Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 30. april 2014

Nyfrisert sjøstjerne

I dag har jeg vært hos frisøren. Det var svært vellykket. Håret er like grått, like flatt og omtrent like langt, men så var da heller ikke hensikten annet enn å få noen til å massere meg kraftig i skallen.

"Kjør på!" beordret jeg frisøren. Han dro til noe så inderlig at jeg mistenker at han angrer på yrkesvalget. "Jeg skulle vært skogsarbeider! Helvete heller! Jeg er drittlei persilleblad som klager på at det lugger og er for varmt eller kaldt!" tenkte han. Kanskje.

Vel, jeg klaget ikke. Selv ikke da han avsluttet med en iskald dusj rett i migrenen min. Med ondt skal ondt fordrives.

*

I tillegg til at Leo, som frisøren min heter, er veldig flink og akkurat passe pratsom, går jeg til Aasta hår og makeup fordi min mann eier gården frisørsalongen ligger i. Det er jo greit å bidra til at de opprettholder kundemassen, mener han, og oppfordrer meg mistenkelig ofte til å oppsøke noen som kan forbedre fasaden min.


Jeg har til og med min egen parkeringsplass rett utenfor frisøren, og det er det nok ikke mange vestkantfruer som kan skilte med. Sikkert ikke mange Hollywoodfruer heller, men de har sikkert sjåfører, og grunnen til at jeg har parkeringsplass, er at den for tiden ikke er utleid.

Frisørsalong og parkeringsplass

Frisør Leo (bildet er rappet fra aasta.no)

Da mine grå fjoner var fønet tørre, var det på tide å gå. Jeg hadde gått den samme korte strekningen før: frem og tilbake fra den ene enden av lokalet der kassen og vasken er og til der stolene og speilene er. Frisør Leo hadde omsorgsfullt minnet meg på det lille trinnet som markerte overgangen mellom de to sonene de tre første gangene jeg passerte trinnet, og jeg så det til og med selv den første gangen.

Men den fjerde gangen tryna jeg så spektakulært at de andre i salongen ikke engang turte å trekke på smilebåndet. De hørte ankelen min da den vred seg. Og de så at jeg lå som en sjøstjerne utover gulvet.

*

Lekkert? Ikke på noen måte. Morsomt. Absolutt. Vondt? Ikke veldig.

"Går det bra?" spurte Leo bekymret.

"Nei!" sa jeg ergerlig. "Jeg burde falt på hodet!"

"Jeg føler meg ansvarlig," sa Leo.

"Pøh. Jeg skylder på huseieren," sa jeg. "Alt som går galt er hans skyld, vi kan like godt fortsette å skylde på ham. Det er det enkleste."

Leo virket både lettet og enig.

Da jeg litt senere ringte min mann og skjelte ham ut for å ha ødelagt ankelen min skjønte han ingen ting, men det gjorde meg ikke blidere. Tvert imot, faktisk. Makan til ufølsomt mannfolk.

tirsdag 29. april 2014

Tre peanøtter til Askepott

Hvis jeg fikk tre ønsker oppfylt, skulle det ene være å forstå bikkja. Først og fremst vil jeg vite hva som gjør ham så lynforbanna av å se en hund løpe ved siden av en sykkel.

Teorien min har vært at han tror det er et monster på hjul og ben, for hvis jeg hadde sett det som mitt livs største oppgave å beskytte dem jeg var glade i (her er det vel på sin plass å understreke "ved å bjeffe") hadde jeg også reagert kraftig på et slikt monster.

*

Sist jeg tok med den i underkant 11 kilo tunge hårballen på tur, sto han og gresset (du leste riktig) ved en trafostasjon da jeg så en syklist med en nokså stor, sort hund nærme seg.

Min lille krysning mellom en ku og en hund var så opptatt med å få i seg de saftigste gresstråene at han ikke enset noe, men han ble tydelig irritert da jeg dro ham med meg rundt hjørnet - bort fra stien der sykkelhundmonsteret nærmet seg.

Jeg trakk ham inntil meg og beordret ham til å sitte. Det gjorde han selvsagt ikke. Han sitter stort sett bare når han vet jeg har en tyggepinne i nærheten.

*

Fra han oppdaget sykkelen, mannen og bikkja til han bjeffet så drøvelen holdt på å slite seg, tok det omtrent et millisekund. På det millisekundet skjedde det to ting - tror jeg: Den store, sorte hunden skjønte hvilken nedverdigelse det var å være bundet til en sykkel, og mannen på sykkelen skjønte hvilken kraft det var i en i underkant 11-kilos tibetansk terrier.

Jeg - som godt vet hvilken kraft det er i en i underkant 11-kilos tibetansk terrier - lente meg bakover med mine i overkant (godt i overkant, ja) 60 kilo pluss og holdt dermed mitt firbente drapsvåpen i tømmene, det vil si båndet.

