Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

torsdag 28. februar 2013

- En trikk, takk!

Scenen er som følger: Jeg står i Majorstukrysset og venter på at det skal bli grønt lys. Jeg fryser. Veldig. En liten, eldre dame kommer bort til meg. Hun har på seg en grønnrutete, litt stor jakke som kanskje kan ha tilhørt en tømmerhugger. Hun ser ut som hun er vant til å gå langt. I frisk luft. Med sekk.

*

- Hvor finner jeg Majorstukrysset? forlanger hun å få vite. Jeg svarer at vi begge så og si står midt i det. Dette er hun sterkt tvilende til: - Jeg skal ta trikken, sier hun i det en blå diger sak på skinner sneier oss med 30 centimeter. - Du mener en sånn? spør jeg. Ikke frekt. Bare hyggelig. Nesten varmt. Selv om jeg er kald. Veldig kald.

- Nei! snøfter hun. - Den jeg skal ha er rød.

Jeg tar ikke trikk eller t-bane så veldig ofte, men jeg er helt sikker på at sist gang jeg tok t-banen - som av en eller annen grunn går fra å hete t-bane til å kalles trikk i det den ankommer Majorstua stasjon på vei vestover - så var den grå.

Jeg vurderer å forvirre henne enda mer ved å si det, men lar være og peker i stedet på det hvite skiltet med den blå T'en som lyser over t-baneinngangen på Majorstuhuset.

- Ser du skiltet med den blå T'en? spør jeg. Hun myser opp på meg og virker litt oppgitt da hun sier (med ryggen til Majorstuhuset) at hvis hun hadde sett et skilt, hadde hun ikke spurt.

Det har blitt grønt lys for lengst og nå blinker det. Jeg innser at jeg må vente på neste lille, grønne mann.

- Ok. Jeg kan følge deg til t-banen, tilbyr jeg. Uvanlig hjelpsomt til meg å være, men jeg tenker at hvis jeg er litt hyggelig med henne, kommer kanskje hennes oldebarn til å være hyggelig med meg når jeg står forvirret i et kryss og lurer på om jeg skal velge kollektivt. Det gjelder å se fremover.

- Hør her! Jeg skal til trikken! Er du i det hele tatt fra Oslo? sier den godt kledde damen. Jeg vurderer å kjøre henne dit hun skal hvis jeg bare får varmen i meg. Jeg er tross alt bare 200 meter fra garasjen min.

- Nja, strengt tatt er jeg vel ikke det ... jeg er fra Telemark, sier jeg og tenker stolt på bunaden min. Før eksosen fra en trailer minner meg om grenlandsluften og utallige luftveisinfeksjoner i min harde barndom.

- Du er fra TELEMARK? Dere har vel ikke trikker der?!
- Nei, men jeg ...
- Da vet du jo ikke NOE! spytter hun mer enn hun snakker.

*

Jeg spurtet over på det første grønne lyset jeg så. Det ble en 20 meters omvei hjem, men etter å ha bodd i Oslo siden 1996, fant jeg heldigvis frem.

Oslo, mitt Oslo

onsdag 27. februar 2013

Slipp kjepphesten fri, det er vår

Kanskje forholdet ditt til hester er litt anstrengt i disse dager, men hva med kjepphester? I gamle dager - riktig gamle dager - var det en fyr som avsluttet alle talene sine med at han oppriktig mente at en tunisisk by som het Kartago skulle jevnes med jorden. Han fikk viljen sin tre år etter han døde, og så en gang til cirka 700 år etter det igjen.

Det er ikke sikkert at masekoppen hadde innvirkning på Kartagos skjebne - det vet jeg ikke noe om - men han ble i det minste berømt på grunn av den evige gnagingen sin. Jeg vil ikke anbefale metoden til andre, men hvis du har en kjepphest, mener jeg du bør la den gå nokså fritt.

Man skal ikke legge så mange bånd på seg. Spesielt ikke hvis det er noe man mener inderlig. 

Her må jeg legge til at du blir nødt til å holde deg innenfor norsk lov og nedarvet folkeskikk, hvis ikke får du i alle fall ikke min støtte. Men så lenge du oppfører deg, heier jeg deg frem. En lidenskap er en god drivkraft. Nesten uansett hva det er. Dessuten er det ganske attraktivt.

*

Det med attraktivitet er ikke absolutt, men hvis du er en god formidler, kan selv frimerkesamlingen din bli interessant. Min kjære elsker amerikanske biler, og selv om jeg ikke er det minste interessert i biler, så må jeg jo innrømme at han får et heldig lys over seg når han setter i gang og forteller om årganger, matching numbers og dreiemoment. 

Hvis han samtidig masserer meg i hodet, er han nesten uimotståelig. (Men jeg vil jo ikke forstyrre ham, så jeg ligger musestille.)

*

Jeg sto litt langt bak i køen da hobbyer og interesser ble delt ut, og da jeg kom frem var det bare "bretting av plastposer, håndklær og stryking" og "orddeling og annen rettskriving" igjen. Jeg tok dem, men har til dags dato aldri klart å sjarmere noen med verken tellekanter eller objektsformer.

Til tross for min interesse for substantiver, har jeg alltid tenkt at en kjepphest bare var noe barn brukte til å leke med. Og etter hvert som jeg ble eldre og mer kynisk, begynte jeg av en eller annen uforklarlig grunn å forbinde kjepphester med hekser. 

*

At "kjepphest" har hatt en overført betydning, har ikke slått meg. Ikke før i dag.

Jeg satt i et møte og fulgte med på det som ble sagt med ett øye og ett øre, mens jeg noterte ned ting jeg måtte huske, og hadde resten av oppmerksomheten min rettet inn mot mailboksen på telefonen min. Alt gikk fint inntil en av dem som snakket i munnen på hverandre sa noe med en kjepphest. "Hæ?" tenkte jeg og lurte på om samtalen hadde snudd fra avansert og seriøs politikk til leker for små barn. Eller hekser og kjøretøy.

Men nei, da! 

Her snakket vi om kjepphester i overført betydning, og det skjer visst stadig vekk. Når jeg tenker meg om, er det nok ikke leketøy folk normalt har henvist til når de nevner hest på kjepp. 

Jeg må ha gått glipp av vanvittig mye. Og sannsynligvis sagt mye dumt.

*

Min kjepphest har vært et rent transportmiddel når jeg har dagdrømt at jeg fløy avgårde til Bloksberg. Jeg trives i lang, sort kjole og spiss hatt. Jeg er ikke ond, men du bør ikke kødde med meg. Dessuten liker jeg å fly.

En litt mer forfengelig kollega (vi liker ikke henne så godt)

Jeg skammer meg ikke for min krokete nese, og jeg skammer meg ikke for å ha vært litt treg i oppfattelsen når det gjelder bruk av ordet kjepphest. 

Jeg synes alle skal være åpne med sine lyter og mangler. Det er jo bare sånn vi kan få aksept og forståelse, vi som er litt annerledes. Når jeg tenker meg om er det nok åpenheten som er min abstrakte kjepphest.

Hva er din?

tirsdag 26. februar 2013

Blonder både her og der

Hei, det er meg igjen. Hun som gjør livet ditt enklere ved å fortelle deg ting du ikke ante at du trengte å vite. Denne gangen vil jeg at du skal være påkledd (for det er et passende uttrykk i denne sammenhengen) når du kommer opp i en diskusjon om årets brudekjoler.

Uansett om du er mann eller kvinne vet du ALDRI når du står midt i en diskusjon om blussende bruder. Kanskje du til og med har tenkt å gifte deg i år? Hvis du allerede er gift, vil jeg minne om at det er lov å gifte seg helt til man finner den rette, og har du funnet ham eller henne, så fri en gang til.

Mange vil bli glad for det, jeg ville lagt fyren inn til observasjon på Gaustad, men der har du meg. Jeg er ikke så romantisk anlagt. Den romantikken som ikke kan oversettes til karat, er stort sett bare ord. Det er min erfaring.

*

Jeg har giftet meg to ganger. Den første gangen var et slags prøveekteskap. Kjolen ble valgt ut fra at den 1) var billig og 2) jeg så utrolig tynn ut i den. At jeg giftet meg i juni og at kjolen var billig fordi det var en typisk vinterbryllupskjole, reflekterte jeg ikke over før jeg så brudebildene. Og da de endelig ble fremkalt, hadde det skjedd to ting; 1) vi var enige om at vi ikke kom til å tilbringe alderdommen sammen og 2) jeg var gravid.

*

Gang nummer to ble kjolevalget motivert ut fra hva som passet min enorme kropp. Jeg fødte i mars og vi giftet oss i romjulen, så jeg trengte en kjole jeg kunne presse mine + 30 kilo inn i. Det eneste jeg fant var en brun, høyhalset sak, og da vi kom inn på ambassaden i Stockholm ble vi møtt av en isbjørn som rynket på nesen.

