Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 28. desember 2016

Ekte blod og falske malerier

New York. Byen ingen besøker uten å bli merket av den. Eller kanskje det var London? Eller Hong Kong? Bergen? Deler av familien vår er i alle fall merket, og vi er bare halvveis i ferien.

- Hva skal dere gjøre i New York? spurte folk før vi dro.
- Vel. Det blir en del museer, utstillinger og gallerier, tenker jeg, sa jeg.

Og det ble det jo. I alle fall ett.

Bildet er av Metropolitan Museum of Art og ligger på met.info

Men egentlig hadde jeg tenkt å shoppe meg nedover fra Central Park til The Village.

Jeg valgte å begynne i 38th Street West og sto utenfor en butikk i ti minutter før den åpnet.

*

Mens jeg ventet på å bli blakk, beundret jeg utstillingsvinduene som ikke hadde en dritt med butikkens innhold å gjøre, men som sikkert hadde kostet masse penger.

video


Og for noen er jo det et mål i seg selv.

Bare lysene utenfor må jo få folk til å forstå at varene inne i butikken er overpriset.

video

Men det skulle vise seg at de sparte inn utgiftene til lyspærer på å droppe ansatte. Og det var jo skikkelig dumt, for uten ansatte, ingen sko til meg.

Denne skoen står derfor i butikken fremdeles.



Ensom og forlatt. Kun noen flere sko av samme produsent i dyp blå, dyp burgunder og grå speilfløyel og noen lekre skoletter holder stakkaren med selskap.

- Hold ut, små venner. Jeg kommer tilbake i morgen, hviske jeg og lovet å ta med alle sammen hjem. Jeg følte meg litt som Marte Svenneru(d): "Je tar alle sju. Itte no knussel!"

Bortsett fra at Marte Svenneru(d) tok til seg syv søsken og jeg muligens kjøper syv par sko, har vi mye til felles. Rausheten, for eksempel.

*

Jeg løp ut av butikken uten en eneste pose, men rakk familiens planlagte utflukt til Metropolitan Museum of Art.

Der fant min mann ut at et av bildene måtte være en forfalskning.



- Men se, da! Skyggene fra menneskene til høyre tyder på at solen kommer inn fra venstre, men skyggene fra menneskene til venstre tyder på at solen kommer inn fra høyre!

Jeg prøvde å roe ham ned, for å ha med seg en høy fyr på over 100 kilo som skriker "Fake! Fake!" midt i New Yorks kulturelle stolthet, er ikke min form for avspenning.

Til slutt roet han seg med at det sikkert hadde tatt hele dagen å male bildet, og at solen naturlig nok hadde flyttet seg. Jeg gadd ikke påpeke at kunstneren nok hadde brukt litt mer enn én dag på verket.

*

Mine to sønner ville klippe seg, og sånt gjør man ikke hos en hvilken som helst frisør, visstnok. Eldstemann booket dem inn på "den kuleste frisøren i byen" og da jeg hørte det, tenkte jeg at kulheten kanskje ville smitte over på meg hvis jeg ble med dem.

Jeg ble med, men jeg ble ikke kul. Det eneste som skjedde, var at håret mitt ble kortere.


Frisøren min hadde en assistent som så ut som det svenske flagget (blå leppestift og gult hår). Det gule og blå mennesket vasket håret mitt og fønet det så dampen sto, men plutselig så jeg min yngste sønns frisør få et slags panikkanfall, og jeg skjønte at det var blod med i bildet.

Det viste seg at hun hadde klippet ham i øret, og jeg vet ikke om det var synet av alt blodet eller tanken på søksmål som gjorde at hun begynte å løpe planløst rundt omkring, men offeret tok det hele med ro.

Han var happy med å få en gratis hårklipp, og det var jeg også, for regningen for meg og eldstemann kom på nesten 400 dollar, og det var meg som betalte.

Utsikten var inkludert, og den var faktisk veldig fin:




Som avslutning hadde jeg tenkt å lage en morsom bildeserie av min mann som sov med caps og briller. Bildene ble veldig morsomme - særlig de to der han er i ferd med å våkne av at jeg tar av ham caps og briller og står over ham med mitt verste skremmetryne.

Men. Jeg vet ikke om noen har lagt merke til det, men jeg har altså blitt et bedre menneske. Så jeg publiserte ikke de bildene.

"Ville jeg ha likt å få bilder av meg publisert på internett der jeg ser ut som jeg har et svært sjeldent syndrom som kanskje eller kanskje ikke har sammenheng med kromosomfeil kombinert med radioaktiv påvirkning og mangel på D-vitamin?" tenkte jeg og innrømmer at jeg først svarte ja. Jeg er tilbøyelig til å mene at all PR er god PR, nemlig.

Det er ikke min mann, og han har lidd nok. Han har for eksempel vært gift med meg i 19 år om ett døgn (litt avhengig av hvilken tidssone man befinner seg i) og det er tøft nok i seg selv.

For han lever jo med usikkerheten om at jeg når som helst kan publisere de bildene hvis jeg en dag skulle glemme min nye omsorg for planeten og dens innbyggere.

*

PS Det er ingen vits i å tilby meg penger for å få se portrettene. De er ubetalelige.
PSS Det er heller ingen vits i å true meg til å slette dem. Da er det smartere å slå til med en skikkelig bryllupsdagsgave.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar