Lek stilleleken, Karsten Beate

Har du lagt merke til alle de småtingene som skjer når du har dårlig tid? Noen burde forske på det. Kanskje det er der X-filene ligger. Den overjordiske tingen som noen av oss tror på og noen av oss gir blanke faen i så høylydt og ofte vi bare kan.

Ingen vet hva som er inni her. Ingen! Bortsett fra et par typer i Hollywood.

Kanskje vi er en planet designet for å være leketøyet til en bortskjemt drittunge på en MYE større planet? En drittunge som synes det er kjempekult å spille oss opp mot hverandre og lære oss lekser særlig når vi har det travlet og blodsukkeret er lavt?

*

Vel, i dag bestemte jeg meg for å lære ham en lekse.

Jeg tenkte "Lille venn. Du er billioner ganger større enn meg, og du vet ikke engang hvem jeg er, men du skal faen ikke få ødelegge dagen min. Jeg har ti minutter for dårlig tid allerede på å komme meg fra jobben til Majorstua, og la oss nå se bare for moro skyld hvor mange hindringer du klarer å legge i veien for meg. Dette er å anse som en utfordring. Din dritt."

La oss kalle ham Karsten Beate. Bakgrunnen er at Pusur en gang kalte en venn av seg for Karsten Beate, og at jeg jo egentlig ikke vet hva slags kjønn de har på denne enorme planeten.

*

Ok, så duellen mellom KB og meg var i gang.

Han hadde parkert meg inne. Trodde han. (ja, jeg kaller vesenet han. Beate, får være kompensasjon nok hvis det skulle vise seg at det er en hun, en hin eller en hen).

Han hadde ikke tatt i betraktning mitt gode humør og eksellente kjøreegenskaper, og en bil som kan snu på en gammeldags femøring (de store). Snipp, snapp, snute og fire reverser, og jeg var ute - ingen skade skjedd verken på min bil, andres biler, søppelkassene som sto i veien eller murhuset som var litt uheldig plassert.

Så hadde han plassert en narkoman (jo, stakkars, la oss håpe hun var det) prostituert midt i et fotgjengerfelt. Som om ikke det var nok (jeg måtte jo vente til hun hadde bestemt seg for hvilken vei hun skulle ta) så jeg at hun og jeg hadde nesten like gensere. Hun hadde en i sort, jeg har en i rosa. Enn så lenge. Den skal ut, så fort jeg finner den.

I feltet litt lenger bort i Kirkegata der jeg normalt svinger til venstre, hadde en bil som skulle rett frem bestemt seg for at det var lurt å stå slik at han sperret både for de som skulle rett frem og de som skulle min vei. De neste fire bilene som kom etter ham, ble antakelig så forvirret, at de bare stilte seg opp på nøyaktig samme måte. Sauer, assa. Det medførte at jeg gikk glipp av to grønne lys, og resten av veien opp mot Hansken kom jeg inn i en rød bølge. Rødt betyr som kjent stopp.

*

- Åssen går'e, KB? gaulet jeg, og la vekt på at jeg var i et strålende humør. Han svarte ikke.

KB kan være døv, selvsagt. Eller så skjønner han ikke norsk. Når jeg tenker meg om er det svært sannsynlig. At han ikke skjønner norsk.

*

Ved Rådhuset var det det glade kaos. Det var turistbusser over alt, og der det ikke var turistbusser, var det turister. Oslo er en fin by, synes de. Spesielt japanere, ser det ut til. Jeg tror jammen jeg ble foreviget. Så jeg passet på å smile. Selv om jeg nok ikke synes det passer seg å drive av- og pålossing av halve Tokyo midt i køen. Pytt. Romslighet, vettu. Der har du meg.

Rett overfor Solliplass kom det en slags delegasjon. Det kan ha vært en VELDIG stor familie, for det var voksne, barn og eldre i skjønn forening. Jeg ble nesten litt blank i øynene. De pratet og lo, og hadde verdens beste tid. Jeg begynte å telle, og holdt på å falle i søvn. Ikke det at de var sauer eller noe, det var bare så innmari mange av dem.

*

Da jeg kom til meg selv (fordi noen tutet iltert bak meg) hadde to av de minste barna satt seg ned for å leke i gangfeltene. Men kom igjen, a. Hvor ofte skjer det? Litt må man da leve med. Jeg synes det så koselig ut, dessuten var strømmen av Petter Spretts venner og kjente ikke over. By far.

Jeg kjørte bak en pappa (formodentlig) med en sykkeltvillingvogn fra den franske skolen og helt opp til Frognerparken. Det tok sin tid. Og da jeg skulle svinge ned fra Middelthunsgate for å finne den enkleste veien hjem i garasjen, var det jammen på tide for kryssende anleggskjøretøy. Det står et skilt om at det kan skje, men det har aldri skjedd før.

*

Og akkurat da jeg skulle rygge for å ta en annen vei (jeg var et kvarter og litt til forsinket på dette tidspunktet) og gi KB rett i at han vant denne runden, svingte det en taxi inn bak meg og blokkerte den muligheten.

Da jeg endelig så at lastebilen med pukk beveget seg, fikk jeg noe i øyet og måtte kjøre til siden. Kroppen min driver nemlig og skifter ham for tiden. Det kan hende at jeg blir større - det vil i så fall bevise min manns teori om at jeg ikke er et menneske, men et krypdyr - men en annen teori er at jeg etter overdreven soling flasser så støvskyen står etter meg. Flass i øyet er imidlertid et nytt konsept selv for meg.

*

Men vet du hva, KB, din jævla feige feiting! Jeg rakk det likevel. (Ha alltid en plan B, vettu.) Og jeg er ikke det minste sur!

I morgen skal vi to ha en ny duell. Vi skal finne ut om du klarer å la meg være i fred. Stilleleken, heter den.

Ta vare på planeten. Den er, så vidt vi vet, den eneste med sjokolade.