Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 24. desember 2010

Birgittes jul og gule hår

Jeg skulle ha blitt i drømmeland denne julen. Der hadde jeg mørke krøller og var i ferd med å bli invitert til åpningen av Farris sine kontorer i New York. Det hadde vært bedre enn å krabbe inn i dusjen for å vaske håret jeg betalte 2500 kroner for sist mandag og se at stripene fortsatt var gule og ikke grå slik jeg hadde håpet.

For å late som jeg ga blanke, brukte jeg føneren for å få det tørt og beviste dermed at frisøren min i det minste visste hva han snakket om da han sa ”la håret tørke naturlig ellers vil det stå rundt deg som en glorie”. Halleluja.

Jeg samlet den gylne glorien med en strikk og gikk ut av badet for å møte dagen. Den første jeg møtte var bikkja som pep og løp som et pisket skinn inn under stuebordet. ”En stor hund i en liten hundekropp” – pøh. Lettskremte loppeskinn. Mann og barn var atskillig mer diskret, men jeg mistenker at de hadde snakket om hvordan de skulle ta dette før jeg kom ut av badet. Tipper de begynte å planlegge allerede da de hørte meg skrike ”Faen i helvetes frisørjævel”.

Vi feirer alene på hytta i år også. Vi trives best med våre egne tradisjoner som i korthet går ut på å stappe fjeset fullt av mat og snop, lage ribbe til ni personer mer enn det vi er til bords og sove mye og svært lenge. En masse storfamilie hadde lett forstyrret denne skjøre idyllen med mas om skiturer, kaffe på faste tidspunkt og kortspill ”fordi det er så hyggelig”. Akkurat som vi ikke har 115 kanaler på tv’n og X-boks på barnerommet. Kortstokken har dessuten bare 51 kort etter at jeg brukte ruter åtte til å drepe en mygg med i fjor sommer.

I mange år klarte jeg å holde julen fri for stæsj og juletrær, men i år som i fjor krevde 12-åringen å få både tre og pynt. Han er sterkt påvirket av samfunnet utenfor, og jeg skylder på Coca Cola. Så nå drysser det grannåler ned i skjul og englene sitter i en klynge i kroken og skuler opp på de mer attraktive stedene i stua som for eksempel peishyllen og vinduskarmene. Falske, små sniker.

Min aversjon mot juletrær er både rasjonelt og følelsesmessig betinget, uten at jeg skal ta på meg å si hva som er hva; det er da meningsløst å hugge ned millioner av trær bare for å dra dem inn i stuer og henge på dem en masse smakløst ræl? Den eneste formildende grunnen jeg kan se, er at man kan begrense antall dager i året der man må vise frem det ungene har laget på skoler og barnehager til et minimum (”Å, så fin, den henger vi på treet, vennen min. Rart å henge et leiraskebeger med oransje glasur på treet, sier du? Nei, da, det blir kjempefint å ha rosiner i den, skal du se.”)

En annen grunn til å nekte trær inngang har vært insekter. Jeg HATER edderkopper. Og etter å ha blitt fortalt at et gjennomsnittlig juletre er bolig for ca 20.000 små og store kryp, må jeg dopes før juletrefoten tas ned fra loftet og dopes litt til før treet entrer stua. Da jeg skjønte at jeg tapte juletreslaget i fjor, prøvde jeg også å dra allergi-kortet, men det var det ingen som brød seg om. ”Bare ta en pille,” liksom. (Ja, herregud, gi meg to.)

Til neste år tror jeg kanskje jeg får viljen min igjen etter at vi nå er enige om at den skarpe, litt sure duften av edelgranen nok skyldes en katt med markeringsbehov.

Da vi våknet i halv tolvtiden i dag (og etter at jeg hadde skremt bikkja) var det tid for laaang frokost. Fordelen med å spise så sent i desember er at man slipper å få sol i øynene. Solen var i ferd med gå ned bak Reinsjøfjell i det jeg la rundstykkene i ovnen.

