Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 30. juni 2013

Et motorisert sminkespeil


Jeg føler meg lurt. Og føler man seg lurt, så er man lurt. Det er min erfaring. Å være lurt er en subjektiv opplevelse som ingen kan ta fra deg.

"Jeg har fått invitasjon til et arrangement i Frognerparken," sa min mann. Det skulle visst være en markering av amerikanernes nasjonaldag den 4. juli.

*

En annen ting som skjer hvert år den 4. juli, er min bursdag. Derfor begynte jeg å glede meg. Jeg tenkte at amerikanerne sikkert er smarte nok til å gjøre litt ekstra stas på oss som faktisk er born on the 4th of July, og så for meg en liste man kunne registrere seg på for å få litt ekstra oppmerksomhet, eller i det minste en gratis is.

Dessuten tenkte jeg at siden han sa "invitasjon" var dette noe litt eksklusivt, og kanskje hadde amerikanerne allerede gjort et par forberedelser, for de må jo ha visst at jeg kom. Tenkte jeg. Min naive gjøk.

*

For å gjøre en lang historie kort; Vi sto i pølsekø i 20 minutter (og jeg kan ikke engang spise hot dogs) og deretter ble jeg dratt rundt for å se på amerikanske biler. Det var en kiosk som solgte is der, men de var utsolgt for alt unntatt saftis.

Fra Diplom-is. Og Diplom-is er fra Brevik. 600 meter fra der jeg vokste opp. Veldig langt fra USA.

Jeg var dødsskuffet. Ikke bare mener jeg oppriktig at amerikanske biler når som helst slås av en pen sko, men jeg ble også tvunget til å studere krom og blanke motorer. Jeg kunne faktisk speile meg i en av dem, men det viste seg også å være en nedtur.

6.500 cm3


Å se sin kone stå bøyd over en motor og fikse på frisyren, kan ikke ha vært min manns stolteste øyeblikk, men han tok det pent.

*

"Se på den lakken!" insisterte min mann da vi passerte en sort og hvit diger sak. Jeg så. Og hadde for en gangs skyld noe vettugt å si. Jeg sa: "Ja, den er i alle fall penere enn den tragiske manikyren jeg fikk sist torsdag."

Og det mente jeg oppriktig, manikyren er grusom, og jeg skal klage så fort de åpner i morgen.

Min manns respons på dette grunnleggende og svært alvorlige problemet? Han sa ikke noe. Men han så seg rundt og sjekket om noen hadde hørt meg.

Det tyder på at han ikke lurer meg med på noe slikt en annen gang. Hvis han gjør det, har jeg en plan som går langt utover å bruke en big block-motor som sminkespeil.


lørdag 29. juni 2013

Flueflørt

Min mann spiste akkurat en flue. Eller, rettere sagt: den millimeter store flua druknet i vinglasset hans og som om ikke det var en grusom nok skjebne, ble den svelget også. Underlig nok får min kjære det til å høres ut som det er ham som er offeret her.

Har du tenkt hvordan det ville vært å være en flue? Tenk deg en vanlig dag i en mellomstor spyflues liv; Hvis den er heldig, finner den kanskje en epleskrott i veikanten den kan gnage litt på til frokost, men ingen av oss ville vel vært fornøyd med det?

Ikke har flua tak over hodet, heller, og hva skjer hvis den forviller seg inn en god og varm stue? Jo, den blir jaktet på til den dør. Den kan ikke slappe av noe sted i frykt for at en sammenbrettet avis skal komme i vill fart og knuse den flat.

Den eneste fordelen en vanlig flue har, er fasettøynene. Fasettøyne er en fordel når man skal holde utkikk etter mat og farer, men kan det være en fordel når man skal sjekke opp en annen flue? Det er nesten det vanskeligste å tenke seg.

"Så vakre fasettøyne du har!" er jo en heller dårlig sjekkereplikk. Eller kanskje ikke. Hvis man er flue. Men det må i alle fall være utfordrende å se hverandre dypt inn i øynene.

Se det for deg; To fluer nærmer seg hverandre. Rødmende. Den ene strekker forsiktig det ene benet mot den andre og den utkårede sniker sitt ben under. I flueverdenen er det ikke forskjell på å holde hender og å beinflørte. Like greit. Men så kompliserer det seg. For nå skal de se hverandre inn øynene.

Den ene løfter blikket og forventer den andres fulle oppmerksomhet. Men nei, da.

"Se meg inn i øynene!" sier frøken flue.
"Jeg gjør det," påstår han.
"Nei, det gjør du ikke! Minst 200 av øynene dine ser ikke på meg. Si meg, ser du etter noen som er penere?" spør hun anklagende.

"Men kjære, hvordan kan du tro noe sånt? Du er helt perfekt! Kroppen din er fyldig og dekket av hår, og du skimrer så deilig i grønn metallfarge. Bena dine er lange og jeg elsker at du ikke vokser dem, og sist, men ikke minst - de har fremdeles rester etter den kuruka du spiste av til middag. Du er perfekt for meg!" sier mr. Casanova.

Og hun smelter. Selvsagt.

Menn som har pene øyne og ordet i sin makt vinner alltid.

Øynene er sjelens speil
(forskning.no)


fredag 28. juni 2013

Fantastisk ungdom

Husker du bilder av ung, frisk ungdom med sterke tenner og røde kinn? Tenk tilbake til reklamer fra 60-tallet. Tenk "slike gutter vil gamle Norge ha". Tenk Sterilan, Timotei og melk fra norske kyr som bare har spist saftig, grønt gress og blitt melket av rundkinnede budeier som nynnet "Mellom bakkar og berg".

Føler du deg nasjonalromantisk nå? Vi sier det. Men har du sett noen av disse kjernesunne ungdommene i det siste? Det har jeg! I dag! En hel masse på en gang!

Jeg har besøkt Sjøkrigsskolen og sett på utdeling av beviser for gjennomført befalskole og krigsskole. For noen aldeles vakre, flotte unge mennesker! De strålte! Hvem som helst av dem kunne fått meg til å bytte sjampo og tannkrem på et øyeblikk hvis de bare hadde påstått at det var lurt.

Alle fikk bevis på gjennomført skolegang, men noen fikk litt ekstra oppmerksomhet. Studentene ble æret for gode akademiske resultater og for å ha utmerket seg på andre områder. Det var særlig to som utmerket seg, og jeg er spent på hvor Manav Rihel Kumar og Kevin Sture Larsen er om noen år.

Kadettene ble bedømt for å være hyggelige, for å være gode i idrett, for å ha vist progresjon og for å være et forbilde på alle mulige måter. Hvis jeg hadde sittet i juryen hadde jeg gitt gullmedaljer til hele hurven.

Jeg ble helt betatt. Og stolt! De var ikke mine barn, men de er vår fremtid.

Snart er de i jobb og sammen med sine kolleger skal de være med på å utvikle Forsvaret. De skal forsvare oss, men de er jammen selv #verdtåforsvare



torsdag 27. juni 2013

Samtale i glasshus

- Det er som å gå opp til eksamen hver gang, sa hun. Jeg stusset. For hadde hun ikke akkurat snakket om å innrede et hus?

Jo, da. Hennes ide om å gå opp til eksamen var "om det røde stoffet passet til gardinene". Denne dama interesserte meg. Av samtalen forsto jeg at hun var gift, var hjemmeværende og hadde hus "på landet" noe som når det blir sagt på Frogner betyr at man har hytte et sted utenfor byen.

Unnskyld, sa jeg samtale? Det var ingen samtale. Jeg overhørte en monolog, men snart begynte jeg å svare henne. Inni meg. Det fungerte veldig godt. Noe som kan tyde på at vi to var mer på nett enn jeg liker å tro.

- Denne uken har vært helt crazy! sa den 65-70 år gamle damen. Jeg synes det var sprekt å si "crazy", så inni meg svarte jeg "Crazy? Helt gal, altså? Hva har skjedd?".

- Den ene avtalen etter den andre har blitt flyttet på eller så har jeg måttet flytte den, og jeg blir helt svimmel, jeg altså!

"Svimmel, altså?" spurte jeg meg selv, "hvorfor det?".

- Jeg MÅTTE jo få fikset bryn og vipper før ferien, vi skal ha en del besøk på landet og det er jo viktig at de ser det samme ansiktet både morgen og kveld, for å si det sånn.

"Hvordan da?" tenkte jeg.

- Også håret! Herregud! Det var bare så vidt Antonio fikk kansellert et par andre avtaler, heldigvis rakk han å ta håret mitt i går og det var bra, for vi hadde jo gjester i går kveld.

"Selskap, gitt, ja det hadde jo vært flaut å ha huset fullt når håret ikke er nyfrisert, da hadde jeg gått med en papirpose over hodet helt til gjestene ble så dritings at de ikke lot seg skremme av noe. Alternativt bare slukket alle lysene," mimet jeg. Med lukket munn. Usikker på om det da kan kalles miming, men det er ikke så viktig.

- Og i tillegg måtte jeg finne kjole! Si meg, ER det bare pastell for tiden? Hvorfor finnes ikke ETT eneste plagg i sinober?

"Jeg er faktisk litt usikker på hvordan sinober ser ut," innrømmet jeg mens jeg så tankefullt ut av et av vinduene som omga oss fra gulv til tak. "Det må være et helvete å pusse disse," tenkte jeg og ble minnet på den gangen i mars jeg vasket mine egne vinduer.

Det slo meg at jeg kunne vært sentrum for alles oppmerksomhet hvis vi hadde vært i København.