Det hadde ikke vært så rart hvis ikke isbjørnen var utstoppet, men der og da synes jeg det var helt naturlig; Jeg så ut som en sperreballong innhyllet i brun, nervøs fløyel, og brudebildet vi tok er kun egnet til utpressing.

*

Men så til sesongens brudekjoler. Jeg har sett gjennom 3,17 minutter med video om vårens trender når det gjelder brudekjoler på dagbladet.no, og her er avskriften av innslaget. Du kan altså lese dette i stedet for å måtte bruke 3,17 minutter av livet ditt på dette våset, og da har jeg ikke regnet med reklamen du må se på før innslaget starter.

For å være grei med deg, har jeg lagt inn mine kommentarer i rødt.

*

Reporter: - Det er snart vår og bryllupssesongen nærmer seg med stormskritt. Vi har snakket med kjoledesigner Hamid Sadoni om årets brudekjoletrender.

(En fantasifull og beskrivende intro som skal vise seg å matche resten av innslaget ganske godt.)

Sadoni: - Det er A-fasongen som er veldig inn. Enten er det litt florlett, eller så er det tyll, men likevel; behold den A-fasongen. Æææ ... Blonder er veldig inn. Både med bruk av detaljer på kjolen eller det kan være i toppen av en kjole eller det kan faktisk være langermet topp eller bolero som er veldig inne. Ææææ. Draperinger; veldig mye inn. Blonder kan komme også faktisk i brodert versjon også. Fifties er veldig inne, sånn som dere ser her:


... og twenties. Twenties da tenker vi liksom på litt mer detaljer, sånn som dette her:


- Det var ganske mye broderier og sånne ting i denne tiden.

(Fem ting som er veldig inne, her altså. Jeg har kanskje ikke sagt det, men overskriften er "Her er brudekjolen alle bør passe seg for". Blonder, draperinger, tyll, florlett, A-form, fifties og twenties er imidlertid helt greit.)



Reporteren: - Hvilken fasong passer best til de forskjellige kroppstypene?

Sadoni: - Vi har egentlig ikke noe sånn fasitsvar på hva man bruker, for at det er jo æææ ... litt individuelt ... æææ .... på fasongen til kunden. Høyden og ... ja ...litt forskjellig.

("Litt forskjellig"??? Snakk ut, gutt. Du mener høyde og vekt, ikke sant? Eller kanskje du mente pukkelrygg?)

- Så det som vi pleier å se på i alle fall for de som er litt ... korte ... så pleier vi liksom å anbefale at de ikke går med en svært bløtekake, liksom.

(Det han mener å si er at hvis du er feit, har du bare en jobb frem mot bryllupet; Slank deg. Masse.)

- Vi har en regel som sier "jo større kjole du har, jo mindre du blir".

(Jeg vil være bitte liten og veldig søt, bør jeg velge en ekstra høy bløtkakekjole, da? Neppe.)

- Så det er det du må huske på, er at når du har ... æææ ... det er jo mange som satser på strapless-kjoler ... det er ikke ofte det fungerer, så du må bare se om det går eller ikke.

(Men likevel er butikken full av kjoler uten stropper? Vedder på at du aldri har kalt en vordende brud for en feilstappa pølse selv om du har hatt lyst. Forresten: Er kjoler uten stropper den alle bør passe seg for? Har ikke desken orket å se innslaget og bare laget en overskrift på måfå?)

- Når du har en midje så er det veldig fint å fremheve den; gjør det ikke skjul det.

(Og hvis du ikke har det ...?)

- Men tenk først og fremst personlighet, og vise frem hvem du er.

("Vise hvem du er"? Det vil jeg sterkt fraråde. Husk at en brud med PMS og sjokoladesug ikke akkurat er idealet. Nei, på denne dagen bør du undertrykke personligheten din og late som du er søt og hyggelig.)

- Du bør tenke på hva jeg er og hva jeg skal ha på meg og at jeg skal slappe av med den kjolen. Det er en stor dag, og det er veldig viktig å slappe av på den dagen, og det er veldig viktig å ha noe som du VIRKELIG kan slappe av i.

(Yeah, right. Kan jeg få se hva dere har i joggebukser? Med blonder og litt tyll?)

Reporter: - Marit Kaper, innehaver av Din Brud og Selskap, forteller at det er mange kjolefasonger å velge mellom.

("Din Brud og Selskap"???? Hadde hun ikke råd til flere bokstaver i navnet? Hva er feil med "Din brud og ditt selskap"?) 

Kaper: - Det er retro, blonder, tyll, havfrue og STORE kjoler.

("Havfrue"????)

Reporter: - Det er jo veldig mye blondekjoler å se i butikken din her, er det også veldig stort nå?

(HAR DU TUNGT FOR DET, ELLER???)

Kaper: - Ja, det er det. Også blonder (nei, vel?), retro også videre ("også videre?"). Det er veldig i skuddet. Også faktisk så er det en god del som gjerne vil ha stropper, fordi at det er mangelvare. De fleste kjolene er jo tubetopper, så når kundene ser denne, blir de veldig happy.

(TIPS: Ta inn mer av det kunden vil ha. DA VEL!)

- Eller så er det denne her; det er også en retro med spagettistropper og veldig åpen rygg, for det er mange som har lyst på det. Blonder, enkel ... ja, hvis du skal gifte deg i hagen hjemme ... så er det virkelig kjolen for deg.

*

Så hva har vi lært av dette? Jo. Hvis du plutselig befinner deg midt i en diskusjon om brudekjoler, er blonde-kortet ganske trygt. Men jeg vil anbefale deg å pense samtalen inn på noe annet. Krig og fred, eller noe. Og hvis noen lurer på hvor du fikk den ideen fra, kan du bare si at krig og kjærlighet er nært beslektede tema. Det vet alle som har kjøpt brudekjole mer enn én gang.

mandag 25. februar 2013

Dagens viktigste nyheter

Det kan være en slitsom jobb å holde seg oppdatert på det som skjer i verden. Derfor har jeg gjort det for deg. Det viktigste du må være klar over i dag, er at det kan hende at Tone og Aksel har gått fra hverandre. Hvis du vet hvem de er, kan du godt gråte litt nå.

Og mens du tørker tårene, kan jeg fortelle dem som ikke aner hvem de to er, at de er - eller har vært helt opp til i dag (kanskje) - Norges aller, aller, aller fremste superpar. Hun (24) og han (37) er berømte på hvert sitt område; hun synger og lager realityserie om livet sitt og han er skuespiller og regissør.

Ingen har så langt spekulert i om bruddet skyldes alders- eller høydeforskjell

Årsaken til bruddet er ikke kjent - og de har ikke engang bekreftet det selv - men siden det står i alle nettavisene jeg har lest, må jeg anta at det i alle fall er et snev av sannhet i ryktene om at Tone har flyttet ut av villaen de kjøpte i 2010 for ca 11,5 millioner. Nå er den villaen verdt mye, mye mer - og en av grunnene til det skal være at stemoren til Aksel er interiørarkitekt.

*

Nå vet du alt som er verdt å vite om denne saken. Bortsett fra om den er sann, selvsagt. Men det er det bare Tone og Aksel som vet, og siden de ikke ha tvitret på lenge, er det umulig å vite noe sikkert.

*

Jeg dekker ikke sport. Det er to grunner til det; For det første er det umulig - med mindre du ligger i koma - å unngå å få med seg sport i dette landet. Og for det andre er jeg så lite interessert i sport at det bare ville blitt flaut om jeg skulle prøve meg på å referere det. ("Noen gikk på ski. Norge vant.")

*

Så det var innenriksnyhetene. Nå blir det utenriks, og vi går til Italia. Det er der det skjer.

Stikkordene er valg og gamle menn med til dels tvilsom fortid. I alle fall fremstilles det slik.

Vi skal snakke om pavevalget først.

*

Som kjent trakk paven seg fordi han ikke var ung og frisk nok til å ivareta vervet sitt. Og i etterkant av det, har sladderet og intrigene virkelig blomstret. Neste gang jeg hører en mann klage over at vi kvinner  liker sladder, kommer jeg til å kline et bilde av disse gutta opp i trynet på ham:


Det sies nemlig at pavevalget overskygges av skandaler om homonettverk, pedofili og antasting av prester. De to siste er jo aldeles ikke bra, men for min del må homser i alle land lage så mange nettverk de bare vil. Så lenge nettverkene er åpne, selvsagt. Jeg mener ikke åpne for alle, men åpne som i at det ikke er noen hemmelighet om hvem som er medlemmer.

Hemmelige klubber er ikke bra. Hemmelige nettverk og klubber bidrar som regel til at maktstrukturer skjules, og det er udemokratisk. Ferdig snakka. Det er ikke noe mer å diskutere.

