Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 31. desember 2014

Takk for det gamle

Det er klart jeg ønsker deg et bedre år i 2015 enn det vi legger bak oss i dag, noe annet ville jo vært uhøflig.

Jeg håper at du skal gjøre verden til et bedre sted med din entusiasme, ditt gode smil og din raushet. Hvis du ikke kjenner deg igjen i denne beskrivelsen, men heller mot en oppfatning om at du er en gjerrig faen som bare vil være i fred, vil jeg først gratulere deg med selvinnsikten (ikke alle har det) og deretter anbefale at du holder deg inne i 2015. Vi trenger ikke surpomper som deg rundt oss.

Særlig ikke i 2015. Jeg tror det kommer til å bli tøft. Alle gode ønsker til tross.

Krona er billig og det samme er oljen. Jeg aner ikke omfanget av det sånn rent samfunnsøkonomisk, men det høres alvorlig ut. Men hvis du jubler over at boligrenten din er lav, kan du stille deg bak de som heier på Toten og driter i Norge, etter hva jeg har forstått.

Hvis vi løfter blikket og ser på resten av verden, er det jo bare elendighet. I tillegg til alt jævelskapet vi kommer til å påføre oss selv i året som kommer, vil naturkrefter og ulykker garantert ramme oss.

Det gjelder å finne gleder i det små, tenker jeg. Dersom du er like overflatisk som meg, kan du jo glede deg til januarsalget, og hvis du er litt mer seriøs, kan du sikkert finne et dikt eller et dyr du kan kose deg med.

Jeg liker for øvrig både shopping, et par dikt og en hund, bare så det er sagt. Jeg vil jo nødig at du skal gå rundt i hele 2015 og kanskje resten av livet - hva vet jeg - og tenke at hu derre Frisch er skikkelig teit. Det kan jo i og for seg hende at du tenker det uansett, men da er det lite jeg får gjort. Du får tenke hva du vil.

Akkurat det - med å tenke hva du vil - skal du forresten sette veldig stor pris på. Du som bor i Norge kan også prise deg og demokratiet vårt for at vi også kan si og skrive hva vi vil.

Rent lovlig kan vi tillate oss å si nesten hva vi vil, men sosialt er det en del som er uakseptabelt. Og nå som det er blitt så sosialt på så mange plattformer, står man lagelig til for hogg veldig ofte.

Men skulle vi prøve å la folk gjøre som de vil i 2015? Så lenge de holder seg innenfor en viss ramme? For det er jo dumt hvis Knausgårds utsagn - eller tilsvarende betraktninger - skal skyve til side oppmerksomheten om fattige barn i Afrika? Og det er lite heldig hvis Fotballfrue igjen skal få spalteplass når hun snakker om eller viser frem kroppen sin - på bekostning av fagtunge vurderinger om Putins verdenssyn og effekten det har på verdensfreden?

Du mener kanskje at det ene ikke utelukker det andre? Jeg er ikke helt enig med deg der. Ikke så lenge den mest leste saken i en tilfeldig valgt lokalavis var om en kompisgjeng som plasserte en gigantisk pepperbøsse på tunet til en venn. Og ikke så lenge det finnes mer enn to dagbladforsider om flått, sex og mulige dødelige sykdommer hvert år. Og det gjorde det i alle fall i 2014.

Du kan også google "Dagbladet forside"


Jeg vil likevel avslutte med å hylle norske journalister. De fleste av dem gjør en veldig god jobb som vaktbikkjer og folkeopplysere. De fleste er også klar over hvilket ansvar som påligger dem når de jobber - ikke minst hvilke konsekvenser det kan ha hvis de er subjektive eller skriver noe galt. Det er ingen enkel jobb å få alle detaljer riktig i en sak de i utgangspunktet ikke vet et fnugg om.

Faktisk tror jeg de fleste av oss gjør så godt vi kan. Jeg tror vi gjorde det i 2014, og jeg tror vi vil fortsette med det.

Men for all del: Godt nytt år!

tirsdag 30. desember 2014

Mitt siste ord

Jeg har sagt mitt siste ord. Kanskje. I år, i alle fall. For en time siden hvisket jeg at jeg ikke kom til å snakke mer. Det gjør for vondt. Jeg har sjelden sett min mann så lykkelig.

- Vi kjøper en gammel Land Rover! sa han fornøyd. Jeg prøvde å riste på hodet, men for det første så han det ikke, og for det andre gjorde det så vondt at jeg bare fikk beveget hodet bittelitt.

Men han er jo en snill mann, så rett etterpå spurte han om han skulle lage en kopp te til meg. Med honning.

Jeg skulle så inderlig gitt ham inn for den siste der. Sist jeg fikk i meg honning kastet jeg opp. Jeg har blitt allergisk mot honning, visstnok. Jeg mener absolutt at han burde husket det.

Han spurte om jeg ville at teposen skulle bli liggende i koppen.

Jeg kan nevne minst ti perifere venner som vet at jeg drikker TYNN TE med to suketter.

Jeg veivet med armene for at han skulle forstå at den teposen skulle ut. ASAP ZULU. Eventuelt med en gang.

- Hvor tror du det er lurt å tenne på denne? spurte han og viste meg noe jeg ikke kunne se på grunn av lesebrillene jeg hadde på. Med dem ser jeg bare det jeg har maks 50 centimeter foran nesen. Han kan umulig unngå å vite det.

Siden jeg ikke svarte, fortsatte han å bable om hvorvidt det medførte risiko å tenne opp ild rett ved gassbeholderen som står ute på verandaen eller om han burde gå ut på plenen. Som er rett ved Sørkedalsveien. Han falt ned på at begge deler var helt ok.

Jeg kjente feberen stige og tenkte at jeg veldig gjerne ville oppleve 2015. Som gift.

Jeg er KJEMPESYK (og helt sikkert frisk i morgen)

Han satte seg ned foran TV'n der jeg halvveis fulgte med på en eller annen serie. Poenget mitt er at han ikke kunne vite i hvor stor grad jeg var følelsesmessig involvert i det jeg så på.

