir det vel fest, da. Han blir jo bare 15 en gang i livet," flirte han og la på.

Når han kommer hjem skal vi ta en prat.

Om fordommer. Jeg vil ikke ha noe av det.

fredag 22. mars 2013

Alkoholproblemet

Ekteskapet vårt er basert på en løgn. Vi ble kjent med hverandre fordi vi jobbet i samme firma, men sjekkingen foregikk på mail, og da han en dag skrev "Kanskje vi skulle gå ut å ta et glass vin en dag?", svarte jeg ja med fullt overlegg.

Det falt meg ikke inn at det var uetisk å få ham til å drikke meg uimotståelig.

*

Han oppdaget imidlertid at jeg hadde et alkoholproblem før vi sto foran den norske ambassadøren til Sverige og sverget på at vi skulle gjøre det beste ut av omstendighetene. Jeg var en hval på nesten 90 kilo, og tre måneder senere kom vår sønn til verden. Poenget mitt er bare at han hadde hatt tid til å bli edru før det var for sent.

*

Problemet er ikke at jeg drikker for mye, problemet er at jeg ikke drikker noe. Jeg har aldri vært full, men en gang var jeg i veldig godt humør i et helt kvarter etter i underkant av et halvt glass sjampis.

Det er faktisk champagne i glasset, og jeg prøvde så godt jeg kunne

Hvis jeg hadde vært tørrlagt alkoholiker, hadde problemet mitt vært mindre. Spørsmålet "Hvorfor drikker du ikke?" kunne da blitt turnert med "Jeg kan ikke drikke, jeg er alkoholiker.".

Jeg hadde sikkert fått bøttevis med sympati, og så glad som jeg er i sympati vurderer jeg å begynne å si det.



Problemet mitt er ikke først og fremst at jeg blir forsøkt presset til å drikke eller at omtrent alle jeg møter lurer på hvorfor jeg ikke drikker - jeg liker jo som kjent å være sentrum for alles oppmerksomhet uansett grunn - problemet er at jeg ikke får påfyll i glasset! Og når jeg sitter i en krok og piper mens jeg prøver å fange oppmerksomheten til vertskapet, blir jeg selvsagt oppfattet å være enda særere. Glass etter glass blir fylt opp med vin, men Farrisen blir stående i kjøleskapet.

I tillegg til at jeg ikke drikker alkohol, tåler jeg verken gluten eller skalldyr også drikker jeg ikke kaffe.

*

For en som er så selvsentrert som meg, skal man ikke se bort fra at den egentlige årsaken til at jeg ikke drikker og spiser det samme som de fleste andre, bunner i manglende oppmerksomhet i barndommen.

Jeg testet denne teorien på min mor, og hun har fremdeles ikke kommet seg etter sjokket hun fikk da hun mente seg anklaget for rene medisinske tilstander.

Min far mener oppriktig at de har feilet i oppdragelsen av meg, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Jeg går jo glipp av en enorm sosial faktor i samfunnet vårt. Det å "ta et glass vin" er et begrep som rommer så utrolig mye hygge. Og hva med "fredagspils"? "Lønningspils"? Lønningsfarris, blir liksom ikke helt det samme. Ikke engang jeg hadde giddet å være med på det.

*

- Det er et under at jeg i det hele tatt har sosial omgang, sa jeg til min mann som satt i sofaen med et glass rødvin. Han kikket kritisk på meg der jeg satt i en behagelig, godt brukt joggebukse og håret satt opp i en slags palme mens jeg tygget i meg den siste biten av en 170 grams Bergene Melk.

- Ja, det er jammen sant, sa han og tok en stor slurk.

torsdag 21. mars 2013

Det første førsteinntrykket

Da jeg etter en fødsel som varte i 23 timer og tre kvarter endelig greide å skvise ut en unge og umiddelbart ble imponert over oss begge, hørte jeg jordmoren si: "Han der kommer til å kreve at middagen står på bordet i det han kommer hjem!".

Stakkars liten. Tenk å gjøre et så dårlig første førsteinntrykk; Verden hadde fått enda en utålmodig, kravstor liten jævel.



Til hans forsvar må jeg si at hun tok feil. Gutten kjenner sin rett, men også sin plikt, og er - etter hva jeg, hans mor, kan forstå - akkurat en slik gutt gamle Norge vil ha.

*

Rent bortsett fra at det store deler av året er England som får glede av hans nærvær.

For et par dager siden kom han hjem på påskeferie. Da jeg snakket med ham noen dager før avreisen, sa han at han gledet seg til å komme hjem til gode middager. Livredd for at han hadde pådratt seg en hjerneskade av studier kombinert med alkohol, spurte jeg om han husket hvem jeg var.

Jeg har fremdeles til gode å lage en middag alle i familien liker. Som regel er det bikkja jeg får mest ros av. Så lenge jeg ikke lager grøt. Og det er jo ganske ofte.

*

Min sønn innså at han hadde vært borte lenge nok til å romantisere både Norge og meg, men da hadde han allerede bestilt billetten hjem.

*

I dag fikk jeg en sms klokken 18.33. Da satt jeg på jobben. "Når kommer noen som helst hjem? Skal jeg rigge middag selv?" Jeg ringte ham opp og sa at jeg anså spørsmålene som svært avanserte, men at jeg lovet å komme tilbake til ham når jeg hadde konferert med fagavdelingen.

Han er vant til meg. Han sa ikke noe før jeg fortsatte: "Ok, glem det der med fagavdeling, men jeg mener likevel at spørsmålene dine er kompliserte. Dette vil du forstå når du selv får barn."

Jeg hørte et oppgitt "Herregud". Jeg kunne ikke avgjøre om lydene i bakgrunnen var tasting på Mac eller ris som ble tømt opp i en kjele. Begge deler bekymret meg, for det siste betød at han endelig har gitt meg opp som kokk og det første kunne bety at han bestilte flybillett tilbake til England.

