Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 30. desember 2016

Ut på tur, litt småsur

Er det ikke deilig når det bruser i blodet? Når du kjenner at du lever? Når du kan erobre verden så lett som ingenting?

Og er det ikke tilsvarende forbanna ergerlig når det brusende blodet brått blir avkjølt av en bøtte isvann ... Bøtta med isvann i denne historien er en fyr i SAS-uniform som nektet å la meg betale for å oppgradere meg fra SAS GO  (de billigste billettene) til SAS PLUSS (de nest dyreste billettene) på turen hjem fra New York.




- Velkommen til bag-drop, sa bøtta.

Vi takket, men sa at vi ikke hadde sjekket inn bagasjen, for vi ville gjerne kjøpe en oppgradering av billettene våre først.

- Ja, nå er dere jo ved BAG-DROP, da, men jeg skal hjelpe dere likevel, sa han i en tone som var litt for obsternasig for min smak.

Vi var høflige nok til ikke å påpeke at han var den eneste SAS-representanten i mils omkrets, og at vi når som helst kunne snakke med noen andre han anbefalte.

Helst det, faktisk.

*

- Hvem av dere er Birgitte? spurte han.

Og det var vel da jeg skjønte at vi ikke hadde med den smarteste ansatte i SAS å gjøre. Jeg er den eneste kvinnen i vår familie, og han hadde passene våre, så det burde være mulig å gjette seg til hvem jeg var.

Jeg tok ett skritt frem og forklarte vennlig og smilende at det var meg. Han sjekket passet mitt en gang til, og så sjekket han systemet sitt.

- Jeg kan oppgradere de andre, men ikke deg.

- Jasså. Fordi ...? spurte jeg mens blodtrykket steg og blodet bruste. Eyjafjallajökullen ville misunt meg den voldsomme akselerasjonen.

- Fordi du har bestilt spesialmat. G-L-U-T-E-N-F-R-I, stavet han for meg.

Som om jeg var idioten her.

*

Tenk. Jeg VET at jeg må spise glutenfritt.

Jeg må spise skalldyrfritt også, men SAS gir ikke allergikere med mer enn én allergi mulighet til å spise helt trygt. De skulle bare visst hvor lite hyggelig jeg blir hvis jeg får i meg gluten, og hvor kritisk det blir hvis jeg får i meg en bit av noe som har vært borti en reke.

Konsekvensen av det blir sannsynligvis en nødlanding. Jeg lurer på om noen har tenkt på det.

*

- Ja, men det gjør ikke noe for meg at jeg ikke får mat på flyet, jeg har tenkt å sove uansett, sa jeg og forbannet både ham og cøliakien.

- Det har ingenting med det å gjøre, det er vår policy.

- Umulig. Vi kjøpte oppgradering på turen fra Oslo. Og da hadde jeg også bestilt glutenfri mat.

- Da er det noen som har BRUTT POLICYEN! Det har de IKKE lov til!

Free world, my ass

- Vel, men uansett må jeg da kunne få kjøpe en oppgradering. Det eneste som skjer, er at det vil være en porsjon glutenfri mat på SAS GO og at jeg ikke får mat på SAS PLUSS.

- Det går ikke. Vi har en policy.

- Du kan hvis du vil (din snik, la jeg til på norsk mens jeg smilte). Du har makt til å hjelpe oss her. Kom igjen. Vær litt gæren, nå.

Så lenge det ikke går ut over policyen

- Nei.

- Da vil jeg snakke med sjefen din.

- Han kommer til å si det samme.

- Jeg vil likevel snakke med sjefen din.

*

Sjefen sa det samme. Sjefen hans også.

- Men ingen sa noe om det da jeg bestilte maten! sa jeg i et siste, fånyttes forsøk.

Tvert imot: Endring er tillatt og man "kan kjøpe opp" ved å betale prisdifferansen
(Gratulerer med dårlig norsk, SAS)

Noen ganger må man bare innse at man ikke vinner. Overraskende ofte er det idiotene som tar pokalen med hjem.

- Greit. Da kjøper jeg en ny billett, sa jeg flatt.

- Det blir 707 dollar, takk. Hyggelig å gjøre business med deg. Husk at dere nå har fast track og tilgang på lounge inkludert i prisen, sa han så automatisk at jeg mistenkte at han var en robot.

*

Det kunne faktisk hende han var laget av plast og noen mikrochiper. Én gang må jo være den første gangen man kommer borti kunstig (men ikke akkurat overlegen) intelligens.

- Husk å gi beskjed om at jeg skal ha glutenfri mat, sa jeg for å plage ham og for å sjekke om de kunstige kretsene på hovedkortet ble overbelastet eller om et av programmene kom til å krasje. Jeg fantaserte om at han begynte å bable uforståelig og at det begynte å ryke ut av ørene hans og at øynene lyste "ERROR page not found".

*

- Dessverre, det går ikke. Da måtte vi hatt beskjed 48 timer før.

- Men da kan jeg jo bare få den maten som jeg skulle hatt på SAS GO? sa jeg, men det visste jeg svaret på, for på turen til New York hadde jeg spurt om det samme, og da var svaret "Dessverre, vi blander ikke mellom klasser".

Virkelig? Men vet dere hvordan det er å være passasjer?

torsdag 29. desember 2016

Karameller for fred

Vi har vært i FN. Vi sto på talerstolen - akkurat der Obama sto for ikke så lenge siden - og jeg har prøvesittet stolen der den norske ambassadøren til FN sitter når generalforsamlingen møtes. Det føltes helt naturlig.

- Hva ville du ha sagt hvis du virkelig skulle holdt en tale? spurte min kollega som guidet oss rundt.

Det kom litt brått på meg, så jeg bablet i vei om at nå var det på tide å legge fra seg kjepphestene og jobbe for det samme målet, men så begynte resten av familien å lure på hva "kjepphest" var på engelsk, og da kom jeg i alle fall helt ut av det.

"Kjære verden, nå må vi skjerpe oss alle sammen"

FN har seks offisielle språk: engelsk, fransk, spansk, kinesisk, russisk og arabisk. Jeg måtte nok holdt talen min på engelsk og stolt på at tolkene som sitter i glassbur et par etasjer over representantene fikk med seg nyansene i gullkornene mine. 

*

Vi var også i rommet der FNs sikkerhetsråd har møtene sine. Sikkerhetsrådet har fem faste medlemsland. De andre ti velges for to år om gangen. Ved neste valg håper Norge å få en plass rundt bordet, men da må vi slå ut Canada og Irland, for de vil også gjerne være med.

Norge har donert kunsten og tapeten på veggene
i sikkerhetsrådet, så på en måte er vi til stede

Jeg hadde åpenbart ikke hatt noe i sikkerhetsrådet å gjøre. For det første hadde jeg blitt skikkelig sur hver gang ett av de faste medlemmene la ned veto og dermed la hele forslaget dødt - selv om alle de andre var enige, og for det andre er jeg ikke alltid helt stø på forskjellen mellom sunnier og shiaer og mellom Iran og Irak når jeg må tenke fort, og det regner jeg med at man må når man først har fått en plass i sikkerhetsrådet. 

Du sitter ikke der og sier "Ahhh! Jeg blir så forvirret når begge retningene innen islam begynner på s! Og kan ikke Irak og Iran la være å begynne på I begge to? Hæ? Det går jo ikke an å se hvor det ene begynner og det andre slutter!".

Jeg tror heller ikke det er rom for å sende lapper med vitser til de andre nasjonene rundt bordet.

Hvis du sitter i FNs sikkerhetsråd og synes at representanten for ett av de andre landene ser litt rufsete ut på håret eller har et slips som er aldeles latterlig, så hold det for deg selv. IKKE dunk sidemannen i ribbena for å få ham eller henne til å fnise av det samme som deg. Husk at sikkerhetsrådet har makt til å sende væpnede styrker nesten hvor som helst. Du kødder ikke med noen som har så mye makt. Ikke på grunn av et teit slips, i alle fall.

Da er det en mye bedre ide å sende rundt en eske med drops. Eller by på karameller.

Jeg har funnet verdens beste karameller, og jeg har spist opp to poser på to dager. 

Fløte- og smørkarameller med et hint av salt
Resultat? Jeg er litt kvalm, veldig snill og svært medgjørlig. Jeg sier ja til alt så lenge det ikke betyr at jeg må reise meg opp eller tenke hardt på noe.

- Karameller for fred! gulpet jeg og langet ut etter én til.

Min mann så på meg med avsky, så jeg fortalte ham at han kunne se langt etter en plass i Oslo rådhus når jeg skal motta fredsprisen. Med mindre han øyeblikkelig går ut og kjøper en ny pose til meg, selvsagt.

onsdag 28. desember 2016

Ekte blod og falske malerier

New York. Byen ingen besøker uten å bli merket av den. Eller kanskje det var London? Eller Hong Kong? Bergen? Deler av familien vår er i alle fall merket, og vi er bare halvveis i ferien.

- Hva skal dere gjøre i New York? spurte folk før vi dro.
- Vel. Det blir en del museer, utstillinger og gallerier, tenker jeg, sa jeg.

Og det ble det jo. I alle fall ett.

Bildet er av Metropolitan Museum of Art og ligger på met.info

Men egentlig hadde jeg tenkt å shoppe meg nedover fra Central Park til The Village.

Jeg valgte å begynne i 38th Street West og sto utenfor en butikk i ti minutter før den åpnet.

*

Mens jeg ventet på å bli blakk, beundret jeg utstillingsvinduene som ikke hadde en dritt med butikkens innhold å gjøre, men som sikkert hadde kostet masse penger.