- Vil du se på dokumentaren om Hugh Hefner eller Bilfikserne? spurte han uskyldig.

Jeg glodde rasende på ham.

- Vis én finger for Hefner og to fingre for Bilfikserne, sa han fornøyd.

Jeg viste ham den lengste jeg har.

Anti-teamwork

På 80-tallet skulle min tante utdanne seg til legesekretær, og jeg hjalp henne å pugge latin. Etter alle disse årene sitter det kun igjen ett ord i hodet mitt: Flatulens.

Det betyr promp, og siden jeg var omtrent like barnslig da som jeg er nå, synes jeg det det var gøy. Da også. Dritgøy (hahaha).

*

Kombinert med denne formen for humor og litt dårlig syn, knakk jeg sammen i latter i Bogstadveien da jeg så hva Starbucks hadde skrevet på døren sin (du trenger ikke myse for å se hva det står, bare les videre):

Hvis du ser nøye etter, er fotografen også med på bildet

Da jeg oppdaget at det ikke sto "Det er luft i magen", men "Det er magi i luften," var det ikke så gøy likevel. Imidlertid mener jeg at luft i magen passer bedre enn magi når det gjelder Starbucks, for det de serverer er jo stort sett sukker og melk, og du juger hvis du sier at du ikke blir litt oppblåst etter en halvliter melkeskum og sukker.

*

Jeg har hørt at det er først når et par kan slippe en flatulens i hverandres selskap at de er skikkelig sammensveiset. For å si det sånn: da er jeg mer sammensveiset med min mann enn han er med meg, men at bare én av partene er sammensveiset, er vel strengt tatt ikke mulig.

*

Parmessig sett har vi fått poeng på andre områder i dag. Vi har nemlig prøvekjørt biler. Det nærmer seg en avgjørelse på Prosjekt ny bil til Birgitte, og i dag anser jeg meg så og si ringforlovet med en Mercedes ML.

Min mann satt bak rattet og selgeren satt i passasjersetet på det sorte vidunderet mens jeg undersøkte de andre bilene som sto utstilt i lokalet. Jeg kunne velge mellom Jaguarer, Range Rovere, Aston Martiner og Morganer.

Hvis du kjøper en Range Rover, kan du trykke på en knapp for å få kontakt med saksbehandleren din i NAV

Etter en halvtime ble jeg lei, og jeg gikk og satte meg i baksetet på Mercedesen der de to snakket og snakket. Og snakket.

Min mann og bilselgeren diskuterte motor-ting. Jeg har ikke så mye å bidra med der, for jeg er mest opptatt av trygghet, hestekrefter, garanti og servicekostnader.

Bare tulla. Jeg er opptatt av fargen.

- Har du noen spørsmål du vil stille til slutt? spurte min mann fra forsetet.

Det var hyggelig av ham. Jeg liker å bli inkludert, og det er jo tross alt sånn par gjør. De styrker hverandre, støtter hverandre og viser verden at det er dem mot røkla.

Jeg tenkte hardt. Jeg ville nødig fremstå som en dust ved å spørre om den hadde plass til håndvesken eller om det var varme i koppholderen.

- Ja! sa jeg.

Jeg var fornøyd og lettet fordi jeg hadde kommet på et godt spørsmål som virkelig viste hvor godt team vi to er:

- Når kan vi få den levert?

Jeg kunne kjenne hvor lite imponert han ble. Men selgeren så ganske fornøyd ut.

mandag 29. desember 2014

Sannhet fra barnemunn

- Blir alt vi sier referert på bloggen din, eller? spurte min eldste sønn.

Jeg svarte at han i alle fall ikke kunne være sikker på å få være anonym, men sannheten er at det er svært lite av det raringene jeg bor sammen med sier som er verdt å sitere. For det meste går det i "Har du noe oppvask??!!!" eller "Nå er det mat!" eller "Er det noen som skal ha noe fra kjøkkenet?" (alle sitater tilhører min mann).

Min yngste, på snart 17, snakker stort sett etter at jeg har bedt ham om å gå og legge seg (uthalingsteknikk) eller når han trenger penger (men da snakker han med sin far). Min eldste snakker mest engelsk, for han bor og jobber i London.

Selv om de ikke snakker så mye med meg, er de veldig flinke til å finne gaver til meg. De fleste gavene jeg fikk av dem til jul, hadde de til og med plukket ut selv.

Unntaket var en lang, strikket, ullkjole fra Joseph som jeg falt for i Paris rett før jul. For å slippe alt maset med telefonering frem og tilbake mellom Norge, Frankrike og England, tok min mann en sjefsavgjørelse og sa "Nå orker jeg ikke være lenger inne i denne butikken, hvis du lover at vi kan gå herfra, kjøper jeg den til deg fra ungene. Men du får den ikke før til jul, ok?".

Selvsagt var det ok.

Jeg er da i stand til å vente på noe godt så lenge det bare er et par uker.

Dessuten må jeg ha litt tid på meg for å finne ut hvordan jeg skal style den (som det heter - det betyr bare å finne ut hva ellers man skal ha på seg).

Jeg tror det må bli et par litt sorte, lave støvletter, og det har jeg ikke. Tror jeg. Eller, jo. Kanskje. Ytterjakke blir det største problemet. (En vest, kanskje?)


Jeg kommer ikke til å ha lue og ikke til å ha vernestøvler, men kjolen er lik.

Julaften var et kaos da pakkene skulle åpnes, og min yngste sønn fikk ikke med seg at han hadde vært generøs nok til å gi meg 50 prosent av en kjole.

Derfor viste jeg den til ham nå.

- Så du hva du og Magnus ga meg til jul, eller?
- Nei.

Jeg holdt kjolen foran meg og forklarte at den lange halsen ikke skulle skjule ansiktet mitt, men brettes. "Sånn at det ser kult ut," som jeg sa.