*

En time senere var jeg hjemme. Den lange slåpen sto bøyd over grytene da jeg forsikret ham om at jeg var veldig glad i ham og at jeg hadde mange andre mamma-kvaliteter enn akkurat det der med mat.

Han lurte på hvilke og jeg kontret med å si at jeg var veldig glad for å ha ham hjemme. Det så ut som han slo seg til ro med det, men så kom det "Ja, du forresten, mamma? Du vet den returen jeg hadde den 7. april? Jeg endret den til 29. mars."

Jeg kommer alltid til å lure på om det har noe med maten min å gjøre.

onsdag 20. mars 2013

Egenrådige ben og musikalske armer

Jeg kjørte hjem fra jobben med kramper i høyre ben. Det var ikke direkte vondt, ikke engang sterkt ubehagelig, men nok forstyrrende til at jeg begynte å tenke på min mor. Ikke misforstå, jeg forbinder ikke min mor med ubehag - jeg (som de fleste andre) tenker som regel på mødrene sine som noen som er i stand til å lindre ubehag.

*

Da mine barn var små, innførte jeg to tiltak. Det fine med begge tiltakene var at de både lindret mine barns ubehag og førte til at jeg fikk en roligere kveld. For det første fortalte jeg de små uskyldige at ting man var redd for å få mareritt om aldri kom til å skje.

"Det er nemlig en regel som sier at hvis man tenker på noe skummelt rett før man sovner, så kan man ikke drømme om det," fortalte jeg med all min voksne autoritet.

De små slukte det rått, og jeg hadde ikke snev av dårlig samvittighet da jeg serverte løgnen. Jeg kalkulerte iskaldt med at muligheten for at de ville få mareritt var ørliten, og hvis de mot formodning skulle drømme stygt, så var det dessuten en stor mulighet for at de ikke husket det dagen etter.

*

Det andre tiltaket - les løgnen - jeg fant opp, var at alle barn som lå og vred seg i sengen og ikke fikk sove, ville sovne på et blunk hvis bare dynen ble snudd. Til min enorme overraskelse virket det også.

*

Tilbake til min mor. "Hva ville min mor hadde gjort?" er et spørsmål jeg tror mange stiller seg. Mødre i alle land har et enormt ansvar. Vi er ikke bare kulturbærere og oppdragere - vi er selve fasiten.

Så hva ville min mor ha gjort hvis hun hadde sittet ved siden av meg i bilen på vei hjem, men jeg småbannet over krampen i foten? Jo. Hun ville først kjeftet litt på meg fordi jeg ikke har vært flink nok til å få i meg væske. Det er en kritikk som alltid kommer. Så ville hun kanskje sagt at jeg burde gre meg på håret. Eller, det er forresten min fars replikk. ("Du kan ikke hindre fuglen i å fly over ditt hode, men du kan hindre den i å bygge rede i ditt hår.")

Deretter ville hun sagt at jeg må få i meg mer magnesium, men siden ikke noe av dette hadde hjulpet på den akutte situasjonen, ville hun trukket en ulltråd opp av vesken (hun syr bunader, så hun har ALLTID en ulltråd på lur) også ville hun bundet den rundt foten min, og da ville alt ha vært bra.

*

Min mor er et godt menneske. I går kom hun og min far hjem fra det store utlandet, og på flyet hjem hadde hun bekymret seg svært over mannen i setet ved siden av seg.

"Han satt og viftet med armene, men han satt med øreklokker på seg, så jeg fikk ikke spurt ham om han trengte hjelp," sa hun. Uvanlig diskret til henne å være, tenkte jeg.

"Og siden jeg alltid har med meg magnesiumtabletter i vesken, tenkte jeg at jeg skulle tilby ham én. Det virker nemlig på mine urolige ben," fortalte hun.

"Så der satt jeg da. Og ristet med esken opp i ansiktet hans, men han enset ikke noe, han bare viftet videre."



"Er historien slutt?" spurte jeg, litt skuffet.

"Ja, nei, han tok ikke hintet," sa hun, "men da han tok av seg øretelefonene og vi kom i snakk, fortalte han at han var dirigent for Rikskonsertene."

Jeg mistenker at han likevel ikke kom unna et par velmente råd.

tirsdag 19. mars 2013

På dypt vann

Min mormor på 93, har ikke tid til å snakke med meg. Men hun lover at hun skal sette av tid til meg en dag, for jeg har lenge varslet at jeg vil snakke med henne om krigen. Dessverre for meg, men heldigvis for henne, hadde hun huset fullt av venninner i ettermiddag og snart skulle de ut på byen.

Tror jeg hun sa.

Hjernen min ble nemlig litt duggete av misunnelse. Jeg ser frem til å sitte å fnise av verden i 2061.

*

I mangel av levende kilder som har tid til meg (og som har kjennskap til hvordan det var å sitte i tysk fengsel) og i et forsøk på å kombinere ting jeg kan med ting jeg ikke kan, tenkte jeg å ta for meg ordet "jøssing".

Her er det jeg kan:
"Jøssing" er et eponym. Det beskriver en motstandsmann fra andre verdenskrig, og det motsatte av en jøssing - altså antonymet til jøssing - er en quisling. Et eponym er - som du sikkert har forstått - et navn som i senere tid har blitt et begrep. Jøssing-navnet kommer fra Jøssingfjorden, og quisling kommer som kjent av Vidkun Quisling. Den store landssvikeren.

Her er det jeg ikke kunne:
Hva skjedde i Jøssingfjorden?

Her er svaret på hva som skjedde i Jøssingfjorden:
I februar 1940 var Norge nøytralt. Vi prøvde etter beste evne å behandle engelskmenn og tyskere likt.

Da jeg studerte historie, husker jeg at professor Tore Pryser antydet at det var tilfeldig at Norge valgte å alliere seg med engelskmennene. "I 1940 fryktet mange nordmenn at vi ville bli okkupert av Storbritannia," sa Pryser som ikke var særlig imponert over historieskrivingen.

Han hadde visst folk som skrøt av at de hadde vært motstandsfolk langt opp i halsen. "Det å ha gått med rød topplue eller en binders på jakkeslaget kvalifiserer ikke til å være motstandsmann," mente professor Pryser.