Og i det jeg la rundstykkene i ovnen, noterte jeg meg at ovnen trengte en storrengjøring etter at vi hadde prøvejulemiddag sist vi var på hytta i slutten av november. Lukten minte meg også på at det bare var en kort uke siden jeg sluttet å gulpe ribbesvor etter den overdosen.

Nå står ribba i ovnen. Jeg valgte å ikke vaske ovnen. Både fordi jeg er kjempelat (man må være ærlig i dag, ellers kommer ikke nissen) og fordi jeg heller vil at ribba skal smake brent ribbe og harskt fett enn MrMuscles ovnsrens som alle vet at er umulig å få vasket ordentlig bort.

Det blir jul. Det blir ribbe. Det blir sprø svor (det og seig kransekake er det eneste jeg mestrer på kjøkkenet). Og det blir julefeiring selv om jeg er litt på etterskudd i forhold til å pynte meg. Jeg utsetter i det lengste å ta på meg kjole og strømper for på ett eller annet tidspunkt i den prosessen må jeg se meg selv i et speil og da finner jeg nok fort ut at det er bare hvit kjortel som står til håret mitt. Og kjolen min er verken hvit eller særlig lang. Og siden jeg fikk alle julepresangers mor rett over klokken tolv i natt, kan jeg vel heller ikke håpe på å få oppfylt ønsket mitt om en frisør med full fargeplett. Eller i det minste en rettetang.

Hadde det ikke vært – 20,2 grader ute, hadde jeg tatt en tur ut og skremt vettet av hyttenaboene våre. Jeg ser for meg dem litt utpå kvelden – lett påseilet og sentimentale – der de ser ut av vinduet for å fortelle om Betlehem og julestjerna. Og der dukker jeg opp. Som et selvlysende troll. Eller en engel hvis man er velvillig innstilt. Hvis jeg virkelig ville dem vondt, kunne jeg skreket "Du grønne, glitrende tre GOD DAG!!!!!!!!" Men det hadde vel skremt meg mest.

Det blir nyttår også. Det er bare å holde ut. Men hvis jeg hører én jævel snøvle noe som likner ”Ha en riktig ny jul og et gult nytt hår” stapper jeg ham inn i den fettede stekeovnen og skrur den på grill.

tirsdag 23. november 2010

Blomsterpike med sirup på

Jeg har møtt en blomsterpike i dag. Blomsterpiker er ikke hva de engang var, men kanskje de heller aldri har vært det. Gi meg heller den dansende blomstermannen Finn Schjøll eller hvem som helst andre med et halvt servicegen i kroppen. At Blomster-Finn setter dansende kuer med hemorroider i forlegenhet, gjør meg ingenting. Jeg heier på ham når som helst hvis alternativet er hormonelle blomsterpiker som har gjort langsomhet til en kunstform.

Dagens blomsterpike ignorerte meg fullstendig i to hele minutter (og det var etter at jeg tok opp iPhonen min for å ta tiden på henne) mens jeg sto halvannen meter bak henne og ropte ”hallooooooo” som en komplett idiot og gikk frem og tilbake i håp om å komme unna blindsonen hennes. Til slutt tok jeg en handlekurv og dyttet inn i ryggen hennes rett før jeg snudde meg og latet som jeg så på noen pene blomster. Da hun snudde seg, sa jeg høflig ”Jobber du her?” Hun så på meg som om jeg var dusten og fjernet øreproppene fra ørene sine. (Og gned seg bitte litt i ryggen, så vidt jeg så.)

Det tok henne ett minutt og tolv sekunder å fortelle meg at blomsten jeg pekte på kostet 249 og at potten kostet 199. Og selv om jeg var ganske sikker på at det var omvendt (jeg tok det på at det sto et skilt der: ”Blomsterpotter 249,-”) sa jeg at jeg fryktelig gjerne ville ha med meg hele stasen.

