Der jeg før kun har konkurrert med yppige former, må jeg nå også finne meg i å bli utfordret på husmorens stolthet; matlaging. Og der stiller jeg svakt i utgangspunktet. Selvtilliten min har aldri kommet seg etter at jeg som student greide å koke potetene frynsete utenpå og steinharde inni.
- Det skal ikke være mulig, sa min mor.
*
Etter det gikk jeg over til et kosthold som besto av salat uten salat; ris, oppkuttet kokt skinkepålegg og mais.
Fremdeles er jobblunsjene mine nokså begredelige - i alle fall mener mine kolleger det. Jeg spiser cottage cheese, rødbeter og et egg. Fredag feirer jeg med litt mais i tillegg.
Mine stakkars barn har selvsagt lidd under dette, og det toppet seg for min eldste sønn - vegetarianeren - da han kom hjem fra utenlandsstudier og ble servert pasta med tomatsaus. Han påpekte høflig at han som student var nokså vant med denne type mat, men antok at jeg bare ville gjøre overgangen enklere.
"Selvsagt, min sønn ..."
*
Nå har den oppmerksomme og vennlig innstilte leseren merket seg at jeg går rundt grøten. Og apropos grøt; Det lager jeg ofte. Men jeg må innrømme at jeg også der tar den enkleste veien. Ikke bare må det være posegrøt, men den må kunne lages ferdig på maksimalt fem minutter, og det må ikke være behov for litermål.
Jeg er mer opptatt av hva grøten kalles enn hvordan den smaker, derfor har hele familien blitt vant til at jeg forklarer at de brune bitene i grøten riktignok kommer av at jeg ikke har rørt ivrig nok, men at de kan døyve både utseende og smak med et lag kamuflerende kanel. Kanel er dessuten veldig sunt.
*
Som sagt; jeg er veldig opptatt av hva grøten heter. Og i min søken etter å finne den 5-minuttersgrøten som krever én liter melk og ikke 0,75 liter, har jeg funnet ut at Mings grøt heter "Risgrøt" (det er den jeg bruker - fordi jeg ikke trenger å måle opp melken, jeg kan bare åpne en ny literskartong) og at Toros heter "Risengrøt". Man kan jo bli svimmel av mindre; jeg har i alle år trodd det het "Risengrynsgrøt".
*
Det var enda en digresjon. Det jeg skulle si, var at jeg i lang tid har fryktet at min mann skulle bytte meg ut. Han er nemlig blitt forelsket. Så vidt jeg kan forstå.
Min frykt har nå gått så langt at han reagerer på oppførselen min. Jeg har mareritt om at han går fra meg og for å motvirke det jeg frykter skal skje, overøser jeg ham med kjærlighetserklæringer.
I dag har vi snakket ut. Han sa at jeg ikke har grunn til bekymring, og at han elsker meg, men at han ikke har lagt merke til at jeg har vært kjærlig i det siste. Han sa ikke "mer kjærlig", han sa "kjærlig". Det må jeg ta til etterretning.
Jeg snufset frem at jeg ikke hadde hatt det så bra de seneste månedene, og grunnen var det han alltid insisterte på å se på TV når vi legger oss. Jeg sa at jeg kunne merke på ham at han var mer opptatt av det som skjedde på skjermen enn av meg, som sover nesten like lettkledd som Marilyn Monroe og at jeg fant lydene ("Fuck, fuck, fuck!") og de åpenbart dampende og hete scenene forstyrrende for vårt samliv.
 |
| Jeg bruker Obsession, hun brukte Chanel no 5. |
Han ba om tillatelse til å se på TV i kveld også, men etter det skal han skjerpe seg. Jeg sa at jeg forsto at han trengte en avvenning, og aksepterte det. Han ble tydelig glad, og tilbød seg å lage middag til meg. Siden jeg akkurat hadde spist en bolle med kornblanding, sa jeg at jeg ikke var så sulten, men at jeg sikkert ville klare et par ostesmørbrød.
*
Dette var han ikke veldig fornøyd med. Han tok opp den nattlige TV-tittingen igjen, og jeg merket at sjalusien kom snikende.
- Men jeg ser jo på TV for vår skyld, Birgitte, sa han. - Jeg ser jo på slike ting for å lære.
Jeg sa at jeg var helt happy med de kunstene han brukte fra før. Ordene jeg brukte var "helt tilfreds". Han gjentok at det var for min og vår skyld, og plutselig sa han navnet. Blondinens navn.
Den forbannede Gordon Ramsay.
 |
| Han tegnet hjerter med ketsjup. Til meg. Gå hjem og vogg, Gordon! |
Det heter risengrynsgrøt.
SvarSlettTakk! Da blir det sånn.
Slett