*

Vi slipper ikke Italia, og går videre til det politiske valget. Italienerne - velsigne dem - har disse gubbene å velge mellom:


De to siste er de to som har fått mest oppmerksomhet. Mannen med vernehjelmen er stand up-komiker og plastikkdokka helt til høyre er den 76 år gamle skjørtejegeren Silvio B.

Stakkars Italia.

La oss legge ferien dit til sommeren, så bidrar vi i det minste litt økonomisk.

*

Å, nei! Jeg glemte jo nesten Oscar-utdelingen som var i natt. Kort fortalt: Kon-Tiki fikk ikke Oscar, en dame jeg aldri har hørt om snublet i trappen da hun skulle motta prisen hun vant og Heidi Klum hadde kveldens mest utringede kjole.

Det var alt.

Ha en riktig god kveld.

søndag 24. februar 2013

"3 kraftfulle akvatiske livsformer"

I mange år har jeg vært i en ond sirkel. Men det har ikke vært min skyld. Jeg fraskriver meg med dette alt ansvar.

Vi kvinner er ikke alltid så selvsikre og vakre som vi kan se ut som. Inni oss er mange av oss fremdeles usikre jentunger, og hvis vi blir sett før vi har fått på oss ansiktene våre, kan vi skremme fanden og mora hans på flat mark.

Dette gjelder selvsagt ikke alle, men det må gjelde flere enn meg, for ellers hadde ikke kosmetikkindustrien giddet å bruke så fryktelig mange penger på å utnytte usikkerheten.

*

I dag har jeg ryddet ut av badeskapene på hytta. Jeg skjemmes ved tanken på at den summen jeg har brukt på alle disse produktene antakelig kunne holdt en liten afrikansk landsby med rent vann i flere uker.

Her er innholdet i hylle nummer 1:


Og her er det som sto i hylle nummer 2:


Jeg tok ikke bilder av det som sto i det andre skapet. Men jeg kastet alt.

Den observante leser vil se at jeg ikke har vært spesielt trofast mot ett merke opp gjennom årene. Det har endret seg. Jeg har blitt voksen. Jeg lar meg ikke lure av rekamene lenger.

*

For vi som ukentlig leser ett og annet dameblad blir regelrett bombet med tekst og bilder som skal få oss til å tro at vi trenger nok et produkt for å bekjempe alderdommen.

I siste nummer av KK fant jeg følgende annonser:



Under overskriften "Hva om en foundation kan forvandle huden din på 4 uker?" prøver Lancôme å få meg til å tro at pigmentflekkene, porene og rynkene mine skal forsvinne.

La meg si det slik: Hvis noen har funnet opp et produkt som endrer huden din på fire uker, burde du bli redd. Celleforandringer er ikke til å spøke med. Statistikk er derimot kjempegøy. Når det statistiske grunnlaget Lancôme baserer sine resultater på er på 48 kvinner, blir det rene komikveld.


Cliniderm har testet på "kvinner som bor i Norge". De sier at 97 prosent ville byttet fra sin nåværende hudpleie til Cliniderm. Utvalget er på "50 kvinner med en gj. snitt alder på 44 år som lever i Norge i en periode på 2 uker". (Skrivefeilene er ikke mine.)

3 prosent - eller 1,5 kvinner - er ikke enig i at Cliniderm er så bra. Det er vel det mest oppsiktsvekkende i denne reklamen, tror jeg.

Cliniderm selges via apotek. I alle fall tror jeg det. Nederst står det "UTVIKLET AV ACO EKSKLUSIVT PÅ APOTEK". Hva nå det måtte bety.

Cliniderm har visstnok en unik formel (ja, ellers hadde de vel fått trøbbel med patentloven, tipper jeg) som inneholder "anti-agepeptid" og "Tetrapeptid-21". Så nå vet vi det.


Origins er basert på "stamcelleteknologi fra bringebær". Gå hjem og skam deg hvis du gikk på den. De oppgir ikke hvor mange disse testdeltagerne var, men de håper kanskje at vi skal tro at det er 4,6 millioner?



Biotherm har testet sitt produkt på 41 kvinner i fire uker. Ved hjelp av disse 41 kvinnene, fant de altså ut at du blir fem år yngre på fire uker. Du tror ikke på det når du tenker deg om, håper jeg? Så hvorfor kjøpte du det da? Lot du deg overbevise av "En kombinasjon av 3 kraftfulle akvatiske livsformer"? Akvatiske? Livsformer? Løp!


Eucerin HYALURON-Filler inneholder "Glycine Saponin". Jeg sier ikke mer. Eller jo; Hvis noen hadde påstått at Glycine Saponin var en ny kjønnsykdom, hadde jeg ikke løftet et øyenbryn.



Estée Lauder gir oss "den første komplette antialdringskremen med den banebrytende IntuiGen Technology". Dette er svære greier, gitt. Vi snakker IntuiGen!

Hele 97 prosent sa at de fikk fastere hud. Markant fastere hud, til og med.

Utvalget som ble testet var 24 kvinner. To av dem gikk ikke god for det der med fastere hud. Hvis de finnes, er de mine to nye forbilder.

lørdag 23. februar 2013

Påtrengende stillhet

For én gangs skyld er det meg som er mest i vater. Jeg er uthvilt etter bare ti timers søvn, jeg har trent en time og jeg har dyttet i meg proteiner rett etter trening. Alt etter oppskriften. Jeg har til og med hengt opp tøy og ryddet hytta.

I tillegg har jeg spist én kokosbolle med marsipanbunn og drukket fire glass appelsinjuice.

*

Jeg er glad i verden og superenergisk. Høy på meg selv og sukker. Mest på sukker. Det å være høy på egen fortreffelighet fører sjelden til at hendene skjelver. Tross lett sukkerrus, representerer jeg normalen. To av hyttas tre tobente beboere sover.

Man skal ikke sove midt på dagen når snøen lokker og temperaturen er fem pluss. Man skal ut på tur. Eller være effektiv innendørs.

*

Den ene er tenåring, så han er unnskyldt. Han har blitt tvunget med på hyttetur og det vil ikke falle meg inn å mase mer på ham. Denne kua har ikke glemt hvordan det var å være kalv.

Den andre har sovnet i stolen han satte seg ned i "før jeg stikker ut på ski". Jeg vinner ikke mye penger hvis jeg satser på at det blir skitur med hodelykt i dag også.

Hyttas eneste (så vidt jeg vet) fibente er helt gal. Han piper og skraper på dørene. Han vil ut. Til tross for to turer før klokken ett, vil han ut. Jeg mistenker at det finnes en tispe med løpetid et sted på hyttefeltet.



Nå står han i sofaen og later som det er noe farlig utenfor. Han håper at jeg skal la meg lure og ta ham med ut.



Men for det første vet jeg at han ikke er høy nok til å se over snøskavlen utenfor og for det andre ville jeg boltet dørene og hentet en kniv hvis jeg trodde han hadde rett. Han er ikke så smart, stakkars. Men han er jo bare en hund.

*

Jeg bestikker Whiskey - som den firbente heter (han er oppkalt etter et familiemedlem) - med en tyggepinne. Den tar han med seg inn på soverommet, og så er også den støykilden borte. For en fantastisk lyd! Stillheten, altså. Det eneste jeg hører er klapringen fra tastaturet, men så fort jeg stopper å skrive er det som fraværet av lyder er det eneste som eksisterer.

Det går opp for meg at jeg ikke engang hører min mann sove. Akkurat det er litt bekymringsfullt, så jeg går bort til ham og klyper ham hardt i nesen. Han slår etter meg i søvne, men han treffer ikke. Det virker som han tror jeg er en litt irriterende flue. Som hevn og for å være helt sikker på at han ikke er død, vrir jeg stortåen hans hardt rundt.

Dessverre førte den omsorgsfulle undersøkelsen min til at han snudde på hodet, og nå hører jeg at han sover igjen.

*

For sikkerhets skyld finner jeg frem Norsk Luftambulanses nødplakat som angir eksakt posisjon dersom uhellet skulle være ute litt senere.

På baksiden av plakaten står det en rekke punkter man kan sjekke hvis man har mistanke om at noen er alvorlig syke:

- Redusert bevissthetsnivå. Pasientene reagerer ikke på tilsnakk eller smertestimulering (check)
- Blå lepper eller blå ansiktsfarge (nja ... det begynner å bli mørkt, så jeg holder den åpen)
- Skader eller smerter i område rundt brystet (tror ikke det)
- Pustevansker (absolutt ikke)
- Kramper som ikke går over (neppe)

Og så:

- Snorkende pustelyder

Det er visstnok "et vanlig tegn på bevisstløshet"!

Skal jeg både bekymre meg om han er i ferd med å dø fra meg og irritere meg over at han bråker? Er det fare på ferde uansett om han bråker eller er lydløs?