Nærmere bestemt zoologisk have, avdeling reptiler.

Her var det innsyn, gitt! Jeg fikk en merkelig trang etter smågnagere. En helt ny følelse, jeg sverger. Glassburet føltes både klaustrofobisk og trygt på en gang. Lurer på om pytonslanger i fangenskap føler det samme? Føler de noe i det hele tatt? Kunne de kanskje likegodt blitt sko?

Slange med kuskinnmønster (Google). Jeg har en veske denne slangen hadde passet godt til.

Å, nå roter jeg meg bort igjen. Heldigvis hadde ikke damen latt seg merke av min avsporing. Hun snakket fremdeles om kjoler.

- Sinober har de ikke, men lakserød er jo over alt! Og rustrødt, karmosin og til og med det de kaller magentaRØD. LysLILLA, altså!

"Ja, herregud. Lilla og rødt, ser jo til og med min mann forskjell på," skulle jeg til å si, men så kom jeg på at jeg ikke var sikker på at det var sant, så jeg holdt kjeft.

Plutselig, som lyn fra klar himmel - mer plutselig får du ikke - sa hun:

- Når man blir grå, kan man ikke ha langt hår.

Der satt jeg med hestehalen min. Den grå hestehalen.

"Unnskyld?" tenkte jeg hardt og glodde henne i senk. Via et speil, for hun satt bak meg.

- Det ser rett og slett ustelt ut å ha langt hår når man har kommet opp i en viss alder.

"Jeg er ikke engang 45!" hadde jeg lyst til å brøle, men all den tid det bare er en uke igjen TIL BURSDAGEN MIN (oj, beklager tastaturet, tror caps lock'en hang seg opp da jeg skulle skrive at det bare er en uke igjen til jeg HAR BURSDAG) så holdt jeg litt igjen. Det kan jo hende at noen ville begynt å krangle på det med 44 vs 45 all den tid jeg er 44 år og 358 dager. Sånn omtrent.

- Noen prøver med hårbøyle, og det er noen som kommer unna med det, men da må man ha veldig tykt og glansfullt hår.

Jeg hørte den naturskadde kornåkeren jeg omgir meg med knitre da jeg snudde på hodet. Note to self: "Kjøp hårkur på veien hjem".

Vi var ferdige omtrent samtidig. Det vil si: Manikyristene våre var ferdige med oss omtrent samtidig. Jeg snudde meg. Bestemt på å gi kjerringa et olmt blikk. Men det gikk ikke. For hun ga meg verdens mest strålende smil.

"Vedder på at du kjøpte de tenna i går," tenkte jeg og smilte tilbake.

Man er da dannet.

onsdag 26. juni 2013

Værsyk

Det regner. Jeg kunne vært sur og skyldt på været, men jeg er ikke sur, så nå kjennes det litt ut som jeg har gått glipp av en mulighet, skjønner du?

Du trodde kanskje værsyke ikke var en ordentlig sykdom? Vel, der tar du feil. Man kan bli værsyk hele året. Særlig i Norge. Symptomer på værsyke kan for eksempel være nedstemthet eller depresjon, tretthet og angst.

Hvis du blir værsyk om vinteren er muligheten store for at du overspiser, men hvis du kjenner at du får de sorte skyene i hodet og verden tynge dine skuldre i sommerhalvåret, er det en større sjanse for at du mister matlysten.

Fra mitt synspunkt er derfor sommerværsyke å foretrekke, men man skal ikke spøke med sånt, for hvis man blir ekstremt værsyk, kan man dø av det uansett når på året det er. Ofte har det da sammenheng med en dyp depresjon.

*

Det engelske uttrykket for værsyke er "seasonal affective disorder". Forkortelsen er svært beskrivende: SAD.

*

Når jeg tenker over det, kan jeg ha følt et blaff av værsyke da jeg dro fra jobben i dag. Regnet høljet ned og jeg skulle plukke opp min kjære før vi skulle møte ungene ute til middag (jeg har snart bursdag - dette er en slags nedtelling).

Jeg stablet meg ulekkert inn i bilen - den klissvåte paraplyen laget vanndam i setet mitt og vesken min falt på gulvet da jeg kastet den bort i passasjersetet. Jeg innså at jeg kanskje aldri kom til å finne igjen mobilen min, men det er jo uansett ikke lov til å bruke den mens man kjører, så jeg utsatte problemet.

Da jeg smalt igjen døren, oppdaget jeg at beltet på kåpen min hang utenfor bilen. Tanken om å ta en taxi hjem eller bare legge meg til å sove i bilen slo meg imidlertid først da jeg gjentatte ganger prøvde å gire med paraplyen.



Hvem som helst kunne tatt feil her. Du også.



tirsdag 25. juni 2013

Kjøkkensjefen

Det er ikke meg som er sjefen på kjøkkenet, derfor er det heller ikke meg som velger hva vi skal spise. Som regel har vi en idemyldring i halv seks-tiden - altså halvannen time etter jeg er opplært til at middagen skal stå på bordet.

Vi spiser sent. Og vi spiser helt andre retter enn det min mor laget til oss da jeg var barn. Da gikk det i kjøttkaker, koteletter, torsk, makrell, hval/lever (umulig å vite forskjellen) til hverdags og grøt eller speilegg hver lørdag i to-tre-tiden. Lørdagskvelden var hele familien samlet rundt pizza- eller ost og kjeks-bordet. (Hver gang min yngste sønn har glemt hvor sur jeg blir når han sier det - cirka annen hver måned - kommer det "Jeg skulle ønske mommo hadde lært deg å lage mat, mamma!".)

*

Rett før min mann gikk fra kontoret hadde jeg mailet ham en uvant, avansert handleliste: Rapsolje, løk, hvitløk, rød chilli, ingefær, curry paste, blomkål, kokosmelk, linser, erter, bacon og frisk koriander. Jeg satset på at han var takknemlig for å slippe å komme på et kreativt middagsforslag. Han bekreftet at vi hadde en avtale.

Vår eldste sønn er hjemme denne uken, og siden han er vegetarianer, tenkte jeg vi skulle ha noe som kunne gjøre alle til lags; En rett både han og vi kunne spise. Valget falt på "Blomkål i curry og kokos" med bacon ved siden av. Baconet var min oppfinnelse. Alle kokker har jo sin egen vri på ting. Det er bare det at det ikke er meg som er kokken.

*

- Vet du hvor lang tid det tok å finne alt det der, eller? skrek han (litt) i det han kom inn døren.

Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde rukket å stille spørsmålet jeg hadde tenkt å stille ham, nemlig "Hvorfor ble du så lenge borte?". Jeg hører jo selv at det kan virke unødig provoserende for en som har trålet en av Norges største matbutikker etter indisk grønn curry paste og røde linser.

Han startet umiddelbart med kokkeleringen. For å få det overstått, tenkte jeg.

Jeg tilbød meg å hjelpe til: "Kan jeg skjære opp chilli, for eksempel?" spurte jeg forsiktig. "Nei, det tror jeg ikke du klarer," svarte han (og det har han sikkert rett i). "Men du kan jo finne ut hva vi skal gjøre med de der jævla linsene!".

*

Jeg leste på pakken, tømte en slump opp i en kaserolle, fylte opp med vann og så kokte hele greia over akkurat i det sekundet jeg bare skulle sjekke Facebook på mobilen min. Forgjort også!

Da jeg hadde kommet i gang med runde to, og så at det putret pent og sivilisert, tok jeg meg tid til å lese på pakken igjen. Jeg skulle i alle fall ikke bli tatt i å drive med ikke-matalgingsrelaterte aktiviteter en gang til:

1 Skyll linsene
2 Tilsett vann og en klype salt
3 Kok under lokk i ti minutter

Jeg antok at det der med salt og lokk ikke var så nøye og at jeg like gjerne kunne skylle dem etter de var kokt. Jeg lot som om jeg hadde kontroll, men bannet stygt inni meg. På en annen side: Ingenting sier "Ferie!" som feriemage.



Mens jeg hadde ansvaret for linsene, tok min kjære resten av jobben. Han skar opp løk, ingefær, chilli, blomkål og whatnot og begynte å blande ingrediensene.

Han så ikke fornøyd ut. Han er en biff-spiser.

- Dette ser jo spennende ut! sa jeg oppmuntrende.
- Det ser ut som noe bikkja har spydd opp, svare solstrålen min.
- Linser blir spennende, vel, sa jeg og fikk ham til å fokusere på grøten jeg hadde ansvaret for.
- Og det der ser ut som noe som kommer ut andre veien, sa han.

I det samme så vi bikkja slafse i seg en bit chilli som hadde falt på gulvet, men ingen sa det vi begge tenkte.

mandag 24. juni 2013

- Hva tynger deg, spurte han

Tyvlytting er jo ikke pent, men det er veldig spennende. Jeg snakker ikke om mr. Snowden og PRISM - jeg snakket om god, gammeldags "jeg bare står her bak en tilfeldig søyle og later som jeg gjør noe annet"-tyvlytting.

Det har jeg gjort i dag.

Jeg var noen meter unna en brun utekafe, og så to mennesker som liknet veldig på hverandre. De satt litt anstrengt, men det var stolenes skyld. Det er ikke en hvilken som helst pinnestol som kan ta vekten av 200 kilo +.

*

Jeg trodde de kjente hverandre godt, for det slo meg at de virket avslappet i hverandres nærvær - til tross for stolsetet som måtte gjort ordentlig vondt. Det var som om en anorektiker skulle satt seg på en stoppenål.

