You are so beautiful, madame

Å gå gjennom parfymeavdelingen på Bloomingdale's, er ikke til å unngå hvis man vil videre opp i etasjene. I alle fall vet ikke jeg hvordan jeg skal komme unna. En hodepinekroniker som meg burde få utdelt neseklype og førerhund ved inngangen.

Ved hvert parfymemerke står minst én ivrig selger med et innsmigrende glis og flakong - og et uimotståelig tilbud om å gjøre deg ... uimotståelig.

- I love your dress! sa en ung dame fra Sisley for tredje gang da jeg for tredje gang passerte henne. Jeg var tilbøyelig til å tro at hun synes en fire år gammel strandkjole var superfin. (Det er varmt i New York i dag.)

En svært ung, svært muskuløs og svært velpleid guttunge foran et for meg helt ukjent (og uaktuelt ettersom jeg har brukt Obsession fra Calvin Klein siden jeg var 20) parfymemerke sa "You are very beautiful, madame," med stort alvor.

Den gikk jeg ikke på. Men du verden så gøy. Og det var timesvis til flyet gikk.

- Jeg vedder på at du kan gjøre meg enda vakrere, sa jeg. På engelsk, selvsagt. Vi snakket engelsk begge to. Det var enklest sånn.

- Hvis du lar meg få lov, sa frekkasen og så meg rett inn i øynene.

Jøss og kors. Han var så ung at jeg fikk lyst til å spørre om han ikke heller burde være ute og leke med vennene sine.

- Gratis? spurte jeg.

- Selvsagt! sa barnet.

- Og du lover at du ikke kommer til å prøve å selge meg noe når du er ferdig?

- Hvorfor må jeg love det? Stoler du ikke på meg?

- Nei.

- Hvorfor ikke?

- Hvorfor skulle jeg det?

- Fordi jeg fortalte deg hvor pen du er!

- Nettopp.

- Så ikke noe salg i dag?

Stakkars liten.