*

Historieskrivning er ikke lett. Man skulle jo tro at det bare var å basere seg på fakta, altså sannheten, men hvem definerer den? Ofte er det vinnerene.

*

Vi går tilbake til Norge. Rett før okkupasjonen.

Det tyske skipet Altmark var på vei tilbake til Tyskland med fanger som den den tyske krysseren Admiral Graf Spee hadde tatt fra britiske handelsskip.


Utenfor Trondheim den 14. februar 1940 ble Altmark oppdaget av britene, som mistenkte at deres landsmenn var ombord. Siden Norge var nøytralt, tilsa reglene at det tyske skipet ikke bare hadde rett til å seile i norske farvann, men de hadde også rett til å få eskorte fra norske krigsskip.

Jeg antar at det gjorde britene litt gretne.

*

Da Altmark var på vei forbi Bergen, slo et annet regelverk inn; Siden Bergen var en norsk krigshavn, hadde vi rett til å inspisere skipet. Men det ville ikke den tyske kapteinen ha noe av. Det ble en intern uenighet på norsk side der admiralen som ville nekte Altmark å seile videre ble trumfet av sjefen sin. Sjefen var nemlig redd for at britene ville gå til aksjon mot Altmark så fort skipet forlot Bergen, og da hadde vi nok hatt det gående (tipper jeg han tenkte).

Men det at Altmark fikk seile gjennom Bergen krigshavn uten inspeksjon, var et brudd på nøytralitetsreglene. Og da hadde vi det gående likevel.

*

Enkelte kilder sier at Altmark ble inspisert, men hvor den inspeksjonen skjedde (om det var i Bergen eller senere) vet jeg ikke, og uansett fikk ikke inspektørene med seg at det var cirka 300 britiske fanger ombord, så den inspeksjonen var uansett ikke mye å skryte av.

Kanskje inspektørene tenkte "Oj, oj. Her var det mange fillete briter, gitt, men hvis vi rapporterer det, blir det SKIKKELIG bråk!"? Veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter, men med mindre man har guddommelig oversikt bør man ikke leke at man er Gud.

Det gjelder også på lavere nivå, forresten. Hvis du ikke er sjef, så hold deg til det du driver med, og husk at hvordan man ser på verden avhenger av hvor man befinner seg hvis du tar opp ting som plager deg. For det er lov. Ja, jeg vil nesten si at det er en plikt du har.

*

Britene hadde en berettiget mistanke om at Altmark var et fangeskip, men de kunne ikke være sikre. Hvis The Royal Navy gikk ombord og det ikke var en eneste brite der, ville de virke unødig brutale, men hvis det var fanger ombord hadde Norge og Storbritannia et seriøst problem.

And meanwhile in Jøssingfjorden: Der lå Altmark med beskyttelse av norske krigsskip som var klare til å fyre løs på britene. Den øverste norske offiseren ble brakt til fastlandet for å ringe sjefene sine. Det er ikke rart at han var litt i tvil om hva han skulle gjøre. "Skyt på britene hvis de prøver seg", sa den første sjefen han fikk snakke med. "Ææææ. Jeg lurer på om du ikke skal se an situasjonen litt til," sa kanskje den andre. Ordren om å skyte ble i alle fall trukket tilbake.

*

Etter å ha ringt hjem til sine sjefer, fikk sjefen for det britiske skipet HMS Cossack beskjed om å gå til aksjon samma hva. Omtrent samtidig bestemte skipssjefen på Altmark seg for å renne britene i senk for å komme seg ut av den trange fjorden. Det var ikke så smart, for Jøssingfjorden er ikke like dyp alle steder. Kort fortalt gikk Altmark på grunn, og britene kunne etter en kort skuddveksling hente ut samtlige britiske fanger.

*

Hendelsen i Jøssingfjorden ble historisk. For det første var skuddene som falt de første på norsk jord (det ene gikk i fjellveggen) og for det andre bidro det til at Norge ble invadert. Både tyskere og allierte kritiserte den norske nøytraliteten, og 1. april ga Hitler klarsignal for okkupasjonen av oss.

*

Men tilbake til eponymet "jøssing". Nasjonal Samling prøvde å bruke ordet som et skjellsord, men norske motstandsfolk snudde det til å bli en hedersbetegnelse. Motstandsbevegelsen hadde til og med en avis som het Jøssingen.

Etter at tyskerne oppdaget at nordmennene hadde overtatt ordet og endret meningen med det, prøvde de å forby det. Men det er ikke det verste som kan skje et ord.

*

Så hva har vi lært i dag? Jo:
1) Det holder ikke å gå med en rød topplue
2) Nøytralitet er en illusjon
3) Ikke lek Gud
4) Det er dumt å lager lover mot ord

og sist, men ikke minst:

5) Hvis du er på dypt vann, så finn ut akkurat hvor dypt det er

mandag 18. mars 2013

Håpløs og uten ære

Takket være en bølge av grønne lys på vei hjem, hadde jeg ti minutter til overs før neste avtale. De ti minuttene brukte jeg godt, om jeg skal bedømme egen innsats.

Ikke bare rakk jeg endelig å kjøpe tyggepinner til det kresne dyret vi har, men jeg fikk preshoppet også. Preshopping er en kjapp runde i butikken, der man stort sett bare lar øynene gli over rekkene med klær.

Under preshoppingen er det vesentlig at man er stille og konsentrert, for man venter på det skjøre, lille øyeblikket der et plagg fortvilet roper "Hei, kjære, vakre, snille. Ta meg med hjem! Jeg hører til hos deg!".

Heldigvis holdt hun som jobbet der kjeft lenge nok til at jeg fikk med meg nødsignalene til en vakker liten sak. Jeg hvisket tilbake at jeg skulle komme igjen i morgen, noe som fikk ekspeditøren til å holde et ekstra godt øye med meg. Det kan hende hun trodde jeg var ute på permisjon fra lukket avdeling, men i så fall er det et problem hun må slite med. Det er mulig hun var ny i bransjen.