Mannen på sykkelen skal ha plusspoeng for at han greide å holde balansen et stykke bortover, men intet varer evig. Han måtte gi opp til slutt, og kanskje er hunder og mennesker like på ett punkt: når vi først har fått smaken på friheten, gir vi den ikke opp så lett. Den bikkja kommer aldri til å finne seg i å løpe ved siden av en sykkel igjen.

I alle fall ikke uten kompensasjon.

Slikk, slikk

Du lurer kanskje på hva de andre to ønskene ville vært? Vel, jeg ville sørget for at alle barn i verden vokste opp i trygge og kjærlige omgivelser også ville jeg utryddet mygg.

Skam deg hvis du trodde det hadde hatt noe med sko å gjøre.

Eller sjokolade.

For Askepott (aka Birgitte) har allerede spist opp det meste av denne og er kvalm

lørdag 26. april 2014

- Din, din, din ... antireklame!

"Kjære kunde. Din brille er nå klar for avhenting. Vennlig hilsen Krogh Optikk Majorstuen" sto det i sms'en jeg fikk. Jeg kreket meg ut av sykesengen.

Egentlig burde jeg sikkert gå en tur på stien og nyte skogens ro, men det nest beste må jo være å gå en tur i byen, så hvorfor ikke gå en tur hundre meter ned i gaten for å hente den nye lesebrillen min. (Ja, jeg er så gammel.)

Samtidig, tenkte jeg, kan jeg jo foreslå at de endrer teksten på sms'ene sine. Det er jo klønete å si "er nå klar for avhenting" i stedet for å si "Brillene dine er klare, kom og hent dem", men jeg skal ikke trenge meg på. Jeg er jo så liten og forsiktig.

*

Jeg trakk pusten dypt, tok med meg bikkja og gikk ut i den store verden.

Ved busstoppet utenfor Deli de Luca pisset bikkja på skiltet som markerer hvor mange minutter det er igjen til bussen kommer. Et par nyutsprungne russ - som var det nærmeste jeg kom noe som helst nyutsprunget den dagen - synes underlig nok det var kjempeekkelt. Underlig nok, for jeg synes de var kjempeekle.

Fast pissested for byens hunder. Ikke sett deg her.

"Ææææsj, hvorfor lar du dyret pisse rett foran oss?" sa den ene. En spesielt ulekker, kvisete, rødkledd, flekkete nyutsprunget.

"Vel, vi bor i en storby, vet du, og det er plass til alle. Noen røyker," sa jeg og kikket på kameraten hans som akkurat kastet en sneip på fortauet uten å tråkke på den, "noen stinker gammel fyll og noen har bare dårlig ånde." Jeg smilte vennlig til ham i det jeg gikk og hørte en masse fornærmelser hagle etter meg.

*

På vei tilbake fra brilleekspedisjonen, trengte bikkja igjen å markere territorium, og han valgte seg ut byens absolutt kjedeligste herreekvipering.

Jeg har gått forbi den butikken med ujevne mellomrom i fem år, og aldri sett en kjeft der inne. Det er like før jeg anmelder eieren til Økokrim med mistanke om hvitvasking. Noe fishy er det.

Dyret hadde ikke mer enn skvettet et par dråper før en gubbe som så ut som han var tørket i vind og deretter spraymalt med hudfarge (type "død"), spratt ut som om noen hadde satt ham på en fjær og sluppet den løs. Jøss og fader som jeg skvatt.

Jeg vedder på at han sitter bak en frakk hele dagen og bare venter på å skjelle ut en hundeeier som er ansvarlig for en lettet hund. Noe annet har han i alle fall ikke å gjøre. Kanskje med unntak av å tørke støv.

"UNNSKYLD MEG!" skrek han inn i øret mitt.

Jeg takler høylytte unnskyldninger svært dårlig, så jeg bråsnudde og så rasende på ham. Han så like rasende tilbake.

"Jeg prøver å holde det pent her, også komme du og lar hunden din URINERE på MIN butikk! Sånne folk som deg skulle ..., skulle, ja de skulle ..."

Jeg glodde ned på ham. Sånne folk som meg kan nemlig få sånne folk som ham til å holde kjeft.

Også klikket jeg.

På en måte.

Det kan ha vært på grunn av penicillinet, det kan ha vært fordi jeg har feber, det kan ha vært fordi jeg fremdeles var sur på den kvisete russen og det kan selvsagt ha vært fordi jeg ikke liker menn som går i hvite skjorter uten slips, med den øverste knappen kneppet, med klaffer på skuldrene og på skjortelommene med mindre de går i uniform. Selv da må de selvsagt ha slips.

Det kan også bare være fordi jeg er en drittsekk.

