Telefonterror

Det er på tide å be om unnskyldning. Jeg har båret på dette i over 25 år, og nå begynner jeg å bli redd for at det snart ikke er mulig å be om tilgivelse fra dem som ble skadelidende av mine handlinger. De kan rett og slett snart være døde eller veldig tunghørte eller blinde. Eller alt på en gang.

*

Det dreier seg om en variant av tulleringing. Forskjellen var bare at jeg ikke ringte noen, jeg ble oppringt. Likevel klarte jeg altså å gjøre livet vanskelig for en hel masse mennesker. Til mitt forsvar hadde jeg ingen ansvarlige voksenpersoner til å fortelle meg hva som var rett og galt - mine foreldre satt i stuen og ristet oppgitt på hodet mens jeg terroriserte dem som ringte meg.

Jeg kan også skylde på Telenor. Eller Televerket som det het den gang. Televerket hadde nemlig i sin visdom gitt familien vår nøyaktig samme nummer som Bøver'n kro i Bø. Retningsnummeret var imidlertid ulikt. Etter hva jeg kan huske hadde vi 035 og de 036. Og det var ikke en stor nok forskjell for mange av dem som ringte Bøver'n i Bø litt utpå kvelden.

En bever (med forstørrelsesglass). Eller en bøver, som de ville sagt i Bø.

Nå var jeg aldri på Bøver'n, men jeg har en livlig fantasi og så for meg et brunt interiør, stoler som var litt syd-tysk-inspirerte og bordplater av solid norsk furu, beiset i brunt og lakket med fem lag dårlig kvalitetslakk.

Vinduene var sikkert prydet med gardiner i hvitt og grønt og fordi de hadde kjøpt inn litt for mye stoff, hadde bordene fått duker som var litt for små til å være store og litt for store til å være små. De kunstige blomstene var av plast som falmet lett eller knusktørre oppsatser som kona til eieren hadde laget fordi det var hobbyen hennes, og fordi eieren bare var glad for å slippe å ha støvsamlerne hjemme.

Et stygt askebeger var plassert under de tørre blomstene, og bare gjestenes nikotinavhengighet - som ga seg utslag i å røyke sigaretten HELT opp før den ble grundig stumpet - forhindret brann. Stygge askebeger skulle forhindre tyveri, men man kan aldri undervurdere folks dårlige smak og trang til å ta med seg løse ting som får plass i lommer, så i tillegg til å være stygge, var de veldig billige.

Telysene var plassert i glass som var prikk like de man fikk hvis man bestilte brus, men det var det nesten ingen som gjorde.

Hele lokalet stinket av øl, røyk, biffstrimler, pommes frites, løvbiff og bearnaise. Og vertskapets svette.

Vinduene var for store til å tilhøre et spisested, og det var sikkert fordi lokalet tidligere tilhørte stedets Samvirkelag. Mangelen på lys innerst i lokalet kom av lyspærer som manglet, ikke et lønnlig håp om god stemning.

Som sagt har jeg aldri vært der, men slik så det ut i mitt hode.

*

Vi fikk omtrent to-tre oppringinger i uken. Som regel var det en av mine foreldre som tok telefonen og de informerte kort om Bøver'ns faktiske nummer, men etterhvert som jeg skjønte at sannsynligheten for en feiloppringinger økte jo senere det var på kvelden, satt jeg ved telefonen - full av onde hensikter. Klar til å late som jeg var hovmesteren på Bøver'n. Alternativt en litt sliten serveringsdame (alenemor med to jobber og fire barn som alle var på strak vei inn i barnevernets klamme favntak). Ingen skal si at jeg ikke levde meg inn i rollen.

*

Ring, ring

- Ja, hallo? (Det kunne jo være min farmor, hun ringte også sent noen ganger, og hun hadde bare blitt veldig frustrert og forvirret hvis jeg hadde sagt at hun var kommet til Bøver'n Kro)
- Hei, har jeg kommet til Bøver'n?
- Ja, det har du. Hva kan jeg hjelpe deg med?
- Jeg skulle gjerne bestille et bord til to.
- Ved vinduet?
- Ja ... eller kanskje ...
- Når vil du komme?
- Fredag klokken 8.
- Skal vi se ... ja, da det går fint, ved vinduet, ja. Eller vil du ha noe mer diskret?
- Ja, det er nok bedre.
- Hvem skal jeg sette det på?
- Sett det på Gunnar Gundersen.
- Den er god. Velkommen skal dere være!

