Asylsøker

I dag har jeg brukt tre timer på å gjøre rent, og dette sier jeg ikke for å fremstå som en perfekt husmor, for det ville vært loddrett løgn uansett hvordan man definerte begrepet. Nei, da. Jeg sier det for å skape forståelse for at jeg nå søker asyl.

Resten av min hjemmeværende familie liker nemlig å dælje hverandre i hodet med ulike ting, og for tre minutter siden slo den ene den andre i hodet med en pose full av oppskåret brød. Det er vel unødvendig å si at den revnet.

Begge forsto at støvsugeren måtte frem i en uanstendig fart, men de er jo ikke akkurat genier når det gjelder rengjøring noen av dem, så jeg antar at det fremdeles er nok smuler på gulvet til å holde liv i en flokk meiser gjennom vinteren.

Jeg søker altså asyl og har følgende beskjedne krav:

1) Det må ikke være noen om roper og skriker "Kom igjen da, din feiging!" etterfulgt av rå latter mens en hund bjeffer og angriper den svakeste parten.

2) Det må være rent.

3) Det må være nok Farris i kjøleskapet, og jeg må minst ha tilgang til to treningsmaskiner. Den ene kan godt være en tredemølle.

4) Jeg må ha mitt eget skoskap og min egen garderobe som jeg kan overnatte i hvis det blir nødvendig å søke tilflukt fra høye lyder.

5) Det må ikke være noen som snorker i en radius av fem kilometer.

6) Jeg må ha trådløst nettverk og kabel-tv fra en annen leverandør enn Canal Digital.

7) Asylet må ligge i nærheten av favorittbutikkene mine i Bogstadveien. Alternativt Paris eller London. New York kan vurderes.

8) Jeg må få komme hjem når jeg får hjemlengsel.

Nå har de gått for å kjøpe sjokolade til meg, og jeg savner dem allerede. Følelsen kan forveksles med sjokoladetrang, men det går ut på ett i dette tilfellet.