"Nå får det faen meg være nok!" sa jeg. "Mener du for alvor at bikkjer i denne byen ikke skal få pisse på hushjørner? Hvor skal de da markere? Du vet at de ikke går på toalettet, eller? Er du helt senil? Og kan du være så snill og ta rennafart og bytte den heslige skjorten du går med? Din ... din ... din ... ANTIREKLAME!"

Hvis du har en hvit skjorte med skulderklaffer og slike lommer i skapet, så kast den. Nå!

Jepp. Antireklame, der altså. Jeg er fremdeles kjempestolt av meg selv akkurat nå (det var ironi), og kommer selvsagt til å holde meg borte fra folk helt til kuren er over og en eller annen uhildet person erklærer meg mentalt frisk.

Jeg innser at det kanskje aldri skjer, så takk for meg.

Du kan komme unna med å kneppe den øverste knappen uten å ha slips hvis du har en kattunge i lommen. Og er en dame. Kanskje.

fredag 25. april 2014

"Tast 2 for garasjehjelp"?

Alle trenger litt hjelp i blant. Noen mer enn andre. Noen ganger er jeg noen, og noen ganger er antakelig du noen. La oss være snille med hverandre.

*

Torsdag - i går - var satt av til ett kiropraktorbesøk og to legebesøk. Min mann insisterte på å kjøre meg til kiropraktoren som ligger 50 meter i luftlinje fra balkongen.

Etter en unormalt lang periode med skallebank, kunne jeg mer enn gjerne tatt sjansen på å transportere meg selv via stålwire fra vår 10. etasje, over t-banelinjen og rett inn i resepsjonen til Klinikk for alle - jeg var nokså likegyldig på ett tidspunkt - men jeg takket pent ja til transport, så fremst jeg slapp det amerikanske droget hans.

Han lovet meg Volvo.

*

Men Volvoen var død.

Som en sild!

Som en utladet Tesla!

Som en plante hjemme hos meg.

Som en spesiallaget russesang i slutten av mai.

Som college-gensere i pastellfarger neste sommer.

Som ... å, drit i det, dere skjønner tegningen. Bilen reagerte verken på lys, varme eller kjeft. Ikke en gang konkurranseinnstinket var til stede ("Drittbil, da tar vi Jaguaren!").

*

Da jeg kom til meg selv utpå kvelden (etter knekking i nakken og diverse sprøyter og penicilinkurer), mente jeg bestemt at vi burde ringe NAF.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var litt svingstang. Behandlingen mot hodepinen står helt i stil med intensiteten: Jeg sov som Tornerose fra halv tre til halv fire, så på Facebook-mailen og jobbmailen at jeg har vært våken en liten halvtime etter det (Kan noen ta fra meg den telefonen neste gang noen doper meg ned?) og deretter har jeg sovet i min egen seng fra jeg kom hjem til litt over klokken Dagsrevyen.

- NAF? Nå? sa min mann.

En løve som rekker tunge? Burde det ikke heller vært en skrekkslagen elg?

Jeg argumenterte med at vi tross alt betalte for en tjeneste vi store deler av tiden aldri bruker. Slike argument pleier å gå rett hjem. Spesielt dagen etter han har betalt regninger.

- Ok. Ring du, da, sa han og ga meg et plastkort.

Jeg elsker jo plastkort, men dette var dessverre bare medlemskortet mitt i Norges Automobilforbund.

*

Jeg ringte.

"Tast 1 for veihjelp. Tast 2 for forsikring. Tast 3 for ...," sa den automatiske mannen.

Jeg følte meg veldig forvirret. "Veihjelp"? Det virket jo som det mest aktuelle alternativet - jeg trengte jo verken forsikring, hjelp med fakturaen eller finanisering - men ... bilen står jo i garasjen, tenkte den halvdopede hjernen min.

Jeg la på.

Og grublet litt. Og ringte opp igjen.

Og tenkte at det var fint at ingen fikk med seg hvor dum jeg er.

*

Og så satte jeg meg ned og blogget om det.

Mens jeg er i gang med utleveringen (hjernen er nok ikke helt seg selv enda, og jeg skal definitivt ikke kjøre bil på en stund), kan jeg jo like gjerne fortelle at bilen lever igjen nå. Jeg hadde åpenbart kommet borti en knapp jeg ikke vet hvor er og slått på parkeringslysene da jeg sist gikk ut av bilen.

Det hadde i sin tur ladet ut batteriet (jeg gir ikke fem flate øre for en bil som ikke selv skjønner at den ikke skal stå med lys på en hel natt, forresten) og min mann måtte kjøre bilen rundt i en time etter at den snille NAF-mannen hadde vært og gitt oss garasjehjelp.