Og for noen er jo det et mål i seg selv.

Bare lysene utenfor må jo få folk til å forstå at varene inne i butikken er overpriset.


Men det skulle vise seg at de sparte inn utgiftene til lyspærer på å droppe ansatte. Og det var jo skikkelig dumt, for uten ansatte, ingen sko til meg.

Denne skoen står derfor i butikken fremdeles.



Ensom og forlatt. Kun noen flere sko av samme produsent i dyp blå, dyp burgunder og grå speilfløyel og noen lekre skoletter holder stakkaren med selskap.

- Hold ut, små venner. Jeg kommer tilbake i morgen, hviske jeg og lovet å ta med alle sammen hjem. Jeg følte meg litt som Marte Svenneru(d): "Je tar alle sju. Itte no knussel!"

Bortsett fra at Marte Svenneru(d) tok til seg syv søsken og jeg muligens kjøper syv par sko, har vi mye til felles. Rausheten, for eksempel.

*

Jeg løp ut av butikken uten en eneste pose, men rakk familiens planlagte utflukt til Metropolitan Museum of Art.

Der fant min mann ut at et av bildene måtte være en forfalskning.



- Men se, da! Skyggene fra menneskene til høyre tyder på at solen kommer inn fra venstre, men skyggene fra menneskene til venstre tyder på at solen kommer inn fra høyre!

Jeg prøvde å roe ham ned, for å ha med seg en høy fyr på over 100 kilo som skriker "Fake! Fake!" midt i New Yorks kulturelle stolthet, er ikke min form for avspenning.

Til slutt roet han seg med at det sikkert hadde tatt hele dagen å male bildet, og at solen naturlig nok hadde flyttet seg. Jeg gadd ikke påpeke at kunstneren nok hadde brukt litt mer enn én dag på verket.

*

Mine to sønner ville klippe seg, og sånt gjør man ikke hos en hvilken som helst frisør, visstnok. Eldstemann booket dem inn på "den kuleste frisøren i byen" og da jeg hørte det, tenkte jeg at kulheten kanskje ville smitte over på meg hvis jeg ble med dem.

Jeg ble med, men jeg ble ikke kul. Det eneste som skjedde, var at håret mitt ble kortere.


Frisøren min hadde en assistent som så ut som det svenske flagget (blå leppestift og gult hår). Det gule og blå mennesket vasket håret mitt og fønet det så dampen sto, men plutselig så jeg min yngste sønns frisør få et slags panikkanfall, og jeg skjønte at det var blod med i bildet.

Det viste seg at hun hadde klippet ham i øret, og jeg vet ikke om det var synet av alt blodet eller tanken på søksmål som gjorde at hun begynte å løpe planløst rundt omkring, men offeret tok det hele med ro.

Han var happy med å få en gratis hårklipp, og det var jeg også, for regningen for meg og eldstemann kom på nesten 400 dollar, og det var meg som betalte.

Utsikten var inkludert, og den var faktisk veldig fin:




Som avslutning hadde jeg tenkt å lage en morsom bildeserie av min mann som sov med caps og briller. Bildene ble veldig morsomme - særlig de to der han er i ferd med å våkne av at jeg tar av ham caps og briller og står over ham med mitt verste skremmetryne.

Men. Jeg vet ikke om noen har lagt merke til det, men jeg har altså blitt et bedre menneske. Så jeg publiserte ikke de bildene.

"Ville jeg ha likt å få bilder av meg publisert på internett der jeg ser ut som jeg har et svært sjeldent syndrom som kanskje eller kanskje ikke har sammenheng med kromosomfeil kombinert med radioaktiv påvirkning og mangel på D-vitamin?" tenkte jeg og innrømmer at jeg først svarte ja. Jeg er tilbøyelig til å mene at all PR er god PR, nemlig.

Det er ikke min mann, og han har lidd nok. Han har for eksempel vært gift med meg i 19 år om ett døgn (litt avhengig av hvilken tidssone man befinner seg i) og det er tøft nok i seg selv.

For han lever jo med usikkerheten om at jeg når som helst kan publisere de bildene hvis jeg en dag skulle glemme min nye omsorg for planeten og dens innbyggere.

*

PS Det er ingen vits i å tilby meg penger for å få se portrettene. De er ubetalelige.
PSS Det er heller ingen vits i å true meg til å slette dem. Da er det smartere å slå til med en skikkelig bryllupsdagsgave.

mandag 26. desember 2016

Da Noas ark dro til New York

Før store beslutninger skal tas, bør man søke råd. Jeg gjør ikke alltid det. I følge min mor, hører jeg ikke på noen, særlig ikke min mann. Eller henne.

Min mor har ofte rett, men før hele familien skulle på ferie til selveste New York, mente jeg det var lurt å sjekke horoskopene våre. I alle fall siden horoskopene våre poppet opp i feeden min på Facebook. Levert av et vitenskapelige dameblad vi for anonymiseringens skyld kan kalle KK AA.

KK, nei jeg mener "AA": Bladet som i hvert eneste nummer beviser at damer er villige til å betale for at noen skal få dem til å føle seg feite og mislykkede.

Bladet består av reklamer for produkter som skal få den slappe huden din til å strammes opp, slanketips som skal få den feite baken din til å sagge mindre og oppskrifter på masse mat som skal få de kjedelige selskapene dine til å bli vellykkede - i tillegg til at det viser deg bilder av hvordan hjemmet ditt bør være. Pussig nok er det alltid rom i hvitt, grått eller svart med innslag av møbler i strie og/eller lin og pynt av masse drivved som noen selger for hundrevis av kroner.

***

Familien vår er som en miniutgave av Noas ark. Vi består av en løve, en vær, en kreps og en jomfru (utrydningstruet art).


Siden min mann hater å bli fotografert, legger jeg til enda et bilde jeg tok av ham på flyet:



Han spilte sjakk mot Magnus Carlsen (et spill - ikke den ekte Carlsen) fra Oslo til New York og vant én gang. Mot "Magnus fem år". 

Da han oppdaget at jeg egentlig ikke skulle ta bilde av skjermen foran ham, men at mitt egentlige mål var å avbilde hans refleksjon i skjermen, prøvde han å dukke. Det virket sånn halvveis.

***

Sønn 1 - Løven


Dette passer utrolig godt. Han er i fullstendig balanse nesten hele tiden. Han kan bli litt utålmodig når hans mor, krepsen, er litt treig til å bestemme seg, men med et par pusteøvelser (og langsom telling til ti, vil jeg tro) går det over som alt annet her i livet. Han er voksen og trenger bare å gnage over den siste delen av navlestrengen (beklager det mentale bildet), for at hans indre kjerneverdier skal vokse inn i himmelen.

Fremtiden hans er lys, og jeg håper at han alltid viser sitt sanne, veloppdratte jeg. Det gjør verden til et bedre sted.

***

Sønn 2 - Væren



Han skal gå inn i det nye året med rosa briller. Det blir ikke noe problem. For den ungen (for det vil han alltid være for meg) ordner alt seg. Hans første setning var "Når jeg hopper fra en stol, blør jeg neseblod". Det stemte, men han blødde med et glis.

I går fikk vi vite at det ikke var 20, men 60 venner av ham på besøk i leiligheten vår da han feiret 18-årsdagen sin. Til det er det minst tre ting å påpeke: 1) Vi trodde det skulle være max 10 og at musikken skulle av ved midnatt, 2) Verken hans far eller jeg har noen gang hatt 60 venner - ikke engang til sammen, og 3) Med unntak av en BH i kurven til hunden og øl på gulvet i gangen, var leiligheten nærmest uberørt. Imponerende.

Han er verdensmester i å ta seg selv i nakkeskinnet, og han får til det han vil (det er bare ikke alltid han gidder å ville det).

Jeg tror ikke han trenger å gå mot strømmen for å få til det han vil. Han kan gå hvor han vil når som helst. 


***

Jeg - Krepsen



Vi er altså i New York. Ikke en helt fremmed kultur, kanskje, men fremmed nok for å gi meg et boost. For eksempel har jeg kjøpt et par dritkule støvletter i dag - før klokken 10 om morgenen! Og før det hadde jeg lagt i meg en diger porsjon med glutenfrie pannekaker med sirup. Sånn skjer ikke i Norge.

Jeg føler meg ikke spesielt hemmet, så noen indre demoner kjenner jeg ikke til. For sikkerhets skyld spurte jeg min mann om han mente jeg var hemmet (selvinnsikten er nemlig ikke alltid like god).

- Synes du jeg er hemmet?
- Det spørs. På hvilken måte?
- Er jeg eller er jeg ikke hemmet? Hvis jeg er det, må jeg jobbe med mine indre demoner, nemlig.
- Hva synes du selv?
- Slutt med det pysko-babbelet. Er jeg hemmet?
- Jeg vet ikke, du må jo vite det selv!
- Ok, da sier jeg at jeg ikke er hemmet.
- Det kan jo være demonene som snakker.

Jeg tror vi dropper de okkulte studiene.

Og siden jeg ikke kan se noen terskel fra her jeg sitter i lobbyen på Archer Hotel, orker jeg ikke ta noe sprang. Jeg er altfor mett etter de pannekakene.


***

Min mann - Jomfruen



Som sagt. Hans type er utrydningstruet. Han er sterk, snill, smart og noen ganger litt veldig morsom. Og om tre dager har vi bryllupsdag.

Han driver virkelig rovdrift på seg selv. Akkurat nå sitter han og jobber. Det er andre juledag, men hans verden stopper ikke av den grunn. Alle dager er arbeidsdager. De fleste kvelder og netter også, forresten.