*

Jeg rakk også innom den nyåpnede fristelsesbutikken Hope&Glory.

I frykt for å bli en gjenganger i slike butikker, pleier jeg å sende andre medlemmer av familien, og når jeg beveger meg inn dit selv, ser jeg ned og passer på å gå i forskjellige klær hver gang. En gang gikk jeg til og med i noe som kan forveksles med en joggebukse. True story.

Du finner butikken mellom Krogh optikk og Deli de Luca ved Majorstua stasjon.
I tillegg til snop får du pasta, sauser, kaffe, nøtter ... se selv.


I dag hadde jeg bare så vidt kommet over dørstokken, da han bak disken sa "Vi får ikke inn fløtebollene før etter påske!".

Avslørt, der altså.

*

Jeg prøvde å gi inntrykk av at det virkelig ikke var så nøye og at jeg helt fint klarte meg uten, men en skjelving i stemmen min røpet meg, og jeg bestemte meg for å la verdigheten fare.

"Ikke før ETTER påske?" sa jeg. "Hvor-hikst-for?"

Han så medlidende på meg og forklarte at leverandøren ikke ville ta inn noe fordi de ikke ville brenne inne med noe. De regnet med at kundene kjøpte færre fløteboller i påsken, sa han.

"Men det er jo ikke riktig," sa jeg fortvilet, "JEG ville jo kjøpt masse. Jeg ville kjøpt alle! Kan du ikke være så snill å spørre ham én gang til?"

Han sa at han hadde prøvd flere ganger.

"Men hvis du sier at det er til meg? En veldig god og trofast (og desperat) kunde?" pep jeg.

Han vek ikke en tomme.

"Men hva, hvordan, hvem, åssen ... hva skal jeg gjøre?" snublet jeg.

"Vel," sa han "du kan gi meg telefonnummeret ditt, så kan jeg ringe deg når jeg får dem inn."

*

Først da klarnet det for meg. Jeg så meg selv utenfra; Det var et patetisk og begredelig syn. Håpløs og uten ære.

Og jeg hørte min mors stemme tordne inne i hodet mitt. Hun sa ett eller annet med fremmede menn og godteri.

"Ha! sa jeg. Telefonnummeret mitt får du ALDRI!"

Jeg tørket snørr og tårer, rettet ryggen og rasket med meg et halvkilo Dumle, betalte og gikk.

*

Her jeg sitter nå, angrer jeg både på Dumlekjøpet og på at jeg ikke la fra meg mobilnummeret mitt.

Tre Dumler igjen. Jeg er litt kvalm, men synes jeg totalt sett at jeg har taklet situasjonen ganske godt.

søndag 17. mars 2013

Drømmen. Om India.

Jeg kjenner en tøff dame. Jeg kjenner i og for seg ganske mange tøffe damer, men jeg har lyst til å nevne én spesielt. Hun er indisk, men bor i Norge og har startet et selskap som hjelper norske bedrifter som har lyst til å satse i India.

Her om dagen la hun ut følgende på Facebook:

Take risks in your life. 
If you win, you can lead. 
If you lose, you can guide. 

Swami Vivekananda

*

Det var altså ikke henne som hadde funnet på disse kloke ordene, det var en som heter Swami også et langt navn på V. Eller B, for Swami var bengalsk, og på bengali blir V til B.

Munken Swami V.

Swami V/B ble bare 39 år. Det hadde han selv forutsett. Men på de 39 årene fikk han gjort mye. Han blir ofte pekt på som den som revitaliserte hinduismen, og det er nokså imponerende. 

Han mente at menneskets sjel var guddommelig, og at man gjennom arbeid, tilbedelse, mental disiplin og filosofi kunne bli fri. Sannhet, renhet og uselviskhet (ja, jeg vet det er et vanskelig ord, men det er altså det motsatte av egoisme) styrket sinnet, mente Swami.

*

Suksess kommer gjennom konsentrasjon og handling, sa Swami, som dessuten var en sterk tilhenger av sølibatet. Hvilket er naturlig hvis du tenker på hvor mye konsentrasjon som går bort i ikke-sølibat-aktiviteter.  

Du kan jo i alle fall teste det ut i en uke


Tilbake til den tøffe damen. Rina, heter hun. Hun er ikke den første som har sett at Asia, og da spesielt India, vil ta større plass i verdensøkonomien enn de har gjort før. Men hun har sett det - og gjort business av det. Hun har satset, og jammen tror jeg ikke hun har vunnet en del.

Hun har realisert en drøm, og hvem av oss kan egentlig skryte av det? Og da mener jeg ikke drømmen om et par nye sko. Jeg mener den drømmen som bare kan realiseres hvis man satser alt. Den drømmen som krever at man satser tryggheten og kaster seg ut i det ukjente. Den drømmen som krever mot.

*

Hun har sannsynligvis gjort det som Swami mente skulle til:

Take up one idea. Make that one idea your life – think of it, dream of it, live on that idea. Let the brain, muscles, nerves, every part of your body, be full of that idea, and just leave every other idea alone. This is the way to success, that is way great spiritual giants are produced.

Heia Rina!

lørdag 16. mars 2013

Den som sover, synder ikke

For en dag! Sett bort fra været og en total mangel på shopping, har dagen vært perfekt. Jeg har trent og spist seks kokosboller. Jeg hadde spist åtte, men siden jeg er et godt menneske, delte jeg med familien.

De fikk én hver. Etter det spiste jeg en halv liter bringebærsorbét som min sønn hadde laget mens jeg så de to første episodene av House of Cards og deretter sov jeg. I fire timer.

*

Fire timers søvn midt på dagen gjør noe med deg. Det er rett og slett ikke normalt at man ikke greier å gjøre rede for tiden fra 14 til 18 på en lørdag i mars. Når jeg tenker over hva jeg kan ha gått glipp av, blir jeg helt skremt. Og når jeg tenker på hva jeg kunne ha brukt disse timene til, begynner jeg nesten å grine.

