Siden grytidlig i morges har han forsøkt å få tak i Volvo veihjelp for å få fikset bilen. Det er første handledag siden julaften, og selv om kjøleskapet er fylt til bristepunktet, har vi ingenting å spise. (Det er helt parallelt med klesskapet mitt, faktisk.) Han MÅ til Nesbyen for å kjøpe et par middager og ikke minst fløte til multekremen og til ismaskinen ungene fikk til jul av sine besteforeldre.
Min mann mener at verkstedet har fucket opp både firehjulstrekket og dieselvarmeren, og han bannet inderlig på at når han bare fikk tak i svina, skulle han ikke slippe dem ut av hyttefeltet - vi har nemlig en bom - før de ikke bare fikk motoren til å gå, men de skulle "jammen søren" (han fikser ikke helt den banningen, han er for godt oppdratt) få reparere hele det dustete (igjen: banning er ikke hans sterkeste side) vraket.
- Du kan jo prøve NAF også? foreslo jeg hjelpsomt fra en god og varm seng.
- ALDRI I LIVET! sa han.
Jeg ville naturligvis brølt "Ikke i brennsvarte HÆLVETE!", men ham om det.
Løsningen på problemet er naturligvis å kjøpe ny bil. Og kriteriene øker for hver gang Volvoen viser seg syk og svak.
En Mercedes ML er nå det siste forslaget, og jeg er veldig fornøyd med det. Jeg håper bare han får startet bilen igjen etter at han har handlet på Nesbyen, for rett over veien for Nesbyen kjøpesenter (ikke gå dit - de spiller trekkspillmusikk i julen) ligger det en bilbutikk som selger Volkswagen.
Faren er at han blir så forbanna (unnskyld: opprørt eller ergerlig) at han kjøper en bil der og lar Volvoen stå igjen til skrekk og advarsel.
Bortsett fra bilutfordringer, har det så langt vært en fin jul. Jeg har gleden av å ha begge mine barn rundt meg - i alle fall hvis man kan definere "rundt meg" til å være innenfor hyttas vegger. Yngstemann har TV med like mange kanaler som TV'n i stua i tillegg til alt annet han trenger for å kommunisere med venner og potensielle venner, så ham ser jeg ikke mye til.
Når savnet blir for stort, tar jeg opp mobilen min og ser på bildet av oss fra i sommer og ett sommeren før den. Når jeg banker på og går inn på rommet hans, skjer nemlig dette:
Jeg: Hei, vennen min!
Han: Hva.
Jeg: Jeg ville bare se at du har det bra.
Han: Nå igjen?
Jeg: Jeg savner deg, kan du ikke komme ut i stuen, da?
Han: Du er sjuk i hue, ass.
 |
| Henrik og hans mor, Stavern (eller deromkring) 2014 |
 |
| Jeg og Henrik, London 2013 |
Min eldste sitter med øreklokker på og ser på Mac'en sin. Når jeg prøver å få kontakt med ham, skjer dette:
Jeg: Magnus?
Jeg: Magnus?!
Jeg: MAGNUS?
Jeg: MAGNUS!!!
Han: Ja, mamma?
Jeg: Det var ikke noe.
Han: Nei vel.
 |
| Magnus og hans mor, London 2013 |
Jeg lurer på om jeg har blitt gammel og avleggs. Men jeg trøster meg med at noen synes jeg er flott:
 |
| ... sto det på speilet på et hotellrom i Trondheim |
De samtalene med avkommet har jeg vært borti også. Junior på 17 har bosatt seg i kjellerstuen, og jeg må sende sms for å få kontakt. Alternativt sende melding på facebookchat. Nå har han besøk av sin unge, danske kjæreste, så nå ser jeg om mulig enda mindre til ham.
SvarSlettHadde vært hyggelig om de unge ville tilby foreldrene litt av sitt dyrebare selskap, men det skjer nok ikke på denne siden av julaften.
Vurderer å ønske meg klippekort med samtaler julen 2015, men fred på jord er kanskje mer realistisk? 😀
SvarSlettÅh det var en god ide!! Da mine barn var små fikk de gavekort på "tantekveld" i julegave av søsteren min (hun var tenåring og dermed uberkul), da gikk de på kino og spiste pizza og godis og fikk overnatte, det var skikkelig stas. Tro om jeg skal ønske meg gavekort på sånne kvelder med barna ... ? I forfjor måtte jeg TVINGE dem til å se tante Pose med meg (i fjor nektet de). Har du hørt sånt.
SvarSlett