Redrum, redrum

I Bogstadveien møtte jeg en mann med hodet under armen. Det var oransje og smilte med tre tenner. Da jeg oppdaget at han hadde et hodet på toppen av halsen også, skjønte jeg at det må være tid for Halloween.

Jeg er motstander av Halloween. Litt fordi jeg synes vi ukritisk har adoptert en feiring vi ikke har tradisjon for, men mest fordi jeg vil ha godteriet mitt selv.

*

Da jeg kom til å tenke på godteri, var jeg akkurat utenfor "Den lille kokosfabrikken" og bena mine styrte automatisk inn slik at munnen min kunne bestille fire kokosboller med kokos. Jeg kunne like gjerne hatt hodet under armen jeg også, for munnen var åpenbart ikke koblet til den delen av hjernen som registrerte tallene på badevekten i morges.

Mens jeg gumlende grublet på fenomentet Halloween, kom jeg på at jeg egentlig ikke vet annet om Halloween enn at vi feirer døde mennesker, og da assosierte jeg videre til filmen "Shining" med Jack Nicholson.

*

Jeg ler meg ihjel av skrekkfilmer og prøver stadig å selge inn at vi skal se på zombier som river tarmene ut av intetanende barnevakter som allerede er litt redde fordi strømmen har gått og fordi telefonen ikke virker mens vi spiser en pose potetgull. Men når Jack Nicholson stikker det gale oppsynet sitt gjennom hullet i badedøren han akkurat har hugget seg gjennom, da dør jeg alltid bittelitt av ren skrekk. Jeg ser ikke den filmen igjen frivillig.

Det er to ting i den filmen jeg fremdeles kan få mareritt av. Det ene er ansiktet til Nicholson og det andre er de to bleke jentetvillingene. Pussig nok gikk det en pappa foran meg på vei hjem. Han hadde to rosa bylter i en bred, rød tvillingvogn, og jeg holdt på å fortelle ham at han burde søke om å få byttet inn den ene i noe annet. De var veldig små, antakelig nesten nyfødte, så det hadde nok latt seg gjøre.

Bare tapeten er nok til å få vonde drømmer

Men siden jeg tilfeldigvis kjenner et par utrolig søte jentetvillinger som kommer til å vokse opp og gjøre verden til et bedre sted, besinnet jeg meg og håpet for hans skyld at de to rosa skrikerungene var velsignet med et bedre lynne når de var mette og hadde ren bleie.

Jeg rundet et hjørne, gikk inn i heisen og som vanlig begynte jeg allerede da å forberede meg på en villhunds lykkelige krigsdans. Jeg fant frem nøkkelen, viklet meg ut av skjerf, kneppet opp kåpen og reddet unna et langt kjede slik at han ikke skulle henge seg opp når han kom hoppende på meg. Slike forberedelser gjør tiden fra jeg kommer inn til jeg kan gi ham den nødvendige oppmerksomheten kortest mulig, og det er bra for både meg og loppeskinnet.

*

I det heisen åpnet seg kom det en liten djevel med sort kappe og langt mørkt hår på sparkesykkel rett mot meg. Jeg sendte en takknemlig tanke til jordmor Veen (fakta faen, hun het det) for gode råd. Hadde jeg slurvet med knipeøvelsene, hadde jeg tisset på meg av skrekk.

Jeg måtte ha nok en kokosbolle for å ro nervene da jeg kom inn.

Nattesøvnen sto i fare, men heldigvis ringte det på døren omtrent da jeg nådde hvilepulsen min - som ligger på omtrent 77 slag i minuttet - og hjernen min hadde koblet mini-Dracula på hjul med den importerte tradisjonen der barn blir sendt ut av foreldrene sine for å få snop av fremmede mennesker.

Hvordan de tror at barna resten av året skal løpe som satan hvis de blir tilbudt en sjokolade, kan man jo bare spekulere i.

*

Utenfor sto det to små jenter. Den ene var identisk med den livsfarlige sparkesyklisten.

Hun virker kanskje ikke så skummel når hun smiler

Siden jeg var litt skeptisk til hva de kunne finne på hvis jeg valgte å slenge døren i trynet på dem, ga jeg dem de to siste kokosbollene.

Og da gikk det opp for meg: plutselig så jeg poenget med Halloween og anerkjente umiddelbart amerikanernes overlegne intelligens: Halloween er slankende. Rett og slett. Jeg er fan.