Antakelig var det noen jeg burde ha ringt. - Hei, har du det bra? kunne jeg ha spurt. Og kanskje hadde vedkommende i andre enden blitt glad. Men jeg kan jo ikke vite det sikkert. Kanskje hadde han eller hun tenkt "Herregud, hvorfor ringer det gnagsåret akkurat nå? Jeg lå jo og sov!".

*

Jeg kunne lagt i et par vaskemaskiner og brettet litt tøy. På en annen side; skittentøy forsvinner jo ikke. Ikke i dette huset, i alle fall.

Jeg kunne pugget fransk. Men det hadde vært en nedtur. Jeg har ikke åpnet franskboken siden januar, så jeg måtte nok ha begynt på nytt. Eller, ikke helt. Jeg husker at gardin heter le rideau og at gulvteppe heter la tapis, så nå mangler jeg egentlig bare en billett til Paris.

*

For å komme til Paris, måtte jeg nok hatt litt ekstra cash. Jeg kunne selvsagt gått ut og tippet Lotto, eller kjøpt et Flax-lodd, men sjansen for at jeg hadde brukt flere penger enn jeg hadde fått inn, hadde vært overhengende hvis jeg hadde gått rundt i byen på en lørdag. Og da hadde Paris-turen vært enda lenger unna.

I tid, altså. For Paris vil alltid ligge på samme sted. Hvis Paris flytter seg, er vi i trøbbel alle sammen.

*

Og apropos bekymringer og trøbbel. Det er i alle fall noe jeg unngikk i disse fire timene. Jeg verken sa eller gjorde noe som plaget andre, og jeg ofret ikke smeltet is på polområdene eller finanskrisen en eneste tanke.

Slik jeg ser det nå - når jeg tenker meg om - har disse fire bevisstløse timene bare gjort godt. Jeg har blitt penere. Det kan da ikke hete skjønnhetssøvn for ingenting? Eller gjelder det bare hvis man sovner før ti? Teknisk sett gjorde jeg jo det, så jeg klamrer meg til at jeg i alle fall ikke har blitt styggere.

*

Jeg har gått glipp av en masse bekymringer, og det gjør jo også godt for rynker og grått hår. Jeg har ikke plaget noen (så vidt jeg vet), og jeg har ikke brukt noen penger.

Når jeg ser gjennom det jeg har skrevet, forstår jeg at jeg er syk. Enten psykisk eller fysisk. Dette er ikke meg. Nå ser jeg røde flagg over alt.

- Tror du jeg er gal? spør jeg min mann.
- Nei, da, svarer han.

De røde flaggene ser ut som de er utsatt for sterk storm. Svaret kom for fort. Hadde han nå enda bare svart et enkelt "nei"! Det slår meg at gale mennesker også blir fysisk syke, så jeg tar temperaturen. I øret.

Resultatet er så sjokkerende at jeg går til sengs igjen.

God natt.


fredag 15. mars 2013

Reality check

På grunn av sterk malingslukt og til dels komplisert tilgang til kontorpult og PC, evakuerte jeg til kontorlandskapet vegg i vegg. Der kom jeg midt opp i en samtale to av mine kolleger hadde. Jeg vet at de så at jeg kom, men de enset meg ikke.

- Kanskje jeg skulle melde deg på Farmen, sa den ene.
- Tuller du, eller? svarte hun.
- Nei, du er jo en sånn jente fra landet, er du ikke?
- Jeg har riktignok hatt arbeidsuke på gård en gang, men det begynner å bli en stund siden …

- Kanskje vi skulle melde på Birgitte? spurte han.
- Hahahahahahahahahahahahaha! Hun hadde ikke holdt ut et døgn!

(Feil! Jeg hadde ikke holdt ut i seks timer.)

- Hvilket realityprogram hadde hun passet til, tror du?
- Si det. Ikke «Firestjerners middag» i alle fall, for hun kan jo ikke lage mat.
- Hahahahahahahahahahaha! 
- Det første minnet mitt om Birgitte var da hun fortalte at hun hadde laget kylling, pasta og tomatsaus til middag. Jeg glemmer det aldri.

(Hæ? Er det feil også nå?)

- Robinson?
- Du kødder?
- Hva med noe sånt der hun kunne spise biller? Hun er jo ganske tøff.

(Takk!)

- Ikke SÅ tøff.

(Hæ?)

- Paradise hotell?
- Hun hadde drept alle bimboene av ren irritasjon.

(Drept? Jeg hadde kanskje bakbundet dem og puttet dem bak en pute.)

- Big Brother?
- Nope. Hun hadde drept noen der også.

(Drept, altså? Ok, da.)

- Hva med «Ungkaren»? Hvis hun hadde vært singel altså?
- Jo, kanskje.
- Jeg vet det; Idol! Eller nei; X-faktor!

(Herregud …)

- Så dere mener jeg har en slags X-faktor? sa jeg.
- Ææææ … Nei.

(Å, gå hjem og vogg, vil du?)

- Men nå har jeg det: Extreme makeover!

(Takk skal dere faen meg ha! Eller forresten; TAKK! Det hadde jo vært som å vinne i Lotto!)

- Jeg vet hva som virkelig hadde fått henne til å bli gal: Hun kunne vært hos Amish-folka! Uten mobil og mac!
- Hahahahaha!

- Eller nei! Ice Road Truckers! Birgitte bak rattet på en monsterlastebil! Det vil jeg se!
- Ja, også kan de filme at hun kjøper drittmat på en bensinstasjon!
- Veldig bra.

- Jeg tror vi må finne noe innenfor komfortsonen hennes. Hva med "The Real Housewifes from Majorstuen"?

Jeg fikk nok, så jeg ba dem holde kjeft. Ikke bare det, men jeg ba dem gå og vaske munnen sin med såpe. 

Den ene av dem sto der med tannbørsten klar på to sekunder. 

The real housewife from Majorstuen wins again.

Hun påsto at tannpuss hjalp mot sukkersug. Akkurat.
Det hjelper mot frekkhet også. Vanskelig å være frekk i kjeften når du har munnen full av skum.

torsdag 14. mars 2013

- Jeg var her først!