Han holdt på å legge seg ned på gulvet og le mens han rullet. På kult kalles det ROFL. Han lo så buksebaken seg litt ned. På kult heter det i så fall ROFLMAO (Rolling on Floor Laughing My Ass Off).

- Og hva er det som er så underholdende? spurte jeg. Lett fornærmet. Og nokså gammel.

Jeg antok at han lo av håret mitt, for jeg ser veldig rar ut på håret i dag. Eller kanskje han lo av den røde, forkjøla nesa mi.

- Det er jo en ONE PIECE, flirte han.

Og det er det jo faktisk.

Fuck.

Han har bursdag i mars. Jeg bare nevner det.

søndag 28. desember 2014

Risikoteori

At det går an å diskutere hvorvidt det akademiske miljøet på Harvard er verdt penga eller ikke en hel kveld, er mer enn både jeg og bikkja kan forstå.

Min mann og eldste sønn ble mer og mer engasjerte, men så vidt jeg kunne begripe, var de ganske enige. Den lille fliken av uenighet, var i så fall .... akademisk, vil jeg si.

Bikkja snek seg ut i gangen og skrapte på døren til soverommet vårt. Det betyr normalt "Jeg er veldig skeptisk til det som menneskene driver med" eller "Den kjøkkenvifta stoler jeg ikke et sekund på". Jeg satte meg foran Macen.

Og følte meg ganske dum.

Ikke hadde jeg noe lurt å si og ikke hadde jeg kommet til hvis jeg hadde hatt noe å si. De avbrøt hverandre hele tiden. Sånt gidder jeg ikke konkurrere med.

Men så begynte de å diskutere risiko.

Her har jeg ganske mye erfaring. Bare ta en titt i skoskapet mitt, så ser du hva jeg mener. For det første er det et under at jeg fremdeles ikke har blitt kastet ut hjemmefra, og for det andre skal du ha baller for å gå på de hælene (du skjønner hva jeg mener).

- Hvis du satt i et fly og kapteinen bare hadde et kart over flyplassen på Gardermoen, ville du landet på Heathrow da? spurte min førstefødte retorisk.

Det ville min mann. Han snakket om kalkulert risiko, og sa at verden ikke ville gått videre hvis ingen tok en sjanse nå og da.

Jeg kastet meg inn i diskusjonen:

- Henry Ford sa at hvis han hadde spurt folk om hva de ville ha, så hadde de sagt at de ville ha flere hester! trumfet jeg.

Og endelig ble det stille.

Plutselig ble begge veldig enige. De så på meg med et akkurat like uforstående blikk og spurte:

- Hva mente du med det, egentlig?

Jeg sa at det var en støtte til eldstemann. Men så ble jeg usikker og sa at jeg selvsagt støttet utsagnet om kalkulert risiko.

Etter det ble jeg så forvirret at jeg ble stående med åpen munn og litt rennende nese (jeg tror det er spinalvæske fra hjernen, faktisk).

De to andre diskuterte bare videre. De ignorerte meg, rett og slett.

Risikovilligheten er med andre ord ganske høy for dem begge.


Snart 17 år

- I morgen har vi vært gift i 17 år, sa min mann. - Det har gått fort!

Jeg sa at jeg synes det kjentes veldig lenge ut. Av en eller annen grunn synes han det var en fornærmelse.

- Tenk på alle de gangene jeg har slått til deg for å få deg til å slutte å snorke! sa jeg. - Og alle de gangene du har trodd at skuespilleren vi så på TV het Russel Crowe når det egentlig var Kevin Spacey!

Han mente at han bare ertet meg når han sa det, men jeg vet bedre.

- Hva med at du fremdeles insisterer på at filmen Alle elsker Mary heter Alle liker Mary?

- Det er bare fordi den heter Alle liker Mary, sa han.

- Nei, det gjør den ikke. Og du har fremdeles ikke fått med deg at jeg hater å være i badstu. Det forteller jeg deg HVER ENESTE DAG når vi er på hytta på fjellet, sa jeg og begynte å regne på hvor mange ganger han hadde fått høre det. Vi kjøpte hytta i 2007.

- Men du fryser jo alltid, sa han og mente at det å svette i rundt regnet 200 graders varme ville endre på det for alltid.

- Vet du at hver gang du ber meg lukte på det du drikker, så holder jeg pusten og sier at jeg har luktet? spurte jeg. Slektas eneste avholdsmenneske.

Han hadde mistenkt det.

- Men du liker EGENTLIG kjøttet rødt, sa han.

Jeg glodde på ham som jeg skulle vært mora til den kalven han spiste rå sist. Jeg vurderte å bli veganer på trass. Vegetarianer-mat er for pyser. Heretter skal jeg bare spise frukt som frivillig har falt ned på bakken og som ber om å bli spist på en hensynsfull måte. Det vil si ikke kokt eller stekt. Jeg har forresten aldri likt stekte epler. Med mindre de blir servert med is. Men veganer spiser ikke is. I alle fall ikke fløteis.

- Jeg ser forresten på bloggen din at du påstår at du fikk en pakke Jif-kluter til bryllupsdagsgave i fjor, sa han og mente seg urettferdig behandlet.

- Det er riktig, sa jeg. - Du ga meg en pakke Jif-kluter dagen før dagen og sa "Her, kjerring, her har du en bryllupsdagsgave!". Jeg husker det som det var i går.

Jeg trakk frem at jeg kom til å ønske meg en hatt til vår 18-årsdag som rette ektefolk.

Han mener at jeg ser ut som en heks når jeg tar på meg hatt. Jeg synes det skjuler mye av det som trengs å skjules. Hvis jeg i tillegg får et digert skjerf til jul, kan jeg gå ute blant folk når det er lyst.

- Du får ikke hatt av meg, sa han. Da benyttet jeg sjansen til å si at han kunne gi meg noe fra Ole Lynggaard i stedet.


