En rekke beslutninger

På vei til jobb i dag kom jeg på at jeg burde finne frem adgangskortet i god tid før jeg skulle gå inn døren. Jeg liker å gå til kontoret uten unødige opphold, og brukte tiden i bilen til å lete frem kortet.

Det var naturligvis ikke meg som kjørte bilen. Husk på at hvis DU sitter bak rattet, må du ikke rote rundt i vesken etter noe som helst, du bør også holde deg unna mobilen og helst la radioen stå på den kanalen du valgte den gangen du sto stille sist. Kjøring er livsfarlig. Ta ansvar.

Så jeg rotet altså rundt i vesken min. Den er ikke kjempestor, og jeg har ikke annet i den enn mobilen, lommeboken, nøkler, en leppestift, et lommespeil, plaster, hodepinetabletter, en pakke tyggegummi og ørepropper. Samt adgangskortet. I dag hadde jeg også et eksemplar av KK som jeg skulle gi til en kollega.

Det var utrolig vanskelig å finne det fordømte kortet. Normalt ligger det i en liten lomme, men nå var det ikke der.

Etter frenetisk roting og litt banning, fant jeg det.

"Typisk! Det er helt typisk å finne det på det siste stedet jeg leter!" tenkte jeg.

Øyeblikket etter refset jeg meg selv for å ha vært temmelig tjukk i huet. Det er jo ingen vits i å lete lenger når du har funnet det du leter etter. Ergo finner du alltid det du leter etter på det siste stedet du leter.

Jeg kom inn på jobben og fikk øye på en kollega. "Så fin du er på håret! Har du klippet deg?" spurte jeg.

Det var bare det at alle med to tilnærmet fungerende øyne kunne se at han hadde fått veldig kort hår siden sist. Jeg tenkte at jeg kunne spart meg spørsmålet og bare rost ham for pen sveis.

Så kom en annen kollega på jobb. Hun hadde ny kjole, og jeg sa "Så fin du var!".

Du snakker. Jeg mente jo ikke at hun var fin i går eller for en uke siden. Jeg mente at hun var fin nå. I den kjolen. Jeg burde sagt "Så fin du ER!".

De tre første bevisste beslutningene jeg tok den dagen, må regnes som under pari. Det ble ikke særlig mye bedre utover dagen heller.

Det var bare så innmari synd at jeg valgte denne dagen til å gå til frisøren og si at han kunne gjøre hva han ville med saksen.

Selfie blir ikke bra uansett, så jeg kan like gjerne skjære grimaser

Her prøver jeg å skjele. Jeg kan visstnok ikke skjele.

Men jeg kan stikke ut tungen og se dum ut

Dette er et forsøk på å være morsk. Alt for å ta oppmerksomheten bort fra håret.