Jeg har tilbragt syv timer i Bergen. Jeg liker Bergen. Det var til og med fint vær. Jeg møtte dessuten mange hyggelige og flinke mennesker, og derfor var det ingen grunn til at jeg skulle oppføre meg som en treåring på flyet tilbake.

Alt gikk knirkefritt helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen på Flesland. Der ble både jeg og vesken min befølt. Med hansker. Vesken min fordi gjennomlysningen fant en Farris-flaske noen hadde glemt å ta ut, og jeg fordi jeg ser mistenkelig ut. Antar jeg. Det kan jo ikke være sånn at jeg omtrent hver eneste gang jeg flyr skal være den som tilfeldig blir plukket ut.

*

Da de heller ikke denne gang fant bomber eller neglfiler, fikk jeg igjen skoene mine og var fri til å gå. Jeg var fremdeles i passende godt humør.

Gaten var åpen og det var kø for å komme inn i et 20 kvadratmeters areal som passasjerene kunne henge rundt i før ombordstigning. 20 kvadrat på rundt 100 mennesker er ikke så mye. Det er faktisk nokså lite. Og det føles enda mindre når en del insisterer på å lese avisen i sin fulle bredde. Jeg sendte en hyggelig tanke til den som fant opp tabloidformatet.

*

En utbrettet tabloidavis er litt over en halvmeter bred, men en fullformatavis - slik Aftenposten var før i tiden - var som kjent så stor, at man måtte forvise familien til en stående buffét og bruke mesteparten av kjøkkenbordet for å bla i den.

Siden jeg var i gang med å sende gode tanker rundt omkring, blåste jeg likegodt én til dem som fant opp aviser. Og til dem som fyller dem med innhold. Det er snart tid for SKUP-prisen, og vi som til daglig jobber med og for journalister (dette vil sikkert noen av dem protestere på, men sånn er det) følger nøye med på hvilke saker som regnes som de beste av journalistene selv.

Journalistene i Norges første avis, fikk nok ingen priser for gravende journalistikk. Avisen het Norske Intelligenz-Seddeler og kom ut første gang i 1763. Den holdt det gående helt til 1920, men da gikk den inn i avisen Verdens Gang, som i dag er mest kjent under navnet VG.

*

Utgiveren av Norske Intelligenz-Seddeler fant et smutthull i loven da han begynte å gi ut avisen. På den tiden hadde nemlig staten monopol på å gi ut det som den gang ble oppfattet som aviser, men som vi nå ville sett på som en samling annonser. Norske Intelligenz-Seddeler begynte å skrive om politikk og nyheter, for det hadde ikke den danske kongen tenkt på at noen ville gjøre. Det var tider.

Da Grunnloven ble vedtatt, ble det innført pressefrihet. Paragraf 100 sier at pressefrihet bør finne sted. Og da var det full fart fremover for nådeløse blikk og kritiske penner både på den ene og den andre, og etterhvert spesielt på kjendiser. Mer eller mindre kritisk, kanskje.

*

Den 20 kvadratmeter store innhegningen vi var stuet inn i, ble heldigvis et midlertidig husvære. Vi fikk gå ombord, og jeg plasserte meg på sete nummer 15 b; Akkurat der den lille papirbiten jeg holdt i sa at jeg skulle sitte. Jeg tok ikke på meg beltet.

Man gjør ikke det før seteraden er full, ellers risikerer man å måtte ta av seg beltet når man skal reise seg for ham eller henne som skal sitte ved vinduet eller i midten (hvis man selv sitter ved midtgang). Selv om det høres lett ut, kan det føre til mye unødig fomling.

Fyren som hadde 15 a kom og fyren som hadde 15 c kom, og der satt jeg. Som en sild i en tønne. Så kom det en dust. Jeg kjenner ham jo ikke, men basert på vårt lille møte, vil jeg si at det er en overhengende fare for at han er en dust, også i andre sammenhenger.

*

- Du sitter på plassen min, sa han.

Hallo! Jeg kunne ha vært engelsk eller noe. Men han bare sto der og pratet norsk på en ekkel måte; Overlegent og alt annet som beskriver en egoistisk kødd.

Jeg tok en sniktitt på lappen min (det kunne jo hende at jeg hadde tatt feil) og et blikk opp på bagasjehyllen på motsatt side av midtgangen. Jepp. Jeg hadde retten på min side.

- Nei, sa jeg bare. - Jeg har 15 b.
- Men det har jeg også, sa kverulanten.

- Ja, vel, sa jeg uinteressert. Jeg var veldig trøtt, jeg ville bare finne en stilling jeg kunne sove i og det kom ikke til å skje så lenge dette gnagsåret sto der og maste.

- Du må nok flytte deg, sa han.
- Nei, jeg har 15 b, og dette er 15 b, sa jeg.

- Men jeg har også 15 b! furtet han.
- Så da mener du det er naturlig at JEG flytter meg? spurte jeg lett begeistret. Dette kunne bli moro.

- Men jeg har 15 b, gjentok han.
- Men jeg var her først, sa jeg og kjente plutselig igjen Birgitte, 3 år. Et hyggelig gjensyn. Jeg fant mye glede i en god krangel allerede den gang.

- Du kan ikke ha 15 b når jeg har det, fastslo han.
- Jo. Helt åpenbart, sa jeg. - Kan du ikke gå og snakke med moren din?

- Hva sa du? sa han overrasket.
- Jeg mener flyvertinnen. En av dem som jobber her. Eller bare sette det på et ledig sete, sa jeg. Birgitte 3 år frydet seg.

- Jammen ... sa han.

*

Jeg lente hodet mot stolsetet foran og sovnet.

Da jeg våknet var han borte. Birgitte 3 år var gretten.