*

Jeg merker at jeg blir lynende forbanna. Vet disse Luftambulansemenneskene hva de har gjort med ekteskapet vårt nå? Vet han som ligger der borte i stolen hvor tynt han ligger an? Bare det at han sover så eitrende bekymringsløst når jeg sitter her med puls på 180 og hodet fullt av redsel for å bli en ung (relativt sett) enke? Hvordan KAN han? Jævla idiot.

Jeg veksler mellom å tenke "samma faen" og å ringe 113. Mest av alt lurer jeg på hvor det ble av det gode humøret mitt.


Det slår meg at stillheten er påtrengende masete og at jeg har godt av å komme meg ut en tur. Jeg tar med meg Whiskey og resten av snopet fra i går. Ellers er det vel borte når jeg kommer tilbake, takket være de to grådige søvngjengerne jeg bor sammen med.

I det jeg går ut, smeller jeg døren aggressivt igjen. Og får et digert snøras i hodet.

fredag 22. februar 2013

Ikke la dem skylde på desken, Håvard!

Kjære Håvard,

Du er langt hjemmefra, nå. Jeg ser det poenget. Tusenvis av mil borte fra mamma eller konemor sitter du på på et ganske kjipt hotell og spiser drittmat mens du venter på å få dra hjem. Du må bare bli ferdig med jobben din først. Jeg forestiller meg at hotellrommet ditt er nokså brunt. Kanskje med innslag av litt grønt - og masse respatex. Sengetøyet er nok ikke i ren bomull. Du har det i det hele tatt nokså semmert.



Alt dette har jeg jo diktet opp, selvsagt. Alt - bortsett fra at du heter Håvard, at du bor på hotell i USA og at du er på jobb. Dette har jeg fra Dagbladet. Så det kan jo hende det er noen andre som har diktet opp akkurat det.

I følge Dagbladet har du opplevd mye spenning det siste døgnet. Det er nemlig funnet et lik i vanntanken på hotellet der du bor. Du forteller at mange av de andre gjestene var bekymret for om de hadde fått i seg smitte, og du er sitert på at du både har dusjet og pusset tennene i det vannet som liket av den unge kvinnen Elisa Lam lå i. Og at du synes det var ekkelt.

Problemet - slik jeg ser det - er ikke at du var villig til å stille opp for Dagbladet. Problemet er at du har blitt fremstilt som en svært selvopptatt og mildt sagt lite empatisk person.

Det er jo slett ikke sikkert at du er det. For all del. Men hvis du i det hele tatt nevnte for den journalisten som intervjuet deg at du synes dette var trist for både Elisa Lam og hennes familie, og at dine tannpuss-lidelser kom langt ned på listen over alt som er vondt og vanskelig i denne jammerdalen, så anbefaler jeg deg å ringe og be om at sitatet ditt blir tatt inn.

Du kan ikke regne med at de endrer overskrift og ingress, for der har de en lei tendens til å skylde på et fenomen som kalles "desken" men du bør få lov til å bli fremstilt som den knakende kjekke karen du kanskje er.

For å minne deg selv på at du er en hyggelig person, vil jeg heretter at du skal nynne litt når du pusser tennene. Det kan dessuten bidra til at du fortrenger det traumet du åpenbart har levd gjennom ved å pusse tennene i noe som kan ha omkranset Elisas kropp. Selvsagt er ikke det noe hyggelig å tenke på, men som man sier i Sverige: man måste jamföra. Noen - antakelig ganske mange - har det mye verre enn deg akkurat nå.

Sangen jeg vil du skal tenke på er den Trond Viggo sang for Flode: Puss, puss, så får du en suss.

Det er til pass for deg.



Vennlig hilsen
Birgitte

torsdag 21. februar 2013

Profesjonell martyr til leie

"Nå trenger jeg at du er litt snill med meg, for nå merker jeg at jeg er veldig hormonell," sa jeg. Og det synes jeg var ganske lurt å si, for vi kvinner kan ikke forvente at menn skal skjønne hvordan vi har det uten at vi sier det til dem. Vi kan ikke bare sitte i en krok og lide som martyrer. Vi lever i 2013! Nå må vi da ha lært å kommunisere!

"Hæ?" sa idioten.

"Jeg mener bare at du må vise litt ekstra forståelse, for jeg er så full av hormoner at jeg nesten begynner å grine," sa jeg.

"Hvorfor det?" spurte han.

Dusten.

"Jeg sa jo akkurat at jeg var JÆVLA HORMONELL!" skrek jeg og kjente tårene sprenge på.

Alt jeg ba om var at han skulle ta litt hensyn, også presterer den ufølsomme gubbjævelen å presse meg til å gå i detaljer om mitt innerste følelsesliv. Eller, kanskje ikke følelser, men i det minste mitt innerste hormonelle kaos.

*

Sånt er tøft! Og det bør menn forstå. Ærlig talt - jeg mener vi kan forlange at de skjønner såpass.

Til og med bikkja er mot meg. Han bjeffer på absolutt alt. Lyder, støvkorn, stemningsskifter ... Og hver gang han bjeffer, hopper jeg til. Så følsom er jeg.

*

Jeg er så vâr at jeg kan grine på kommando. Min egen kommando, faktisk. Jeg kan bare tenke på noe trist, så kommer jeg til å hulke som en bortkommen unge på IKEA. (Eller en litt veik mann på IKEA.)

Jeg kunne leid meg selv ut til begravelser!

Akkurat det er det marked for, tror jeg.

*

Tenk deg visittkortet mitt: "Birgitte Frisch, profesjonell begravelseshulker". Kult?

På reklameplakatene kan det stå "Er du en gjerrigknark? Er det ingen som liker deg? Bekymret for at ingen kommer til å felle en tåre når du dør? Ring meg! PS Høy prisklasse."

Det siste vil jeg gjerne ha med, for det synes jeg alltid er så fint når det står i boligannonser. Litt sånn "Dette er ikke for hvem som helst, altså."

Det gir akkurat det eksklusive preget jeg er ute etter. Jeg skal jo bli rik av dette; Det er pensjonsplanen min. Alle - særlig hormonelle kvinner - bør ha et bevisst forhold til pensjonen sin. Vi er - av åpenbare grunner - en utsatt gruppe. Vi burde egentlig organisert oss, når jeg tenker meg om.

Firmaet skal hete "Taarer.no" for alt er jo på nett for tiden. (Organisasjonen vår kan hete "Dumpet_og_forlatt_av_en_dust_bare_fordi_jeg_var_litt_sur.no".)

Trist som faen

Fordelen ved å selge et produkt som skal leveres etter kunden er død, er jo at jeg må ta betalt på forhånd. Det forstår jo alle. Ulempen er at jeg bare kan levere enkelte dager hver måned, men det vet jo ikke de som dør. Og jeg tør vedde på at de ikke bryr seg.

Dessuten kommer de etterlatte fattiglusene til å begynne å grine når jeg forteller dem hva jeg tjente.

Mission accomplished. Hvem som griner, er jo egentlig likegyldig.

*

Selvsagt blir jeg avbrutt i mitt lykkelige lille tenkte forretningsimperium. "Blogger du, eller?" spør han.

"Ja!" svarer jeg. Littegrann aggressivt, kanskje. Men han ba om det.

"Er det meg som får unngjelde igjen?" spør han. Jaggu er han selvopptatt!

"Nei, tenk! Jeg skriver om en lur forretningsidé," svarte jeg. Men tror du ikke han begynte å snakke om forbruket mitt? Og jeg som nesten ikke har shoppet på evigheter!

Koneplager. Det er det han er.

onsdag 20. februar 2013

"Har du sett en bærplukker?"

Når noen prøver å overbevise meg om at jeg ikke trenger å være redd for bjørner, pleier de å si at bjørner bare spiser blåbær. Mitt motargument - som har virket helt til nå - er at evolusjonen hadde gitt bjørnen pinsettgrep hvis det var slik at de skulle stille sulten ved å plukke bitte små bær fra viltvoksende småkratt.

*

For et par uker siden kom jeg igjen opp i en diskusjon om livsfarlige rovdyr.  

- Er det én ting jeg tror på - i tillegg til at shopping er godt for meg og helt nødvendig for norsk økonomi - er det evolusjonen. Bjørner har digre pailabber med sylskarpe klør som er fullstendig bortkastet til all annen matsanking enn sau og folk, sa jeg.

- Har du vært i skogen noen gang, spurte han og smilte litt sånn lunt med øynene. Her var det en som ville meg vel. 

Jeg hater sånt.

Jeg sa at jeg selvsagt hadde vært i skogen! Hvordan skulle jeg ellers vite hva jeg snakket om? Herreguuud! 

*

Han var høflig nok til ikke å spørre om jeg hadde sett en bjørn, for da måtte jeg ha fortalt ham at jeg bare har sett bjørner på bilder, og det hadde jo mildt sagt redusert troverdigheten min noe.

