Poesi gjennom tidene

Mange setter stor pris på poesi. Jeg liker sko. Men noen ganger ser også en grunn materialist som meg verdien av et godt dikt. Faktisk trenger ikke diktet være spesielt godt heller, når jeg tenker meg om.

*

Et nært familiemedlem, som helst vil være anonym, skrev en gang følgende:

Jeg hater julen så sterkt at jeg spyr,

måtte nissen styrte i nærmeste myr.

Jeg skal kjeppjage nissen - den gamle dassen -

og gi Rudolf en håndgranat opp i ra**en.

Så når engler daler ned i skjul

skal de få seg en ny og annerledes jul;

For ribbe og pinnekjøtt skal ei på fat:

her blir det finnbiff til julemat.

*

Den anonyme og jeg er søsken, men siden han mener at toppen av lykke er å løpe opp fjellsider med et dekk i en snor bak seg, har jeg lenge lurt på om én av oss kan ha vært adoptert. Eller forbyttet på fødeavdelingen.

Hvis det er vært snakk om en forbytting, er det nok meg. Jeg er eldst og av den grunn - og bare den, har min mor forsikret meg om - glemte hun meg da hun dro fra sykehuset.

Når man opplever å bli glemt som nyfødt, sørger man for å bli så stor som mulig så fort som mulig. Da jeg var ni måneder veide jeg bare litt mindre enn det jeg gjør nå. Men jeg har blitt litt høyere.

Sånt kan jo skje den beste og mest erfarne mor. Og som hun sa: "Jeg hadde jo ikke med meg noe da jeg kom".

*

Min brors poetiske åre, følger en tradisjon helt fra før nordmenn kunne skrive. Gjennom mange hundre år ble visdom og gode historier gjentatt, slik at den eldre generasjon var sikker på at den yngre generasjon kunne det godt nok. Suksessfaktoren i slike prosesser er at lærdommen er minst mulig preget av hviskeleken.

*

Da våre forfedre trodde på Odin og de andre gutta (og et par damer) ble Håvamål til. Håvamål er en samling livsvisdom, som man pussig nok finner igjen i dag - hvis man bare er litt velvillig innstilt.

Her er strofe 27 fra Håvamål:

Vanklok mann
som vankar ute,
det er tryggast at han teier.
At lite han veit
det varest ingen,
utan for mye han mæler.

Og her er noe du sikkert har hørt før:

Det er bedre å tie stille
og la andre tro at du er dum,
enn å åpne kjeften
og med det fjerne all tvil.

*

Her er en av mine favoritter; strofe 63:

Frega og tala
den frode skal,
om vis han heite vil.
Det éin veit,
er utrygt hjå to;
det tri veit om, det veit alle.

Her trengs det nok litt tolkning, men hvis jeg forteller deg at frega betyr spørre (tenk svensk; fråga) og frode betyr klok (av norrønt Fróðr - tenk Tolkiens Frodo), så er det lettere å skjønne at første del av strofen er noe i retning av:

Den kloke spør og snakker (med andre) hvis han fortsatt vil fremstå som lur. 

Den andre delen har blitt til Det én vet, vet ingen, det to vet, vet alle - men det er antakelig en naturlig følge av at samfunnet har blitt mer åpent og at informasjonen har blitt lettere å dele og med det mer tilgjengelig for alle.

For alle oss som til tider blir betrodd private hemmeligheter og graderte dokumenter, kan imidlertid følgende lekse være nyttig å huske:

Alle har en bestevenn som holder kjeft.

*

Og dessuten, sier Håvamåls strofe 29:

Ovnøgdi  mæler
den som aldri teier,
bort i hyr og heim.
Ei radmælt tunge
som låkt er tøymd
ofte seg ugodt gjeld.

Med andre ord:

Ingen gidder å høre på deg
hvis du lar kjeften gå i ett sett.
Uten å ha noe
å melde.