Jeg kjente at jeg ble litt opprørt på deres vegne; Skal man ikke kunne sitte godt selv om man er på vei mot 250 kilo? I verdens rikeste land?

Jeg sa at de to liknet på hverandre, ikke sant? Vel. Det var egentlig rart, for den ene var en mann og den andre var en dame. Mannen hadde kort, grått hår og damen hadde langt, lyst hår. Men, altså; De var like. Det var noe med nærheten, noe med utstrålingen fra dem begge.

*

Da de fanget oppmerksomheten min, holdt de på med å hilse på hverandre. De håndhilste. Formelt og forretningsmessig. De hadde hver sin øl, så de kunne jo ha skålt, tenkte jeg. Men nei. Det var profesjonell håndhilsing.

Jeg klarte ikke høre hva de het eller om de presenterte seg med både for- og etternavn, men det var jo heller ikke så viktig. Min interesse var fanget av dette snodige paret som både sendte ut signaler om at de hadde vært pennevenner siden de lærte å skrive og samtidig totalt fremmede for hverandre.

*

Jeg gikk så sakte at de som la merke til meg må ha trodd at jeg var på vei til skafottet. Hjernen beordret føttene til å sleeeepe seg fremover i lusefart, og da er det jo lite jeg kan gjøre.

- Det er ett spørsmål jeg alltid stiller en person når jeg møter ham eller henne første gang, sa mannen og fikk tydeligvis grønt lys for å starte inkvisisjonen, for han fortsatte:
- Hva er det som tynger deg?

("ALARM!" tenkte jeg. "Han prøver å få henne over i en sær sekt." Men nei.)

- Ingenting, svarte hun kontant.
- Så flott, Tone! svarte han. Siden jeg ikke hørte om han sa Tone eller Lone, kan vi kalle henne Rita for anonymiseringens del.
- Jeg har det veldig bra, sa "Rita".

*

På det tidspunktet sto jeg og glante i et butikkvindu rett ved dem. Jeg så en forsølvet frosk, et armbånd som så ut som et belte - også det i sølv - og noe annet ræl som jeg aldri ville hatt.

Jeg kikket diskret bort på den lykkelige damen og lurte på om det var hun eller jeg som var gal.

Der satt hun. Rundt regnet 200 kilo tyngre enn meg (nesten) med klær som kunne fungert som innkvartering av en hel speidertropp. Håret hennes hang i laser, porene i huden var så dype at de kunne gitt fulgeunger varme og beskyttelse og manikyren var ... ja la oss bare si at manikyren var der vi liknet mest.

Jeg har nemlig en negl som holder på å brekke, og det er helt umulig å få time hos en anstendig manikyrist før torsdag. Vel.

Blikket mitt var tilbake hos gullsmeden, og jeg fant ut at det ikke var NOE der jeg hadde lyst på. Ikke engang en diamantring. Det var rett og slett ikke noe der jeg ikke har et finere og tyngre eksemplar av hjemme.

*

Ett eller annet begynte å sige inn i skallen min. "Hva tynger deg?" Veldig sært spørsmål, men hva om han hadde spurt meg? Hva hadde jeg sagt (hvis jeg ikke hadde bedt ham gå og være innpåsliten et annet sted)?

At jeg mener jeg burde gå ned to kilo? At jeg har en negl som er i ferd med å brekke? (En brist i manikyren er liksom heller ikke helt på linje med de store verdensproblemene.)

Eller hva med: Det er stor mulighet for at min kjære ikke kjøper det armbåndet jeg har sett ut, og som jeg fikk damen hos David Andersen til å notere ned på en lapp som jeg tilfeldig lot ligge akkurat der han pleier å sitte å jobbe?

Nei, det tynger meg ikke, men akkurat nå er det vel det nærmeste jeg kan peke på som usikkerhet i tilværelsen.

Jeg gikk videre. De to på pinnestolen var helt oppslukt av samtalen.

*

I motsetning til hva du kanskje tror, var hele greia en opptur. En ordentlig fin opplevelse. Sannsynligvis hadde jeg vært vitne til at to mennesker ble veldig gode venner (og kanskje mer enn det) og de hadde fått meg til å tenke på hvor utrolig heldig jeg er.

*

Tenk; Det er til og med noen som leser det jeg skriver, og det er jeg veldig takknemlig for.

Ha en fin dag! Hvis du ikke allerede er sammen med sjelevennen din, så håper jeg det skjer snart.

Jeg googlet "brun kafe" for å finne en illustrasjon til dette innlegget, og da kom dette bildet opp. Chanels neglelakk "Khaki Brun" var fin den, men jeg tror jeg holder meg til den gjennomsiktige, som jeg bruker nå. 

søndag 23. juni 2013

Dråper

"Anna Karenina" er akkurat slutt, og jeg gråt ikke en dråpe. Jeg var litt lei meg et par ganger underveis, men den første gangen var det fordi jeg ikke hadde flere fløteboller igjen, og den andre gangen var det fordi jeg innså at jeg hadde spist fire stykker uten å nyte dem. Jeg hadde bare stappet dem inn i kjeften som et usivilisert dyr.

"Anna Karenina" er en spesiell og flott film. Men boken er bedre. Boken fikk meg til å hulke. Det var sommeren 2008, og jeg lå gråtende på en solseng i Frankrike og prøvde å time hulkene med familiens ulovlige bombing av bassenget. Slik kamuflerte jeg både rennende vann fra øynene og gutturale lyder.

Det var en bok det var godt å bli ferdig med, den var mentalt slitsom.

*

Hovedpersonen, Anna, er en kvinne med mye kjærlighet rundt seg. Noe som er helt utrolig, for hun oppfører seg som et fjols. Den dama har konstant PMS. Akkurat det har filmen greid å skildre ganske bra. Filmen trumfer dessuten boken på ett punkt; Smykkene. Og til dels kjolene.

Men kjolene ville jeg ikke hatt. Det er fullt nok i garderoben min som det er, dessuten hatt jeg omgående besvimt av korsettene. Og hvem gidder vel krinoliner?

*

For deg som ikke vet hva en krinoline er og som ikke gidder å sjekke lenken, kan jeg fortelle at en krinoline er et underskjørt bestående av et stivt nett ofte laget av deler av en hval.

Og hva skjer når man setter seg ned med noe sånt? Jo, det har en tendens til å sperre utsikten din til resten av verden, mens det samtidig gi full innsikt, for å si det sånn.

Krinoline (Google)

Kvinner på 1800-tallet burde derfor stå oppreist eller gå så mye som mulig, og med et korsett man trengte to tjenestepiker til å stramme, sier det seg selv av det var nødvendig med luktesalt i vesken.

Damer på 1800-tallet dånte i ett sett. Det var en epidemi av dåning rundt omkring i de møblerte salonger. Halvparten av anfallene var naturligvis ikke ekte, men det var det ingen som så forskjell på. De sa i alle fall ikke noe om det.

*

Veldig praktisk det der med å svime av. Har du en ubehagelig konversasjon gående? En kjedelig en? Svim av. Ønsker du litt ekstra oppmerksomhet? Dån i vei.

De besvimte så elegant i gamle dager. Når man svimer av i dag, hender det rett som det er at man våkner opp med en kul i panna etter å ha truffet porselen eller en hard bordkant. For ikke å snakke om at man kan falle rett på snørra og bli tatt i mot av en ikke alt for omsorgsfull parkett. Nei, det var mye som var bedre før, gitt.

Smykkene er jo én ting, som nevnt.

*

Og hvis jeg får lov til å minne om en ting til: Det er nå 11 dager igjen til bursdagen min, og i år trenger jeg ikke så store diamanter. Det er helt ok med det der armbåndet i hvitt gull fra Ole Lynggaard. Det som man kan kjøpe små dingeldangel til all fremtid.

Dingeldangelet festes til ringene på armbåndet

I tillegg til å være en gave som sier "Takk for at du har holdt ut med meg, til tross for at jeg sier så usannsynlig mye dumt, gjør så mye rart og konstant maser om at du skal sitte på i Corvetten min" er det jo en veldig praktisk gave.

Bare for ordens skyld vil jeg nevne at de små dingeldangelene koster fra 1.500 kroner og opp til så langt man kan telle (og det er jo veldig langt) og fordelen med det, er at de kan kjøpes når som helst. Så og si.

Hvis du skal kjøpe denne, går du til gullsmeden og ber om en dråpe.
Også betaler du det hvite ut av øyet. 

Jeg trenger ikke engang ha bursdag.

lørdag 22. juni 2013

Barn og søppeltømmere

Min eldste sønn er på vei hjem. Tror jeg. Siden han har glemt det norske sim-kortet sitt i England og siden det engelske sim-kortet ikke fungerer utenfor England, eller muligens Storbritannia, har vi bare hatt kontakt via Facebook den siste uken.

Min fattige studentsønn har nemlig bevilget seg en ukes ferie i Kroatia. Han forklarte ferien med at det hadde vært en tøff eksamenstid de siste måneden og i juli begynner jobben han har fått i London. I London er det visst kjempedyrt både å bo og å leve, så i julegave fikk han en rundelig sum penger han kunne bruke hvis han ble lei av pasta og tomatsaus i løpet av sommeren.

*

Nå høres det ut som jeg klager på ham. Det gjør jeg ikke. Han er flinkere med penger enn jeg noen gang vil bli (det sier ikke så mye, men jeg har heldigvis en egen økonomisjef/kokk/gartner) og han gjør det veldig godt på universitetet. Jeg unner ham kun det beste.