Han burde tigge meg om å bruke hatt. Se så amorøs jeg blir #duckface

Dette bildet sendte jeg til min mann da jeg kom over en hatt jeg likte i en butikk. "Synes du jeg var fin?" skrev jeg. "Det ser bare teit ut," svarte han.


Min første hatteopplevelse. På en av kanariøyene. Jeg var pottesur, og det var ikke min hatt.

Beathe har bursdag i dag

Morgenens oppdatering av Facebookstatusen min ga meg to opplysninger: 1) Facebookoppdateringen  min for ett år siden var et bilde av bryllupsdagsgaven jeg fikk (en dag på forskudd): En pakke Jif-kluter og 2) Min BFF (best friend forever), Beathe, har bursdag.

Beathe har altså bursdag dagen før vi giftet oss, og som om ikke det er nok, har jeg enda en god venninne som har bursdag på selve dagen. Umulig å glemme, med andre ord. Bryllupsdagen, mener jeg.

Beathe og jeg gikk på barne- og ungdomsskolen sammen, og vi er vokst opp et par-tre steinkast fra hverandre. (Jeg kan ikke kaste så langt. I luftlinje er det under 100 meter.)

Hun var og er den pene, jeg var og er den med briller.

Hun har alltid laget masse, god mat, jeg blir nektet inngang på kjøkkenet både av mann og barn. Den eneste som ønsker meg velkommen inn på kjøkkenet, er bikkja, for han klarer ikke åpne skuffen med tyggepinner selv.

Den eneste fordelen jeg hadde, var at jeg ble 18 et halvt år før henne. Men som alle vet: den fordelen blir en regelrett fiende så fort man er blitt 25.

Beathe er klok og hun kler kjoler med blomstermønster. I den grad hun eller jeg har feil og mangler, skyldes det at vi er oppvokst ved Frierfjorden som i hele vår oppvekst var oppbevaringssted for giften dioxin.

Mens vi begge bodde i Grenland, levde vi på en loff, et par bananer og en Solo hver dag hele sommeren, for det var alltid fint vær og det var alltid et svaberg som var ledig. Der lå vi og så på guttene, som så på henne.

Beathe vet alt om meg. Det er faktisk veldig fint å ha en som vet alt. Selv min mann vet ikke alt (selvsagt gjør han ikke det - jeg gidder jo ikke involvere ham i alle detaljer, ikke vil det interessere ham heller).

Beathe holder kjeft. Hun er lojal. Hun er hel ved. Hun har vært forlover for meg de to gangene jeg har giftet meg, og har en stående invitasjon til å være forlover neste gang - hvis det skulle gå så ille.

Jeg har vært forlover for henne også, og jeg gjør det gjerne igjen. Men hvis mannen hennes er så dum at han lar henne gå, bør han legges inn.

For som han sa i bryllupstalen til henne: Den dama har verdens fineste smil.

Jepp. Det har hun også.

Beathe, 18 og et halvt år

lørdag 27. desember 2014

"You look great"

Julen er ødelagt for min mann. Pussig nok gjør det den bedre for min del.

Siden grytidlig i morges har han forsøkt å få tak i Volvo veihjelp for å få fikset bilen. Det er første handledag siden julaften, og selv om kjøleskapet er fylt til bristepunktet, har vi ingenting å spise. (Det er helt parallelt med klesskapet mitt, faktisk.) Han MÅ til Nesbyen for å kjøpe et par middager og ikke minst fløte til multekremen og til ismaskinen ungene fikk til jul av sine besteforeldre.

Min mann mener at verkstedet har fucket opp både firehjulstrekket og dieselvarmeren, og han bannet inderlig på at når han bare fikk tak i svina, skulle han ikke slippe dem ut av hyttefeltet - vi har nemlig en bom - før de ikke bare fikk motoren til å gå, men de skulle "jammen søren" (han fikser ikke helt den banningen, han er for godt oppdratt) få reparere hele det dustete (igjen: banning er ikke hans sterkeste side) vraket.

- Du kan jo prøve NAF også? foreslo jeg hjelpsomt fra en god og varm seng.

- ALDRI I LIVET! sa han.

Jeg ville naturligvis brølt "Ikke i brennsvarte HÆLVETE!", men ham om det.

Løsningen på problemet er naturligvis å kjøpe ny bil. Og kriteriene øker for hver gang Volvoen viser seg syk og svak.

En Mercedes ML er nå det siste forslaget, og jeg er veldig fornøyd med det. Jeg håper bare han får startet bilen igjen etter at han har handlet på Nesbyen, for rett over veien for Nesbyen kjøpesenter (ikke gå dit - de spiller trekkspillmusikk i julen) ligger det en bilbutikk som selger Volkswagen.

Faren er at han blir så forbanna (unnskyld: opprørt eller ergerlig) at han kjøper en bil der og lar Volvoen stå igjen til skrekk og advarsel.

Bortsett fra bilutfordringer, har det så langt vært en fin jul. Jeg har gleden av å ha begge mine barn rundt meg - i alle fall hvis man kan definere "rundt meg" til å være innenfor hyttas vegger. Yngstemann har TV med like mange kanaler som TV'n i stua i tillegg til alt annet han trenger for å kommunisere med venner og potensielle venner, så ham ser jeg ikke mye til.

Når savnet blir for stort, tar jeg opp mobilen min og ser på bildet av oss fra i sommer og ett sommeren før den. Når jeg banker på og går inn på rommet hans, skjer nemlig dette:

Jeg: Hei, vennen min!
Han: Hva.
Jeg: Jeg ville bare se at du har det bra.
Han: Nå igjen?
Jeg: Jeg savner deg, kan du ikke komme ut i stuen, da?
Han: Du er sjuk i hue, ass.

Henrik og hans mor, Stavern (eller deromkring) 2014

Jeg og Henrik, London 2013


Min eldste sitter med øreklokker på og ser på Mac'en sin. Når jeg prøver å få kontakt med ham, skjer dette:

Jeg: Magnus?
Jeg: Magnus?!
Jeg: MAGNUS?
Jeg: MAGNUS!!!
Han: Ja, mamma?
Jeg: Det var ikke noe.
Han: Nei vel.

