32 timer i Paris

Paris er som Norge på mange måter. Nå som kronen er så svak, er prisnivået omtrent det samme og det været som har vært det siste døgnet, har til og med imponert en som har bodd i Bergen. Det var så guffent og kaldt at jeg nesten ikke orket å shoppe.

Utsikt fra hotellrommet om kvelden

Utsikt fra hotellrommet om dagen

Den overprisede veskesjappa Hermes lå rett ved hotellet, og sist vi var i Paris, hadde jeg en sjelsettende opplevelse da jeg arrogant ble avvist av en liten sprett som påsto at de ikke hadde sorte skinnvesker. Da jeg spurte om det var noe annet han ville anbefale, så han på meg som om jeg hadde funnet opp Ebola og ville bruke ham som testrotte.

Tross ydmykelsen jeg ble utsatt for i fjor, prøvde jeg meg igjen i år. De hadde antakelig sparket den lille dusten og sendt alle på smilekurs, men det blir litt påtrengende når du må hilse og smile til syv damer pluss han som legger paraplyen din i en spesialtilpasset plastpose med Hermes-logo på før du når disken som bare er ti meter unna døren.

Når det bare er to grader ute og hotellrommet ditt er helt ok, kan du med fordel tilbringe litt tid der. Jeg gjorde det. Og fant ut at hotellet gjerne ville at jeg skulle sende postkort til venner og kjente. Så ivrige var de på dette, at de hadde lagt postkortene i en skinnboks på skrivebordet. Fem ulike motiv, kunne jeg velge mellom. Jeg er ikke sikker, men hvis dette er det beste de kunne finne, er det ikke rart at folk bruker mobilen til å sende bilder hjem. Eller at de legger det ut på Facebook.

Jeg lurer på hvem som ville sendt et postkort med bilde av en unge som hopper i sengen, men det med Triumfbuen var jo ok

Det dårlige været ga meg også anledning til å utforske teknologien på rommet. Det var i alt syv små kontrollpaneler i rommet. For å la barnet i meg få litt næring, klådde jeg vilt på alle knappene, med det resultat at det sto en fyr utenfor døren etter tre minutter. Jeg ba ham fylle opp minibaren mens han likevel var der.

Denne var ved sengen

Mens det ble fylt på med Perrier, sjekket jeg den elektroniske bilderammen som vekselvis viste pene bilder av Paris og ga nyttig informasjon om hotellet. Jeg stusset litt over teksten, men fant ut at de kanskje er like dårlige i engelsk som jeg er i fransk. I den engelske versjonen skal restaurant Diane og baren Le Lucien privatiseres, og i den franske skulle de bare stenge noen timer i dag. Google translate har sine begrensninger.

Alt var stort og flott på dette hotellet. Til og med nummeret på hotelldørene.

Litt overdreven bruk av nagler, synes jeg

Men noen ganger er store ting bare egnet til å få deg til å føle deg mindre. Når man ikke engang når ned til gulvet, føler man seg ikke voksen nok til å gjøre annet enn barnslige ting. Som for eksempel å rope "Ta bilde av meg når jeg sitter her, da!"

Den var ikke spesielt god å slappe av i

Au revoir, Paris!