Sånn sett er det nok et godt råd å lage en strategi for hverdagsgjøremål. Den kan for eksempel inneholde punkter som 1) Ikke bruk så mye tid på se på amerikanske biler på nettet, 2) Ikke by på amerikanske biler på nettet. (Han har hatt det høyeste budet på en Corvette i to dager nå, og jeg blir mer og mer kritisk til at ungene bestiller dessert etter middag - her må det spares!)

"Gi deg selv noen fridager!" Eller ikke. For den bilen kommer til å koste blod. Jeg håper han vet at han byr i dollar.

For en mann som har som leveregel at en utstrakt hånd kan være begynnelsen på en ørefik, er pleie av kropp og sjel bare stress. Han ville aldri blitt med på par-massasje eller meditasjon. Det vet jeg, for en gang var vi på meditasjon en hel helg og etter det kjøpte han en bil, drakk to flasker rødvin og holdt kjeft i to døgn. Det er i alle fall slik jeg husker det.

Jeg har lovet å gå en tur i Central Park med ham. Nærmere naturen kommer du ikke her i The Big Apple. Ironisk nok.

lørdag 24. desember 2016

Gudspjall og kjerringsnakk

Husker du juleevangeliet? Det som begynner med "Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall." og som handler om at Jesus ble født?

Her er Maria, Josef og eselet. Maria har Jesus i magen.
Dette var før de skjønte at det er dumt å dra uten å booke hotell først.

Bildet er stjålet fra brunstad.org
Unnskyld.

Min favorittversjon av juleevangeliet, er landsmålsutgaven som kom i 1897. Det heter ikke "juleevangeliet", men "Gudspjallet aa fyrste joladagen".

Gudspjallet! Har du hørt noe mer folkelig?

- Hva gjorde dere på julaften?
- Nei, vi satt og pjallet litt, da. Leste litt om Jesus' fødsel og pjallet litt mer.

*

Gudspjallet aa fyrste joladagen starter slik:

"Men dat bar til i hine dagar, at dar kom bodord fraa keisar Augustus, at dar i heile verdi skulde ritast mantal."

Du blir nødt til å lese resten (jeg har oversatt enkelte ord - se kursiv i teksten):

"Denne fyrste mantalsritningi byrjade, daa Kyrenius var jarl yver Syrialandet.

Og alle gingo at verda ritne (alle gikk for ble innskrevet), kvar til sit herad.

Men upp gjekk ogso Joseph or Nazareth borg til Judæa, til Davids borg, som heiter Bethlehem, di at han var av Davids kyn og ætt (hus og slekt), at verda riten (og bli innskrevet) med Maria, festarkona hans, som var fremmeleg (gravid).

Men dat bar til (Men så skjedde det), medan dei voro dar, at dagarne hennar Maria fyldest, at ho skulde føda, og ho fødde son sin hin frumborne (førstefødte), og ho sveipte honom og lagde honom i ei krubba, di at dar inkje (fordi det ikke) var rum fyre deim i gjestarstova.

Og dar voro hyrdingar i dette herad (det var noen gjetere der), og dei laago ute paa marki og heldo vakor um notti yver buskapen deira (de var ute på marken og holdt vakt over dyra sine).

Og sjaa! ein drottens engil stod hjaa deim (en herrens engel sto foran dem), og drottens dyrd glimade yver deim og dei vordo ovrædde (herrens herlighet lyste over dem og de ble dritredde).

Og engilen sagde til deim: Inkje skulo de ræddast, di at eg bodar dykk myken fagnad, som skal vera fyre heile lyden, di at idag vart dykk boren ein frelsar, som er Christus, drotten i Davids borg.

(Engelen sa: Ikke vær så pysete! Alt jeg prøver å si er at dette er en gledens dag, ikke bare for dere, men for hele folket. I dag er det født en frelser, han heter Jesus og han er konge i Davids slott.)

Og dette er merket fyre dykk: de skulo finna eit barn, sveipt liggjande i ei krubba.

Og strakst vardt dar hjaa engilen ein himelsk herjarfjølde (himmelsk hærskare), som lovade Gud og sagde:

Dyrd vere Gud i høgdom og frid paa jordi i dei mennom, som han hever hugnad til. (Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i alle fall for dem Gud liker.)

*
Det er bare Lukas som gadd å notere noe særlig utfyllende fra før Jesus ble født. Og det er INGEN av disiplene som har giddet å skrive ned så mye som en linje fra Marias svangerskap. Bortsett fra at Lukas skrev at hun dro på besøk til sin gamle slektning, Elisabeth, som på mystisk vis (hun var eldgammel) hadde blitt gravid med en baby som skulle vise seg å være Johannes døperen (noen år etter).

Heldigvis har jeg fått et innblikk i hvordan de to kvinnene hadde det:

Fra Lukas vet vi at Maria kom til Elisabeth da Elisabeth var seks måneder på vei og at hun var der i tre måneder. Lukas skriver (så vidt jeg kan se) ikke noe om Maria var til stede under fødselen.

Elisabeth bodde i en fjellandsby, og Maria skyndte seg opp til henne nesten umiddelbart etter at engelen Gabriel hadde greid å innbille henne at hun var gravid med selveste Gud.

*

Det er ikke rart at de to damene hadde litt å snakke om, for Elisabeth hadde også fått assistert befruktning av den samme engelen.

- Næmen, hei på deg, Maria! Hvordan er formen?
- Jeg er dritsliten! Etter at den der fjærkledde Don Juan'en var på besøk, har jeg bare sovet og sovet. Dessuten bor du jo ikke akkurat i verdens navle, hehe. Men hva med deg, Elisabeth?
- Jo, du vet, det ble jo en del folkesnakk etter at jeg og Sakarja har holdt på i flere tiår uten å få en eneste unge - også blir jeg gravid så fort jeg ser en engel! Faktisk ble det så ille at jeg måtte holde meg borte fra folk i fem måneder. (Lukas 2,24,) Det hang tegnere utenfor huset vårt i ukesvis. Jeg hater å bli tegnet - særlig før jeg har fått gredd håret.

- Så Sakarja ble ikke sur? Han trodde på historien?
- Ja, ja. Gabriel var heldigvis mann nok til å fortelle ham det sjæl. (Lukas 2,18,) Men som straff for at han tvilte på Guds under, kan han ikke snakke før ungen er født. (Lukas 2,20,)
- Hæ? Så han er helt stille?
- Jepp. Det kommer ikke en lyd. Han snorker ikke engang!
- Å, herren være lovet! Gud, assa.

- Men hvordan tok Josef det?
- Å, du vet hvordan han er. Han sa at jeg ikke måtte tro at han var helt idiot, men at av respekt for meg, gikk han med på å skilles i det stille. (Matteus 1,19,) Jeg ble så forbanna at Gabriel kom flyende for å sjekke hormonnivået mitt.

- Gabriel kan være VELDIG kontrollerende, synes jeg. Han må jo ha en eller annen form for kompleks. Fikk du noen gang se tissen hans?
- Nei, gjorde du?
- Nix. Litt skuffende på én måte. Men hva ble det til med Josef?
- En engel (Matteus 1,20,) tok ham med inn på verkstedet, og da han kom ut igjen var alt som før. Gud vet hva som skjedde der inne.

Elisabeth reiste seg for å hente mer geitemelk.

- Du, jeg klarer ikke lukten av geit lenger, jeg. Gidder du å ta med et glass vann, Elisabeth?
- Ja, ja. Så kvalmen har kommet allerede? Stakkars deg, Maria. Du kommer til å slite. Har du hørt om bekkenløsning?

- Har det noe med en bekk å gjøre?
- Nei. Bekken. Hoftepartiet ditt. Der som ungen skal ut.
- Som ungen skal vafforno?

- Du vet hvordan barn blir født, ikke sant?
- Ikke egentlig.
- ??? Hvordan tror du det skjer, da?
- Det har jeg ikke tenkt på.
- Vet du hvordan man blir gravid?
- Det er et Guds under.

- Herregud, Maria!
- Ja, det var jo det jeg sa. Gud. Herren Gud. Et hvert barn er en velsignelse.

- Det der er bare tull.
- Hva?
- Har du hørt begrepet "drittunge"? "Jævelunge"? "Snørrunge"?
- Aldri.

- Noen unger er rett og slett schtøgge! Strekkmerker?
- Nei ...
- Kolikk?
- Nope?
- Brystspreng?
- Nei.
- Såre brystvorter?
- Nei!
- Revning?
- Hvor?
- Der drittungen kommer ut.
- Shit!

Og sånn fortsatte det til Maria gikk hjem igjen.

Sakarja forbannet Gud og hele engleskaren for at han hadde mistet stemmen og ikke hørselen.

fredag 9. desember 2016

Stjerner, planeter og Afrika

Fra telefonen vekker meg klokken seks og til jeg står i dusjen, tar det kanskje 15-20 minutter. Utover å stå og glo uforstående på mitt eget speilbilde store deler av den tiden, kan jeg ikke redegjøre for hva jeg driver med.

Eller forresten, på ett eller annet tidspunkt må jeg ha slått på radioen for når alle koblingene i hjernen fungerer, siver lyden av Norge sakte inn i den delen av meg som gir ordre om å bevege kroppen til musikk.

*

Med andre ord: I det jeg blir bevisst min egen eksistens, er det første jeg ser et bustete, mysende vesen som - avhengig av musikken P4 spiller - danser som om det ikke finnes vitner.

Det er kraftig kost.

*

Da den utflytende figuren i speilet begynte å ta form i morges, spilte P4 Anne Grete Preus.

