Vi gjør Norge dummere

Kostymedramasåpeserien Downton Abbey er en av mine favoritter. Den er i klassen "må ses med en gang, kan ikke tas opp", og jeg har til og med en alarm på telefonen min som går av rett før serien starter søndager cirka klokken ni om kvelden.

Etter at jeg fant ut at det ikke het Downtown Abbey, ble den enda bedre, for Downtown forbant jeg med et ikke akkurat up market kjøpesenter i Porsgrunn.

Hovedgrunnen til at jeg elsker serien, er kjolene. Jeg hadde kledd SÅ godt å leve på 20-tallet. Kjolene er perfekte for meg og alle andre som har en overkropp som en halv murstein og ben som en elefantbaby.

Jeg er så opptatt av blonder og snitt at jeg bare får med meg bruddstykker av innholdet, men sist greide jeg i alle fall å få med meg at Mary - den eldste av lordens døtre - skulle forlove seg med han som er lordens arving. Det høres litt kleint og innavlet ut, men de er visst ikke i nær slekt tross disse arvegreiene.

Kunne lett vært meg

Marys personlighet er imidlertid min rake motsetning. Hun er diskret, elegant og korrekt til en hver tid. Der Mary klokelig holder kjeft, forteller jeg grove vitser. Der Mary blygt nikker og slår blikket vekk, tramper jeg rundt med elefantbena mine i porselensbutikken.

En vane jeg la meg til som femåring, da jeg tok en av disse små barnehandlekurvene og spant den rundt meg til den glapp - rett inn i en hylle full av kaffekopper og vinglass inne i en avansert matbutikk ved Madla et sted.

Jeg er fremdeles i sjokk over at min mor skjelte ut betjeningen og ikke meg. Jeg mente jeg var stor nok til å vite bedre, hun mente de ansatte var store nok til å vite bedre. Det var i alle fall den forståelsen jeg fikk der jeg lå langfalt i luften mens hun dro meg ut av krigssonen etter kåpeermet.

Som voksen har jeg forstått at hun instinktivt forsto at angrep var beste forsvar og at hun så for seg et solid erstatningssøksmål. Vi byttet matbutikk etter det.

*

Omtrent samtidig med at kjolene til Mary og de andre damene i serien tumlet rundt i hodet mitt - jeg forsøkte å finne ut en måte å bruke sånne kjoler på uten å bli innlagt eller arrestert av motepolitiet - leste jeg en overskrift om at Petter dumpet Mari på direkten.

Dette sa meg ikke stort, så jeg undersøkte saken, og da viste det seg at en mannlig realitystjerne (Petter) som hadde forlovet seg med en dame (Mari) og laget et eget realityshow av det, hadde dumpet damen (altså Mari) som nå selv var blitt en realitystjerne fordi hun var med i programmet om de to (Petter og Mari), men nå hadde hun i tillegg fått en egen realityserie.

Fikk du ikke med deg rekkefølgen her? Ikke fortvil. Her har du det mer oversiktlig:

1 Petter vinner en realityserie
2 Petter og Mari er sant
3 Petter og Mari får en realityserie som baserer seg på at Petter og Mari er sant
4 Petter frir til Mari i serien
5 Mari får sin egen serie fordi Petter og Mari er sant
6 Petter dumper Mari i serien
7 Petter og Mari er ikke lenger sant

*

Jeg er nokså romslig. Jeg synes alle skal gjøre akkurat hva de vil så lenge de er snille og ikke skader andre. Jeg er en krysning mellom politimester Bastian og tante Sofie. Det betyr at jeg har en veldig smal definisjon av det å ikke skade andre og å være snill. Tante Sofie-definisjonen, med andre ord.

Tante Sofie og jeg mener nemlig at Petter og Mari og alle de som skriver om dramaene rundt dem og spesielt de som lager programmer om dem burde hatt en omgang juling. Hvorfor, spør du kanskje. Men hvis du ikke har forstått det, er du et vandrende eksempel på hvilken skade de har påført den norske befolkning; Du har blitt litt dum.

Beklager å måtte påpeke det åpenbare, men du har faktisk blitt fordummet.

Jeg innser at jeg uttaler meg på litt sviktende grunnlag - og at jeg nå er en av dem som fortjener juling - for jeg har ikke sett en eneste hel episode av noen av disse showene, og jeg vet ikke hva Petter vant bortsett fra at han vant ved å være en klyse. Og så vidt jeg har forstått, var hans personlighet også årsaken til at forlovelsen ble brutt like offentlig som den ble inngått.

Men hvis man må betrakte livene til disse to luringene i detalj for å skjønne hva som (ikke) skjer, så er jeg redd for at man blir for dum til å mene noe som helst.

*

Den egentlige grunnen til at jeg er forholdsvis klar for å banke noen, er at de har ødelagt for meg når det gjelder handlingen i Downton Abbey.

Kunne SÅ lett ha vært meg (med unntak av hattene)

For da jeg våknet opp mandag morgen, hadde jeg blandet sammen historiene i drømmene mine. Mary hadde plutselig bleket håret sitt og pumpet opp leppene med Restylane slik at hun så ut som en ørret, og søstrene hennes gikk rundt i lårkorte skjørt mens de tygde tyggis og snakket med høye, tilgjorte stemmer. Og det verste av alt var at jeg ikke visst om Mary lenger var forlovet.

Pokker ta disse ordentlige menneskene! Mari og Petter, altså. Deres uinteressante liv hadde sneket seg inn i underbevisstheten min og snudd opp ned på alt jeg trodde jeg visste.

Nå har jeg brukt tre dager av høstferien for å rydde i fakta, og jeg er glad for å kunne si at Mary fremdeles er forlovet. Muligens allerede gift.

Det skulle ikke forundre meg om også Petter og Mari gjenopptar forbindelsen, for om ikke annet er det en sikker måte å få flere oppslag på. Og folk må jo tjene til livets opphold på en eller annen måte, og det er jo tross alt bedre enn å sitte på et hjørne med et pappkrus og fryse rompa av seg. I alle fall varmere.