- Har du sett en bærplukker noen gang, da? spurte han. Fremdeles rolig og vennlig. Ikke spydig på noen måte. En ren gentleman. Hyggelig og kjekk. Fryktelig irriterende. På grensen til ufint høflig og vennlig. "Har du sett en bærplukker," liksom. Pøh!

*

Jeg skulle akkurat til å si at norske jordbæråkre var fulle av bærplukkere hele sesongen, og rakk å si en femtedel av "Polakker, mener du?". 

Det ble "Pol ..." før jeg fikk et lite hosteanfall som var akkurat langt nok til at jeg kunne hente meg inn og si "Pol...itikere ..." (og så en tankefull, liksom intellektuell pause) "... Jeg var faktisk i Stortinget da rovviltforliket ble vedtatt."

Hæ? Er jeg kjapp i hodet, eller hva? Og litt important? "Jeg var i Stortinget" - hva gir du meg? Jeg håpet at han skulle tro jeg hadde hele folkets tillit. 

*

Han så litt bekymret på meg, men jeg tenkte at han bare var litt omsorgsfull med tanke på hosten min. Den var ordentlig tørr og rar. Jeg ble ganske rød i ansiktet også. Og litt svett. 

- Jasså, sa han med et lite smil. - Var det interessant?

- Svært interessant, løy jeg. Men ettersom jeg ikke husket mer enn at jeg den gang mente antallet fellingstillatelser var for lavt, penset jeg samtalen over på bærplukkere igjen. Nå var jeg ganske sikker på at han ikke tenkte på bærplukkere på to ben verken fra Norge, Polen eller andre land. 

- Der jeg kommer fra kaller vi slike redskap "bærpellære", ser du, forklarte jeg, og merket at jeg pyntet meg litt med bakgrunnen min fra Bamble, der man kaller gjørme for "sigasævvle" og tyggegummi for "koe". Jeg slo umerkelig om til litt bredere l'er.

- Bærplukkere - sånne som man har i hånden når man går i blåbærlyngen og høster bær - likner jo veldig på en bjørnelabb, sa han.

"Sånne som man har i hånden når man går i blåbærlyngen og høster bær," apet jeg inni meg. Han hadde ikke trengt å gni det inn. Han hadde ikke trengt å forsvare rovdyrene så inderlig og usaklig heller. Makan. Men så kom jeg på at han var innhabil. 

Han het Bjørn.


Sliten bærplukker I

Sliten bærplukker II

tirsdag 19. februar 2013

Himmelsk nådeløshet

Jeg måtte en tur til himmels før jeg begynte å tenke over ordet "nåde": På morgenflyet til Stockholm tok jeg en kjapp titt rundt meg, og fant ut at jeg var én av ni kvinner ombord. Aldersmessig lå jeg nok omtrent midt på treet, men ingen av de andre åtte hadde verken grått hår eller briller.

Resten av passasjerene var menn. (Hva skulle de vel ellers ha vært.)

*

Flyet - en Boeing 737-700 med 141 seter - veier cirka 70 tonn når det tar av, men jeg er usikker på om det inkluderer lasten på omtrent maks 15 tonn eller ikke. Flyet er 33,6 meter langt og vingespennet er 2,2 meter mer: altså 35,8 meter. Når kapteinen virkelig drar på, kan flyet fly i 840 kilometer i timen og for hvert sete som blir flydd én kilometer fremover, går det med 0,032 liter drivstoff.

Boeing 737-700 (tror jeg)

Det er jo ikke stort, men på en flytur mellom Oslo og Stockholm blir det godt over to tusen liter til sammen. Og det er jo en god del. Her må jeg ta høyde for at jeg ikke er så god til å regne, men jeg har tross alt benyttet en kalkulator.

*

Jeg hadde lagt livet mitt i hendene på to svenske piloter jeg ikke ante noe om, og alt jeg visste om motoren som holdt oss i luften, var at den het CFM56-7B. Hvor gode pilotene var eller hvor godt motoren var overhalt, var faktorer utenfor min kontroll, så jeg var rolig. Man kommer jo alltid ned.

CFM56-7B. Nypusset for anledningen.


Det jeg kunne gjøre noe med, var leppestiften. Det gjelder nemlig å forbedre det man kan, når man har et utgangspunkt som mitt.

Jeg tok opp det lille sminkespeilet mitt og fikk et snev av noe som antakelig kan minne om sterk flyskrekk. Jeg trodde ikke at jeg skulle dø. Jeg trodde jeg var død.

Død av langt fremskredet alderdom.

Det ubarmhjertige lyset som sprengte seg vei inn flyvinduet, røpet absolutt alt om min solskadede, 44 år gamle ansiktshud.

Jeg var i himmelen og jeg så død ut. Det var like før jeg begynte å grine.

*

Men så slo det meg: dette er jo helt feil! Hadde jeg bare hørt litt etter når Märtha snakket, ville jeg antakelig sett en masse engler leke sisten og hoppe strikk rundt på skyene nedenfor. Gud må derfor ha vært rett i nærheten.

Og Gud er nåde. Ikke nådeløs.

Jeg begynte å lure på om jeg hadde misforstått hva nåde var, så jeg måtte grave litt i kunnskapsbanken.

*

Det første jeg grublet over var uttrykket "frekkhetens nådegave". Det blir brukt om folk som ikke eier skam i livet, og som er er så sleipe at de ofte konkurrerer med flatlus.

Flatlusa er en lus som legger egg på svært intime steder på menneskekroppen, og det er sannsynligvis derfor den har fått et rykte som frekk. Jeg vil si at å bruke "nåde" i denne sammenheng bare er forvirrende. Nåde og frekkhet er nesten motsatser, vil jeg si.

*

Nåde er nemlig synonymt med velvilje. Du kan for eksempel be om nåde, noe som betyr at du ber noen om å være litt grei med deg. "BE OM NÅDE!" er noe jeg hører hver kveld når min sønn og hans far skal ønske hverandre en god natt. Uten unntak ender det i en kamp på liv og død, men det virker som de er ganske fornøyde begge to.

Å slå litt løs på hverandre ved leggetid er kanskje en mannlig form for å vise kjærlighet, hva vet jeg. Bikkja holder alltid med vinneren og sørger for å gnafse litt på foten til den som ligger på gulvet og spreller, og etter fem-ti minutter roper "nåde, nåde" mens han holder på å le seg fordervet.

Like merkelig hver gang.

*

"Nåde deg!" er noe jeg sier flere ganger hver uke. Det pleier å hjelpe, for mine omgivelser vet at jeg følger opp hvis de fortsetter sin uakseptable atferd. Hvis jeg sier "Gud nåde deg!" er det virkelig alvor, men jeg ville ikke drømme om å blande Gud inn i mine konflikter. Det er bare noe jeg sier. Jeg klarer det fint selv.

*

Bibelen sier at Gud er nåde. Paulus (den første misjonæren) sa at hvis du tror at du skal gjøre deg fortjent til en plass i himmelen bare fordi du er så jævla prektig, har du bæsjet big time på leggen (mine ord). Den eneste muligheten til å slippe inn i det aller helligste, er å få nåde av Gud, sa mr. P.

I denne sammenheng er altså nåde synonymt med kjærlighet, barmhjertighet og tilgivelse.

Dette er litt rart - jeg ville jo tro at Mor Teresa hadde bedre sjanse enn Stalin, liksom. Men jeg regner med at Gud har en plan. Det er ikke tilfeldig at det er han som er Gud. Håper jeg.

*

I gamle dager innbiller jeg meg at det var flere som brukte å si "deres nåde". Det var mye adel og en masse selvhøytidelige mennesker som mente de sto litt over resten av verden, og da forlangte de å bli tiltalt som "nåde". La oss bare håpe de gjorde seg fortjent til det.

Jeg har mine tvil. En gang spurte jeg en franskmann om hva som var den engelske fellesbetegnelsen for grever og hertuger og deres like. Han så lenge på meg før han sa "Ah! You mean 'pricks'?"

Den franske revolusjonen må ha vært nådeløs.

mandag 18. februar 2013

Man trenger ikke være to

Min kjære skryter til stadighet av at han er anarkist. Det er litt søtt. For der andre anarkister sier "Fuck staten" og går på rødt lys bare for å demonstrere, sørger min mann for å følge alle lover og regler til punkt og prikke. Kanskje bortsett fra når han kjører bil. Pluss at han noen ganger løper over veien på steder der det ikke er lagt til rette for fotgjengere.

Når jeg minner ham på at det er forholdsvis langt fra Stein Lillevolden til Stein Jacob Frisch, fnyser han opprørsk og gir meg en lekse som enten handler om bilavgifter eller skatte- og avgiftssystemet generelt. Når han trekker pusten, pleier jeg å smette inn at Stein Lillevolden har hår og dessuten en velbrukt, sort skinnjakke. Det er som å snakke til en nedtagget vegg.

