Kjolefengsel

Jeg hadde gledet meg til flere ting denne dagen. Jeg er en enkel sjel, og de to første oppturene var å ta på meg en av mine fineste kjoler og å dytte i meg hotellets aldeles nydelige frokost.

*

Det gikk ikke helt som planlagt ettersom jeg satt fast såpass lenge inne i min egen kjole at jeg ikke rakk en eneste liten baconbit. Jeg får sjelden panikk, og jeg fikk ikke panikk denne gangen heller, men det å sitte bom fast i en kjole er en særegen opplevelse. Har du for eksempel tenkt over at du kan bli så sliten av å sitte fast i et klesplagg at du må stå med hodet ned for å hvile armene? 

At du inderlig gjerne skulle ønske at du hadde vært lur nok til å ikke ta på deg brillene før du tok på deg kjolen og at de millimeterene som hårpynten utgjør var helt avgjørende for at du står som en dust midt på gulvet og ikke kan annet enn å hoppe opp og ned i håp om at tyngdekraften for én gangs skyld skal virke i din favør.

Jeg prøvde til og med å famle meg frem til hotellets telefon, men det gikk opp for meg at hvis jeg mot formodning skulle greie å slå et nummer der en eller annen i andre enden forsto hva jeg skrek om, ville jeg aldri overleve ydmykelsen det var å bli funnet med kjolen halvveis over hodet, og da droppet jeg den planen.

*

Det ende med at jeg gikk planmessig til verks. Jeg vurderte mulighetene mine:

1 Fjerne hindringene

Brillene. Nix. Det gikk ikke. Jeg kom ikke til dem. Det samme gjaldt de to dingsene jeg hadde i håret.

2 Dra i kjolen

Nix. Armene var for langt unna kjolestoffet

3 Riste og hoppe

Fullstendig virkningsløst

4 Bruke bena

Ja! Hvis jeg satte meg ned og tok spenntak med kjolen mellom sengestolpen og foten fikk jeg rikket den såpass at jeg kom meg ut og kunne begynne prosessen om igjen. Denne gangen uten briller og hårpynt. Og det var det som skulle til. 

*

Stresset og bustete løp jeg på spikertynne hæler (på marmorgulv) for å rekke resten av delegasjonen (jeg er på jobbreise) før jeg ble etterlatt for å dø midt i Washington. 

Heldigvis rakk jeg i det minste å få plass i en av bilene. Innhul av sult og fremdeles skjelven av redsel for å bli forlatt.

"Kremt. Birgitte? Jeg tror du har tatt på deg kjolen feil vei," sa en sjel som helt sikkert mente det godt. Men tenk, jeg hadde ikke det.

Den skal være sånn!

"Sykehuskittel?" spurte en annen.

Alt som mangler er et rødt kors og et navnskilt med Ms Florence Nightingale. Eller en tvangstrøye.

Og hadde jeg ikke sett så mange filmer fra amerikanske fengsler (der er det ikke særlig hyggelig), hadde han fått hælen min rett i skallen.

Du kan sikkert tenke deg effekten: Splæsj!