Eller forresten, på ett eller annet tidspunkt må jeg ha slått på radioen for når alle koblingene i hjernen fungerer, siver lyden av Norge sakte inn i den delen av meg som gir ordre om å bevege kroppen til musikk.
*
Med andre ord: I det jeg blir bevisst min egen eksistens, er det første jeg ser et bustete, mysende vesen som - avhengig av musikken P4 spiller - danser som om det ikke finnes vitner.
Det er kraftig kost.
*
Da den utflytende figuren i speilet begynte å ta form i morges, spilte P4 Anne Grete Preus.
Figuren, som ble mer og mer lik en nokså skummel utgave av meg, vugget og smilte. Dette var ikke den verste måten å komme til seg selv på. (Den verste starten på dagen er å se meg selv headbange til noe av Johnny Cash. Vi to likner for mye på den tiden av døgnet.)
*
Jeg tok meg selv i å mimre om barndommen, nærmere bestemt O-fagstimene på barneskolen. Der lærte vi om stjerner og planeter, og det passet fint til teksten:
Månen svever taus og trygg
Mellom stjerners glans
Menneskene på sin jord er i livets dans
Leter svar i egne liv
Dansen går i ring
Månen svever rund og klok
Sier ingenting
Sangstemmen min er ganske forferdelig, men den passet fint til dansen som bar preg av en viss morgenstivhet i muskler og ledd og til det blågrå rynketrynet som kikket oppspilt tilbake på meg fra badespeilet.
*
Sannsynligvis var det fordi hjernen min så og si var ubrukt og ivrig etter å gjøre jobben sin at jeg for en gangs skyld tenkte over teksten.
"Jeg lurer på hva 'lynglimts korte svev' betyr", tenkte jeg.
Og så:
"Det er jo litt pussig at hun synger om månedens elev, er det ikke?" tenkte jeg og sendte en mental unnskyldning til flere av mine kolleger som går med Sjøforsvarets ring. (Nå kommer det en digresjon.)
Ringen ser sånn ut:
Og sånn bærer de den:
Jeg blir aldri lei av å spørre mine kolleger i mørkeblått om de har vært månedens medarbeider i Texaco, men de er nok lei av det for lengst.
Du ser likheten, ikke sant?
Tilbake til badespeilet mitt (digresjonen er nå over).
*
Har du noen gang sett ansiktsuttrykket til en som har gjort en enorm oppdagelse? En som har et "Aha!-øyeblikk"?
Vel, jeg har sett meg selv i det øyeblikket. Det er ikke noe å trakte etter.
 |
| "Jeg er den første som har skjønt det!" |
 |
| "Kremt. Jeg er kanskje den aller siste som har skjønt det." |
For hun synger ikke om en elev som har utmerket seg og fått diplom der det står "Gratulerer, du er månedens elev i september!".
Hun synger om å lære noe av månen. Månen! Den gule greia man kan se hvis det er fint vært om natten.
*
Ansiktsfargen min gikk fra gusten til lett rød. For plutselig husket jeg Birgitte 18 som hoppet rundt på dansegulvet på 80-tallet iført rosa genser, perlekjede (!), olabukse og mintgrønt, smalt belte - og mer brølte enn sang "Aaaaafrica!" når DJ'en spilte "Chic" av Le Freak og alle de andre sang noe som jeg mye senere skjønte var "Freak out!".
I omtrent 25 år har jeg prøvd å trøste meg med at "Ooooo, freak out!" er nokså likt "Aaaafrica!", og at det virket fullstendig logisk å synge om Afrika, men nei. Med brilleglass som var blå fra midten og opp, permanentkrøller og en Solo i hånden, var jeg for øvrig så langt fra å frike ut som overhode mulig. Da var Afrika nærmere.
*
Like lenge har jeg prøvd å fortrenge gutten på dansegulvet som spurte meg om jeg noen gang hadde sett en afrikansk elefant danse. Jeg sa nei, og det tok fem år før jeg skjønte hva han siktet til.
Birgitte 23 (som den gang var gravid og veide 80 kilo) bestemte seg der og da for at hun aldri skulle synge høyt for noen igjen så lenge hun levde samt at hun skulle være svært forsiktig både i glassbutikker og på dansegulv (hvem vil sammenliknes med en elefant som til og med er større enn den asiatiske varianten?), og Birgitte 48 sang sin siste sang på badet i morges.
Du kan takke meg senere.
Hehehe
SvarSlett😊
SlettLer og ler!
SvarSlettGod jul, Holt 😊
Slett