Figuren, som ble mer og mer lik en nokså skummel utgave av meg, vugget og smilte. Dette var ikke den verste måten å komme til seg selv på. (Den verste starten på dagen er å se meg selv headbange til noe av Johnny Cash. Vi to likner for mye på den tiden av døgnet.)

*

Jeg tok meg selv i å mimre om barndommen, nærmere bestemt O-fagstimene på barneskolen. Der lærte vi om stjerner og planeter, og det passet fint til teksten:

Månen svever taus og trygg
Mellom stjerners glans
Menneskene på sin jord er i livets dans
Leter svar i egne liv
Dansen går i ring
Månen svever rund og klok
Sier ingenting

Sangstemmen min er ganske forferdelig, men den passet fint til dansen som bar preg av en viss morgenstivhet i muskler og ledd og til det blågrå rynketrynet som kikket oppspilt tilbake på meg fra badespeilet. 

*

Jeg tok et skikkelig magadrag da refrenget kom, og sang med: "Jeg er månedens elev. I mitt lynglimts korte svev. Jeg vil være som den. Jeg er månedens elev."

Sannsynligvis var det fordi hjernen min så og si var ubrukt og ivrig etter å gjøre jobben sin at jeg for en gangs skyld tenkte over teksten.

"Jeg lurer på hva 'lynglimts korte svev' betyr", tenkte jeg.

Og så:

"Det er jo litt pussig at hun synger om månedens elev, er det ikke?" tenkte jeg og sendte en mental unnskyldning til flere av mine kolleger som går med Sjøforsvarets ring. (Nå kommer det en digresjon.)

Ringen ser sånn ut:



Og sånn bærer de den:


Jeg blir aldri lei av å spørre mine kolleger i mørkeblått om de har vært månedens medarbeider i Texaco, men de er nok lei av det for lengst.

Du ser likheten, ikke sant?



Tilbake til badespeilet mitt (digresjonen er nå over).

*

Har du noen gang sett ansiktsuttrykket til en som har gjort en enorm oppdagelse? En som har et "Aha!-øyeblikk"?

Vel, jeg har sett meg selv i det øyeblikket. Det er ikke noe å trakte etter.

"Jeg er den første som har skjønt det!"

"Kremt. Jeg er kanskje den aller siste som har skjønt det."


For hun synger ikke om en elev som har utmerket seg og fått diplom der det står "Gratulerer, du er månedens elev i september!".

Hun synger om å lære noe av månen. Månen! Den gule greia man kan se hvis det er fint vært om natten.

*

Ansiktsfargen min gikk fra gusten til lett rød. For plutselig husket jeg Birgitte 18 som hoppet rundt på dansegulvet på 80-tallet iført rosa genser, perlekjede (!), olabukse og mintgrønt, smalt belte - og mer brølte enn sang "Aaaaafrica!" når DJ'en spilte "Chic" av Le Freak og alle de andre sang noe som jeg mye senere skjønte var "Freak out!".

I omtrent 25 år har jeg prøvd å trøste meg med at "Ooooo, freak out!" er nokså likt "Aaaafrica!", og at det virket fullstendig logisk å synge om Afrika, men nei. Med brilleglass som var blå fra midten og opp, permanentkrøller og en Solo i hånden, var jeg for øvrig så langt fra å frike ut som overhode mulig. Da var Afrika nærmere.

*

Like lenge har jeg prøvd å fortrenge gutten på dansegulvet som spurte meg om jeg noen gang hadde sett en afrikansk elefant danse. Jeg sa nei, og det tok fem år før jeg skjønte hva han siktet til.

Birgitte 23 (som den gang var gravid og veide 80 kilo) bestemte seg der og da for at hun aldri skulle synge høyt for noen igjen så lenge hun levde samt at hun skulle være svært forsiktig både i glassbutikker og på dansegulv (hvem vil sammenliknes med en elefant som til og med er større enn den asiatiske varianten?), og Birgitte 48 sang sin siste sang på badet i morges.

Du kan takke meg senere.

fredag 18. november 2016

Kjære lillebroren min

Kjære Henning,

Du ville ikke ha noen rosende ord i bisettelsen din, men det sa jeg at vi skulle bli to om. Selv om jeg nå vet at jeg trosser deg, vet jeg også at du tilgir meg for det jeg nå skal si.

Det jeg skal fortelle til alle dem som sitter her, har jeg også fortalt til deg, så du vil ikke bli overrasket.

***

Jeg har aldri kjent noen som hadde en sterkere integritet enn deg. Du visste hva du sto for, og du forhandlet ikke om verdier. Du hadde klare meninger, men du tvang dem aldri på noen.

Respekt for menneskeverdet sto sterkt hos deg. Alle mennesker er like mye verdt. Det viste du både i ord og handling.

Du snakket aldri stygt om noen. På en eller annen måte har du greid å overføre det til dine to nevøer som også er like deg på mange andre måter. Jeg er stolt av dem og jeg er stolt av deg.

Vi delte troen på Gud. Og som på alle andre områder i livet, satte du deg også grundig inn kristendommen. Du har lest Bibelen fire ganger, og mange av samtalene vi har hatt det siste året har handlet om historiene i det gamle og det nye testamentet.

For deg var det gamle testamentet en historiebok som forklarer mye av det vi ser i verden i dag, og det nye testamentet var en veiviser for hvordan vi mennesker skal leve sammen.

***

Det er ikke til å komme fra at vi i familien lurte på hvorfor du insisterte på å bo så langt fra alt. Etter at du flyttet fra Tromsø, bosatte du deg i Moskenes. Og fra Moskenes flyttet du til Eidfjord.

Det går ikke fly til verken Moskenes eller Eidfjord, men hadde det vært flyplass noen av disse stedene, hadde du ikke flyttet dit.

For du elsket naturen. Og du var så sterk. Da jeg fortalte deg at din yngste nevø var på tur til Ullevålseter med en ti-kilos-sekk, svarte du «Be ham å få tak i et par dekk. Det er kjempegøy å gå på tur med dekk.» Jeg trengte ikke spørre om du rullet dem, for jeg kunne se deg for meg der du dro to dekk etter deg oppover fjellsidene i Eidfjord.

Vi var ulike på mange områder, men vi var også like. Vi hadde lik humor, vi var passe usentimentale og vi likte å diskutere, å skrive og å lese.

Vi utfylte hverandre godt også, synes jeg. Da vi var små og fikk lørdagsgodt-rasjonen - én brus og én grønn skål med godteri - byttet vi. Du fikk min brus mot at jeg fikk ditt godteri.



Din manglende forkjærlighet for sukker og din evne til å se andres behov, dannet for øvrig grunnlaget for din formue og var sannsynligvis årsaken til at du kunne kjøpe deg moped da du ble seksten: Du gjemte unna sjokoladen vi fikk da pappa kom hjem fra reiser og solgte sjokoladen til mamma da hun ble så godtesyk at hun var villig til å betale ti ganger det en firkløver kostet på butikken.

***

Kjære Henning,

Det er mange årsaker til at det er uvirkelig å stå her i dag, men en av dem er at kreften rammet akkurat deg - du som var så sunn, både i kropp og sjel.

Da jeg sa til deg hvor urettferdig jeg synes dette var, svarte du «Hvorfor det?» også fortalte du meg om Sareptas krukke.

«Profeten Elia bodde hos en enke i Sarepta under en lang tørkeperiode. Gud sørget for at denne enkens krukke aldri ble tom, men det var mange enker i Sarepta, og deres krukker var tomme», sa du.

Rett før du sovnet for siste gang, sa jeg til deg - nok en gang - at jeg var glad i deg. Du hvisket takk.

Men Henning, det er vi som skal takke deg. Du beriket livene våre.

Jeg er så glad for at vi var så nære og så uendelig trist for at du nå er borte.

Du levde i fred, nå skal du hvile i fred.

fredag 7. oktober 2016

De små tingene

Hodet mitt er undersøkt i dag, men resultatet er ikke kjent enda. Noen mener helt sikkert at de allerede vet at det er kaos inni der, men dem om det. Jeg forholder meg til de som har papirer på at de kan lese et røntgenbilde.

Har du noen gang ligget i en MR-maskin? Det bråker voldsomt. Omtrent som en ... ok, man tar de referansene man er best kjent med, ikke sant? ... det bråker som om en rytmeboks på et hammondorgel har hengt seg opp akkurat i det du skulle se hvor høyt du kunne skru den før høyttalerne gikk til helvete. "DUNK-DUNK-DUDDUDDUNK-DUDDUNK".

*

For at man ikke skal miste hørsel og vett, får man på seg øreklokker. Og i håp om at man skal ligge stille, setter de et slags bur over ansiktet ditt (hvis det er hodet som skal sjekkes). Hvis du har klaustrofobi, er det antakelig ingen morsom opplevelse.

Jeg har ikke det, så jeg pleier å sovne.

- Nå må du ligge heeeeelt stille, sa damen som snart skulle sende magnetisme rett gjennom hjernen min.

- Natta, sa jeg.

*

Så begynte dunkingen.

Og en jævla prikking på høyre side av nesen.

Alle mine reflekser tilsa at jeg umiddelbart burde føre en hånd opp til midten av ansiktet og klø meg - alternativt rynke voldsomt på nesen for i det minste å få støvkornet til å flytte seg. Refleksene ble overstyrt av god oppdragelse: Jeg gjør som jeg skal, og i dette tilfellet var det å ikke gjøre noe.

Dessuten hadde jeg akkurat betalt nesten 3.500 kroner for å slippe å vente ytterligere tre måneder for å få vite hvorfor jeg har en hevelse midt i trynet. (Diagnosen blir antakelig "svært forfengelig".) Jeg hadde med andre ord omtrent 3.500 kroner å tape på å måtte gjøre denne undersøkelsen én gang til.