*

I dag tidlig begynte han å rakke ned på byråkrater før jeg hadde fått i meg frokosten. Det er SVÆRT dårlig timing. Hans syn på oss byråkrater, er at vi jobber på heltid med å legge kjelker i veien for ham og andre som betaler lønnen vår. 

Jeg gadd ikke gå veien om det pedagogiske. Normalt pleier jeg på en spøkefull måte å minne ham på at de pengene jeg tjener sikkert kommer fra skatten han betaler, men siden vedlikeholdsbudsjettet på hans biler er såpass stort som det er, burde han være glad for hver krone jeg drar inn uansett hvor den kommer fra.

Men ikke i dag. Jeg ga ham en overhaling allerede før han var ferdig med den første setningen. Jeg vet jo hva som kommer. Jeg vet hva som kommer allerede før han begynner å snakke. Jeg ser det på rynken i pannen.

*

«Jeg er så FORDØMT lei av at du rakker ned på meg og kollegene mine!» sa jeg. «Så lenge du velger å leve i et demokrati og et ordnet samfunn som vårt, må du akseptere at det er en del mennesker som er ansatt for å administrere!»

«Bpb! Hhmpb!» sa han defensivt. Å, så irritert jeg blir når han snakker tilbake på den måten.

«Vi gjør så godt vi kan, nemlig!» ropte jeg. «Og det er forbanna irriterende at du – som nyter godt av alt Norge har å by på – står der og bitcher! I underbuksa!» la jeg til. Men jeg tenkte i det samme at det ikke hadde vært noe bedre om han hadde fått på seg dressen.

For han går nemlig ikke i steinvaskede, trange, sorte jeans. Det nærmeste han kommer anarkiuniform er en sort lue som han insisterer på å ha på seg når han jogger. Men det får ham til å se ut som en bankraner mer enn en revolusjonær motstander av det moderne samfunnet.

Etter ti minutters krangling gikk det opp for meg at det bare var jeg som hadde snakket helt siden jeg avbrøt ham midt i en setning.

De som mener at man må være to for å krangle, tar beviselig feil.

Men når man danser tango er det en fordel å være to

søndag 17. februar 2013

Gul snø

Det er søndag morgen, og jeg trenger noen å prate med. Bikkja nekter å se på meg før jeg sier det magiske ordet "tur", og nå står han enten under bordet og pistrer eller han ser på meg med hundeblikket sitt samtidig som han skraper på verandadøren.

Jeg vet at han ikke egentlig vil ut. Han og jeg er enige på ett punkt; snø er umoderne i byer. Mitt argument er at det er sølete, hans er at det dekker til matrester og annet spennende søppel. Dessuten må han høre på en irritert stemme i den andre enden av båndet som hyler "Ikke spis gul snø!" samtidig som han blir røsket brutalt bort fra den fristende sorbéen hver gang han er ute.

Majorstua, søndag morgen


- Gud? Er du der?
- Jeg er litt opptatt nå.
- Med hva da?

- Gjett. Det er søndag morgen og du får ett stikkord: "Kirkeklokker".
- Ha! Ikke prøv deg. For det første er det sånt du har prester til og for det andre markedsfører du deg med at "der som en eller flere er samlet i mitt navn, er jeg der". Så vidt jeg husker.
- Du skal ikke tro på alt du leser.

- HÆ? Mener DU at jeg ikke skal tro på det som står i Bibelen?
- Nei, det sa jeg ikke.
- Så det med at du er der folk samles i ditt navn er riktig? Eller er det feil?
- Jeg gidder ikke forholde meg til flisespikkeri.
- Hahahaha. Busted!
- Bustet? Jeg er tusenvis av år, tror du jeg har hår?
- Glem det.
- Fint.

- Kan vi ta en prat senere i dag?
- Nei, det er hviledag, og du er en av de mest slitsomme jeg vet om. Kom med det! Hva lurer du på? Du har 30 sekunder. Fra .... Nå!
- Ehhh ... Æhhh ... Jo ...
- 20 sekunder igjen!
- Hold opp! Jeg blir stresset!
- 15!
- Ok! Hvorforerdetsnøibyeroghvorforertingmanlikermerfetendeennsunneting?

- Snø og vektproblemer igjen, altså?
- Ja.
- Snøen er himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer. Jeg trodde Anne Grete Preus hadde sagt det?
- Det er februar! Hadde det ikke holdt med ett snøfall rundt juletider?
- Nå spikker du flis igjen.
- Det gjør jeg vel ikke!

- Men til det andre favorittemaet ditt; vekt. La meg bare si at du selv valgte å spise restene etter gårsdagens dessert klokken åtte i morges. Hva tror du smeltet is med marengs, mandler og blåbær gjør med kroppen din?

- Så du det?
- Jeg er over alt.
- Da slår du bena under argumentasjonen din om at du ikke har tid til å snakke med meg på grunn av søndagsgudstjenestene.

- Ikke vær frekk, da blir det mer snø på deg!
- Smelter du snøen hvis jeg sier unnskyld?
- Nei.

fredag 15. februar 2013

Shoppestopp

En venninne prøver til stadighet å komme i kontakt med sin indre bohem. Det skjer stort sett samtidig med at butikkene får inn vårkolleksjonene sine, for med vårkolleksjonene kommer fargerike, lange kjoler som bare roper "hvis du kjøper meg, kan du slentre lykkelig på en strand resten av året".

Noen - både min venninne og jeg - går nødig i sanden uten såler, så vi trenger selvsagt sko i tillegg. Butikkene gir oss en hel masse valg der også - hun velger nokså sikkert sandaler, type gresk gudinne, jeg velger noe som skjuler tærne. Man må jo uansett tømme dem for sand på ett eller annet tidspunkt.

Ballerina fra Chloé til 305 pund
Litt i søteste laget


Når min venninne har kjøpt en eller to eller flere flagrende gevanter, finner hun ut at den indre bohemen ikke vil ut. Hennes sans for tekkelige bluser og mørke bukser er alt for sterk. Jeg ser for meg en kamp der den indre bohemen slår et slag for peace and love mens den får en real uppercut av den indre businesskvinnen som ikke takler føleri eller ineffektivitet så godt.

Jeg har lett og lett etter min indre bohem. Men inni meg er det bare plass til en kjøpegal snobb som ikke lar en eneste anledning til shopping gå fra seg.

*

Jeg hater å bli avhengig av noe som helst. For 20 år siden drakk jeg cola hver helg. Jeg knakk en halvannenliter så fort som bare det. Plutselig slo det meg at jeg var blitt avhengig, og da sluttet jeg på flekken. Jeg gikk over til Solo, og etter fem år sluttet jeg med det også. Nå går det i Farris, men det er bare fordi jeg må ha i meg væske.

Denne fobien for avhengighet kan sikkert spores tilbake til barndommen da jeg ikke klarte å slutte med å suge på tommelen før jeg var 18. Eller der omkring. Det kan ha vært 8, men det er jo også ganske lenge.

Etter en selvpålagt shoppestopp (gjelder bare klær og sko) som nesten har virket, begynner det å gå opp for meg at jeg kanskje er syk. Det er jo noe som heter shopoholiker, og det likner alt for mye på "alkoholiker" til at jeg tør å overse det. Jeg kan ha en diagnose! Og diagnoser blir ikke ubehandlet lenge før staten stepper inn og tar ansvar, tenker jeg. Ikke i verdens rikeste land.

*

Jeg ringte en klok venninne:

- Jeg er syk.
- Å, herregud! Er det kreft?
- Nei, jeg er shoppoholiker.

- Det er litt dårlig linje, hva sa du - er du blitt alkoholiker?
- Nei, shopoholiker! Det er omtrent det samme.
- Men du drikker jo ikke!
- Nei, men jeg shopper.

- Nå skjønner jeg ingen ting. Du har jo vært avholds hele livet! Selv på ungdomsskolen sa du nei til øl.
- Det var sikkert mest fordi jeg ville være spesiell.
- Ja, det trodde vi også.
- Hæ? Baktalte dere meg?
- Bare når vi var fulle.

- Det blir jo ikke noe bedre av det! Seriøst? Mente dere at  jeg bare ville skille meg ut?
- Ja. Så vidt jeg husker.
- Kan du huske feil?
- Ja, selvsagt. Det var en del drikking på den tiden.

- Så det kan hende dere ikke baktalte meg.
- Det tror jeg ikke. Men du - jeg må gå. Vi skal på fest i kveld.
- Skål.

- Så du har begynt å drikke?
- Nei! Jeg shopper! Jeg tror kanskje jeg er shoppoholiker!
- Ja, men det har du vært så lenge jeg har kjent deg, så du overlever nok.