Hun hadde håpet på mer action.


onsdag 13. mars 2013

Et aldeles fullstendig overhode

Dagens ord er 'skorstein'. I dag har det kommet hvit røyk opp fra skorsteinen i Vatikanet, hvilket betyr at verden har en ny pave. Den nye paven er bare 76 år år - rene ungfolen. Han er fra Argentina og visstnok er det 1.000 år - sånn omtrent - siden paven kom fra et land utenfor Europa.

Den nye paven heter Jorge Mario Bergoglio, men siden det ikke var bra nok, skal han kalles pave Francis.

Jeg lurer på om han fikk velge navnet selv, men det var ikke pavenavn vi skulle snakke om i dag. Det var 'skorstein'.

*

Har du tenkt over hva det betyr? Eller pleier du uansett å kalle det pipe? Ikke gjør det. Pass på at du varierer litt. Variasjon er nyttig og sjarmerende så lenge det ikke blir påtrengende. Du bør ikke bruke ord nesten ingen andre skjønner, men hvis du og alle andre aldri bruker ordet 'skorstein' vil ingen skjønne at det betyr 'pipe' om et par generasjoner. 

Inni dette kunstverket av betong er det en pipe.
Pipen tilhørte det gamle Studentsenteret i Bergen der jeg jobbet på 90-tallet.
Kunstner: Arne Vinje Gunnerud
Foto: Kjell Edvard Johnson
Fakta: Erik Næsgaard


Det gjelder alle andre ord også; det er greit å si 'kult' når du mener at noe er fint, morsomt, interessant, bra eller helt topp, men for det første mener jeg du bør  bruke de andre ordene innimellom og for det andre mener jeg du bør vite at 'kult' også kan bety en liten stein, en stokk eller en rund, kraftig skapning.

*

'Skorstein' har selvsagt noe med 'stein' å gjøre. Opprinnelig var skorsteinen en stein som støttet opp et ildsted; 'skora' var et verb som betydde å mure eller støtte og 'stein' vet vi jo hva er.

Før jeg slipper ordet 'skorstein' helt, blir jeg nødt til å minne om faren for brann. Jeg er veldig opptatt av Helse, miljø og sikkerhet (HMS). Det eneste som har redusert mitt engasjement for HMS er det tredager lange kurset jeg en gang ble tvunget til å være med på. 

Ikke bare var det temmelig kaldt i det enorme møterommet, men at man ikke skal oppbevare giftig væske på brusflasker og at man absolutt ikke må sette brusflasker med giftig væske et sted der barn kan nå dem, er en selvfølge og trenger ikke utbroderes gjennom én hel time. Etter 20 minutter hadde jeg drukket hva som helst, for å si det sånn.

*

For at du skal slippe å drikke gift, ber jeg deg bare huske følgende enkle regler: Legg forholdene til rette for feieren, slukk levende lys før du legger deg, ikke dekk til ovner og andre varmeelement og bruk vaskemaskinen når du er våken. Jeg har sett en brann forårsaket av en vaskemaskin. Det har brent seg fast.

*

Mens jeg er inne på ord man ikke bruker så innmari ofte, vil jeg henlede oppmerksomheten på ordene 'aldeles, fullstendig og overhodet'.

De er svært nyttige. De kan når som helst erstatte banning, som jo er ord som både støter og forarger. Jeg banner nesten hver dag. Og gremmer meg nesten like ofte. En gang hevdet jeg at banning ikke var et eksempel på en tynt ordforråd, men akkurat det motsatte. Det er vel ikke den diskusjonen jeg er mest stolt over å ha vunnet.

*

'Aldeles' kan du bruke hvis du trenger å forsterke at noe er utmerket. I stedet for å å si "det er jævla bra" kan du si "det er aldeles utmerket". Og hvis du og jeg og mange andre sier "aldeles utmerket", tror jeg at vi som bruker frasen blir litt kulere. Eller litt mindre gæmlis. ('Gæmlis' er slang for noe eller noen som er litt eldre enn de som oftest benytter ordet 'kult'.)

'Fullstendig' er også et ord du kan bruke hvis du ønsker å understreke eller forsterke. Hvis noe er fullstendig er det ikke mer å si om den saken.

'Overhodet' må ikke forveksles med 'overhode'. Det er ekstremt viktig å huske den t-en hvis du mener å si "ikke i det hele tatt". "Det er det OVERHODET ikke snakk om!" kan du skrive, hvis du virkelig mener det. Men hvis du glemmer t-en, får vi håpe at du snakker om paven. For Francis, han er nemlig et ekte overhode. For nesten 20 prosent av jordens befolkning, faktisk. 

Hurra for pave Francis og gratulerer så mye.

tirsdag 12. mars 2013

Snikende, tåpelig kjærlighet

I nyere tid, har vi hørt at menn er fra Mars og kvinner fra Venus. Jeg er nå ikke helt sikker på det. Dessverre tror jeg vi er fra samme planet, vi er bare et resultat av at Gud kjedet seg en kveld.

"Skal vi se ... jeg lar mannen begynne å svette ved cirka 21 grader, også lar jeg kvinnen fryse til det blir 26 ... og en halv grad, faktisk. Hi, hi. De kommer til å drive hverandre til vanvidd bare av den grunn," sa Gud etter at han hadde fordelt lyst, ulyst, hormoner, kommunikative evner, sosial intelligens, sans for orden og ryddighet og generelle interesser.

Lediggang er i sannhet roten til alt ondt.

*

De gamle vikingene hadde også fått med seg forskjellen. Men siden historien er skrevet av menn, får vi kvinner så skautet passer; Vi er ikke til å stole på. Vi er rett og slett skapt litt vrange.

I følge Håvamål. Men jeg minner om at det var de samme som mente at det gikk an å seile utfor kanten av verden.

På møyar-ord
er uvisst å lite
og på det som kvendi kved.
For på kvervande hjul
deira hjarto var skapte,
brigde i brjost var lagd.

Heldigvis for deg, har jeg laget en oversettelse her:

Du kan ikke stole på
det jenter eller kvinner sier.
De ble skapt hormonelle
og skifter mening bare for moro skyld.