Visstnok kan det mentale gjøre underverker. Hvis tro kan flytte fjell, burde jeg kunne tvile meg frem til å flytte et rusk, tenkte jeg.

Og jammen! Det flyttet seg! Det flyttet seg én centimeter lenger opp mot øyet. Jeg var like langt.

*

- Fuck, karma! tenkte jeg og hadde ikke mer enn begynt å angre så vidt da jeg merket et fremmedlegeme (på størrelse med en kattunge) innpå øyet.

Man skulle ikke tro at det går an, men jo da. Når man provoserer karma, hjelper det ikke å ha øynene lukket.

Jeg stirret stivt inn i mine egne øyelokk. Livredd for å ødelegge for fotografen. Kattungen vred på seg, og jeg kunne tydelig kjenne både pels og klør. Du kan sikkert tenke deg hvor irriterende det er når smådyr prøver å finne en komfortabel stilling mellom øyeeplet ditt og øyelokket.

*

Etter ett kvarter sluttet den infernalske dunkingen, og jeg ble satt fri. Jeg skulle akkurat til å klore meg selv til blods omtrent fra hårfestet og ned til leppa da jeg oppdaget at behovet var borte. Katta hadde tatt med seg neserusket og stukket av.

Var ting ok mellom meg og karma? Vanskelig å vite. Normalt ville jeg avgjort det med en shoppingsrunde. (Hvis karma er på min side, finner jeg alltid noe fint jeg kan kjøpe - hvis karma ikke er på min side, finner jeg alltid noe jeg synes er kjempefint i butikken, men som ser helt idiotisk ut på meg når jeg kommer hjem. Jeg har fire graderobemeter bevis på at karma har vært litt grinete på meg.

*

Om ikke annet (snill, pen, eterisk) er jeg effektiv. Derfor leser jeg mail mens jeg går.

Nå tror du sikkert at jeg skal fortelle at jeg fløy på trynet, men nei, da. Jeg har full kontroll.

På toppen av 15 uleste mail, var det en hilsen fra en kollega som ønsket meg en fin navnedag. Noe så koselig! Ingen andre hadde husket meg, men endelig! Jeg tok det som et tegn og skrev en hyggelig hilsen tilbake - mens jeg likevel sto og ventet på grønt lys. Å gå på rødt mens jeg stirrer ned på mobilskjermen er å be om et intimt møte med noen som er minst ett tonn større enn deg og som har mye høyere hastighet. (Her kunne jeg selvsagt ha skrevet "er å be om å bli overkjørt av en buss", men akkurat nå er jeg litt overtroisk.)

"Du har overbevist meg om at jeg bør kjøpe noe pent til meg selv", skrev jeg og trykket send.

I det jeg trykket send, skjedde det to ting.

1 Det kom en svusjelyd fra telefonen
2 Det kom en plaskelyd fra skulderen min

Jeg kikket ned på den blå ulljakken min som jeg bare har brukt to ganger tidligere:

Karmas spesialutsendte kråkefaen hadde akkurat brukt meg som utedass.

*

- Hils karma og si FUCK! ropte jeg etter den lusete feigingen.

- Unnskyld ...? sa en eldre mann ved siden av meg.

- Gå! Det er grønt, sa jeg.

Jeg vet ikke hva den gamle mannen ble mest skremt av.
At jeg ropte, av det bustete håret mitt eller av solbrillene mine.
Kombinasjonen skremmer nesten meg.
I fall du ikke klarte å se den, har jeg merket den for deg

onsdag 14. september 2016

London, dag 4: "Look at me!"

Hyde Park lå et litt kortere steinkast fra hotellet enn Regents Park, så jeg tok med meg en bok, glemte solkremen og betalte for å sitte i en grønn solstol til solen gikk ned.

Boken var god, men omgivelsene var bedre. 

*

Det er tre ting jeg kan se på i evigheter: Vann som renner eller som bølger, flammer i en peis og barn eller dyr som leker. (Riktignok silte svetten og solen brant, men man bør ikke se direkte på solen og det å se på sin egen svette som renner, er veldig sært.)

Det er svært sjelden jeg sitter og glor inn i peisen, forresten

Rett foran meg, på det brunsvidde gresset, satt en stor familie med tre gutter i alderen 12-ish til 4-ish. 

Den eldste la den mellomste i bakken og holdt ham fast mens begge holdt på å le seg fordervet.

Plutselig så jeg den yngste komme snikende i begges blindsone. Den lille jævelen så virkelig ond ut. Han var fast bestemt på å ta igjen for all den dritten han hadde tatt imot fra den mellomste siden han ble født. 

I hånden hadde han en tynn pinne.

*

Hylet fra den mellomste kom før jeg rakk å forstå hva som hendte. Den utspekulert lille djevelyngelen hadde tatt rennafart og stukket pinnen i kinnet på han som lå nede, og nå løp han mot nærmeste ambassade for å søke asyl. 

Han kommer vi til å høre mer om i fremtiden, sann mine ord. Jeg var imponert, men det er jo ikke en oppførsel noen voksne bør fremelske, så jeg klappet ikke.

*

«Kurrrrrr», sa det ved føttene mine. «Jøss, en norsk due?» tenkte jeg før jeg kom på at duer i alle land snakker likt. Sannsynligvis.

Kurringen kom fra et fjærdott som halset etter en nydelig liten duedame. Duedamen ga fullstendig faen i beileren sin. «Kom igjen, Dolly, la fyren jobbe litt», heiet jeg. Hun kikket på meg og jeg sverger at hun blunket. Kanskje het hun til og med Dolly.

Den kåte fjærballen løp i sirkler rundt henne. «Looookkkkkkkrrrr at me!» maste han hesblesende.

*

«Dolly driter i deg», sa jeg og var litt stolt av bokstavrimet (og litt irritert over at jeg måtte ha med den forstyrrende preposisjonen). Det kunne ikke brydd ham mindre. «Looookkkkkrrrrr! Loooookkkkkrrr!» forlangte han.

Duen Dolly og jeg så oppgitt på hverandre. Litt sånn «Er’e muuulig? Ha litt selvrespekt, da mann!». Hvis du ikke har sett en due himle oppgitt med øynene, har du ikke sett alt som er verdt å se. 

*

Og hvis du ikke har sett et hannkjønn gi opp jakten på en lekker dame, har du muligens ikke sett selve bildet på skuffelse og nederlag. Hannduen - tidligere kalt fjærballen - ga opp håpet etter en god times kurtisering. 

Det siste kurret kunne høres ut som et desperat skrik, og jeg oversatte det umiddelbart til «Faaaaaaaen! Hu der må jo være lesbisk!». 

Fra å være en ganske barsk fyr med bred brystkasse, gikk han til å bli en … jeg hadde nær sagt en brukt kondom, men en brukt kondom har i det minste fått være med på moroa, og han her hadde verken vært i nærheten av kroppskontakt eller annen form for tilfredsstillelse.

Men du skjønner hva jeg mener. Jo, jeg tror du gjør det. Uansett om du er kvinne eller mann.

fredag 9. september 2016

Minneord til mor

Kjære mor,

Du har hatt, og har, en plass i livet til alle dem som sitter her i kirken i dag.

Og til mange, mange flere.

I løpet av 96 år har du opplevd mye og gledet mange.

Mor
19. februar 1920 - 3. september 2016 

Du har alltid vært mitt forbilde, og det tror jeg du har vært for flere.

Du har alltid vært morsom, smart og arbeidsom - og jeg har alltid vært så stolt av at du har vært så pen.

En gang sa jeg det til deg. 

«Synes du jeg er pen NÅ?» sa du. «Du skulle sett hvor pen jeg var da jeg var jentunge!».

*** 

Da du var jentunge bodde du på Rjukan.

Du var barnebarn av storbonde og ordfører, Ole Øverland, som var din mors far.

Din mor, Thorbjørg, var altså storbondens datter, og hun giftet seg med rallaren, Hans. 

Familien din var stor - i alle fall etter dagens målestokk.

Du var minstejenta, og derav kallenavnet Tulla, selv om døpenavnet ditt var Margit.

Søsknene dine var Anne, Astrid, Signe, Olav, Øystein, Knut og Jon.

Lille, tynne Tulla Skjelhaugen var antakelig en av Rjukans tøffeste unger.

Du hoppet på ski - på trass - for hvis du ikke hoppet, fikk du ikke lov til å kjøre ned unnarennet, og det ville du.

*** 

Du møtte far i Horten under krigen, og dere forlovet dere på bursdagen din den 19. februar 1942.

Den 4. desember 1943 ble det bryllup. 

Fru og herr Akerholt
 
Brudgommen, Rolf, glemte døpenavnet ditt - han husket bare Tulla - og gjestene kom to timer etter vielsen.

Fulle av sot etter at knottgeneratoren i bilen de satt i hadde havarert i nærheten av Holmestrand.

Sånn var det bare under krigen, sa du. Det var ikke så lett å planlegge.

*** 

Du og far fikk to døtre: Brit i 1944 og Tordis i 1956.

Du og far hadde et godt ekteskap.

Dere var glade i hverandre, og det var mye latter og godmodig småerting. 

***

Du vil bli husket som veldig blid, veldig selskapssyk – og kanskje litt forfengelig.

De få gangene du var litt snurt, gikk du inn på kjøkkenet og ryddet mens du nynnet intenst. 

Dette litt snodige uttrykket for ergrelse har for øvrig gått i arv i generasjonene etter deg.