- Men hva skal jeg gjøre?
- Ta deg en drink?
- Jeg har vakt, dessuten drikker jeg ikke, remember?
- Å, du skal alltid være så spesiell. Nå må jeg gå!
- Du kan ikke svikte meg nå!

- Jeg svikter deg ikke. Jeg må bare gå!
- Men hva skal jeg gjøre uten din støtte? Jeg lider!
- Hva med å shoppe på nett? Det gjelder nesten ikke som shopping.

*

Jeg starter med smykker og kunst - for å varme opp litt - og deretter blir det klær. Hvis jeg orker, og det gjør jeg nok, blir det støvletter ved midnatt.

torsdag 14. februar 2013

Stupid Cupid

Min mann er romantisk, kjærlig og generøs, men - noen ganger - oppsiktsvekkende trang i nøtta.

I dag har jeg fått blomster, bok, kokosboller og middag, men det holder ikke. Ikke når han sier "vet du hva som er forskjellen på deg og en kylling, Birgitte?" midt i den romantiske middagen.

Våpen og rus bør ALDRI blandes


I det han sa det, skjønte han tabben. Først oppdaget han blikket mitt. Det sa "Du har fremdeles en mulighet til å ro deg ut av dette".  Så la han merke til at jeg trommet på bordet med neglene mine.

Deretter sa han "Faen, dette kommer til å komme ut på Facebook, så nå må jeg skjerpe meg", men så bommet han likevel i det han baserte strategien sin på helt gale forutsetninger: han gikk ut fra at jeg var en tander pyse.

"På kyllingen liker jeg lårene best," kom det fornøyd. Også: "Det tør du ikke legge ut!".

Jo.

Det gjør jeg.

For noen kylling er jeg ikke.

Happy Valentine!


onsdag 13. februar 2013

"Kesha drikker sin egen urin"

Min mor har forsøkt å lære meg mye. Det er ikke hennes skyld at jeg bare kan regne prosent hvis det dreier seg om salg i dyre klesbutikker. Det er heller ikke hennes skyld at jeg aldri har sett poenget med å ha en konto der det står to månedslønner. ("I fall det blir bankkrise eller atomkrig, eller noe".)

Siden jeg er oppvokst ved Frierfjordens utløp, har hun dessuten minnet om viktigheten av å ikke drikke vannet man bader i og dessuten skifte til tørt tøy umiddelbart etter en svømmetur. Disse rådene har jeg fulgt til punkt og prikke i alle år. Jeg er den eneste som har med mer enn ti bikinier på badestranden, for det er jo et sant helvete å få tørket badetøyet mellom hver dukkert. Håndklær kan heller ikke være våte, så der blir det jo også en del bagasje. I tillegg til solseng, solstol og solhatt.

*

I alle år har min mor terpet på livsvisdommen "hvis du mener at alle rundt deg er dumme, er det sannsynligvis deg det er noe i veien med". Eller som hun sier når hun føler seg litt løssluppen: "Dom som tror at dom er dumme, dom er dumma dom". Jeg tror det er et slags svensk.

Etter flere års grubling med tiltakende styrke, har jeg kommet til at det ikke nødvendigvis er riktig.

*

Først må vi definere "alle". Siden jeg umulig kan vite noe som helst om "alle" har jeg valgt å ta utgangspunkt i det som blir presentert i nettavisene. Ja, jeg ser at det er en svakhet i resonnementet mitt, men dette premisset har jeg altså lagt, og sånn er det med den saken.

Så. Hvis jeg synes mye av det nettavisene skriver er ren idioti, skulle det altså - i følge min mors logikk - være meg som var idioten.

Det kan simpelthen ikke stemme. Se bare hva en tilfeldig valgt nettavis presterte for få minutter siden:

Dagbladet.no 13. februar 2013 klokken 21.30


Idiot? Moi? I think not.

tirsdag 12. februar 2013

Jeg vil jo så gjerne være solen din

I går kom jeg opp med en genial forretningside. Det er kanskje ikke så genialt å dele den her - slik at hvem som helst kan rappe den og bli multimillionær - men sett det på kontoen for min godhet. Det viktigste er at den blir gjennomført, tenker jeg.

Ideen kom etter at jeg i ubalanserte ordelag hadde kjeftet opp min mann, min yngste sønn og bikkja. Hvilket beviser at det kan komme noe godt ut av noe som egentlig mest likner ren ondsinnethet. Jeg ser jo det nå. Etter å ha kjølt meg ned i over ett døgn.

Jeg har faktisk kjølt meg ned. Med vilje har jeg gått med kortermet bluse under blazer i hele dag. Og som ytterklær, brukte jeg bare et skjerf.

*

Ideen er en klagemur som snakker tilbake til deg. Smart, eller hva? Trikset er å kjenne kundene så godt at du balanserer responsen akkurat på riktig måte; målet er å holde en krangel gående så lenge som mulig. Det er selvsagt for at kunden skal få ut mest mulig aggresjon - og med det slippe å ta det ut på noen hjemme eller (gud forby) på jobb - men det er heller ingen ulempe at kunden ringer inn på et 820-nummer til ca 80 kroner i minutter.

Denne tjenesten burde egentlig vært administrert av staten. Som et mer politisk spiselig tiltak enn å blande lykkepiller i kaffeautomatene rundt om i landet. (Noe jeg er overbevist om at hadde vært lurt.)

*

Bare for å illustrere: I dag har jeg tatt sol på Røa. La meg nevne alle de potensielle (ok, si reelle) irritasjonsmomentene jeg identifiserte fra jeg gikk inn der solen alltid skinner og til jeg kom hjem. Der solen ikke skinner fullt så ofte, fordi jeg oftere er en tordensky enn en solstråle.

1 Jeg ble møtt av et skilt som sa at litt sol var bra, men at mye sol ikke var bra.
Den går jeg rett og slett ikke på. Hvis noe er bra i små doser, må det være enda bedre i større. Det har jeg ment siden jeg var fire år og bare fikk én skje tran hver kveld. En natt ble jeg fersket mens jeg tok en flaske på styrten, og av sjokket som fulgte da min mor rev flasken ut av mine små barnehender, fikk jeg en diare som varte i mange dager. Skikkelig dårlig gjort.

2 Selv om det står "Skofri sone" og alt er tilrettelagt for at man skal plassere skoene i låsbart skap, var det selvsagt en dust som trampet rett inn. Fordi gulvet nå var fullt av søle og skit, kunne ikke jeg ta av meg heller. Men det var hans skyld.

3 Da jeg kjørte ut av parkeringsplassen og blinket til venstre, sneglet køen seg forbi oppover mot krysset. Minst ti biler kunne sluppet meg gjennom til den bilfrie filen jeg skulle i, og de hadde ikke tapt et sekund. Til slutt ble jeg så sur at jeg bare kjørte, og skremte opp pensjonisten som måtte stoppe for meg såpass at han nesten gikk ut av bilen. I alle fall så jeg i bakspeilet at døren gikk opp.

Det streifet meg at han ble så redd at han holdt på å dø og at det var derfor han gjorde noe såpass dumt som å åpne bildøren midt i trafikken (for å få hjelp, liksom), men her slår den utvidede Darwin-teorien inn (utvidet til også å gjelde mennesker som tilsynelatende har rukket å reprodusere seg): Hvis man er så trang i nøtta at man dreper seg selv i en kø som går i 20 kilometer i timen, så be my guest.

4 Nedover fra Røa til Majorstua, lå jeg bak en IDIOT som stoppet for fotgjengere selv om det ikke var rødt lys. ÆÆÆÆÆ. Jeg sier ikke mer i frykt for å bli anmeldt for grove trusler.

5 I Sørkedalskrysset lå det en knøttliten, rød Renault ved siden av meg. Jeg kunne se at sjåføren kom til å prøve å kjøre om kapp med meg, men et blaff av fornuft sa meg at jeg var trygg nok på meg selv til å la ham vinne. Uheldigvis kom dette blaffet litt sent frem til det høyre benet, og jeg ledet til vi kom til Heggeli forretninger, men da slapp krampen, og tyttebæret presset seg inn i den 200 meter lange lommen foran meg. Dust.

6 Ved NHO-bygget skulle jeg til venstre i krysset. Tålmodig ventende på at lyset skulle bli så gult at motgående trafikk stanset og jeg kunne skynde meg over, opplevde jeg for n'te gang at motgående billister er så usolidariske at lyset ble rødt når det endelig er plass til meg. Ved Colosseum mente sjåføren av en Maserati at jeg hadde vikeplikt for dyre biler som kom ut fra parkeringshus, men jeg psyket ham ut ved å se ut som et sinnsykt og ondt lykketroll som bare ventet på en anledning til å ta frem skademeldingen. Han presterte å TUTE da han la seg etter meg. Jeg har aldri vært nærere på å ta med meg et nøkkelknippe og hilse på mine medtrafikanter. Bortsett fra en gang i 2004.