Man blir jo litt forelsket i sine barn. Det er slett ikke bare mens de er babyer at hele verden dreier seg rundt deres velvære; Antakelig vil det fortsette til jeg dør.

Det er heller ikke bare mens de er små man har lyst til å fortelle hele verden om fremskrittene de gjør, men etter tre år med "vet du hva han SA i dag?", får man såpass mange skjeve blikk fra omverdenen at man begrenser informasjonsstrømmen noe.

*

Jeg synes historier om andres barn er nokså underholdende, men det er ikke alle som er enige i det.

*

Når ens førstefødte sønn kommer hjem etter å ha vært borte lenge, er det lett å tenke at man skal slakte en gjøkalv eller to. Det barnet som fremdeles er hjemmeboende kan kanskje føle dette litt urettferdig ettersom han er foret opp på Grandis og grøt siste halvår, men da er det viktig å fortelle ham hvor mye han betyr, han også. Akkurat som i den bibelhistorien.

Jeg har to sønner som begge er smartere og mer empatiske enn meg. Det eneste jeg slår dem i er korsstingbroderi og orden, men det er kanskje bare fordi de ikke har giddet å prøve.

Det blir ingen gjøkalvmiddag i dag, for eldstemann er vegetarianer og min mann/kokk/økonomisjef/gartner våknet akkurat opp av et mareritt, så jeg tror jeg må bruke litt tid på å roe ham ned.

*

- Jeg drømte at du hadde tapetsert alle veggene med brun og beige strie! sa han i ørska.
- Hva sa du til det? spurte jeg.
- At det var litt mørkt, svarte økonomisjefen som dessuten kunne vært diplomat.
- Tror du vi kunne tatt det på forsikringen? spurte jeg.
- Ja, på livsforsikringen, sa fyren. Heretter også kalt rengjøringsansvarlig og søppeltømmer.



fredag 21. juni 2013

Å le av gamle damer

I en av disse merkelige kontordiskusjonene som av en eller annen grunn har en tendens til å oppstå hos oss, erklærte jeg at hvis jeg hadde oppdaget at jeg ble sjekket opp av en par og tredveåring eller en som var yngre, hadde jeg sett meg om etter det skjulte kameraet. Det virket som de andre var enige i at det nok var den mest logiske forklaringen hvis jeg skulle opplevd noe sånt.

Men! (Jeg mener ikke å overselge her, så press forventningene ned, folkens.) Da jeg var på vei ned Bogstadveien i dag, tok et forræderisk vindkast tak i omslagskjolen min og i et sekund sto jeg slik Marilyn Monroe gjorde - bare at kjolen min var sort og at jeg ikke likner sexbomba på noen måte.

I det samme møtte jeg øynene til en ung mann på noen og tyve. Han gliste. 

Han gliste på en sånn anerkjennende måte, skjønner du? Jeg tok et raskt sveip rundt meg og så ingen kameralinser, også begynte jeg å fnise. Litt sånn rødmende finising. Jeg prøvde ikke å se på ham, men jeg merket at han så på meg. Du skjønner sikkert. 

Resten av veien gikk jeg og gliste og følte meg både attraktiv og ikke så gammel. 

Dette varte helt til jeg kom på jobben og åpnet mailen min:


Jeg er snart 45. Ikke ta meg på alvor hele tiden, vær så snill.

God morgen til deg også

Du vet de drømmene der du løper? På flyplasser (topper listen min) eller hvileløst rundt omkring uten å finne riktig rom eller den du bare MÅ snakke med?

I natt har jeg løpt i sand. Jeg løp i sand fordi Mette-Marit hadde sagt at vi bare hadde en halvtime igjen før vi skulle dra og fordi jeg ville bade og bikinien min lå på hotellet som var et stykke unna. Vi kan ha vært i den spanske byen Ferrol, men da må Ferrol ha fått en sandstrand siden jeg var der sist.

Jeg tror jeg må ha vært ansatt som barnepike, for jeg husker også at jeg var fryktelig opptatt av å få ungene hennes til å leke. De var harmoniske og kledd i blendahvitt - som sin mor - og jeg var ikke verken harmonisk eller hvitkledd.

Jeg var svett, fikk ikke gjennomslag for å tegne tre-på-rad i den våte sanden og veldig klar over at selv Magda Goebbels ville være en mer fornuftig ansettelse.

Det var et mareritt. Et dobbelt mareritt: løping i sand og en jobb som barnepike. Skjønt: Det hadde vel vært et større mareritt for de stakkars små.

Jeg våknet med en følelse av utilstrekkelighet. Jeg var svett og fikk nesten ikke opp gluggene. Forskjellen mellom Mette-Marit og meg er enorm. Hun er god og snill og smiler til alle, jeg er antakelig født med en ond latter og knyttnevene foran ansiktet.

Omtrent sånn så jeg ut da jeg ble født (Google)

Dessuten var det sand i sengen, noe som kan tyde på at bikkjeskinnet har sett sitt snitt til å ligge på den tomme plassen ved siden av meg. Den plassen som normalt er beligget av han som satt oppe i natt og jobbet. Jeg holder likevel muligheten åpen for at jeg har drømt så livaktig at universet har bidratt med kulisser.

Nå er det flere timer siden jeg våknet og likevel klarer jeg ikke riste av meg følelsen å ha vært i et Mette-Mareritt.

Håper hun har en bedre dag enn meg.

torsdag 20. juni 2013

Flink, syk pike

Jeg har akkurat sett et program som på alle måter beviste at sukker er gift. Sukker - og ikke fett - er verstingen. Det fører til livsstilsykdommer du ikke vil høre om, og det gjør deg feit.

Det er lite som gjør meg mer nedstemt enn når jeg føler meg feit, men likevel er det rett før jeg tilbyr min mann betaling i naturalia hvis han stikker ned i gaten og kjøper åtte fløteboller med marsipanbunn til meg. Alternativt en sjokoladeplate.

*

Jeg kunne sverget på at noen i nabolaget har fest med en diger sjokoladefontene som gjestene kan bade i, for duften av sjokolade er påtrengende. Eller er det duften av Dumle jeg kjenner? Smeltet vaniljeis med sjokolade?

Viljestyrken min er egentlig ikke så ille på andre områder; Jeg kan motivere meg selv til de mest kjedelige oppgaver, til trening og til å shoppe i timesvis. (Du vet ikke hvor slitsomt det er hvis du ikke har prøvd det, så ikke le.)

Men når det kommer til ikke å spise opp isen i fryseren, ikke å helle sjokoladesaus ned i halsen eller ikke å spise opp den siste halvparten av sjokoladen i kjøleskapet, er det som om en forbannelse ligger over meg.

*

Og jeg tror faktisk at det er en forbannelse. Det er et pervertert "flink pike"-syndrom: Jeg ryddespiser.

Jeg klarer ikke tanken på at det ligger spiselige ting med åpnet emballasje i skuffer og skap. Leverpostei, skinke, ost og brød og et par ting til går helt fint, og derfor har jeg konkludert med at det er det eneste som skiller meg og en alvorlig diagnose.

Det hadde jo blitt regnet som en spiseforstyrrelse hvis jeg hver gang jeg åpnet en boks med leverpostei måtte stappe i meg hele boksen. Urk. Jeg blir uvel bare av tanken. En BergeneMelk, derimot ....

*

Jeg bretter plastposer slik nasjonalflagg blir brettet når de legges bort eller gis til sørgende enker. Jeg har tellekanter i alle skap og sniker meg inn på rommet til ungene mine for å sortere klær etter farger. Jeg får ikke lov til å kaste klær min mann eier selv om jeg mener at de burde vært pussekluter for ti år siden. Det gjør at jeg nesten ikke orker å gå forbi klesskapet hans - noe som er litt vanskelig, for det må jeg for å komme til mitt klesrom.

Skoene mine er sortert etter hælhøyde og farger. Ballerinas nederst og 15 centimeterene øverst.
Joggesko står for seg, det samme gjør støvletter, skoletter og vintersko. Skiskoene er på fjellet. Jeg har to par, og det er to mer enn jeg trenger. Bluser, bukser, skjørt, jakker og kjoler henger etter farger. Blusene på én type henger og alt annet på en litt tykkere type henger.

*

Jeg får noia av ting som ikke har et system. Det at det ofte bare er meg som forstår systemet har ikke sjelden vært en kilde til uro i heimen, men vi har løst det ved at ingen andre enn meg får lov til å brette håndklær, for eksempel.

En stund hadde vi tre bad og hvite håndklær på alle badene. Det skulle man jo tro at var en enkel ordning, men hvite håndklær kan også være ulike, og jeg kikket i vinkel en gang noen (sannsynligvis min mann) hadde lagt et håndkle fra badet oppe i samme vask som håndklærne fra ett av badene nede.

"Si meg, tror du at jeg er pedofil," spurte jeg med en stemme som burde fått alarmklokkene til å ringe selv om jeg hadde sagt "Gir du meg avisen?"

"Nei, hva er det du sier?" spurte han sjokkert.

"SÅ HVORFOR TROR DU DA AT JEG TENNER PÅ EN JEG MÅ LÆRE OPP HVER ENESTE DAG?" skrek jeg.

I ettertid har jeg skyldt på PMS. Jeg roet meg ikke før han hadde kjøpt en toliter med is til meg.

Syk pike av Edvard Munch. Husk at du må si Munch med u og ikke o. 

onsdag 19. juni 2013

Trafikalt metaforgrunnkurs

Du har sikkert lurt på hvorfor alle andre er så lite opplyste i trafikken. Det slår i alle fall meg hver dag. Derfor har jeg laget et sett med enkle regler som alle kan følge; Fotgjengere, bilister, syklister og andre.