Akkurat den siste setningen har jeg tøyd litt langt, men jeg er sikker på at ingen vikinger ville protestert. Dessverre tror jeg heller ingen menn av i dag hadde giddet å ta til motmæle.



Håvamål ramser opp over 20 eksempler på hva man bør være ekstra forsiktig med. "Aldri ein tru:" begynner strofe 85 med, og til og med strofe 87 får vi vite hva menn aldri må stole på. Her er noen eksempler:

Bristende bue,
åpen ild,
gapende ulv,
galende kråke,
brølende gris,
tre uten røtter,
stigende bølge,
kokende kjele,

flygende pil,
fosser,
gammel is,
ormer i kveil,
det bruden sier under dyna,
knekte sverd,
bjørner som leker,
eller sønnen til en konge,

en syk kalv,
en sta trell,
flørtende hekser,
en skurk du akkurat har kakket i skallen med pistolen din (du burde heller ha skutt ham i kneet).

Den siste linjen har jeg også oversatt nokså fritt, men tenk sluttscenen i Farlig begjær. Alle trodde den kaninkokende kjerringa lå død i badekaret, men jaggu spratt hun ikke opp igjen.




Mellom brølende griser, syke kalver og åpen ild finner vi altså to referanser til kvinner. I rettferdighetens navn finner vi også en referanse til en mann, men det er til en kronprins, og sånne er det jo ikke så mange av. Hvis vi da ikke tenker metaforisk.

*

Men som om ikke disse fornærmelsene er nok; i strofe 90 kommer den totale ydmykelsen.

Så er dros i hugen
ho som dulram leikar,
som ut skal øyk køyre
på isen håle
- tidig tvivetring,
tamd med måte -
eller i stormen stride
styrelaust beite,
eller som halten på høgfjell
skulle hente reinen.

Altså:

For sånn er kvinners kjærlighet;
den er snikende og tåpelig,
som en uoppdragen, to år gammel
hest på glattisen,
kvinners kjærlighet er umulig å styre,
den er som en fiskebåt i storm
eller et haltende reinsdyr på fjellet.

*

Hva gir du meg?!

Hvorfor gidder menn å ha noe med oss å gjøre i det hele tatt?

Svaret må være at våre positive sider veier opp for alt dette.

Det svaret gir seg jo helt selv, forresten.

***

PS Akkurat når det gjelder synet på kvinner, mener jeg det er beskrevet litt mer sympatisk i Bibelen (legg spesielt merke til beskrivelsen av tennene):

Så vakker du er, min elskede!
Så vakker du er! Øynene dine er duer bak sløret!
Håret ditt er som en geiteflokk,
strømmende nedover Gileads fjell.

Tennene dine er som nyklipte sauer
som kommer fra vask.
Tvillinger har de alle,
og ingen har mistet et lam.

Leppene dine er som skarlagensbånd,
og munnen din er deilig.
Som en skive av et granateple
er tinningen bak sløret.

Halsen din er som Davidstårnet,
bygd av tilhugget stein.
Tusen skjold henger på det,
alle heltenes rundskjold.

Brystene dine er som to gasellkalver,
tvillinger som beiter mellom liljene.

Helt til dagen blåser skyggene bort,
går jeg til myrrafjellet
og til røkelseshøyden.

Alt hos deg er vakkert, min elskede,
du er uten feil.

mandag 11. mars 2013

Forklaringen. På nesten alt.

Jeg har snakket med min mor.

- Du? Husker du hvilket barne-tv jeg så på da jeg var veldig liten?
- 'Den mystiske mannen', kom det kontant tilbake.
- Hæ? Det kan jeg ikke huske et døyt av! Hva var det?

- Å, det var kjempeskummelt, men alt jeg husker er en tynn, rar mann.

*

Plutselig så jeg for meg en hakeløs, mørk og dyster figur med oppbrettede jakkeslag og hatt. Jeg grøsset, og så at hårene jeg ikke har på armene reiste seg.

*

Flere minner strømmet på:

- Da vi bodde i Stavanger kan jeg huske at jeg ville rømme. Jeg hadde pakket en liten, rød pappkoffert og sto i første etasje og ropte at jeg gikk. Husker du det?
- Det er det jeg har hatt mest dårlig samvittighet for i hele mitt liv! At vi ikke kom og hentet deg!

Jeg unnlot å gratulere henne med det, og spurte bare om hun husket hvorfor jeg ville dra.

- Vel, du var sikkert sint. Du var jo ganske sint på den tiden.

Jeg spurte ikke hvor lang tidsperiode hun mente, for det svaret trenger jeg ikke. Man skal være kresen på hvilken informasjon man ønsker velkommen i hodet sitt.

- Hvorfor var jeg sint? Husker du det?
- Det var nok ett eller annet du ikke fikk.

- Så vi snakker ren materialisme, altså.
- Ja, selvsagt.

*

Jeg er skadet. Det kan være NRKs ukritiske program rettet mot små barn tidlig på 70-tallet, men like sannsynlig er det at mitt sjelsliv har tatt skade av at ingen voksne tok meg på alvor da jeg desperat brukte det kraftigste tiltaket en fireåring kjente til.

*

- Når fikk vi TV?
- Vi har hatt det så lenge du har levd. Husker du ikke det første vi hadde? Det sto på et stativ oppå en oransje skinnfell av ett eller annet dyr.

DER har vi det. Hele barndommen min suste gjennom hodet mitt. Det var oransje, flådde sauer, lysegrønne sofaer, hjemmelagde klær i syntetisk materiale og rasjonering på sjokolade.


Og en hakeløs, skumling som snek seg rundt hushjørner bare på pur faenskap. 

*

Min generasjon kan ikke skryte av å ha gått barbent gjennom snøen i flere mil for å komme til skolen, men vi har jammen vårt.


Det jeg vil at du skal legge merke til her, er fargen på sofaen. Ikke at jeg så ut som en eskimo med gutteklipp.
Min far hadde vært på reise og kommet hjem med sjokolade. Ut fra bildet å dømme, kan det ha vært første gang jeg så en firkløver. Det ble ikke den siste.