Se, så pen lakk

7 Da jeg rygget inn på parkeringsplassen min mellom min manns to biler, pep det så grenseløst infernalsk og provoserende i ryggesensoren at jeg bestemte meg for å gi faen. Det blir spennende for ham å se hvilken bil jeg traff. Jeg kan klare å treffe begge, hvis jeg bare legger rattet litt mer over neste gang. (Jeg bare nevner det med en gang, ettersom jeg vet at han kommer til å lese denne bloggen før han kommer hjem fra jobben. Kjære; det vil være direkte kontraproduktivt å gi meg dårlig samvittighet for en så liten detalj.)

8 Nesten hjemme. Jeg åpnet døren som går inn til heisen og møtte naboen. Som var i ferd med å fjerne et digert flyttelass fra heisen og ut i gangen. "Jeg flytter, jeg, ser du," sa han jovialt. "Fint," svarte jeg. Og glodde ham opprørsk inn i øynene. Ikke kom og si at jeg ikke tar en fight når det er på sin plass! Pysa rygget imidlertid bort fra meg og jeg tok heisen hjem sammen med et vinstativ og en pappeske merket "Kjøken ting OG sove roms ting".

Da jeg oppdaget skrivefeilene hadde heisdørene lukket seg, men jeg tror han fikk med seg et par skriveregler. I versaler.

*

Etter denne mentalt slitsomme hjemturen, skulle man jo tro at jeg var temmelig utladet. Men nei. Det er jo ikke det som skjer. Dette har nærmest vært et forspill. Jeg vil ha mer!

Tenk om jeg kunne tatt opp telefonen og skreket usaklige beskyldninger til en akkurat passe provoserende idiot i andre enden! Jeg hadde gladelig betalt 100 kroner i minuttet! Og min mann hadde garantert ment at jeg endelig brukte pengene våre fornuftig.

*

Jeg har skværet opp med min sønn. Tror jeg. Jeg kan ikke be ham om unnskyldning, ettersom jeg har prøvd å lære ham at en unnskyldning ikke er verdt fem flate øre hvis den ikke etterfølges av endring i atferd, men jeg forklarte ham at den utløsende årsaken til at jeg klikket i vater, var at jeg oppdaget at han hadde spist opp iskremen jeg gledet meg til å dytte i meg da jeg kom hjem fra jobb.

mandag 11. februar 2013

Kjoler, kvaler, kjendiser. Og kor.

Tidlig i tenårene drømte jeg om å bli kjendis. Noen sanger forsto jeg imidlertid tidlig at jeg ikke kom til å bli. Etter å ha fått rare blikk fra både dirigenten og andre sangere i metodistbarnekoret Lyset, skjønte jeg at jeg bare måtte late som jeg sang hvis jeg ikke skulle bli pælmet rett ut på den hjemmesydde buksebaken min.

Og det ville jeg jo ikke. Det ville vært et sosialt stigma jeg allerede som syvåring forsto at jeg burde unngå. Derfor gapte jeg ordløst i Lyset i tre-fire år før jeg så det meningsløse i det og sluttet frivillig. "Ok, Birgitte," sa dirigenten da jeg leverte min muntlige oppsigelse. Fremdeles mener jeg at hun kunne ha latet som hun var litt lei seg.

*

At man som barn og tenåringer kunne bli kjendis via tv, var et konsept vi ikke fikk noe forhold til før programmet Halvsju begynte å gå på slutten av 70-tallet. Hvis noen hadde fortalt oss om programmer der man hentet inn hjernedøde ungdommer fra gata og stengte dem inne i et hus i flere uker mens tv-kameraene sendte 24/7, hadde vi ledd så fælt at vi hadde rullet rundt på gulvet mens vi lo.

Først flere tiår senere skulle slike latterkuler kalles ROFL.

*

Mitt lange liv og hardt opparbeidede livserfaring gjør at jeg ser flere ulemper enn fordeler ved å være superkjendis. Fordelene er naturligvis at man sannsynligvis aldri trenger å betale full pris for klær, sko og smykker, men ulempen er flere millioner par øyne som nådeløst gransker alt du gjør, alt du sier og alle rynkene du har pådratt deg.

Hvis jeg noen gang skulle ha tvilt, har årets utdelingen av årets Grammypris vaksinert meg mot et hvert ønske om berømmelse.

*

I år hadde arrangørene av prisen bestemt seg for å stanse den ukritiske, sanseløse og økende bruken av naken hud på den røde løperen. "Nok er nok!" sa en eller annen "De blir jo bare mer og mer nakne, disse damene. Vi må stoppe dette før noen stjeler klærne til Eva mens hun bader!".

Her er to dansker i Adam og Evas drakt


Men tenk deg selv. Hvis du visste at du skulle skride opp den røde løperen, at alles øyne og fotolinser var rettet mot deg og at selv det styggeste bildet som kom til å bli tatt av deg den kvelden kom til å leve til evig tid på Internett ...

... da hadde du sikkert gjort deg litt ekstra flid med både kjole, hår og negler vil jeg tro. Du hadde antakelig husket å barbere både legger og armhuler også - særlig etter at Julia Roberts glemte det da hun skulle reklamere for filmen Notting Hill.

Noen mener at hun slo et slag for kvinnefrigjøringen. Hahahah!


Jeg skal vedde på at du hadde forberedt deg i månedsvis! Og hva om du hadde funnet den perfekte kjolen - akkurat den kjolen som fremhevet det beste ved deg - også plutselig dumper det et brev ned i postkassen din der det står "Kjære du som er invitert til å gå på den røde løperen. I år får du vær så god å dekke deg til. Vi ønsker ikke at arrangementet vårt skal utarte til å bli et slags nakensirkus, så du har å te deg."

Hadde du blitt litt usikker da, tror du? Det hadde jeg. Neste gang det streifer meg at det hadde vært artig med litt oppmerksomhet fra hele verden, skal jeg tenke hardt på hvilket press de damene lever under. 

Tenk på det neste gang du kjøper Se og Hør eller plukker med deg VG fordi forsiden preges av en stakkars kjendis. La være. De har det tøft nok som det er om ikke du også skal bidra til en industri som endevender livene deres.

*

Jeg har minimalt med erfaring fra røde løpere. I den grad jeg har gått på rød løper, har jeg enten gått feil eller kommet snikende etter vedkommende som den røde løperen var lagt ut for - bærende på en kåpe, en veske eller noen viktige papirer. Motepressen har aldri vært til stede. Takk og lov.

*

Men jeg har likevel masse erfaring fra å planlegge hva jeg skal ha på meg. La meg gå i detalj.

I forrige uke skulle jeg på en middag i regi av jobben. En kollega skremte vettet av meg ved å fortelle at man forventet en viss standard, og han antydet lange hansker. Denne forventningen plaget meg i så stor grad at jeg kan ha inkludert samtlige av de jeg kom i kontakt med de siste to ukene før middagen i mine kvaler. 

"Ta den lille sorte," sa en. Siden jeg har ni små sorte - tolv hvis man regner med små sorte som inkluderer litt hvitt eller rødt - var det ikke noe hjelp i det. Etter å ha jobbet nesten fulltid med kjoleprosjektet, sto jeg igjen med to alternativ. Begge ermeløse og knekorte. Og ubrukte. Jeg pakket ned begge.

*

En kollega var konsulent i siste innspurt, og etter å ha prøvd begge, var vi enige om at den sorte blondekjolen skulle vrakes til fordel for en sak fra den japanske designeren Yamamoto. Men så fikk den japanske kreasjonen stryk fra en av mine mannlige kolleger som sa rett ut at det så ut som jeg hadde tatt på meg en sekk. Og dermed ledet blondene igjen.

Iført sorte blonder foran speilet på hotellrommet oppdaget jeg imidlertid at det tøt ut ett eller annet over armhulen. "Kan det ha vært en pupp?" spurte en venninne da jeg fortalte om kaoset. Og det kan det selvsagt. 

Blondene ble vrengt av og sekken kom på.


Siden det var nokså kjølig under middagen, satt jeg tullet inn i et digert sjal fra jeg kom til jeg gikk. At ingen kommenterte at jeg gikk kledd i en sekk, kom kanskje av at ingen så den. Jeg kunne sagt "perler for svin", men jeg er rett og slett ikke helt sikker på hvem som ville vært svinet.

Da et par kolleger spurte om det ble en sen kveld, og jeg svarte at vi kom klokken syv og gikk klokken halv elleve, ristet de på hodet og sa at tiden man brukte på å planlegge antrekket man skulle ha på seg burde være langt under halvparten av den tiden man bar antrekket, og ikke omvendt.

For å slippe mer mas om den overprisede sekken, sa jeg at de hadde et poeng.