I gruppen "andre" kommer dyr og idioter. Siden få av dem kan lese, slutter dette avsnittet her.

Bilister
Du er den sterkeste. Dette styrkeforholdet er målt opp mot syklister og fotgjengere, derfor er du bilist selv om du kjører en sånn litt lite pen Buddy eller en diger lastevogn.

Kjører du en Buddy må du være ekstra observant.

Ikke bare har du åpenbart fått blindehunden din til å velge bil for deg, men du har ikke engang reagert på at bilens navn er det samme som en dyrebutikkjede. Nå kan jo i og for seg bilen minne om et mellomstort hundebur, men jeg tror ikke det har noen sammenheng. (Hvis du har en Buddy, så ikke bli sur nå. Det var en metafor.)

Siden du er den sterkeste, er det du som må vise mest hensyn. Det går likevel en grense: Det er akseptabelt å kjøre forbi egoist-syklister i kondomdresser som ligger midt i veien. I bygatene kan det være vanskelig å ikke dunke til syklisten med speilet i det du freser forbi, men ikke gjør det. På moderne biler er det mye elektronikk i speil, og det er fryktelig dyrt å få det fikset.

Du er som sagt den sterkeste, men det betyr ikke nødvendigvis at du er den klokeste. "Den Gud ikke ga hjerner, ga Han vinkler og stjerner" er like feil som oppfatningen om at stor motor er lik stor forstand. Derfor ber jeg deg om å bruke sikkerhetsbeltet og å signalisere tydelig hvor du planlegger å kjøre.

Rett frem er ok, det greier du, men før noen rekker å definere blinklys som ekstrautstyr og i tillegg skattlegge det fordi det kommer inn under "pynt, farger og sikkerhetsutstyr" - må du bruke det så ofte du kan. Hver gang du skal svinge av eller inn på en vei, så blink av hjertets lyst. Gjør det helt til det blir en vane.

Syklister
Etter min oppfatning står de fleste syklister i fare for å bli skikkelig syke. Jeg snakker ikke om forkjølelser og andre virussykdommer - eller bakterielle for den saks skyld - jeg snakker om schizofreni. Og det er en alvorlig diagnose. Greit nok hvis du bare holder deg hjemme, selvsagt, men livsfarlig i trafikken. Du kan DØ! Hører du? Du kan faktisk dø.

For svar meg på dette: følger du trafikkreglene for gående eller for kjørende? Du gjør som det passer deg, ja? Akkurat. Jeg har sett deg skjønner du. Ikke bare er du schizofren, men du er en jævla hamskifter også. (Igjen, dette med den nye bruken av ordet metafor - sjekk linken over. Ikke bli sur.)

Du kommer i alt fra gamle kjerringer til menn i 50-årene som bare har minutter igjen før hjertet stopper. Du sykler foran bilen min midt i gaten, og jeg holder meg tålmodig bak. Så får du øye på et fotgjengerfelt ... og plutselig vrenger du over uten å gå av sykkelen; rett foran nesen min.

Det ene øyebikket er du kjørende, og så POFF! skal jeg liksom respektere at du er gående over de hvite stripene. Du gjør det ikke lett for meg å beholde lappen, ser du det? Og hvis jeg mister den, må jeg begynne å gå, og det vil du ikke. Stol på meg. Det vil du ikke. Stikkord er "tegnestifter".

Hvis du har kondomdress og det er nedoverbakke eller mindre enn førti kilometer i timen der du kjører, er det ok at du sykler foran bilen min, men hvis ikke: hold deg på fortauet eller slipp i det minste bilistene frem. Bilistene er ikke slemme - bilene er som regel fylt av en eller flere fotgjengere. Og alle vet jo at fotgjengere liksom er de snille i trafikken.

Mann med hatt. Jeg sier ikke mer.

Fotgjengere
Er du en hensynsfull fotgjenger eller er du bare opptatt av deg og ditt? En enkel test vil avsløre deg: Rusler eller går du fort over et fotgjengerfelt?

Rusler du, må du ta deg sammen. Som min mor alltid sa "verden venter ikke på deg, sett i marsj!". Hun var kontordame på Rygge flystasjon før jeg ble født, så det er mulig det var noe hun plukket opp fra den tiden. Det er i alle fall noe militært over det, synes jeg.

Det var også hun som lærte meg det med vinkler og stjerner, men hun mente at det var riktig. Jeg har erfart at det like gjerne kan være feil.

Hvis du småløper over stripene - ikke for å redde ditt eget liv, men for å slippe trafikken frem - er du en fotgjenger jeg gjerne blir venn med på Face eller slår av en prat med. Slike gutter og jenter vil gamle Norge ha.

I dag så jeg en sånn. Hun løp lettbent over da jeg tutet. Fink jente!

tirsdag 18. juni 2013

En bitter pille

Det er minst to anledninger der du ikke skal bite tenna sammen; Den ene er hvis du skal ha gastroskopi, den andre er hvis du har betennelse i kjeven.

Dette er ingen lidelseshistorie eller et rop om sympati - for jeg vet at mange har det verre, og jeg har til og med hatt det selv - men det er en historie om alfabet og diksjon.

*  

Etter den tredje uvirksomme penicillinkuren mot jævelskapet som herjer i eller rundt kjevebenet mitt, fikk jeg i går en ny type. 

Det er mulig at penicillin er lurt, men kroppen min er skeptisk. Tre ganger hver dag må jeg svelge en bitter pille - og nå snakker jeg ikke i overført betydning, den smaker virkelig gift - og like mange ganger spør hjernen min "Er du nå sikker på dette, da" og halsen min svarer "Nei, la meg tenke meg om én gang til", så i praksis svelger jeg den samme pillen to ganger. 

*

Den ene pillen må svelges i arbeidstiden (av en eller annen forhistorisk grunn referert til som "middag"). Det går helt fint, det også. 

Men da en av mine kolleger tok meg på fersken i å poppe piller mens jeg jobbet, fikk jeg et problem. "Hva slags piller er det?" spurte han, og jeg husket selvsagt ikke navnet. Litt opptatt av ikke å fremstå som en pillemisbruker, virket jeg nok litt for ivrig da jeg - med uvant perfekt diksjon - sa at det "bare var penicillin". 

Jeg slurvet ikke og sa "pen-silin" slik mange uttaler det, jeg var like overtydelig som en fyllik bak rattet som prøver å forklare at han faktisk kjører bedre i fylla, og at han kan vise til en masse eksempler:

"P e n i c i l l i n," sa jeg.
"Hva SLAGS penicillin," spurte han.

Jeg innrømmet at jeg ikke husket annet enn at det begynte på "d". Jeg kaster pillebrettet bort og ba ham sjekke selv.

Dalacin. 300 mg. Håper jeg.

Det angrer jeg litt på.

mandag 17. juni 2013

Mygg med mening

I går skrev jeg følgende på Facebook: "Jeg har fått syv myggstikk på rompa. Da jeg spurte min mann om han kunne ta et bilde slik at jeg kunne legge det ut på Facebook, sa han at det var en grunn til at det ikke heter Assbook, og da skjønte jeg at jeg har begynt å bli litt for selvutleverende."

Så langt har den fått 42 likes. Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette, men jeg er i det positive hjørnet i dag, og velger å tro at over 40 av mine venner ikke på en subtil måte forsøkte å si at "Jo, du er litt selvutleverende, og vær så snill å slutt med det". Jeg velger å tro at de synes tanken på syv myggstikk på rumpa er ganske morsomt.

*

Myggstikkene er stengt tatt ikke midt på rumpa. Den korrekte stedsangivelsen er "veldig høyt opp på låret", men i min alder er jo de geografiske skillene litt, hva skal vi kalle det ...? ... Utviskede? Nok om det.

Myggen - eller myggene - som har hatt en fest på bakenden min kan ha vært høyt utdannet. Eller så er mygg forbundet med universet på en måte som bør få oss til å bli litt urolige. Når jeg tenker meg om vil en høyt utdannet mygg også få meg til å bli litt skeptisk. Uansett hva som foregår av intellektuell omgang i hjernen til disse blodsugerne, er jeg like skeptisk til dem som jeg alltid ha vært.

Myggen eller myggene (hvis de har samarbeidet er jeg litt imponert, faktisk) har nemlig ikke stukket meg syv tilfeldige ganger, syv tilfeldige steder. Den eller de har laget et bilde av Karlsvogna på meg!

Det er prikk likt. Jeg sverger. Og det holder for deg. 

Det er jo helt sykt når man tenker seg om. Jeg går rundt med Karlsvogna på baken. Og det klør noe helt infernalsk.

*

Når man går rundt med mygg-kunst på kroppen og lurer på om det er noe Universet vil fortelle en, er det lurt å gjøre en liten research. Det første jeg fant ut, var at "Karlsvognens stjerner er i seg selv lette å finne på himmelen, og de kan derfor også brukes til å lokalisere andre stjerner." Den informasjonen prøver jeg å glemme. Og det oppfordrer jeg også andre til å gjøre. Min karlsvogn kan ikke brukes til å lokalisere NOE som helst. Ok?

Den neste informasjonen jeg kom over var at Karlsvogna ikke er et ekte stjernebilde. Det var svært overraskende. Ikke et stjernebilde? Hva med alle de årene jeg tilbrakte i speider'n? Det er tre ting jeg husker derfra: hvordan tegne det norske flagget og at Orion og Karlsvogna er de mest kjente stjernebildene. Eller var det Orions belte? Æsj. Nå tror jeg at jeg begynner å blande inn Jon Michelets film. Glem det med beltet.