Magnus og hans mor, London 2013


Jeg lurer på om jeg har blitt gammel og avleggs. Men jeg trøster meg med at noen synes jeg er flott:

... sto det på speilet på et hotellrom i Trondheim

fredag 26. desember 2014

Drømmen om renhet

Jeg skylder på min mann. Som alltid. Det er kaldt på soverommet, av den enkle grunn at det har vært nede i 20 minus i flere netter, og han setter alltid opp vinduet. Resultat: jeg våkner med vond hals og tett nese.

At virus og kulde har en sammenheng, er noe alle vet. Går du uten lue om vinteren, får du lungebetennelse, og får du lungebetennelse, kan du dø.

Jeg spurte om han ville ha ny sivilstatus. Han mumlet noe jeg tolket som et tja. Jeg spurte om han ville at jeg skulle dø allerede i natt, men det svarte han ikke på. Jeg håpet at han sov og at det var derfor han ikke svarte.

Ikke søren om jeg skulle ligge der våken og lidende midt på natten med ham sovende søtt - nå, ja - ved siden av meg.

Så jeg vred meg.

Ingen resultat.

Jeg hostet.

Men han sov.

Jeg hostet mer.

Han begynte å snorke.

Var dette en konkurranse?

Jeg hostet inn øret hans og sa "Jeg føler meg ikke så bra."

Han svarte med et snork.

Jeg kjørte en albue inn i siden hans.

Enda en.

Jeg kjørte kneet inn i låret hans.

Han mumlet at det var fint med kroppskontakt.

Jeg løftet bikkja opp på puten hans.

Det likte ikke bikkja, så han hadde hoppet bort før min mann våknet.

- Er du våken? spurte han.

- Ja, jeg har vært våken i FLERE TIMER! sa jeg.

- Du høres forkjøla ut, vil du at jeg skal finne nesesprayen til deg?

Jeg takket ja.

Han ble liggende og famle rundt seg.

Jeg strakte ut en hånd, fant umiddelbart nesesprayen selv og tok et magadrag.

- Du må jo sjekke før du putter noe inn der! kritiserte han.

- Hva annet kunne det ha vært? spurte jeg.

- Møbelpolish, for eksempel, sa han.

Det var det som fikk meg til å forstå at han hadde sovnet igjen. Og nå lurer jeg på hva han drømte.

Heretter kommer bikkja til å illustrere min mann, for jeg får ikke lenger lov til å offentliggjøre bilder av ham. Jeg har derfor lagt bikkja i hans seng. Lenge.

"Mmmm. Pappas pute smaker godt!"

"Jeg blir her litt, jeg."


"Er det ok?"

"Herlig."

torsdag 25. desember 2014

Familiejul

Jeg gikk i pluss i år. Ingen tvil om det. Gavene var voldsomme og giverne snille. På toppen av det hele fant jeg mandelen i risgrøten.


25 kroner på et Flaxlodd! Hvem vet hva det kan føre til?


Julen ble feiret hos mine foreldre, med min bror (som bare lar seg avbilde hvis han har skutt et stort dyr), min tante og min mormor. Min mormor er som vanlig den mest aktive av oss, selv om hun går med en diger bandasje på foten etter å ha løpt for å hente telefonen sin som lå på kjøkkenbenken. Den ringte ikke, men dama er ikke i stand til å ta det med ro.

Det er hyggelig å komme hjem til mamma og pappa. Eller moder'n og fader'n som jeg og min bror kaller dem når vi ikke omtaler dem som "gamlingene". Det er nisser over alt og ungene mine får den akkurat den overdosen av julestemning som gjør at de ikke krever så mye av meg.

Jeg hadde synes det var mer naturlig hvis det var grisen som hadde hadde et litt overrasket uttrykk i ansiktet


Jeg kan ikke huske at det var like mye jul i heimen da jeg var liten, men nå er jo det veldig lenge siden, så det er mer enn julen som har endret seg. Jeg har også gjort det.

Før (1969)

Etter (2014)


Jeg hadde lovet en venninne å sende et julebilde av bikkja vår, Whiskey, så etter at dyret ikke var i stand til å sitte pent ved siden av en av husets cirka 70 nisser (66 ved opptellingen i fjor) ansatte jeg min far som bikkjeholder. Det fikset verken han eller bikkja.

Etter å ha gnagd litt på nissens lue, stakk han

Første forsøk med nisse, fader'n og Whiskey

Andre forsøk med nisse, fader'n og Whiskey (og meg)

Tredje og siste forsøk med nisse, fader'n og Whiskey (og meg)


Som en nødløsning, fant vi ut at dette fikk gå:

Whisk(e)y og julenisser


Men så tok heldigvis min eldste sønn et fast grep:

God jul, Pia!


Jeg har en sønn til, men dette er det eneste bildet han ville være med på:

Brødrene har begynt å krangle om hvem som har lengst ben, men de vinner i alle fall over sin oldemor


Min tante er oftest den som foreslår at vi må ta bilder, den som må ordne mest i forkant og den som alltid er mest fotogen og den som klager mest på resultatet.

"Veeeent! Jeg må ta av meg jakken!"

Her har hun satt seg ned for å komme mer i høyde med sin mor som sitter foran, og får kjeft av storesøster (min mor) for at hun får henne (min mor) til å se kjempediger ut. Legg også merke til at min tante har skiftet. Ingen jul uten minst to antrekk.


Etter alt maset med fotografering, kom nissen.