Hun var skrekkelig langsom da hun pakket inn blomsten i noe som så ut som det var bobleplast og spurte (etter at hun var ferdig) om jeg skulle gå langt. Av hensyn til blomsten, tror jeg ganske sikkert – vi var gjensidig skeptisk til hverandre på det tidspunktet. Eller, mulig det hadde skjedd før. Mulig det hadde noe med en handlevogn i bevegelse å gjøre. Da jeg sa at jeg bare skulle være ca fem minutter ute i 4,8 sekundmeter vind og minus 4,6 grader virket hun lettet over å slippe mer bry, og så begynte det jeg bare kommer til å tenke på som plastposehelvete.

Hun brukte to minutter og 3 sekunder (takk til iPhone som har rundetidfunksjon) på å finne en plastpose som passet. Selv bikkja mi kunne plukket ut riktig størrelse på første forsøk. Spesielt siden den første knapt nok hadde hatt plass til en flaske gjødning og et pent kort.

Da hun endelig fant en pose, tok det henne 15 laaaaange sekunder å få åpnet den. Hun skal ha takk for at hun ikke slikket på fingrene sine for å få bedre grep, det er høyt på listen over det ekleste jeg vet – spesielt når folk gjør det i grønnsaksdiskene. Og så tok det nye 35 sekunder å legge den riktig slik at hun kunne få blomsten og potten oppi. På det tidspunktet lurte hun åpenbart på hvorfor jeg var så opptatt av mobilen min.

Hun skal også ha ros for at hun tok rådet mitt om å sette blomsten opp i potten også sette begge i posen i stedet for å sette blomsten og potten ved siden av hverandre slik hun slet med i 41 sekunder.

At hun nektet å innse at potten var knust, trakk definitivt ned (om mulig) helhetsinntrykket og replikken ”Nei, den er ikke knust, den skal være sånn,” greide jeg heldigvis å le høyt av. Etter det forklarte jeg pedagogisk – jeg er jo både mamma og voksen – at det nok ikke var riktig, at det tvert i mot var feil og på toppen av det hele nokså teit sagt ettersom det var så lett å motbevise. De andre pottene var nemlig ikke knuste. Nokså surt sa hun at hun selvsagt kunne hente en annen, og jeg svarte høflig at hvis ikke hun gjorde det litt kjapt var hun tjukk i hodet. Jeg sa det ikke akkurat slik, men alle som sto rundt vil nok sverge på at det var slik det var ment. Hun brukte bare 18 sekunder på å hente en ny potte samt å bevise at den var like knust, hvilket den ikke var. Det er stor forskjell på å ha krakelert overflate og å ha en brist fra topp til bunn som i tillegg synes både innenfra og utenfra. Så! Det sa jeg også, forresten.

Også var det endelig tid for å betale. I et ondt øyeblikk vurderte jeg å si at jeg ikke ville ha den likevel eller å betale med 50-øringer. Men siden jeg ikke går rundt med så mange mynter – ikke mynter i det hele tatt, faktisk - ble det kort. Plastkort. Ikke kort tid. For nå var tiden inne for å lære kassen.

Hun lærte aldri kassen. I alle fall ikke mens jeg sto der. Det tok henne tre minutter og 58 sekunder å ikke lære kassen, men på den tiden hadde hun greid å trykke ”gavekort” i stedet for ”kort” to ganger og en svært hjelpsom kollega som ikke snakket norske og ikke forsto engelsk reddet henne ut av krisene. Jeg så ironien i at hun ikke forsto begrepet ”kort”.

Gudskjelov husket jeg koden. Og blomsten er trygt plassert på min manns nye kontor, med hilsen hans svigerforeldre. Så får vi se om den overlever uken eller om jeg må ta turen tilbake for å klage. I så fall kan det hende jeg sender en mail. Eller min litt mer tålmodige og veloppdragne mann.

onsdag 19. mai 2010

Helvetes pensjonister

Det er nok sunt å komme seg ut av kontoret en gang i blant. Rent fysisk, er det sikkert sunt å gå en tur eller bare trekke litt frisk luft. Hvis du skal trekke frisk luft, må du imidlertid normalt sørge for å gå et stykke unna de fleste kontorinngangspartier, men det er en annen sak. Røkerne får jeg ta meg av en annen gang. Nå gjelder det gamlingene. Og det å velge sine utflukter med omhu.