*

Det er faktisk mulig at den eneste nytten jeg fikk av å være gulmeis i Stathelle Speidergruppe var å vite det korrekte forholdet mellom de røde rutene og det blå og hvite krysset. Det er ikke stort, og jeg tror ikke jeg har tegnet et flagg siden midt på 70-tallet.

Det at Karlsvogna ikke er et stjernebilde skyldes Den internasjonale astronomiske unionen. Heldigvis for meg, kan navnet forkortes IAU.

IAU sitter av en eller annen grunn og bestemmer hvem som skal ha rett til å kalle seg et stjernebilde og hvem som ikke skal det. Hør hvordan Wikipedia beskriver dem:

Den internasjonale astronomiske unionen (forkortet IAU), (Fransk: Union astronomique internationale) forener nasjonale astronomiske selskaper fra hele verden, basert på individuelt medlemskap. Den er medlem av Det internasjonale vitenskapsråd (ICSU). Den blir av alle land anerkjent som autoritativt organ for navngiving av stjerner, planeter, asteroider og andre himmellegemer og fenomener i det vitenskapelige samfunn. 
Arbeidsgrupper inkluderer Working Group for Planetary System Nomenclature (WGPSN – arbeidsgruppe for planetarisk navngivingsnomenklatur) som vedlikeholderastronomiske navnsettingskonvensjoner og planetarisk nomenklatur for planetariske legemer. IAU er også ansvarlig for ordningen med astronomiske telegrammer som produseres og blir distribuert på dets vegne av Central Bureau for Astronomical Telegrams. Minor Planet Center (MPC) som er en informasjonsbank for alle legemer i solsystemet som hverken er planeter eller måner opererer også under IAU.

Hva gir du meg? Har du sett noe som likner mer på en beskrivelse av et pompøst supperåd?

Jeg skal gi dem en sjanse til å motbevise teorien min. I kveld sender jeg søknad om å få baken min godkjent som et stjernebilde. 

Alternativt som en måne.

søndag 16. juni 2013

- Har dere snus?

Vi var på vei til hytta. Det var fredag kveld og jeg hadde brukt tiden langs E18 til å argumentere for en lett, enkel middag. Nå er det jo min mann som lager den, så jeg sto ikke så hardt på argumentene. Den som lager maten må tross alt ha siste ord.

Nærbutikken vår har åpningstider og vareutvalg av internasjonal klasse, så hvis du absolutt må ha en blodig biff klokken ti om kvelden, så er det i alle fall ikke Meny på Tolvsrød som hindrer deg. Med mindre det er søndag, selvsagt. Min mann er en mann som ofte kan tenke seg en biff såpass sent. Han er en ekte mann på så mange områder.

*

Og når jeg sier "ekte mann" så kan du tenke i retning av macho. Ikke neandertaler-macho, nødvendigvis, men han er den typen mann som passer på sin kvinne og som hadde jaktet viltet selv hvis ikke han hadde hatt det så travelt. (Med for eksempel å tjene nok penger til å gi sin kvinne en skikkelig bursdagspresang. Nå er det ca tre uker igjen, for øvrig. Ta notater.)

Vi entret den enorme butikken i ni-tiden. Jeg husker det godt, for han så TV2s nyhetssending på mobilen mens han gikk og sa "Jeg vil ha biff. En blodig, stor biff!" Han trillet handlekurven også. Jeg føler meg alltid som en tilskuer når vi handler mat. Jeg spør om det er noe jeg skal hente, men han ser bare på meg med et glassaktig blikk og sier at han kan finne det selv.

*

Da matsankingen endelig var over, gikk vi til kassene. Det er enormt mange kasser på Meny Tolvsrød, og vi kunne velge og vrake for i ni-tiden en fredagskveld har folk som regel andre ting å gjøre enn å handle inn mat til helgen.

Det satt en gjeng med 17-årige jentunger og ventet med lyseblått blikk. Vi styrte inn mot den kassen som var nærmest til isdisken, for der hadde vi avsluttet den raske runden. Det er virkelig sant at man ikke skal kjøpe mat når man er sulten, men du er ille ute hvis du ikke gjør det, for da kan du faktisk - i verste fall - dø. Av nettopp sult.

*

Jeg får heller ikke lov til å ta maten opp fra handlevognen og opp på rullebåndet. Han mener at man kan få vondt i ryggen av all bøyingen i feil vinkel. Og det kan man faktisk. Noen blir nødt til å finne opp en enklere og mer ergonomisk måte å gjøre det der på.

Jobben min er å betale mens han pakker i poser. Vi har felles økonomi, så det er ikke på noen måte urettferdig.

I det jeg betalte, lente han seg over mot jentungen bak kassen og sa:

- Dere har ikke snus, vel?
- Jo, selvsagt! svarte hun blidt.
- Har dere Skruf ekstra sterk?
- Sånne små greier? Ha, ha, da regner jeg med at det ikke er til deg, i alle fall, sa den søte, lille engelen.

Som gjorde helgen min helt perfekt.

Min mann, machoen, bruker femi-snus. Og det tror jeg at jeg har minnet ham på cirka førti ganger denne helgen.


lørdag 15. juni 2013

Loper og anti-loper

Jeg har prøvd å lese meg litt opp på antiloper. Du vet, de superraske dyrene som du kan se i naturfilmer fra Afrika. Ofte løper de foran en løve og hver gang jeg ser noe sånt, lener jeg jeg automatisk forover og skriker "fortere, fortere".

Sist gang det skjedde, hørte jeg min mann mumle "Utakknemlige kjerring!" og resten av kvelden brukte jeg på å rose matlagingen hans og å forklare at jeg heiet på en antilope. Det ble en helt spesiell kveld.

*

Bakgrunnen for antilope-forskningen var et spørsmål jeg fikk på departementets sommerfest fredag ettermiddag.  "Vet du hva en antilope er?" sa min kollega. Jeg vurderte ham som edru nok til å svare ham seriøst. "Det er et dyr som lever i Afrika," sa jeg.

"Du vet hva terror er, ikke sant?" fortsatte han. Jeg svarte svevende. Det kunne jo hende mannen var en smule gal. "Og du vet hva anti-terror er?" Jeg sa at det handlet om å bekjempe terror med offensive midler. "Men hva er da en lope?" triumferte han og visste sannsynligvis at jeg kom til å grunne på det helt til jeg kom hjem.

*

Vi har altså antiloper, men har vi loper? Ja, tenk, det har vi. I følge Merriam Webster er "lope" en naturlig gangart som likner galopp. Vi snakker om hester. Ut fra hva jeg kan forstå, holder hester som loper lenger enn de som galopperer.

De to ordene må jo ha en eller annen sammenheng, og jeg vil tro det har noe med hvordan de løper å gjøre.

*

Men min kollega var ikke fornøyd med det. Han antok vel at jeg i skjul kom til å finkjemme internett til jeg kunne svare ham. Derfor fortsatte han: "Du vet hva kontraterror er, ikke sant?". Jeg sa at i mitt hode handlet det om å forebygge, for eksempel med etterretning. "Men hva er sammenhengen mellom det og en kontrabass?". Ok. Han var åpenbart ikke tilregnelig. Det hjalp imidlertid ikke meg. Jeg måtte late som jeg gikk på do, mens jeg egentlig surfet vilt på mobilen min.

Kontra og kontra er ikke nødvendigvis det samme ordet. I musikkens verden betyr kontra dyp, og i vår verden - som altså er en sommerfest i Forsvarsdepartementet - har kontra en ... la oss si ... en mer håndfast betydning.

*

Jeg fikk aldri fortalt ham om forskningen min, for han fortsatte: "Birgitte, hva er en luftgitar?" "En illusjon av en gitar," svarte jeg. "Men hva er da et luftforsvar?" spurte hærbrigaderen fornøyd.

"Stealth," kontret jeg. Og da holdt han kjeft, gitt.

Meg, et F35 og piloten.
Hvis du ikke ser sammenhengen mellom bildet og blogginnlegget, vet du sannsynligvis ikke at Norges nye kampfly, F35, er usynlig på radar; Stealth, med andre ord.

fredag 14. juni 2013

Mitt parti

Jeg er jo svært liberal på de fleste områder. Man må være det når man lever blant så mange gale mennesker både privat og profesjonelt som jeg gjør. Man må rett og slett bare la galskapen passere uten å ta den innover seg. Lev og la leve, er mitt motto. Bortsett når det kommer til farlige dyr som mygg og bjørn. Og ulv. Og flått, selvsagt.

Mennesker er i sin natur nokså gode og fornuftige på bunnen, og jeg tror at voksne mennesker kan få lov til å velge en hel masse selv uten at landet går nedenom og hjem. Ingen regel uten unntak, selvsagt, men la oss nå fokusere på det positive i dag.

*  

Det er imidlertid ett forbud jeg nå har bestemt meg for å stå på barrikadene for. Jeg sysler faktisk med tanken på å lage mitt eget politiske parti for å bekjempe denne vederstyggeligheten som jeg synes bare blir mer og mer utbredt.

Det kan være mer penger i å opprette en egen religiøs bevegelse enn et politisk parti, men siden jeg er tilhenger av den der frasen med at man skal gå inn i sitt lønnkammer og ikke flashe gudstroen sin som en nordmann i Strømstad på Skjærtorsdag viser frem baken sin, må det bli et politisk parti. Jeg er villig til å betale av egen lomme. Hvis det er billig. 