*** 

I 1956 flyttet dere inn i deres eget nybygde hus i Haakonsgate i Horten.

Far, fars far og fars brødre hugde selv tømmeret og bygde grunnmuren.

Huset kostet 48.000 kroner, og i mange år ble den øverste etasjen leid ut for 107 kroner i måneden.

Fire år etter innflyttingen - og med to døtre på henholdsvis 16 og fire år - fikk du din første vaskemaskin, riktignok uten sentrifuge.

*** 

Mor, du har alltid jobbet.

Både i hjemmet og utenfor hjemmet.

Du hadde huspost da krigen kom, og du har jobbet på sykehuset i Horten.

Da du gikk gravid med Tordis, jobbet du i kjøttbutikken til Gudmundsen.

Gudmundsen var så lei seg da du sluttet, at han sendte en blomst og et kort med teksten «Håpet som brast».

Men heldigvis for Gudmundsen og kundene hans, kom du tilbake til kjøttdisken etter at Tordis var født.

*** 

Lenge jobbet du i slakterbutikken til Stefan.

Hver lørdag etter butikken stengte, kjøpte Stefan en bløtkake til de fire damene som jobbet for ham.

Den delte dere i fire og skylte den ned med kaffe og et lite glass likør.

Først yte, så nyte.

Det er noe alle vi som har mors gener vet veldig godt.

*** 

I 1968 fikk du og far deres første barnebarn da Jan og Brit ble foreldre.

Det var meg. 

Mor, jeg og far - og folkevogna

Far lærer skeptisk Birgitte å sykle

Birgitte (48) og mor (96)
 
Tre år senere kom min bror, Henning.

I 1982 kom barnebarn nummer tre, Tordis' sønn Sven, og i 1987 fikk Sven en lillebror: Martin. 

I 1988 flyttet dere fra Horten til Sandefjord.

I 1989 døde far, og du ble enke.

*** 

Mor, du har vært veldig viktig i livene til alle dine fire barnebarn.

Særlig til Sven og Martin som har vært så heldige å bo i samme by som deg.

*** 

Du har vært viktig for oldebarna dine også.

I 1991 ble Magnus født, og i 1998 kom Henrik til verden. Det er mine to sønner.

De vet at ingen kan bake kransekake som deg, og de har vært superstolte av å ha en oldemor som hoppet på trampoline med dem, som hadde egen iPad og som kunne snakke med dem om det de var opptatt av.

Magnus (eldste oldebarn) og Henrik (yngste oldebarn) med superspreke oldemor (aka mor)

Jeg kunne også alltid snakke med deg.

Den siste gang vi snakket sammen, diskuterte vi verneplikten som nå er obligatorisk for begge kjønn.

Du mente det var feil at jenter er i Forsvaret, jeg mente standpunktet ditt var gammeldags.

Du avsluttet diskusjonen ved å slå alderen din i bordet.

*** 

Du har satt standarden for hvordan man skal oppføre seg.

Og du har gitt oss oppskriften på hvordan man skal få et langt og godt liv:

Man må ikke kjede seg,

Man må le hver dag, og:

Man må aldri spise seg helt mett

*** 

Mor,

På vegne av barn, svigersønn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn: Vi kommer til å savne deg så veldig, og vi kommer til å fortsette å snakke om deg og fortelle historien om deg videre.

Mor, vi er så takknemlige for alle minnene vi har sammen med deg, og det du har vært for oss.

Kjære mor, takk for alt.

torsdag 8. september 2016

London, dag 3: "They don't match!"

Ett eller annet sted i London eller nærmeste omland, finnes det en fyr som har ryddet handlevogner i 15 år. Det vet jeg, for jeg har snakket med naboen hans. 

Og naboen, som kjørte meg rundt i London i en Uber, var irritert.

*

-Kona hans jobber i bank! sa han og jeg lurte på hvilket ansiktsuttrykk jeg skulle benytte meg av. En snikende mistanke gjorde at jeg sa «oj» samtidig som jeg hevet et øyenbryn.

Det var åpenbart en helt riktig reaksjon fra min side. 

Naboen til handlevogninnsamleren, som i dette tilfellet altså var min drosjesjåfør, og jeg var helt på linje. I alle fall mente sjåføren min det. Jeg var ikke engang sikker på hvilken linje vi snakket om. 

*

-Han har ingen ambisjoner! ropte sjåføren. -Skjønner du?

-Kanskje han trives med å samle inn handlevogner? sa jeg til bakhodet hans.

Bildet er tjuvlånt av dailymail.co.uk

Han så på meg i speilet og vurderte om han skulle sette meg av ved nærmeste psykiatriske sykehus.

-Kona hans jobber i bank! gjentok han. -Det er jo helt feil! SKJØNNER DU???

*

Jeg sendte en bønn om styrke til mine medsøstre i alle land, trakk pusten og sa: -Hvis han hadde jobbet i bank og hun hadde ryddet handlevogner, hadde det vært bedre?

Det gadd han ikke engang kommentere.

*

-Hva driver din kone med? spurte jeg og lurte på hvorfor jeg antok at han var gift.

-Jeg jobbet i oljenæringen før. Da vi møttes matchet vi, men naboen min og kjæresten … De matcher ikke! Hvordan kan de? 

-Men hva gjør din kone? spurte jeg igjen.

-Naboen min samler inn handlevogner på Tesco når han ikke mottar trygd! Dette landet er helt håpløst. Hvorfor skal han få trygd? Hæ? Fortell meg det? Dette landet er fullt av kjeltringer. Skal jeg fortelle deg noe?

*

Jeg planla å takke nei og heller spørre én gang til om yrkesvalget til hans fru. Jeg rakk verken å stille spørsmålet eller takke nei til tilbudet om å høre om flere frustrasjoner.

-Jeg investerer i eiendom i hjemlandet mitt, Iran. Der må du se den andre mannen inn i øynene hvis du skal kjøpe noe. Det holder ikke å vifte med et ID-kort, du må se den andre mannen inn i øynene, skjønner du? SKJØNNER DU???

Jeg trodde jeg forsto, men likevel var jeg usikker på hvordan ansiktet mitt burde se ut. Valget falt på et svakt smil, et forstående blikk og svak nikking. 

*

Tung medisinering og tvangsinnleggelse var unngått for denne gang, og anerkjennelsen kom i form av en mer detaljert beskrivelse av hvordan dette landet var befengt med folk som kun ville seg selv vel. Og som muligens nektet å se deg inn i øynene, tenkte jeg og sørget for å møte blikket hans hver gang han så i speilet.

-Jeg kjøpte en eiendom rett her borte, men den var stjålet! Skjønner du? SKJØNNER DU??? Stjålet! Da jeg skulle selge den videre, fikk jeg vite at den aldri hadde vært registrert på meg! En indisk advokat hadde stjålet min eiendom og flere andre. Han stakk av med ni millioner pund! Vekk! Borte!

-Så du tapte pengene dine?

-Nei, jeg klaget til staten, og så fikk jeg alt tilbake.

-Det var en snill stat! sa jeg i stedet for å si det jeg tenkte, nemlig "SÅ HVA FAEN ER PROBLEMET DA?".

*

-Denne staten er pill råtten! Det er tre ting staten synes er viktig: Du må betale skatt, ellers kommer du i fengsel. Du må ikke drive med narkotika, for da kommer du i fengsel. Og du må ikke voldta, for da kommer du i fengsel. Men da er det jo umulig å bli rik!

-Umulig å bli rik hvis du ikke voldtar? spurte jeg mistenksomt.

-Jeg har kone og to sønner, jeg kan ikke ta sjansen. Men hvis du er skikkelig i dette landet, blir du ikke rik.

-Men dette med voldtekt …

-Staten er pill råtten! Du kommer i fengsel hvis du ikke betaler skatt! Og jeg må betale, for jeg har kone og to sønner.

*

-Så det er bare derfor du ikke snyter på skatten og voldtar mens du selger heroin til småunger? spurte jeg.

Han stirret uforstående på meg mens han parkerte utenfor hotellet mitt. Feig som jeg er, hadde jeg stilt spørsmålet på norsk.

-Ikke hør på meg, sa han. -Jeg snakker bare tull.

Siden jeg ikke lenger var redd for å bli innlagt eller voldtatt, sa jeg meg enig i at han vrøvlet.

-Men husk hva jeg har sagt: Han kan ikke fortsette å rydde handlevogner! Det passer seg ikke!

-Hva med å si det til naboen din i stedet for meg? foreslo jeg og la til at yrkesvalg ikke er en god nok grunn til å droppe kjæresten sin uansett om man er mann eller kvinne. Jeg tok også et dypt magedrag med London-luft og spurte:

-Din kone, hva gjør hun?

-Hun tjener mer enn meg, hun er tannlege, sa han og stirret på skoene sine.

*

Så ett sted i London eller nærmeste omland finnes det to menn i hvert sitt hus som har koner som tjener mer enn dem. Den ene av dem kjører taxi og skammer seg - helt unødvendig - på vegne av dem begge.

onsdag 7. september 2016

London, dag 2: "A moment"

Det var ikke med hensikt, men det ble til at jeg satte meg feil vei på toget (i dette tilfellet Gatwick express). 

Fordelen med å sitte med ryggen mot togets kjøreretning, er imidlertid at man kan sitte og glo på de andre passasjerene. 

For i motsetning til meg, visste de sikkert hvilken vei toget skulle gå og dermed ble stolene med ryggen mot fortiden (eller stasjonen vi forlot, om du vil) opptatt først. 

I motsetning til meg, blir de kanskje kvalme av å sitte slik jeg gjorde, og de er muligens ikke like nysgjerrig som meg på sine med mennesker.

