På dypt vann

Min mormor på 93, har ikke tid til å snakke med meg. Men hun lover at hun skal sette av tid til meg en dag, for jeg har lenge varslet at jeg vil snakke med henne om krigen. Dessverre for meg, men heldigvis for henne, hadde hun huset fullt av venninner i ettermiddag og snart skulle de ut på byen.

Tror jeg hun sa.

Hjernen min ble nemlig litt duggete av misunnelse. Jeg ser frem til å sitte å fnise av verden i 2061.

*

I mangel av levende kilder som har tid til meg (og som har kjennskap til hvordan det var å sitte i tysk fengsel) og i et forsøk på å kombinere ting jeg kan med ting jeg ikke kan, tenkte jeg å ta for meg ordet "jøssing".

Her er det jeg kan:
"Jøssing" er et eponym. Det beskriver en motstandsmann fra andre verdenskrig, og det motsatte av en jøssing - altså antonymet til jøssing - er en quisling. Et eponym er - som du sikkert har forstått - et navn som i senere tid har blitt et begrep. Jøssing-navnet kommer fra Jøssingfjorden, og quisling kommer som kjent av Vidkun Quisling. Den store landssvikeren.

Her er det jeg ikke kunne:
Hva skjedde i Jøssingfjorden?

Her er svaret på hva som skjedde i Jøssingfjorden:
I februar 1940 var Norge nøytralt. Vi prøvde etter beste evne å behandle engelskmenn og tyskere likt.

Da jeg studerte historie, husker jeg at professor Tore Pryser antydet at det var tilfeldig at Norge valgte å alliere seg med engelskmennene. "I 1940 fryktet mange nordmenn at vi ville bli okkupert av Storbritannia," sa Pryser som ikke var særlig imponert over historieskrivingen.

Han hadde visst folk som skrøt av at de hadde vært motstandsfolk langt opp i halsen. "Det å ha gått med rød topplue eller en binders på jakkeslaget kvalifiserer ikke til å være motstandsmann," mente professor Pryser.

*

Historieskrivning er ikke lett. Man skulle jo tro at det bare var å basere seg på fakta, altså sannheten, men hvem definerer den? Ofte er det vinnerene.

*

Vi går tilbake til Norge. Rett før okkupasjonen.

Det tyske skipet Altmark var på vei tilbake til Tyskland med fanger som den den tyske krysseren Admiral Graf Spee hadde tatt fra britiske handelsskip.

Utenfor Trondheim den 14. februar 1940 ble Altmark oppdaget av britene, som mistenkte at deres landsmenn var ombord. Siden Norge var nøytralt, tilsa reglene at det tyske skipet ikke bare hadde rett til å seile i norske farvann, men de hadde også rett til å få eskorte fra norske krigsskip.

Jeg antar at det gjorde britene litt gretne.

*

Da Altmark var på vei forbi Bergen, slo et annet regelverk inn; Siden Bergen var en norsk krigshavn, hadde vi rett til å inspisere skipet. Men det ville ikke den tyske kapteinen ha noe av. Det ble en intern uenighet på norsk side der admiralen som ville nekte Altmark å seile videre ble trumfet av sjefen sin. Sjefen var nemlig redd for at britene ville gå til aksjon mot Altmark så fort skipet forlot Bergen, og da hadde vi nok hatt det gående (tipper jeg han tenkte).

Men det at Altmark fikk seile gjennom Bergen krigshavn uten inspeksjon, var et brudd på nøytralitetsreglene. Og da hadde vi det gående likevel.

*

Enkelte kilder sier at Altmark ble inspisert, men hvor den inspeksjonen skjedde (om det var i Bergen eller senere) vet jeg ikke, og uansett fikk ikke inspektørene med seg at det var cirka 300 britiske fanger ombord, så den inspeksjonen var uansett ikke mye å skryte av.

Kanskje inspektørene tenkte "Oj, oj. Her var det mange fillete briter, gitt, men hvis vi rapporterer det, blir det SKIKKELIG bråk!"? Veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter, men med mindre man har guddommelig oversikt bør man ikke leke at man er Gud.

Det gjelder også på lavere nivå, forresten. Hvis du ikke er sjef, så hold deg til det du driver med, og husk at hvordan man ser på verden avhenger av hvor man befinner seg hvis du tar opp ting som plager deg. For det er lov. Ja, jeg vil nesten si at det er en plikt du har.

*

Britene hadde en berettiget mistanke om at Altmark var et fangeskip, men de kunne ikke være sikre. Hvis The Royal Navy gikk ombord og det ikke var en eneste brite der, ville de virke unødig brutale, men hvis det var fanger ombord hadde Norge og Storbritannia et seriøst problem.

And meanwhile in Jøssingfjorden: Der lå Altmark med beskyttelse av norske krigsskip som var klare til å fyre løs på britene. Den øverste norske offiseren ble brakt til fastlandet for å ringe sjefene sine. Det er ikke rart at han var litt i tvil om hva han skulle gjøre. "Skyt på britene hvis de prøver seg", sa den første sjefen han fikk snakke med. "Ææææ. Jeg lurer på om du ikke skal se an situasjonen litt til," sa kanskje den andre. Ordren om å skyte ble i alle fall trukket tilbake.

*

Etter å ha ringt hjem til sine sjefer, fikk sjefen for det britiske skipet HMS Cossack beskjed om å gå til aksjon samma hva. Omtrent samtidig bestemte skipssjefen på Altmark seg for å renne britene i senk for å komme seg ut av den trange fjorden. Det var ikke så smart, for Jøssingfjorden er ikke like dyp alle steder. Kort fortalt gikk Altmark på grunn, og britene kunne etter en kort skuddveksling hente ut samtlige britiske fanger.

*

Hendelsen i Jøssingfjorden ble historisk. For det første var skuddene som falt de første på norsk jord (det ene gikk i fjellveggen) og for det andre bidro det til at Norge ble invadert. Både tyskere og allierte kritiserte den norske nøytraliteten, og 1. april ga Hitler klarsignal for okkupasjonen av oss.

*

Men tilbake til eponymet "jøssing". Nasjonal Samling prøvde å bruke ordet som et skjellsord, men norske motstandsfolk snudde det til å bli en hedersbetegnelse. Motstandsbevegelsen hadde til og med en avis som het Jøssingen.

Etter at tyskerne oppdaget at nordmennene hadde overtatt ordet og endret meningen med det, prøvde de å forby det. Men det er ikke det verste som kan skje et ord.

*

Så hva har vi lært i dag? Jo:
1) Det holder ikke å gå med en rød topplue
2) Nøytralitet er en illusjon
3) Ikke lek Gud
4) Det er dumt å lager lover mot ord

og sist, men ikke minst:

5) Hvis du er på dypt vann, så finn ut akkurat hvor dypt det er