Etterpå angret jeg veldig. Tenk om mannen skulle fri, eller noe! Normalt pleide jeg bare å gi faen i det jeg la på røret, og slik antar jeg at jeg skaffet Bøver'n et feilaktig rykte som litt surrete når det gjaldt bordbestillinger, men det var noe med håpet i stemmen til Gunnar.

Så jeg ringte Bøver'n og ba om et bord til fredag klokken 20.00. Til ti personer. På Gunnar Gundersen. Og kunne de være så snille å gjøre litt ekstra ut av det, for Gunnar hadde bursdag. Rund dag og greier. Kake og en sang hadde vært perfekt. Viktig å gjøre det presis klokken 20.20 selv om ikke alle har kommet. Og hvis Gunnar insisterte på at de bare skulle ha et bord til to, så var det bare fordi han ikke visste at dette er et overraskelsesselskap.

Og mine (uvitende) parters in crime - personalet på Bøver'n - var ingenting om ikke fulle av entusiasme og virkelyst. De fniste og så frem til å lure stakkars Gunnar. Jeg vedder på at de hentet frem bordflagg og en ekstra tørket blomst.

*

Kjære "Gunnar" (hadde jeg husket hva du het, kunne jeg jo uansett ikke skrevet navnet ditt her) - unnskyld. Jeg lover at jeg aldri skal lure deg til å tro at du ringer Bøver'n neste gang du feilringer meg. Jeg mener det, altså. Unnskyld, unnskyld, unnskyld.

Hvis du skulle fri den kvelden, håper jeg hun sa ja, at dere fremdeles er gift og at dere ser frem til å fortelle barnebarna historien om kaker og sang fra han feite kokken og hun litt innrøkte serveringsdamen da dere satt ved en kjempedigert bord og lurte på hva som hadde skjedd.

*

Samtalene som fikk meg til å slutte, begynte sånn:

- Ja, hallo?
- Ja, hei. Kan du be Tom Thommesen om å komme til telefonen?
- Han er ikke her akkurat nå. Ring igjen om ti minutter.
- Ok, takk skal du ha.
- Absolutt ingen årsak.

Nøyaktig ti minutter etter: Ring, ring

- Ja, hallo?
- Ja, hei. Jeg ringte for ti minutter siden. Har du Tom Thommesen der?
- Nei, jeg tror ikke det.
- Han spiller i bandet!
- Hva slags instrument?
- Trommer ...
- Nei, han gikk ut igjen. Vent et kvarter, og ring igjen.
- Ok. Tusen takk.
- Jo, bare hyggelig, du.

Nøyaktig 15 minutter etter: Ring, ring

- Ja, hallo?
- Har Tom Thommesen kommet tilbake?
- Ja, men nå er de midt i en ... sang.
- Sang?
- Ja, eller noe.
- ?
- Kan jeg be ham ringe?
- Ja, dette er hans far.
- Og han har nummeret?
- Ja!
- Kan jeg si noe om hva det gjelder?
- Det er dødsfall i nær familie.
- Faen.
- Unnskyld?
- Jeg skriver ... "F-A-R-E-N din ber deg ringe"
- Fint, takk.
- Kondolerer.

*

Kjære "Tom" og faren hans - jeg var ung og dum og visste ikke bedre. Jeg håper alt har gått bra med dere i nå og at Tom ringte i det øyeblikket jeg sa i fra til betjeningen på Bøver'n at de snarest måtte få stanset det vanvittige bråket i bakgrunnen og be trommeødeleggeren Tom ringe hjem. Dessuten beklager jeg at jeg kom i skade for å kalle det dere drev med for sang. 

Den beklagelsen går imidlertid til alle som synger.