Fantombrann

I dag skal det handle om ild og smerte. Men ikke smerte forårsaket av ild, og heller ikke omvendt. Og det skal slett ikke handle om den verste formen for smerte, den som enten er forårsaket av kjærlighet eller sorg.

*

For det første; smerte går over. Enten blir du frisk eller så dør du. Som regel overlever du, og da blir du sterkere. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har hatt blodpropper i lunger, mage og ben, jeg har hatt nyrestein, sprukken blidtarm i tre dager og infarkt i en eggstokk to ganger. Pluss et par småting til. Et par av disse småtingene er endometriose, migrene og kronisk hodepine.

Jeg er IKKE ute etter sympati. Spar den til noen som setter pris på den, er du snill. Eller til noen som trenger den. For det er ikke sikkert de er i stand til å si takk. Det betyr som regel at de trenger den enda mer.

Og for det andre; smerte er kroppens måte å si i fra om at noe er galt. Kroniske smertepasienter vil nok mene at de har fått med seg budskapet, og det skjønner jeg godt. Kroppen er kanskje ikke så smart.

Men hvis DU er smart og sliter med smerter, lærer du deg et par teknikker som gjør at smerten ikke blir en del av identiteten din. Du kan oppsøke noen for å lære dette, eller du kan prøve ut mine teknikker;

1) Tenk at smerten er din venn. Den er en del av deg, en du må samarbeide med
2) Pakk den inn i rød fløyel (eller bomull, eller noe annet mykt)
3) Se den for deg. Den har både form og farge hvis du konsentrerer deg hardt nok. Når du har fått tak i hvordan den ser ut, er det du som er sjefen - da kan du pakke den sammen til en ubetydelig liten krøll.
4) Få den til å sveve. Når den svever gjør det ikke så vondt
5) Mens du holder på med alt dette, konsentrerer du deg om noe annet enn det som gjør vondt og da har du allerede oppnådd noe

*

I dag har jeg hatt påskeferie. Den brukte jeg godt. Først var jeg hos Beth's beauty og fikk tatovert eyeliner. Noen synes det er vondere enn å føde. Jeg sovnet. Det eneste som var litt plagsomt var at hun som tatoverte meg skulle ha meg til å sette meg opp hele tiden slik at hun fikk sett om strekene var like. Og da måtte jeg jo vekkes.

Deretter var jeg på Smertemedisinsk institutt for å få blokader og lett narkose mot min kroniske hodepine. Det virker som bare rakker'n. Etter blokadene som gis med sprøyter rett inn der det gjør mest vondt, får jeg ettellerannet rett i åren og da sover jeg som Tornerose til min mann kommer og henter meg, støtter meg ut i bilen og får meg i seng.

Jeg husker ikke så mye fra den transportetappen, men i dag hadde jeg visst gitt uttrykk for at jeg følte meg veldig heldig. Og det er jeg jo. Definitivt. Jeg har sittet på en grønn gren hele livet, og det er sannsynligvis derfor jeg har pollenallergi. Overeksponering, liksom.

For eksempel får jeg stadig blomster av min kjære. Disse står på skrivebordet mitt nå.

Jeg sover normalt i fire-fem timer i min egen seng etter en sånn behandling. I dag ble jeg vekket av ilter ringing på dørklokken og en hund som det holdt på å tilte både av glede og pliktfølelse. Han gjødde så jeg sverger på at jeg kunne se stemmebåndene hans.

Gutta som sto utenfor hadde hjelmer. Og noe som kunne vært økser, men som sagt; jeg var ikke på mitt mest perseptive akkurat da. Det jeg imidlertid forsto, var at det kanskje brant et sted. I nærheten av meg.

Jeg ga uttrykk for at jeg egentlig godt kunne tenke meg å legge meg igjen. Heldigvis tok min eldste sønn styringen. Han meddelte de hjelmkledde at det ikke luktet røyk inne hos oss, men at han også kjente den distinkte lukten ute i gangen. Deretter ble han anbefalt å stenge døren og vente på nærmere beskjed.

*

Jeg var null interessert og gikk og la meg igjen. Helt utrolig. Jeg som tørster etter action hele dagen! Jeg som kunne hatt en brannmannkalender på kjøleskapet hvis jeg bare hadde visst hvor jeg skulle få tak i en ... og hvis jeg ikke hadde hatt en mann som er veldig kjekk. (Puh. Det var nære på.)

Da jeg våknet og sjekket Twitter, og ettermiddagens hendelser demret for meg, fikk jeg nesten litt vondt.

Men det kalles selvmedlidenhet.

Og av all smerte som finnes, er det den minst interessante.

Den mest interessante? Jo, det er fantomsmerter. Fantomsmerter er smertesignaler hjernen oppfatter fra kroppsdeler man ikke lenger har. Som for eksempel vondt i et amputert ben. Fantomsmerter er som røyk uten ild.

Det var derfor jeg ble litt sur da min mann en gang mente at hodepinen min bare var fantomsmerter.