Vandrende vårtegn

Jeg priste påskeværet mens jeg smurte inn fjeset med solkrem da jeg oppdaget den; den første blåveisen. Du tenker kanskje at det ikke er så spesielt? Du har kanskje sett bilder av både blåveis og snøklokker både på Facebook og Instagram for flere dager siden?

Men jeg befinner meg i fjellheimen, nesten 900 meter over havet, og her er blåveisen sjelden selv i juli. Så er da min blåveis heller ingen blomst. Ikke er den spesielt vakker heller. Den omkranser det høyre øyet mitt, og jeg aner ikke hvordan den har oppstått. Jeg har aldri blitt slått, ingen har noen sinne vært slem med meg.  Jeg er en av de prosentvis svært få kvinner i verden som aldri har vært utsatt for ondskap i noen form.

Likevel har jeg altså en solid blåveis så og si midt i trynet.

*

Siden jeg nå har førstehåndserfaring med blått øye, kan jeg uttale meg om fenomenet med litt mer tyngde enn jeg normalt gjør når jeg åpner kjeften. (En gang hørte jeg meg selv på radioen da jeg snakket om tungt vedlikehold av skip. Det er synd å si at jeg kan mye om vedlikehold. Jeg overlater til og med smøring av sykkelkjeder til andre.)

Men tilbake til blåveiser. For det første; de er ikke blå. Så verken "blått øye" eller "blåveis" er særlig beskrivende.

Mitt øye er fremdeles enten grønt, brunt eller sort avhengig av humøret jeg er i. Det er selvsagt mulig at det hadde blitt blått hvis jeg plutselig hadde blitt selvutslettende vennlig, men det får vi aldri vite. Huden rundt øyet er heller ikke blå. Den er gul og lilla, og muligens litt grønn. Ja, jeg vet akkurat hvor lite lekkert det er.

For det andre; jeg kan virkelig ikke tenke meg noe som likner mindre på en blomst enn det som omkranser øyet mitt akkurat nå. Jeg tok et bilde av det - bare for å dokumentere skadeomfanget - men i frykt for å fremkalle angst og kvalme hos mine lesere, droppet jeg å publisere det.

Motivet kunne minne om en død og inntørket steinbit med grått hår stikkende frem i tinningen.

Det var faktisk akkurat sånn jeg så ut før jeg fikk tannregulering

Dessuten vet jeg jo at bilder på Internett ALDRI lar seg slette.  Jeg vil jo nødig at mine barnebarns barn skal minnes sin oldemor som en rynkete dypvannsfisk.

*

Mens jeg sto foran speilet og vurderte om fargepaletten ville styrke eller svekke imaget mitt som tøff i trynet, pep det i telefonen. "Volvoen har verpa," sto det. Jeg skjønte umiddelbart hva det var, for sms'en kom fra våre favoritthyttenaboer. I fjor hadde de sneket seg bort til bilen og lagt et påskeegg fullt av deilig, dansk sjokolade på biltaket. Og jammen hadde de ikke gjort det samme i år.

Jeg spiste hele helt selv. Fordi jeg fortjente det. Litt selvmedlidenhet må da være greit når man er et vandrende vårtegn.