Sååå koselig!

Noen har ødelagt ordet koselig for meg. "Koselig" er et skjellsord i mine ører. Det utgir seg for å være noe som oser trygghet og varme, men i min munn blir det bare klamt. Hvis du hører meg si at noe er  koselig, er sjansen stor for at jeg 1) ikke følger med på hva du har sagt og bare vil få samtalen mellom oss overstått, 2) prøver å være noe annet enn det jeg er (koselig, kanskje?), 3) prøver å være kul og ironisk eller 4) driver ap med deg.

"Koselig" er et klamt og begrensende ord. Det liker å fremstå som et søtt, lite ekorn, men når du røsker av det halen, ser du at det bare er en ekkel rotte. Dessuten er det stygt rent fonetisk.

*

Koselig er syrelutet furu, lysmansjetter, duker, gardindusker og tørkede blomster. Koselig er messing og korsstingbroderte bilder av mødre med barn eller dyr med store øyne. Koselig er overmøblert, vegg-til-vegg-tepper, heklede dorulldamer og løse tepper på badet. Koselig er karakterløst.

Koselig er et arnested for møkk og basiller.

I tillegg ser det ut som lysene er hjemmelaget. Skyt meg nå.

Noen ganger tar jeg meg selv i å bruke ordet, og uten unntak føler jeg at jeg har forrådt meg selv. «Å, så koselig det høres ut!» sier jeg hvis jeg for eksempel hører om noen som har vært på en hytte med storfamilien og brukt all den tiden de hadde til overs - når de ikke ventet i kø på utedoen eller slo seg gjennom isen for å finne vann - på å spille kort.

Jeg liker verken toaletter uten fliser og varmekabler, vann som kommer fra andre kilder enn kraner og flasker eller kortspill. Kanskje særlig ikke kortspill.

For en kortstokk har nemlig ikke 52 kort. Ingen av de kortstokkene jeg har kjent har hatt mer enn 50 kort. De to jokerne inkludert. Puslespill lider av noe av det samme – minst én brikke mangler alltid, og i de fleste tilfellene er det et hjørne eller den aller siste brikken du trenger for å fullføre bildet.

Jeg la mitt siste puslespill som syvåring. Bortsett fra de jeg halvhjertet har lagt sammen med mine to barn, selvsagt, men det var ikke en aktivitet verken jeg eller de hadde behov for å gjenta.

*

Jeg er helt åpen om at jeg nok ikke har vært den mamma'n i verden som har tilbragt mest tid sammen med mine barn rundt et bord fylt med glanset papir eller mel og andre bakeingredienser. Et par ganger har en slags tvangstanke kommet over meg, og jeg har styrtet av gårde til en hobbybutikk og kjøpt lim og glitter for hundrevis av kroner, eller vanlijesukker og gjær og andre produkter man blander sammen for å lage sinegen mat, men det har alltid endt med at både ungene og jeg har blitt potte sure.

Enten vil de ikke lage julepynten slik jeg mener at de skal gjøre det, eller så motarbeider de meg på bare faenskap. Jeg har heller aldri lagt skjul på at hjemmelaget nips må holde en viss standard for å stå fremme. Skeive julekurver går i søpla, for jeg kan da ikke juge til små barn og si at jeg synes det de lager er fint når jeg ikke ser forskjell på det de har laget og søpla som ligger igjen?

Siden jeg har barn med seks og et halvt års mellomrom, har det heller ikke vært lett å finne noe vi kunne gjøre sammen alle tre. Første og eneste bakeseanse endte da også med hyl og gråt; ungene hylte mens de kastet mel i hodene på hverandre og jeg gråt fordi min mann ikke var hjemme. Det betød nemlig at jeg måtte vaske kjøkkenet selv.

*

Nå skal jeg pakke ned Mac'en og dra på hytta. Det er meldt elendig vær, og jeg regner med at vi skal være innendørs det meste av tiden. Det passer meg fint. Jeg liker å sitte inne å se på møkkaværet, men koselig er det ikke. Følelsen jeg får er mer i retning skadefryd. Det er jo en hel del raringer som mener at det ikke finnes dårlig vær. 

Hei, du med sekken der borte! Hva kaller du dette været, da?

Og det er ofte de samme som har skapet fullt av koselige klær og fornuftige sko.