Nissen delte ut øl til alle menn over 18. Jeg vet ikke hvem som fikk øl her (for jeg har tatt av meg brillene i frykt for at jeg kunne oppdage at jeg igjen har lagt ut et bilde av min mann, og det får jeg ikke lov til lenger). Jeg vet heller ikke hvor David kjøpte ølet. Jeg vet offisielt ingen ting og har derfor ingen skyld. I noe.
Jeg vet heller ikke hva vi ser på her, men jeg synes bikkja ser ut til å ha det ganske fint


Vi avsluttet kvelden ganske tidlig, for vi skulle kjøre 24 mil tilbake til hytta. På vei hjem, så jeg at de fleste hus er mer pyntet enn våre hjem, men det er helt ok. Vi kan jo nyte synet når vi kjører forbi. Eller eventuelt la oss forbause over hva folk orker å stelle til med.

Stopp, stopp, stopp! Jeg må ta et bilde ut av bilvinduet! ropte jeg

Og her er bildet. Av et hus på vei mellom Stathelle og Reinsjøfjell et sted.

Ha en fortsatt god jul!

onsdag 24. desember 2014

Gode juleråd

Kjære alle,

Når det nå bare er noen timer igjen til kirkeklokkene ringer julen inn, og vi har lagt bak oss en adventstid som jeg er sikker på at var like innholdsrik for dere som for meg, vil jeg at dere skal tenke over et par ting i tillegg til å nikose dere, uansett om dere har fortjent det eller ikke. Selvpining er bare destruktivt.

Denne dama driver selvpining. Hun er gravid (det verste jeg har gjort mot meg selv, sett bort fra resultatene de to gangene jeg gjorde det), hun har på seg et korsett (!) og hun røyker og drikker. Dermed piner hun også den stakkars ungen.



Takknemlighet

Vær takknemlig. Tingene kunne vært verre. De kunne selvsagt vært bedre også, men det vil jeg ikke at du skal tenke så mye på, for da kan det hende at du blir lei deg, og det vil jeg jo ikke at du skal være på en dag som denne.

For noen uker siden kom jeg over en tekst som sa "tenk om du våkner opp i morgen med bare det du var takknemlig for i dag", og det synes jeg var så fint og dypt at jeg gikk rundt og messet det til alle jeg traff.

Det angrer jeg på nå. For noe ordentlig piss. Verden er jo ikke sånn. Den er mye mer urettferdig. For sett at du var takknemlig for din gode helse, og våknet opp med skallebank og feber? Det der har ikke og kommer ikke til å ha noen sammenheng noen gang.

Derfor - vær takknemlig, for da blir du mye hyggeligere å være sammen med. Og det kan jo hende du er sammen med meg eller noen jeg liker.

Du kunne vært en knust flue i enden av en langkost. Tenk på det, du!



Lykke

Det er noe som heter at hemmeligheten bak et lykkelig liv, er å gjøre sine gleder små. Det er også bare tull. Jeg får en veske fra Hermes til jul. Den er stor og dyr. Dessuten så jeg at min mann hadde skrevet opp en Mercedes ML på handlelisten sin, og jeg har vært lykkelig i lang tid ved tanken på å få både veske og bil.



Mitt råd til deg er at du skal sikte høyt, og ikke gi deg før du får det du vil ha. Men husk neste råd:



Vennlighet

Det er selvsagt også en egoistisk grunn til at du skal være snill. Det er forresten to. Den første er at det går ut over meg eller noen jeg liker hvis du er en kødd (selv om du bor langt unna meg og vi ikke har felles kjente, sprer du uggen karma, og det gjør verden til et dårligere sted). Den andre grunnen er at du kommer lenger ved å være snill enn å være guffen. Det hjelper deg med andre ord til å nå målene dine.

Det finnes unntak, selvsagt. Alle kan peke på en eller annen dust som ser ut til å ha alt han eller hun ønsker seg, men ikke vær så sikker på det. Jeg tror de har det vondt inni seg.

Dette helt tilfeldige bildet er hentet fra e24



Gavmildhet

Du skal gi mer enn du får. Det har du sikkert hørt. Jeg har aldri skjønt vitsen med det. Særlig ikke når man har fellesøkonomi. Hvis jeg skulle gitt mer til min mann enn det jeg får fra ham, hadde vi vært på fattigkassa alle sammen. Nei. Gaver skal ikke regnes i penger. Ikke når det er du som gir. Kjøp noe du tror den andre liker.

Hvis du bommer, er det ikke din skyld. Alle har ansvar for å kommunisere sin egen ønskeliste høyt og klart. En gang jeg mumlet at jeg ikke ønsket meg noe, fikk jeg en Maglite på en halvmeter. Visstnok kunne den også brukes til å slå skurker i hodet med, men den var så tung at jeg ikke klarte å løfte den mer enn i kneskålhøyde.

Derfor sto denne på ønskelisten min i år



Humor

Hvis du ikke får folk rundt deg til å le når du mener at du sier noe morsomt, får du nøye deg med å le med dem når de sier noe gøy. Hvis du ikke synes at noen er morsomme, er du sannsynligvis den vi andre ler av bak din rygg. Men husk at ikke alt er like festelig. Det er lite å le av i dagens aviser, for eksempel. Men man kan godt le av de som velger ut nyhetene til oss.

Hvis du var en av dem som klikket på denne saken, kan du godt le litt av deg selv også. Men til neste år kan du gjerne lese mer om sikkerhetspolitikk og fattigdomsproblematikken. For eksempel.


Frihet

Du er så forbanna heldig fordi du bor i Norge, at du egentlig burde bruke resten av livet ditt på å kjempe for andre som ikke er like heldige. Du kan nesten gjøre hva du vil, så lenge du følger Kardemommeloven. Det er ikke noen andres skyld hvis du ikke fullt ut har utnyttet ditt potensial.

Makan til vås. Prøv et par unger og et boliglån, så vet du hva jeg snakker om.



Det er sikkert mer dere burde tenke over, men dette får holde i første omgang. Jo forresten - et par ting til på tampen:

Ikke overspis
Vær snill med småfuglene

Hvis ikke blir du gjenfødt som en snegle.