Bildet er lånt av tv2.no. Utover det har jeg ingen kommentar.

 Som departementsansatt ser jeg en haug av etiske problemer med å starte mitt eget parti. Jeg er jammen ikke sikker på at det er lov engang. Men siden jeg i tillegg til å være borti veggen liberal, også har en inderlig overbevisning om at fornuften seirer til slutt, tror jeg det kan være gode muligheter for å få dispensasjon. Saken min er nemlig så god at jeg tror alle vil være enige med meg. 

*

Jeg innser at et politisk parti ikke utelukkende kan være basert på én sak. Jeg må ha et partiprogram som sier noe om samferdsel, utenrikspolitikk, helse og forsvar - som et minimum.

For å ta områdene i omvendt rekkefølge; først Forsvaret. Jeg er veldig for et forsvar. Ferdig snakka. Det samme gjelder utenrikspolitikken. Den er kjempeviktig. Det samme er helse. Veldig, veldig viktig. Jeg vil at alle som ønsker det skal ha en jernhelse, men da må de også gjøre noe med det selv. Trening og kosthold blir sentrale punkter i mitt partiprogram.

Siden jeg vil ha flest mulig velgere, har jeg også tenkt ut et slagord til dem som ikke er så opptatt av trening og kosthold, men som kanskje er mer opptatt av å ligge på sofaen og stappe i seg snop. «Bamsemums til folket!» er lett å huske, og jeg tror faktisk det vil få sofavelgerne til å velge meg i stedet for sofaen. Jeg er også for stemmegivning via sms. Det vil høyne valgdeltakelsen med en masse prosent. Til min fordel, håper jeg. 

*

Den politisk interesserte leser vil på dette tidspunktet etterlyse mitt samferdselspolitiske engasjement, og her kommer selve rosinen i pølsen og hele grunnlaget for dannelsen av «Birgittes parti» (i mangel av noe bedre navn):

Jeg vil forby alle radioreklamer som enten inneholder lyden av sirener eller ringelyder.
Det er jo livsfarlig, for svarte! I dag vrengte jeg bilen opp på fortauet så det knaste i de nye felgene min mann har kjøpt til bilen sin,  bare fordi jeg trodde jeg lå mellom en nasjonal krise og en samlet nødetat som bare ventet på å redde landet.

Hvis du trenger politi i en krisesituasjon, må du ikke nøle med å ringe 112.
De er her for å hjelpe oss.

Hvis felgene ble litt merket av panikkmanøveren min, kan han delvis takke seg selv. Felger er jo bilens sko, og han hadde unngått mye frustrasjon hvis han hadde valgt litt høyere hæler. Lavprofilerte dekk er som ballerinasko. Det er ikke alltid like praktisk. 

*  

Og panikken hadde ikke mer enn så vidt lagt seg da den samme radiokanalen kjørte en reklame der det pep i en mobil. Nøyaktig den samme lyden som min mobil bruker når jeg får en sms. Jeg var imidlertid såpass urolig at jeg ikke registrerte at lyden kom fra radioen, jeg kunne sverget på at den kom fra vesken min der mobilen lå. Ensom og forlatt, stakkars.

Jeg vet at det ikke er lov til å taste på mobilen mens man kjører, så det gjør jeg ikke, men det å ha en ulest sms på telefonen gjør meg litt stresset. Jeg har jo en jobb der jeg må være tilgjengelig hele tiden, i alle fall mener jeg at jeg bør være det. Og meldingen kunne jo dessuten være fra noen som ville meg vel, og etter historien med felg mot fortau, kunne jeg jammen trenge en trøst eller to. Men jeg lot den være, og det viste seg jo at det var falsk alarm.

En viktig del av samferdselspolitikken er altså å forby alt som forstyrren en ellers lovlydig sjåfør. I tillegg vil jeg at det skal bygges det jeg vil kalle mobil-lommer med et par kilometers mellomrom på alle norske veier. Her kan bilister som ønsker å lese en sms i fred og ro kjøre innom. Her kan det for eksempel være ladestasjoner for mobiler, og det kan godt hende at det er marked for servering av litt Farris eller kaffe.

Stem på meg. Jeg vil ditt beste.

Birgitte for president! Og statsminister. Kostnadseffektivitet er også kjempevikitg.

torsdag 13. juni 2013

Dagens norsktime

I serien "Hva skjer når du bytter om to bokstaver?" skal jeg nå oppklare forskjellen på å brake sammen og å barke sammen.

Brake er et ord som forklarer en lyd. Du har helt sikkert brukt det selv. "... med dunder og brak" har du kanskje sagt for å forklare at noe ikke akkurat gikk lydløst for seg. Det kan gjerne ha vært en oppskytning av en romferje. Eller en barnebursdag.

Hvis du har sagt "de braket sammen" når du skulle beskrive to mennesker som ble så sinte at de måtte slå litt på hverandre, håper jeg du vet hva du har formidlet. Det du har sagt, er nemlig at det kom en forbausende høy lyd da den ene traff den andre.

Hvis det du mente å si var at det var to som fløy på hverandre i hvitt raseri, burde du nok ha byttet om r'en og a'en og sagt at de "barket sammen".

Nå kan man jo tenke at bakgrunnen for at det heter å barke sammen har noe med at de krasjet så barken fløy, og hvis de to du snakker om er to trestammer, så stemmer det. Dessuten: digre mannfolk som flyr på hverandre, kan jo ofte beskrives som trestokker både når det gjelder utseende og intelligens, men ordets opphav er ukjent, og det er så vidt jeg vet ytterst sjelden at to trær blir så forbanna på hverandre at de blir fysiske.

Men hvem vet. Hvis to trær kjemper i skogen og ingen verken hører eller ser det, har det da skjedd? (Dette er et spørsmål som hører til i en filosofitime og ikke i en norsktime, så det vil dessverre ikke bli drøftet her.)

Det mentale bilde der to stokk dumme idioter sloss så flisene fyker, er imidlertid et fint hjelpemiddel å ha i hodet når du skal huske på å skrive barke i stedet for brake.

Indikasjon på et masseslagsmål

onsdag 12. juni 2013

Ingen er prefekte

Da jeg gikk på skolen, fant jeg fort ut at den største forskjellen på matte og norsk var at faktorenes orden var likegyldige i matte, men at bokstavenes orden absolutt ikke var tilfeldig hvis man skulle gjøre seg forstått på norsk.

Det sier antakelig en del om hvor langt jeg drev det i matte, for på et litt høyere nivå enn addisjon og multiplikasjon var det der med tall og hvor de befant seg nokså avgjørende, men da hadde jeg allerede favorisert språk.

*

Skrivefeil er noe som rammer alle fra tid til annen, men noen ganger er skribenten hellig overbevist om at han eller hun skriver riktig selv om det er feil.

Jeg har to slike (minst) som jeg nesten er villig til å gå i tog for at de skal skrives på min måte. Det er veldedighet - som jeg mener burde hete vedledighet - og denim - som jeg mener burde hete demin

Akkurat det med denim/demin kan jeg ikke forklare utover at det er mye mer naturlig å si "-min" enn "-nim". I alle fall for meg (som jo er nokså selvsentrert). Men veldedighet? Hva søren er "dedighet"?

*

I mitt hode burde det altså kalles ved-ledighet. Logikken min er som følger: Når man ikke har noe annet å gjøre, bør man bruke tiden til gode gjerninger. Ved ledighet bør man altså gjøre noe godt mot andre. Det blir som et slags nestekjærlighetsbud, tenker jeg. Men nei, da. Ordboken er helt nazi på dette; Ordet skal skrives veldedighet.

Hvis vi ser på etymologien (ordhistorien) er det en sammenheng. Den midterste delen av ordet "dedig" begynner i alle fall på den samme bokstaven som ordet "dåd". Og dåd betyr gjerning. Det visste du, ikke sant?

Å gjøre en velgjerning høres litt gammeldags ut, men ikke tenk på det, så lenge du bare husker å gjøre en god gjerning hver dag.

*

Jeg har gledet min mann i dag. Det er mitt bidrag. 

Jeg nektet ham ikke å offentliggjøre et bilde han tok av meg da jeg satt i sofaen og skulle spise en fløtebolle med marsipanbunn som eksploderte i hendene mine og etterlot seg fløtebolleinnvoller både i ansiktet mitt og på Mac'en. 

Han hadde stor moro av å henge meg ut som et matvrak, og jeg synes man skal være åpen om sine svakheter. Og man må leve som man lærer.

Likevel er jeg glad han ikke filmet at jeg slikket opp hver eneste bit av den søte guffa.


tirsdag 11. juni 2013

Stillhet

- Hei, nå må du våkne, din feite kjerring, klokken er åtte. 20.00, altså!
- Gå ut, jeg har det vondt, svarte jeg fra et mørkt soverom.

- "Gå ut"? Jeg kan ikke gå noe sted, jeg er over alt, jeg er Gud, svarte Gud.
- JEG HAR VONDT. Gå ut! mumlet jeg igjen. Til ingen nytte.

- Nå har du kjørt den kjeve-greia til det ytterste, sa Gud. - Makan til selvmedlidenhet!
- "Selvmedlidenhet"? ropte jeg så høyt kjeven min tillot. - Jeg er operert TO ganger siden fredag! Det må da være lov å klage litt? Dessuten lå jeg her og sov i mørket, og så vidt jeg vet, kommer ikke det inn under klage-begrepet.