*

Et tog i en storby kan være som et babelsk tårn - det vil si at ingen forstår hva den andre sier. Men så vidt jeg kunne høre, hadde de fleste minst én venn som lyttet og nikket og sa ett eller annet tilbake. (Nå er jo ikke det en garanti for at man verken hører etter eller forstår det som blir sagt, men la oss anta det i denne sammenhengen).

Lytte = øre = øredobber = øredobber fra Ole Lynggaard

Jeg hadde tatt med meg en venn, jeg også. La oss kalle ham Dotten, for det er det han er. Han har bodd i øret mitt i snart fem uker, og siden jeg ikke klarer å bli kvitt ham med mindre jeg står med hodet ned, bestemte jeg meg for at vi like godt kunne gjøre det beste ut av situasjonen. Det positive med Dotten, er at han skjermer meg fra omverdenens bråk og idioti. Til en viss grad. Ulempen er akkurat den samme. Bråk og idioti er en del av livet, og få av oss er i en posisjon der vi kan plukke fra det livet har å by på.

*

I denne sammenhengen var Dotten bare plunder og heft, men hvilken venn er vel helt perfekt alltid, tenkte jeg. Jeg lot som jeg plukket opp noe fra gulvet for å få Dotten bort noen minutter, og i det jeg reiste meg opp, var det som Karma poket meg i øyet bare for å være ekkel:

Foran meg satt to nederlendere i hyggelig passiar om forventningene de hadde til ferien og en og annen kommentar om landskapet som sto stille mens toget føk forbi. Nei, jeg snakker ikke nederlandsk, men når et helt folk ikke klarer å bli enige om de skal snakke fransk, engelsk eller tysk, er det ikke så vanskelig å plukke opp et ord her og der. 

Språkusikkerheten dette modige folket et par meter under havoverflaten føler, har gitt dem en raspende uttale. De harker og skarrer … og de har muligens aldri hatt en dott i øret sitt i hele sitt liv. Ikke kan de være plaget med kløe i den delen av øret du ikke når med en q-tips heller, for lydene de produserer er ganske nøyaktig lik de jeg lager når forkjølelsen er i den irriterende fasen der du ikke får noe sympati. Tvert i mot. De fleste synes bare at du forstyrrer dem.

*

Bak meg satt en voksen mann og en liten gutt. Far og sønn, antok jeg. Jeg kunne se den voksne hver gang jeg snudde meg, men den lille gutten så jeg bare i det jeg satte meg. De kan ha snakket arabisk, men her er jeg ute på kjent, men dypt vann. Jeg er ofte på dypt vann uten at det plager meg. Kan du svømme, har det jo ikke noe å si hvor mye vann du har under deg, har det?

Gutten sa noe til sin far, og faren svarte noe langt som jeg tenkte at kanskje var noe i retning av «Du kan ikke få den Lego-pakken med brannbilene. Den er altfor dyr, og dessuten kan du vente til bursdagen din. Barn som får alt de peker på blir dumme og bortskjemte.»

Gutten svarte muligens «Er jeg bortskjemt? Nei? For hvis jeg er bortskjemt, er det du som har skylden, og du er jo ingen dårlig far. Med andre ord får jeg ikke alt jeg peker på. Det sagt, så gjentar jeg ønsket mitt om å få brannbil-Legoen, i håp om at du kan se hvilket godt oppdratt barn jeg er, og kjøpe Legoen i morgen, for jeg vet at du har fått lønn denne måneden og du får ikke mer lønn før etter at jeg har fylt år.»

Han brukte ikke så lang tid på å si dette som man kanskje skulle tro, men han var så rolig, voksen og avvæpnende at jeg ikke har fantasi nok til å tro at han sa noe annet.

*

-Superenkel forskning viser at små, arabisktalende barn høres ut som advokater på en heldig dag, tenkte jeg og var litt misunnelig for at jeg ikke hadde snakket arabisk da jeg ba mine foreldre om å få Isba-støvletter. På en annen side - mine foreldre forstå ikke et ord arabisk, så det hadde neppe hjulpet.

Jeg fikk jo heller ingen drahjelp av mitt morsmål: Norsk er et språk som er laget for - og dermed egner seg best til - å rope beskjeder til hverandre i dårlig vær, og du roper ikke når du vil ha sko. (Jeg prøvde det også, så vidt jeg husker. Sånn just in case.)

*

På skrå overfor meg satt det to finner. Den ene var stor, den andre var større. Begge hadde samme frisyre og samme hårfarge. Det skulderlange, gulrotfargede håret var klippet rett av, med unntak av luggen som hadde en skjevhet man ofte ser hos en som har klippet seg selv.

-Good for you, tenkte jeg som aldri har forstått hvorfor jeg alltid ender opp med å betale tusen kroner mer enn ventet når jeg trekker kortet hos en som ikke har gjort annet enn å bruke unødvendig mye tid på å klippe håret mitt linjalrett godt nedenfor nakken. En gang regnet jeg ut at frisøren min tok 200.000 kroner meteren for å bruke saksen på håret mitt (1 centimeter = 2.000 kroner).

*

Begge finnene hadde små, selvdekorterte ryggsekker pent plassert på fanget. Den minste av de to kjempene hadde bukser som matchet sekken.

-Yksi, kaksi, koivonnen, sa den minst store med det tonefallet som passer så godt til et folkeslag jeg har inntrykk av at ikke liker så godt å bli forstyrret.

-KAKSI, KOIVONNEN, YKSI, tordnet den andre like vennlig.

Men for en stemme! Orgelet jeg spilte på i fem år inntil jeg ikke fikk de etterlengtede Isba-støvlettene hadde ikke så dype toner. Stemmen til denne finnen lå flere oktaver under der tangenten lengst til venstre sluttet.

Det runget i hele toget, og Dotten kom sporenstreks tilbake for å redde meg fra varig hørselskade. Jeg lot som jeg plukket opp noe igjen, og Dotten dro.

Den finske kjempen var fantastisk. Med feminine bevegelser og lette kast med håret, fortsatte dundringen høyt, men svært jevnt:

-KOIVONNEN, KAKSI, YKSI.

Trommehinnene mine skalv av fryd.

*

Et alveaktig vesen med Mikke Mus-sokker og høye plattåsandaler i gull, svevde forbi meg, og mot kjempen. Alven hadde farget håret sitt ungdommelig blågrått og fått det klippet i en perfekt bob. Hun har garantert en egen Instagramkonto der hun regelmessig legger ut bilder av seg selv med hashtaggene «coolestJapanseyouth» og «streetfashioninJapan». (For min egen del håper jeg hun legger ut masse bilder og tagger dem med «greyhairissosexy» og/eller «greyhairisbeautifulinallages» også.)

Kjempen fra Finland lyste opp i det vakreste smilet noen finner har hatt, og alven fra Japan tok et alveskritt mot ham.

Det var elektrisk. De to eventyrlige ytterpunktene fant hverandre på et tog i England. Det var så vakkert, men det varte så kort.

Blaff! så var THE MOMENT gone. Alven løste seg opp i luften (teknisk sett gikk hun bort til kofferten sin for å sjekke om den hadde det bra, men jeg synes det ødela historien litt) og Finlands stolthet hadde stjerner i øynene og et fårete uttrykk i det forsøksvis sminkede ansiktet.

Da alven kom tilbake, synes jeg at hun gikk som en halt ku, og da jeg så bort på kjempen for å se om han reagerte på hennes nærvær, var han nærsynt opptatt med å studere den flassende manikyren sin.

Så jeg kan ha tatt feil.

tirsdag 6. september 2016

London, dag 1: "Are you going to Split?"

Jeg er alltid tidlig ute. Noen vil si for tidlig ute, men det er nå helt opp til meg, i alle fall når jeg reiser alene. Hvilket jeg gjorde for et par uker siden.

Fordelene ved å ha god tid er mange. Jeg slipper å stresse selv om det er lang kø, jeg kan glo på en masse mennesker i ro og mak og jeg finner som regel en ledig plass ved gaten. Hvis jeg ikke finner en ledig plass, er det fordi passasjerene på avgangen før min ikke har reist enda. Når jeg tenker meg om skjer det forholdsvis ofte.

*

Ved gaten til Norwegians rute D82801til London, Gatwick, fant jeg en plass ytterst på en rekke. Teorien er at alle ønsker ett sete mellom seg og sin neste, men at når det fyller seg opp blir til og med de ledige setene tatt. Med andre ord: Hvis du setter deg på enden, vil du til slutt ha en eller annen ved siden av deg på den ene siden, men det vil ta litt tid, og du slipper å ha et med menneske på begge sider av deg.

Det er ikke det at jeg trenger så stor plass, men jeg er bare så utrolig var for andres kroppslukt. Dessuten får jeg rykninger i nesa når noen stinker, og jeg klarer ikke la være å se på dem. Sannsynligvis ser jeg ut som en som må tømme en utedo. Og det er jo ikke særlig pent av meg.

*

Etter omtrent ti minutter med frisk luft rundt meg, kom en hengslete fyr gående mot meg. «Gå videre, gå videre, ikke noe å se her», mante jeg inni meg.

Det virket antakelig mot sin hensikt.

Fyren dumpet ned på setet ved siden av meg så armer og ben skvatt i alle fire himmelretninger. Han lente seg mot meg og hvisket ett eller annet som jeg lot som jeg ikke trodde var rettet mot meg. Etter det, la han hodet bestemt ned på skulderen min.

«Æææææsj», ropte jeg og vred skulderen vekk så fyren - som muligens ikke hadde muskelkontroll i det hele tatt - falt med pannen ned bak ryggen min.