God jul,

hilsen deres venn Birgitte


tirsdag 23. desember 2014

Med rød sløyfe på

Julens tema er kjærlighet. For å være mer nøyaktig: denne julens tema er kjærlighet til bil.

Jeg har falt for en flott og blank Lexus, men vår kjærlighet er utsatt for press, og nå føler jeg at vi glir mer og mer fra hverandre. Avstandsforhold er jo ikke enkelt, og jeg er på fjellet og han står (ensom og kald?) i en bilbutikk i Oslo.

Presset kommer fra min mann. Jeg har en bestemt følelse av at han vil splitte oss.

- Vi må finne ut hvordan Lexusen er på vinterføre, sa han. Utspekuelert.

- Den er sikkert kjempefin, sa jeg drømmende.

- Vi må VITE, sa realisten.

- Han er perfekt, sa jeg.

- Vi må google det, sa han.

- Gjør det, du, sa jeg.

Men han mente at siden dette skulle være min bil, fikk jeg vise et minimum av innsats og google det sjæl.

Under min motvillige googling fant jeg ut at en eller annen ukarmatisk gjøk med kontinuerlig mannlig PMS hadde ment at den var litt stiv og rar å kjøre. Jeg var dum nok til å si det:

- Hæ? Her er det en dust som sier at den ikke er så god å kjøre!!!

Dette enkle utsagnet fikk min mann til å overtale meg til å sjekke ut Mercedes ML.

Og nå er jeg litt småforelsket i en annen. Han bor i Fredrikstad, men det er det jo mulig å gjøre noe med.

Kjærlighet er vanskelig, og forhold er krevende. Jeg vurderer å gå inn for arrangert ekteskap. Jeg synes dette blir litt overveldende. Hvis noen foreslår en Range Rover Sport, er det mulig at jeg går i kloster.

- Send en mail til bilbutikken og be om et tilbud, sa han.

Jeg var utmattet. Man blir det av sånne følelsesmessige svingninger.

- Kan ikke du gjøre det? ba jeg tynt.

Han nektet. Jeg ble sur.

Så sur, faktisk, at jeg skrev følgende mail:

"Jeg vil gjerne kjøpe ML'en til min kone. Lag en rød sløyfe på den. Vi henter den snart."


mandag 22. desember 2014

Sen frokost

Det lukter bacon i stua, og snart er det fellesfrokost. Å spise frokost sammen er nemlig så sjelden i vårt hjem, at det har fått et eget navn: Fellesfrokost.

Normalt består den av egg, bacon, nystekte (halvfabrikata) rundstykker og det pålegget som til en hver tid befinner seg i kjøleskapet og som ikke er gått ut på dato.

En hverdag der far spiser et knekkebrød mens han står i underbuksa på kjøkkenet og er på vei inn på badet, der mor kanskje spiser en Questbar på kontoret, der yngstemann rister et par skiver før han løper til trikken og der eldstemann er fullstendig utenfor all kontroll fordi han bor og jobber i London - borger for festfrokost når vi først er sammen.

Vi burde hatt flagg på bordet, i det minste julepynt i stua, men rundt meg ser jeg bare Mac'en min i den ene enden av bordet og en kaviartube og litt ost i den andre.

Men baconlukten lover godt.

Vi kom litt sent i gang i dag. I går hadde vi besøk av to av våre absolutte favorittmennesker som også er hyttenaboer, og det er alltid så hyggelig at de ikke får lov til å gå hjem. Hver gang de ymter frempå om at det er sent, skjenker min mann opp mer vin eller så finner jeg et diskusjonstema jeg vet at kommer til å vare en stund. Jeg nikoste meg.

Kveldens høydepunkt var dessuten da min mann skulle demonstrere leketøyet sitt: en drone med kamera.

Han satte seg bredbent og mandig til i en stol, fikk dronen så vidt til å lette fra bordet ... før den tok fart og kjørte rett i ballene på ham.

Julen skal jaggu bli bra for toppe det.

Beklager at jeg legger ut et bilde av deg, kjære, men etter at du nektet meg å fortelle hvor tøff du var da du drakk den sterke kaffen til frokost, var det liksom ikke noe poeng å illustrere dette med en kaffekanne

søndag 21. desember 2014

En jule-high five!

- Det er USEDVANLIG mange idioter her i dag, hveste min mann da jeg tok ham igjen inne i matbutikken. Han hadde gått rett inn der, mens jeg kjøpte den siste julepresangen til mine foreldre.

Det ble ikke denne trilogien

- Det er ikke så mange her, men de er IDIOTER alle sammen, gnog han. - De står sånn og sperrer med handlevognene sine mens de glor opp i luften og lurer på hva de skal ha.

Min eldste sønn og jeg fniste. Ikke bare gjorde han en veldig god etterlikning av en idiot som så opp i luften mens han sperret all annen trafikk med handlevognen, men det sto en utålmodig dame bak ham som antakelig mente at han var den største idioten av dem alle.

Hvis de bare hadde møtt hverandre på en litt annen måte, kunne de blitt skikkelig gode venner, tenkte jeg. Det så ut som de hadde samme syn på verden.

Men de hadde delvis rett. Folk gikk mer eller mindre bevisste rundt og gjorde sitt beste for å skape den irriterte julestemningen alle på ett eller annet tidspunkt får i løpet av desember.

*

Jeg siktet meg inn på sjokoladereolen. Twistposen som jeg skulle ha, lå rett bortenfor en dame som hadde stilt seg med ryggen mot isdisken, og hun sto og studerte sjokoladen som skinte fristende mot oss. Det var vel ca 30 centimeters klaring mellom henne og isdisken og en god meter mellom henne og sjokoladen.

Jeg gikk naturligvis mellom henne og sjokoladen. Der det var plass til meg. Med en diger boblejakke bygger jeg mer enn 30 centimeter. 35, tenker jeg.

Da jeg passerte henne, hørte jeg et fres. Det husker jeg at jeg stusset over. På vei tilbake med Twistposen i hånden, hørte jeg en nytt fres. Denne gangen litt høyere.