- Jeg trodde du skulle bli glad, sa Gud furtent.
- Det var deg! Det var deg hele tiden! sa jeg lettere sjokkert. - Du har påført meg kjevebetennelse!?

- Du ba om det!
- Nei, det har jeg aldri bedt om!

- Jo. Du ba om å bli slankere uten å få omgangssyken.
- Kunne du ikke bare la meg bli mindre opptatt av sjokolade og fløteboller med marsipanbunn?
- Det har vist seg vanskelig.

- Kunne du ikke i det minste sørget for at jeg kunne få i meg annen næring enn smeltet vaniljeis i helgen?
- Jo, det innrømmer jeg. Men det var ganske gøy å se på at du mumlet til naboen din mens du hadde sjokoladesaus rundt hele munnen.
- (Dust.)
- Hva sa du?
- Ikke noe.

- Men hvorfor ga du meg en ny betennelse?
- Fordi du spiste tre liter vaniljeis på to dager, og fordi jeg fikk litt dårlig samvittighet.
- Så dette er din måte å gjøre det godt igjen på???
- Ja, du kan godt si det sånn.

- "Godt si det sånn"? Spytt ut. Hva mener du?
- Vel, for å være mer direkte, er det ikke bare deg som ber meg om ting.

- Nei? Hva har andre bedt deg om da?
- At stillheten skulle vare i noen dager til.

DET er en sannhet med modifikasjoner.
Det er for eksempel helt avhengig av at de som er rundt deg sier noe lurt, og det kan man ikke stole på.

mandag 10. juni 2013

Rådhusplass-raseri

Er du en bulldoser som finner glede i å kjøre over små søte dyr? Alt fra maur og oppover? Ikke være det. Jeg møtte en sånn en i dag, og han var omtrent like sjarmerende som en liten kaktus.

Og det vil vi ikke være, vil vi vel?

Jeg har godt belegg for å si at han var svensk. Han kjørte i alle fall en svenskregistrert bil, men det er klart: for det første kan han være fra omtrent alle land i verden selv om han kjører en bil med svenske skilter, og jeg mener heller ikke å si at svensker er ulekre drapsmaskiner.

Ikke i det hele tatt.

Alle de svenskene jeg kjenner er over gjennomsnittet hyggelige. Og sjarmerende. Jeg tror faktisk jeg kan si at de svenske kvinnene jeg kjenner er misunt av kvinner og beundret av menn, og at de svenske mennene jeg kjenner er omvendt. Altså beundret av kvinner og misunt av menn.

Sånn jevnt over tror jeg det er riktig.

La du merke til det som skjedde nå? Jeg var hyggelig. Hyggelig uten å gå over streken.

Ok. Kanskje litt, men jeg mente i alle fall å være hyggelig. Og det er langt mer enn det man kan si om den forpulte idioten som brølte forbi meg på høyre siden midt på Rådhusplassen i dag så japanske turister og bunadskledde nordmenn skvatt.

Man kan ikke gjøre sånt!

Man bør heller ikke prøve å presse den jævla svensken inn i en rekke med parkerte biler to ganger og deretter ligge på hornet til batterilampen blinket (en eller annen lampe var det i alle fall), men det gjorde altså jeg.

Men det er menneskelig å feile, og det er sunn fornuft i ikke å vrake min manns Jaguar som jeg kjørte i dag. Hadde jeg hatt min egen bil, hadde svenskefaen hatt en diger SUV-bulk på venstre side, men det er ikke sikkert han hadde merket forskjell selv om bulken hadde vært i hodet hans og ikke i bildøren.

Det er noe med bilkjøring som får frem det verste i folk.

For en gjøk.


søndag 9. juni 2013

I grevens tid

Vet du hvem Per Brahe var? Ikke? Men du har hørt uttrykket "i grevens tid", ikke sant? Greven vi snakker om er Per Brahe og tiden var 1600-tallet. Ganske lenge siden, med andre ord.

Grev Per var en ikke helt vellykket svenske som ble reddet av sin pengesterke herkomst. Egentlig ville han bli offiser, men det var han ikke god nok til, derfor ble han i stedet sendt til Tyskland for å forhandle fred. Det gikk .. sådär. Rikskanseleren var ikke fornøyd, derfor ble grev Per sendt til Finland som generalguvernør i stedet.

*

Finland var altså en del av Sverige på den tiden.

Grev Per så ikke denne karriereendringen som en degradering. Tvert i mot, han var ganske glad for sin nye jobb og reiste rundt i Finland med stor arbeidsglede. Noen steder mente han at veiene var for svingete, og da sørget han for å lage en ny byplan, og andre steder mente han at det passet å legge en by, så da gjorde han det.

Grev Per Brahe. En fyr det ikke var så mye vondt i.

Finnene var fornøyde med ham og alt var fint. Offisielt uttrykte han stor glede ved å samarbeide med de finske bøndene også, men i brev han har sendt hjem til Sverige kan man lese at han synes det var vel mye drikking og latskap. I innlandet var det dessuten en del overtro, skrev grev Per.

På 1600-tallet og sannsynligvis en stund fremover ble uttrykket "i grevens tid" brukt om denne tiden da det meste var fryd og gammen, og ble derfor ansett som positivt.

*

Det kan virke som grev Per hadde mer lykke enn forstand, men det er jo bare fint i de fleste tilfeller. Under en av sine mange reiser rundt i landet, ankom han Kastelholms slott midt i elgjakttiden. Grev Per skøyt to elger før han kom på at han ikke hadde jaktlisens. Da han skrev til dronningen i Stockholm for å be om tilgivelse, nevnte han i formildende grad at den ene elgen var skadd og den andre nesten død av elde. Han ble tilgitt og fikk til og med lov til å jakte igjen.

Uttrykket "i grevens tid" har også referert til den danske borgerkrigen på 1500-tallet. Det var rett og slett bare en henvisning til tiden, og hadde verken noe positiv eller noe negativ ved seg. "Han ble født i grevens tid" betød at han ble født mens grevefeiden pågikk.

Etter hvert fikk "i grevens tid"en betydningsforskyvning. Man hadde kanskje dårlige minner fra tiden da grevene herjet, og det er jo ikke så rart. "I grevens tid" ble brukt om en litt slitsom og trist periode.

*

En del år senere har uttrykket fått enda en ny betydning, og i dag bruker vi det når vi skal beskrive noe som akkurat og på nære nippet gikk bra. "Han kom seg ut av den brennende bygningen i grevens tid". For eksempel.

Og uttrykket "på nære nippet"? Det har ingenting med adelstanden å gjøre. En nip er en spiss. Og hvis du har gått litt i fjellet, har du garantert sett en nipe både her og der. Tenk deg en fjelltopp som luter litt fremover. På gammelnorsk heter det å henge utover for "hnípa", og der har du sammenhengen til dagens uttrykk.

Neste gang du står oppå en sånn topp, kan du jo sende en vennlig tanke til grev Per. Hvis man bare er villig til å lete, finner man sammenhenger i nesten alt.

lørdag 8. juni 2013

En plass i himmelen

Jeg er bekymret for min far. Han ringte meg for å spørre om hvordan det gikk med meg etter det lille inngrepet jeg hadde i kjeven i går, og jeg mumlet at jeg så ut som en krysning mellom en hamster, ham og min mor. Han svarte at han løste kryssord.

Så langt er alt helt normalt. Men så fortsatte han: "3 loddrett er "Syndens by" og jeg har funnet ut at det er "Sodoma" som er riktig svar, og nå vil jeg bare ha sagt at Gud jammen ikke har hatt det særlig lett med oss."

"Hæ! Det er da faen ikke bare vår skyld!" svarte jeg. "Jo, men tenk på Paradis," sa han "det tok jo under ett år - bare til eplene var modne - til vi ble kastet ut derfra!"

"Jammen, han hadde da ikke trengt å plassere et epletre rett foran nesa på Eva, vel?" sa jeg.
"Men hva med Babels Tårn? Hva med Gomorra? Hva med Noahs ark og alt det der?" sa han.

Da menneskene ville bygge et så høyt tårn at de kunne komme opp til Gud, ble han så sur at han ga dem forskjellige språk slik at de ikke kunne forstå hverandre. Barnslig.

Jeg sa at jeg fremdeles ikke var villig til å ta på meg skylden på vegne av menneskeheten. Gud får ta mye av ansvaret her. Særlig etter at Gud åpenbart har gjort en designfeil og siden Han la listen unormalt høyt.

Ikke minst bør han skamme seg for å ha helt svovel og ild nedover en masse mennesker som ikke gjorde annet galt enn å ha en seksuell legning som avvek litt fra forestillingen om to personer av ulikt kjønn som prøver å få barn - gjerne fullt påkledd og i misjonærstillingen.

Alt dette sa jeg ikke til min far. Jeg bare tenkte det. Men mens jeg tenkte det, ble jeg altså bekymret for ham, derfor sa jeg:

"Du, pappa? Hva er det egentlig som foregår her? Prøver du å skaffe deg en plass der oppe, eller? Du mener ikke at det nærmer seg, eller noe?"

Han sverget på at det ikke hadde slått ham et øyeblikk. Likevel trodde jeg ham ikke. Han fortsatte nemlig sitt forsvar for Gud og sine innrømmelser på menneskehetens vegne.

Jeg begynte å synes at det var nok. "Du lobber for en plass i himmelen, du! Ærlig talt!"

"Jeg er da bare et ydmykt lite menneske," svarte fyren.

Yeah right.