*

Det var kleint. Voksne damer som meg har ikke unge menns hoder i en skrustikke mellom seg selv og en stolrygg.

Av en eller annen grunn som må ha hatt noe å gjøre med redselen for å tiltrekke seg oppmerksomhet av den negative typen, reiste jeg meg ikke opp. Jeg hadde dessuten to nokså fulle bager stående delvis oppå føttene mine, så en hurtig forflytning hadde blitt kaotisk. Jeg tok den feige varianten og lot som jeg ikke helt forsto hva som skjedde bak meg i det jeg helt uten å mene noe vondt med det, satte albuen ganske brutalt inn i strupehodet hans.

Jeg angret i det samme jeg hørte ham ynke seg. For tenkt om han hadde spydd! Eller hostet opp noe ekkelt!

Han kom seg opp, og jeg er ganske stolt av hvordan jeg med utpreget eleganse vred meg tilbake i pen sitte-positur.

*

Fyren sovnet. «Eller kanskje han er død», tenkte jeg og scener fra diverse grove voldsfilmer fløy forbi inni hodet mitt. Det ene strupehodet etter det andre ble knust og folk døde av kvelning i ett bankende sett.

Men han var ikke død, nei, for der grep han tak i underarmen min med begge hender og sa «Are you going to Split?».

«Nei, takk og pris for det, hvis det er dit du skal»; svarte jeg han som kunne blitt min bane. Hvor mange år måtte jeg sitte i fengsel for å ha albuet en mann til døde, tro? Ti? Femten? Ute etter syv med ekstremt god oppførsel? Fuck!

 

Jeg begynte nesten å bli litt takknemlig, men så trakk jeg pusten og da kjente jeg eimen av døde smådyr igjen. Sikkerhetskontrollen bør umiddelbart utvides med en sjekk av personlig hygiene. Egentlig bør ingen få lov til å gå ut av døren uten å ha vasket seg, tatt på rene, velduftende klær og gredd håret, men det får være måte på detaljstyring av noe som burde være en selvfølge.

*

Etter at jeg hadde informert om at jeg ikke tenkte å splitte noe som helst og at jeg i alle fall ikke hadde tenkt å reise til Split, virket det som han slo seg til ro.

Han slo seg faktisk veldig til ro. Det virket som han trodde han var hjemme hos seg selv med lyset av og dyna godt trukket opp under haka, for jammen la han ikke hodet bakover, puttet hele høyre hånd ned i shortsen og snorket to snork som var så høye at han våknet.

«Are you going to Split?» spurte han igjen. Litt mer desperat denne gang, men han hadde i det minste tatt hånden opp av shortsen, og han tok ikke på meg.

Jeg sa at jeg fremdeles var bestemt på å ikke dra til Split, men at jeg ville anbefale det for ham.

«Thank you so much», svarte han og løp.

«Run, Forrest! Run!», ropte jeg etter ham.

Tenke seg til. Ikke bare hadde jeg så og si reddet livet hans ved å ikke drepe ham (vær litt velvillig nå) men jeg hadde også gitt ham nytt håp for fremtiden og en masse motivasjon med på veien.

Jo, da.

søndag 7. august 2016

Kjære dagbok

Jeg vil ikke gi denne uken er enn en 3'er. Midt på treet, altså. Kanskje under midten, faktisk. En 2+.

Det eneste positive jeg kan si om denne uken er at det er bra jeg ikke har ferie, for dette hadde ikke vært mye å skrive hjem om.


Mandag
Første dag på jobben etter ferien, og jeg startet med en løpetur for å holde oppe nivået fra ferien. Jeg svettet i halvannen time etter jeg kom ut av dusjen, men hey - svette er smeltet fett, ikke sant? (Ikke rett på meg!)

På det andre trappetrinnet opp til kontoret, fikk jeg en dott i øret. Den har jeg fremdeles.

Dotten gjorde at all lyd ble forvrengt - mange vil mene er en ulempe når man er pressevakt. Jeg hørte meg selv svelge, og jeg prøvde å holde pusten for det bråkte infernalsk både på inn- og ut-pust.

For en gangs skyld følte jeg meg imidlertid helt trygg på at jeg kom til å overleve (i alle fall det neste kvarteret) for hjertelyden var rytmisk og sterk.

Veldig sterk. Den lagde ekko i hodet mitt. Mine kroppslige lyder ble kastet frem og tilbake fra venstre side av skallen til høyre side av skallen. Pusten ble dermed en storm, svelgingen en foss og hjertebanken ble en byggeplass.

Jeg mottok massevis av råd, men ingen virket. Dotten satt inni hodet og kunne ikke skylles ut, slik de fleste mente den burde. Siden Det Store Norske Universalrådet er "Gå en tur!" gikk jeg for å pante flasker i lunsjpausen. Halvparten av flaskene var deformerte. Det var undertrykk i flaskene!

Jeg konkluderte med at hodet mitt antakelig var utsatt for det samme. Stakkars, stakkars meg.

Da jeg sto foran flaskeautomaten, mistet jeg en flaske på gulvet. Da jeg bøyde meg ned for å plukke den opp, forsvant dotten! Men da jeg reiste meg opp, kom den tilbake. Etter det gikk jeg mye med hodet ned.


Tirsdag
Jeg tok på meg en kjole. Den er gammel, men fin. Den gang jeg kjøpte den, var det den dyreste kjolen jeg hadde i skapet, noe som førte til at jeg ikke brukte den mer enn én gang før jeg gikk ned en del kilo i vekt og måtte få den sydd inn.

Glidelåsen er nesten usynlig. Den er veldig, veldig tynn, og derfor veldig, veldig vanskelig å dra helt opp bak. Jeg lot 30 centimeter være igjen og tenkte at min mann skulle gjøre den jobben for meg, men dessverre glemte jeg å spørre ham, og da jeg ti timer senere sto i heisen med bikkja, så jeg at ingen andre hadde husket det heller.

Jeg hadde altså gått halvt påkledd en hel arbeidsdag. Og det var da det slo meg: Jeg er usynlig! Ingen legger merke til meg! (Det inkluderer min mann, som umulig kunne ha sett på meg en eneste gang fra vi sto klare til å gå hjemmefra til han slapp meg av foran kontoret. Og jeg som trodde han fulgte meg med øynene helt til jeg var trygt innenfor døren. Så feil kan man ta.)

Om dette er positivt eller negativt, er jeg ikke sikker på, men det er klart - det åpner jo for en del muligheter, særlig i spionbransjen og hvis man vil komme gratis inn på kino.

Jeg trakk opp glidelåsen, gikk tur med bikkja mens jeg tenkte på livets muligheter og begrensninger. Det gjorde meg sliten at jeg bestemte meg for å sette meg ut på verandaen og nyte solen.

Det var da jeg fant ut at Universet trodde jeg var dum. Universet hadde nemlig behov for å understreke poenget om at jeg går i ett med omgivelsene.

Har du en kjole som likner en solstolpute? Ta på deg noe annet.


Ser du ikke forskjell? Hold kjeft.

Onsdag
Det skjedde ikke en dritt.


Torsdag
Jeg logget min fjerde løpetur siden mandag, og var ganske fornøyd med å droppe det tilfeldig på et passende sted i en samtale med to kolleger. "Jeg løp en halvtime fra kvart over fem til kvart på seks i morges", sa jeg.

De to ble stående som de var forsteinet. Lenge.

"Hva er det med dere", spurte jeg.

"Birgitte", kom det bekymret fra den ene "Trenger du hjelp med Uber-appen din, eller noe?".

Mitt misfornøyde snøft ble overdøvet av at jeg smalt igjen døren bak meg.


Fredag
Jeg ble overrasket av regn. Ellers intet.

Er du våt til skinnet? Smil og ta en selfie.


Lørdag
Alle ble overrasket av regn.

Jeg så meg i speilet og lurte på hvem som hadde banket meg opp i løpet av natten. Det høyre øyet mitt var hovent og gjenklistret, og jeg tok av meg gifteringen.

Ikke fordi jeg trodde min mann var den skyldige, altså. Nei, da, Jeg diagnostiserte meg selv med sti på øyet, og de sikreste kjerringrådet er å dra en gullring over området som er rødt. Jeg dro og dro. Det hjalp ikke synlig. En varm klut var mer effektivt, og jeg klarte å åpne øyet helt. Heldigvis, for jeg er jo nesten blind på det venstre.

Jeg begynte på en Netflix-serie mens jeg spiste M. Og fortsatte på serien mens jeg spiste enda mer M. Og nesten en hel pose Smash.

Trenger du trøst? Se en film og spis sjokolade.

Da ble jeg så kvalm av meg selv at jeg måtte gå en tur. Dessverre var det en kiosk der jeg tenkte å snu. De lager veldig god softis med krokan.

Jeg slo på TV da jeg kom hjem. Akkurat tidsnok til å få med meg reklamen fra Dr. Greve.

"Hva er skjønnhet for deg?" spurte stemmen i reklamen.

"En TransAm!!!" skrek min mann.

Jeg ble så sur at jeg vagget enøyd og halvdøv i seng.


Søndag
Startet dagen med å trøstespise restene av Smash-posen og fortsatte med to glutenfrie skolebrød.

Satte klokken på fem for å løpe i morgen tidlig. Legger meg med selvforakt og lover å forbedre meg neste uke.

Kommer ikke noen gang til å kjøpe doktor duste-Greves dusjsåpe. Med mindre den får ut dotter fra hodet mitt. Eller fjerner sti - som nå likner mer en firefelts motorvei - fra øyelokk.

Dott i øret? Bøy deg.