Leve Paris!

Vi - eller det vil si jeg - insisterte på å gå fra hotellet vårt ved Champs Elysees og til en butikk som visstnok skulle selge smykker fra Ole Lynggaard. Jeg sjekket kartet, og jeg sjekket været.

Jeg fant ut at det ikke var spesielt langt og at været var greit nok. I alle fall sammenliknet med været en vanlig dag på Vestlandet.

- La oss ta en taxi, sa min mann.
- Nei, vi går, det er snart jul, sa jeg og tenkte på fet julemat.

Resepsjonens juletre nummer to

Etter en havtimes gange som grenset mot småjogging, var jeg tilnærmet blind på grunn av regn på brillene og nesten døv fordi den stive kulingen siktet seg rett inn i ørene mine. Jeg har ganske store ører, men at de skal fungere som oppsamler for vind, synes jeg Gud kunne ha spart seg.

Min mann synes også det var i kaldeste laget. Han sa det ikke, men han gikk og mumlet om at han skulle kjøpe seg en caps, så jeg antar han var litt kald i skallen. Akkurat det merket ikke jeg, men så har jo jeg hår.

- Jeg vil ha en fin caps, sa han.
- Gå med hva du vil, sa jeg.
- Jeg vil ha en med flammer på, sa han.
- Da vil du nok oppdage at den etter kort tid kommer til å stå i brann på ordentlig, sa jeg.

Da smykkebefaringen var over, skulle jeg ha støvletter.

Paris har mange par støvletter. Jeg fant, etter to timers saumfaring, ett par som var akseptable.

- De var ikke pene, sa min mann. - Det ser ut som du har kuføtter.
- Det heter klover, i så fall, sa jeg.

Heldigvis fant jeg en kjole ikke så lenge etter.

Jeg kjøpte ikke lua, men det var kanskje dumt

Vi diskuterte kveldens program.

- Vi bader! sa min mann.
- Det rekker vi ikke, bordet vi har bestilt er til 19.30, sa jeg.
- Det er tre timer til! sa han.
- Jeg trenger halvannen time til å fikse meg opp etter en svømmetur, sa jeg. - Og vi er fremdeles ikke tilbake på hotellet.
- HALVANNEN time? sa han.
- Jeg må vaske håret, for det blir vått når jeg svømmer, sa jeg.
- Bruk badehette, sa han.
- Ikke vær så usigelig teit, sa jeg.

Da vi forlot hotellet, var ikke rommet klart, så vi så frem til å legge bena høyt og krangle om fjernkontrollen da vi kom tilbake.

Ingenting sier "velkommen" som Eiffeltårnet i sjokolade

Consiergen forklarte oss hvordan vi skulle bo på rommet. Det viste seg at jeg kunne ligge i sengen og åpne døren med en knapp hvis room service eller noen andre jeg ville at skulle komme inn, men ikke gadd å åpne for, banket på.

Telefonen var visst en liten sentral som ved hjelp av få tastetrykk kunne få en hvilken som helst designer til å komme å ta mål til en kjole. Hvis man skulle ha et inderlig behov for det. Jeg har faktisk et lite, snikende behov for det.

Men hvor var TV'n?

- Der, sa hun.

Jeg glante på veggen. Hun tok fjernkontrollen, og plutselig ble en del av veggen gjort om til levende bilder.

Jeg har allerede greid å rote litt på skrivebordet

- Du kan se på TV mens du bader også, sa hun.

Jeg fant frem badehetten og skrudde på vannet.

Ses i 2015!