Jeg kom på at jeg burde ha en større pose og passerte henne igjen.

- Unnskyld, sa jeg i det jeg passerte.

For å være hyggelig. Det var absolutt ikke nødvendig. Jeg hadde god klaring til intimsfæren hennes. Forutsatt at den ikke er så stor at hun egentlig ikke burde bevege seg i tettbygde strøk i det hele tatt.

Da begynte hun å snakke. Ganske høyt. Til meg.

Jeg oppfattet "utrolig frekk", "kunne ha ventet" og "egoist".

I et anfall av julestemning vurderte jeg å gi henne en trøstende high five.

I hodet.

Med en dypfrossen toliters vaniljeis.

lørdag 20. desember 2014

Min nye kjærlighet

Etter gårsdagens diskusjon om ny bil til meg, kom min mann frem til at han til nød kunne gå for en Lexus. Selv om de ser litt rare ut, som han sa. Til tross for en bankende ånd bak høyre øye, spratt jeg opp av sengen i 12-tiden i det han sa «Hvis vi skal få prøvekjørt en Lexus i dag, må du se til å våkne snart!».

Vi dro med oss 16-åringen, men hadde tenkt at bikkja skulle bli hjemme. Da vi sto påkledde i gangen, var det imidlertid bare min mann som virket uberørt av bikkjeskinnets tårevåte øyne og så var vi plutselig på tur alle fire.

«Jeg har sammenliknet alle de aktuelle SUV’ene, og Lexusen ser ut til å være det beste kjøpet,» sa han i det vi passerte en buss med et digert budskap om at det tvert i mot var på Charlottenberg kjøpesenter rett innenfor grensen til Sverige at man gjorde de beste kjøpene. Jeg antok at reklamebyrået ikke kunne forutse kronekursen.

«Vil du bli hentet i en Lexus, da?» spurte jeg tenåringen i baksetet. Han sa at alt var bedre enn en Porsche Cayenne. En mamma med Porsche Cayenne får ham nemlig til å fremstå som en pappagutt. Logikken her er ikke åpenbar for meg.

«Så du er ikke pappagutt, du er mammagutt?» spurte jeg.

Svaret hans kunne vært alt fra «Klart jeg er mammagutt, jeg elsker deg jo!» til «Dust!» - det er jo ofte bare mumling som kommer ut av munnen på disse slampene - men jeg tolket det mer i retning av «dust». Det betyr lite, for jeg vet at han er glad i meg, og tenåringsgutter synes ofte det er flaut å erklære sin kjærlighet høyt.

Det synes ikke jeg.

Da vi parkerte Lexusen etter prøvekjøringen sa jeg at jeg elsket den. Jeg bestilte en sort med lyse skinnseter og en diger motor (i den rekkefølgen), og ga min mann i oppdrag å snakke med bilselgeren. Langflat beundring er et dårlig forhandlingsutgangspunkt.

Mens man kjører, kan man se hvordan de tre motorene jobber sammen for å lade batteriet. Eller noe.

fredag 19. desember 2014

Nesten ny bil

I minst tre år har jeg mast om å bytte inn bilen. Det siste halve året har jeg imidlertid ikke sagt et ord om bilkjøp. Jeg har blitt eldre og smartere og siden jeg ble 46 har jeg bare gjort min mann oppmerksom på Volvoen min sine feil og mangler. Særlig lyder.

Det er en puttputt-lyd når vi svinger til venstre og noe som høres ut som en kattunge i nød når vi bremser forsiktig. Når jeg skriver dette, kommer jeg på at jeg ikke har bedt ham sjekke om det faktisk er en kattunge. Lyden kom i morges.

Som den oppvakte leser du er, har du allerede rukket å reagere på et par ting her:
1) Bilen er min - ergo kan jeg selge den og kjøpe en ny helt selv (Så hvorfor gjør jeg ikke det?)
2) Jeg ber ham sjekke lyder og eventuelle kattunger (Hvorfor gjør jeg det ikke selv)
3) Jeg er 46. (I know. Du trodde antakelig at jeg var yngre.)

Strategien min ser ut til å virke. Da vi skulle sette oss ned ved middagsbordet i kveld, spurte han:

- Hvilke bil liker du best av Audi Q7, Mercedes ML, BMW X5, Porsche Cayenne og Volkswagen Touareg?

Jeg antydet at jeg kom til å kle en Porsche.

- Hæ? En Cayenne?! Det er jo så harry! Det får du ikke!

- ML, da?

- Mercedes? Hvorfor det?

- Fordi jeg likte den forrige jeg hadde ...?

- Bare ikke si BMW X5!

- Ooookei ... Audi?

- Den ser jo ut som en båt!

- Touaregen, da!

- Den fortjener ikke å bli kalt en Volkswagen!

På det tidspunktet - altså cirka fem minutter etter vi satte oss til bords - var jeg ferdig med å spise. Jeg tok med meg bringebærsaften min og ruslet tilbake til sofaen.

De to andre ble sittende og gafle i seg mer biff, bakte poteter, kryddersmør og ovnsbakt cherrytomat med fetaost. Jeg tror min mann har laget mat i halvannen time. Jeg er ikke sikker, for jeg har sovet en del i ettermiddag.



- Så hva slags bil vil du at mamma skal ha, spurte min mann vår sønn.

16-åringen trakk på skuldrene.

- Ok. Hva vil du helst bli hentet i på skolen?

- Ikke en Porsche, i alle fall!

- Hvorfor ikke det? pep jeg fra sofaen.

- Det er en wannabe-bil. Skikkelig teit. Jeg kommer til å bli mobbet, informerte gjeldsarvingen.

Volvoen min må henge sammen noen år til, tror jeg. Hvis jeg er heldig kan det hende pipelyden er en rotte. Min mann liker nemlig ikke smågnagere.

Og altså verken Audi Q7, Mercedes ML, BMW X5, Porsche Cayenne eller Volkswagen Touareg.