Da Noas ark dro til New York

Før store beslutninger skal tas, bør man søke råd. Jeg gjør ikke alltid det. I følge min mor, hører jeg ikke på noen, særlig ikke min mann. Eller henne.

Min mor har ofte rett, men før hele familien skulle på ferie til selveste New York, mente jeg det var lurt å sjekke horoskopene våre. I alle fall siden horoskopene våre poppet opp i feeden min på Facebook. Levert av et vitenskapelige dameblad vi for anonymiseringens skyld kan kalle KK AA.

KK, nei jeg mener "AA": Bladet som i hvert eneste nummer beviser at damer er villige til å betale for at noen skal få dem til å føle seg feite og mislykkede.

Bladet består av reklamer for produkter som skal få den slappe huden din til å strammes opp, slanketips som skal få den feite baken din til å sagge mindre og oppskrifter på masse mat som skal få de kjedelige selskapene dine til å bli vellykkede - i tillegg til at det viser deg bilder av hvordan hjemmet ditt bør være. Pussig nok er det alltid rom i hvitt, grått eller svart med innslag av møbler i strie og/eller lin og pynt av masse drivved som noen selger for hundrevis av kroner.

***

Familien vår er som en miniutgave av Noas ark. Vi består av en løve, en vær, en kreps og en jomfru (utrydningstruet art).

Siden min mann hater å bli fotografert, legger jeg til enda et bilde jeg tok av ham på flyet:

Han spilte sjakk mot Magnus Carlsen (et spill - ikke den ekte Carlsen) fra Oslo til New York og vant én gang. Mot "Magnus fem år". 

Da han oppdaget at jeg egentlig ikke skulle ta bilde av skjermen foran ham, men at mitt egentlige mål var å avbilde hans refleksjon i skjermen, prøvde han å dukke. Det virket sånn halvveis.

***

Sønn 1 - Løven

Dette passer utrolig godt. Han er i fullstendig balanse nesten hele tiden. Han kan bli litt utålmodig når hans mor, krepsen, er litt treig til å bestemme seg, men med et par pusteøvelser (og langsom telling til ti, vil jeg tro) går det over som alt annet her i livet. Han er voksen og trenger bare å gnage over den siste delen av navlestrengen (beklager det mentale bildet), for at hans indre kjerneverdier skal vokse inn i himmelen.

Fremtiden hans er lys, og jeg håper at han alltid viser sitt sanne, veloppdratte jeg. Det gjør verden til et bedre sted.

***

Sønn 2 - Væren

Han skal gå inn i det nye året med rosa briller. Det blir ikke noe problem. For den ungen (for det vil han alltid være for meg) ordner alt seg. Hans første setning var "Når jeg hopper fra en stol, blør jeg neseblod". Det stemte, men han blødde med et glis.

I går fikk vi vite at det ikke var 20, men 60 venner av ham på besøk i leiligheten vår da han feiret 18-årsdagen sin. Til det er det minst tre ting å påpeke: 1) Vi trodde det skulle være max 10 og at musikken skulle av ved midnatt, 2) Verken hans far eller jeg har noen gang hatt 60 venner - ikke engang til sammen, og 3) Med unntak av en BH i kurven til hunden og øl på gulvet i gangen, var leiligheten nærmest uberørt. Imponerende.

Han er verdensmester i å ta seg selv i nakkeskinnet, og han får til det han vil (det er bare ikke alltid han gidder å ville det).

Jeg tror ikke han trenger å gå mot strømmen for å få til det han vil. Han kan gå hvor han vil når som helst. 

***

Jeg - Krepsen

Vi er altså i New York. Ikke en helt fremmed kultur, kanskje, men fremmed nok for å gi meg et boost. For eksempel har jeg kjøpt et par dritkule støvletter i dag - før klokken 10 om morgenen! Og før det hadde jeg lagt i meg en diger porsjon med glutenfrie pannekaker med sirup. Sånn skjer ikke i Norge.

Jeg føler meg ikke spesielt hemmet, så noen indre demoner kjenner jeg ikke til. For sikkerhets skyld spurte jeg min mann om han mente jeg var hemmet (selvinnsikten er nemlig ikke alltid like god).

- Synes du jeg er hemmet?
- Det spørs. På hvilken måte?
- Er jeg eller er jeg ikke hemmet? Hvis jeg er det, må jeg jobbe med mine indre demoner, nemlig.
- Hva synes du selv?
- Slutt med det pysko-babbelet. Er jeg hemmet?
- Jeg vet ikke, du må jo vite det selv!
- Ok, da sier jeg at jeg ikke er hemmet.
- Det kan jo være demonene som snakker.

Jeg tror vi dropper de okkulte studiene.

Og siden jeg ikke kan se noen terskel fra her jeg sitter i lobbyen på Archer Hotel, orker jeg ikke ta noe sprang. Jeg er altfor mett etter de pannekakene.

***

Min mann - Jomfruen

Som sagt. Hans type er utrydningstruet. Han er sterk, snill, smart og noen ganger litt veldig morsom. Og om tre dager har vi bryllupsdag.

Han driver virkelig rovdrift på seg selv. Akkurat nå sitter han og jobber. Det er andre juledag, men hans verden stopper ikke av den grunn. Alle dager er arbeidsdager. De fleste kvelder og netter også, forresten.

Sånn sett er det nok et godt råd å lage en strategi for hverdagsgjøremål. Den kan for eksempel inneholde punkter som 1) Ikke bruk så mye tid på se på amerikanske biler på nettet, 2) Ikke by på amerikanske biler på nettet. (Han har hatt det høyeste budet på en Corvette i to dager nå, og jeg blir mer og mer kritisk til at ungene bestiller dessert etter middag - her må det spares!)

"Gi deg selv noen fridager!" Eller ikke. For den bilen kommer til å koste blod. Jeg håper han vet at han byr i dollar.

For en mann som har som leveregel at en utstrakt hånd kan være begynnelsen på en ørefik, er pleie av kropp og sjel bare stress. Han ville aldri blitt med på par-massasje eller meditasjon. Det vet jeg, for en gang var vi på meditasjon en hel helg og etter det kjøpte han en bil, drakk to flasker rødvin og holdt kjeft i to døgn. Det er i alle fall slik jeg husker det.

Jeg har lovet å gå en tur i Central Park med ham. Nærmere naturen kommer du ikke her i The Big Apple. Ironisk nok.