Gamlingene bruker gjerne brune sandaler med tykt skinn og vernetupp, gråbrunbeige jakker, krøllfrie bukser og nylonvesker med håndstropp. Noen har også nylonparykker. Ikke alle har stokk.

Når jeg tenker meg om finnes disse i alle aldre og i begge kjønn, men som oftest er det en mann på ca 123 år. La meg beskrive ham jeg nettopp hadde gleden av å møte.

Se for deg et apotek av den ærverdige sorten – mørkt treverk, fargerike utsmykninger med en masse slanger som slynger seg oppover sverd (tenk Hippokrates og eden hans) og disk. Ikke selvplukk. Det mest moderne i tillegg til diverse kjemiske blandinger er kølappmaskinen. Og kølappmaskinen er første hinder for pensjonister med fritidsproblemer. Kølappmaskinen er ikke bare plassert komplett ulogisk – visstnok – den er også vanskelig å håndtere. Visstnok. Løsning: Ignorer kølappmaskinen. Bare gå til disken og skrik ut ærende ditt.

Heldigvis er englene bak disken vant til den finten. De ber de gamle krokene å sette seg, og de bistår både med å trekke en kølapp og å hyle ”DU HAR KØNUMMER 67 OG DET ER 436 FORAN DEG I KØEN”. De kunne ha lagt til ”OG 435 AV DEM ER PÅ ALDER MED DEG” men det er de for høflige til.

Tilbake til apoteket – mørkt tre og utsmykninger, altså. I tillegg er det litt dunkelt, også lukter det en blanding av urin og kraftige rengjøringsmidler der. Man trenger ikke være etterforsker for å finne ut at kilden til lukten ikke kommer fra gulvet og benkene. Urinstanken følger nemlig etter eierne sine.

Et hint: eierne har dårlig skosmak og trenger ikke legitimasjon på polet.

Igjen tilbake til det dunkle apoteket med disk. Klokken er ca lunsj og jeg har ventet i godt over to normale lunsjer. Når det er én jævel mellom meg og ekspeditøren kommer jeg på at jeg sikkert kunne fått hodepinetabletter på Seven Eleven der jeg akkurat hadde vært for å kjøpe noe å drikke. (Vel. Akkurat og akkurat. Det føltes som tre timer siden.) Jeg velger å bli sittende. Min feil, altså.

”86!” roper den svenske jentungen bak disken. Jeg har 87. ”HERRRROVERRRR" skriker bestefaren til Gollum som befinner seg tre hele meter fra henne. Det tar ca tyve sekunder for ham å kreke seg bort. Og ikke tro at jeg henger ut funksjonshemmingen hans. Den er nemlig påtatt. Like godt å røpe det med en gang, men han spratt altså ut derfra etter han var ferdig, og han verken spiste, drakk eller injiserte seg med noe som helst mens han ble ekspedert.

Når han endelig er ved disken begynner kveldens underholdning. ”Har dere sånn grønn, tynn plast til å ha på føttene?” kauker han. ”Jeg skal pakke inn føttene med noe saltgreier for jeg har EKSEM!” Nei …, jag vet ikke …” sier jentungen på norsksvensk. ”Noe sånt GRØNT!” roper han. ”Inte så vidt jag vet, men jeg skal sjekke,” blander hun. ”GRØNN, TYNN PLAST,” gjentar han hjelpsomt for utlendingen. ”Nej, tyvärr det fants ikke,” sier den vandrende ordboken etter en rask sjekk med en kollega.

”Da må jeg ha salve! Tærne mine er sinte, skjønner du!” kan gubben fortelle. (Sinte tær altså. Hm. Ment han sure, tro? Jeg har ikke lyst til å spørre. Antakelig prøver han å være kreativ.) Og så begynner han på en beskrivelse som ville fått brødrene Grimm til å sikle. Jeg får med meg ”det klør”, ”det væsker”, ”store sår” og ”blåsvart” før hjernen min begynner å lalle.

Den svenske prøver å dempe ham og river i vill fart til seg en tube hun antakelig har lyst til å dytte inn i kjeften på ham. ”JA, TAKK, DEN SER VELDIG FIN UT! OGSÅ STÅR DET ”DERMATOLOGISK”!” her snur han seg mot publikummet sitt (jeg er en av dem): ”DERMATOLOGI BETYR HUD, DET!” (Close enough, tenker jeg.)

Den furede, gråsprengte ser ut til å være happy med dagens innkjøp, og jeg håper at han skal karre seg ut på sine blåsvarte, væskende undersåtter. Men nei. ”Det blir 326 kroner,” sier apotekerlærlingen. (Hun kan umulig være ferdig utdannet. Med mindre hun er MensaBamseklubbens smarteste medlem, og hvor smart er hun da, tenker jeg, hvis hun likevel valgte å stå bak disken og snakke om gamle menns tær? … I beste fall tær, demrer det for meg. Det kan jo bli verre. Urk. ”Lallelallelalle,” sier det i hodet mitt.)

”426?” ”Nei, 326!” sier hun igjen. Litt høyere. Også gjentar hun det igjen. Enda høyere. ”426?” hyler gubben. Hun gir opp og sier lavt ”326.” ”Ja, akkurat. 326. Det skal bli,” kommer det. Hæ? Finnes det folk som bare har dårlig hørsel noen ganger? Kan det variere i løpet av en time? Neppe. Gubben er avslørt som svindler. Noen burde fortelle ham at han uansett er verdig til å få alderspensjon. Det har han sannsynligvis vært siden han var 25.

Etter noen minutters fomling for å få opp lommeboken og etter ytterligere mas for å forklare at han ikke stoler på banken (jævelig smart) og at ”SÅNNE NYMOTENS PLASTKORT IKKE ER SÅ TRYGGE. EGENTLIG.” får han vekslepengene igjen. Og etter å ha telt dem over to ganger (”Jeg må jo være sikker på at du ikke prøver å lure meg. Bra for deg også det, vet du, lille venn.” Hm? Hvordan skal det være bra for henne? Og: lille venn? Hun ønsker sikkert at hun kunne gått rett i dusjen etter å ha blitt verbalt besudlet av eklingen.) og møysommelig lagt dem ned i lommeboken, begynner han å se etter paraplyen sin (det er 23 grader ute, skyfritt og strålende sol, men med hans tempo kan han trenge brodder før han kommer hjem). Jeg øyner at det snart er min tur. Men så begynner nummer 86 å snakke om været.

”Er det ikke fint at det er så fint vær? Jeg synes vi skal være takknemlige for at det er sånt vær. Takknemlige for at solen skinner. Også i mai! Tenk det! Det er så deilig med fint vær, synes du ikke? Det synes jeg. Synes du?” ”Jo, ja …,” sier Sofia eller Maria eller Hanna eller hva hun heter. Og så snur han seg til meg og de andre med spindelvev og støv på: ”Jeg synes vi skal klappe for været. Kom igjen, nå!”

Jeg synes ikke vi skal klappe for været og river ham nesten over ende i det jeg dytter ham vekk og glefser til svenske Sofia-Maria-Hanna: ”Jeg er nestemann – trykk på kølappknappen. NÅ!”. Sofia-Maria-Hanna ser vettskremt ut og trykker i farten to ganger.

Kjempefint.

Jeg hører rytmiske smell av en stokk og en kjent odør som stadig blir sterkere før en asmatisk stemme roper ”JEG HAR 88!”

Og jeg håper bare ikke Seven Eleven har stengt i mellomtiden.