*

Heldigvis for min mann er det ikke så mange andre trafikanter ute på veien ved midnattstider, for han har en tendens til å mene at det er "usedvanlig jævla mange idioter ute og kjører for tiden".

Jeg har vurdert å foreslå en ørliten forbedring i den automatiske telefonsvareren til NAF, men etter at hjernen langsomt klarner opp, går det forslaget fra å være "ikke så godt" til "direkte dårlig".

torsdag 24. april 2014

Mors visdom

Min sønn og jeg så på TV. Det var reklame for Skoringen.

- Du må aldri kjøpe sko til 199 kroner, sa jeg. – Husk det. Om du glemmer alt annet jeg har sagt til deg, så må du huske det.

Han så rart på meg. Det blåser jeg i. Man skal ha sans for kvalitet, og kvalitet koster mer enn 199 kroner.

Litt senere var det en politiserie, og en eller annen skurk så ut til å lure til seg penger.

- Du må alltid holde deg på riktig side av loven, sa jeg. – Om du ikke husker en dritt av hva jeg har lært deg oppgjennom årene, så husk dette: Hold deg ALLTID på riktig side av loven.

- Hva med de skoene? spurte han.

- Hvilke sko? Spurte jeg.

- De til 199.

Selges ikke på Skoringen, kan kjøpes andre steder i gave til koner og mødre

- Jammen, de skulle du jo ikke kjøpe! Jeg sa jo akkurat det til deg! IKKE kjøp sko til 199 kroner, sa jeg! Herregud, kan du ikke høre etter noen gang?

- Du sa at …

- Hør hva jeg sier nå da: IKKE kjøp sko til 199 kroner og IKKE gjør noe ulovlig. Er det så forbanna vanskelig?

- Men hva hvis jeg ikke har noe å ha på bena og det er kaldt? flirte han.

- Da får du holde deg inne. Gå inn på badet ditt, der er det varmt og godt.

- Er det ellers noe du vil at jeg skal vite?

Jeg synes han hørtes litt ironisk ut, men han så helt uskyldig ut. Nesten litt vel uskyldig.

- Ja. Når du blir voksen må du aldri glemme din gamle mor, men alltid prioritere din kone. Din fremtidige kone vil vurdere deg ut fra hvordan du behandler din mor – altså meg – og du bør vurdere henne ut fra hva hvordan hennes mor oppfører seg mot sin mann. Husk det.

tirsdag 22. april 2014

Enga!

Det var midt i arbeidstiden.

- Får jeg se på baken din? spurte jeg.
- Klart det, sa han og reiste seg.
- Kan jeg ta et bilde også? spurte jeg.

*

Det hele har en kort forhistorie. Jeg skulle intervjue en veteran som satt på en benk, jeg så at han hadde en genser med bokstavene E, N, G, A midt på brystet og jeg så en tatovering på underarmen hans der det sto VIF.

- Du er ikke interessert i fotball, vel? spurte jeg.
- Be ham om å vise deg rumpa si! ropte de andre.

Og da gjorde jeg selvsagt det.

Han ga meg lov til å ta bilde, og sa at jeg godt kunne legge det på bloggen min.



Så da gjorde jeg det også.

*

Da jeg kom hjem spurte jeg min mann om jeg kunne ta bilde av baken hans.

- Nei! svarte han bestyrtet.
- Hvorfor ikke? spurte jeg.
- Hvorfor skal du det? Skal du legge det på bloggen din? spurte han mistenksomt.

Jeg svarte ikke. Men jeg noterte. Jeg forsket.

Forskningsresultatet viste at fotballfans er mer villige til å vise frem rumpa enn de som ikke er fotballfans.

Sånt kan være nyttig å vite.

søndag 20. april 2014

- Whiskey, hvisket jeg

Ringshaug er normalt et rolig område. Det er grunn til å tro at beboerne i Tareveien gruer seg til sommersesesongen, for da kommer familien Frisch:

Klokken er 12.15, og mor hamrer på døren til annekset der tenåringen frivillig har søkt om oppholdstillatelse: "Du må stå opp! Det er ... frokost!"

Den lille nølingen før ordet frokost kom av at mor plutselig kom til å tenke på hva naboene kom til å tro når de fikk vite at frokosten ikke ble servert før ved lunsjtider, men så kom hun på at det å ligge å dra seg helt til lunsj var minst like ille. Hun valgte derfor den ærlige linjen.

Med høy stemme. Gjentatte ganger.

"Jeg går ikke herfra før du har låst opp døren!" ropte hun. Klok av skade. Tenåringer har det med å tro at mødre de ikke ser eller hører ikke lenger representerer en trussel. 

*
Da familien hadde samlet seg rundt frokostbordet og diskusjonen om "den jævla kristne diktatorstaten som ikke gir folk lov til å kjøpe vin en vanlig lørdag" hadde blitt parkert av den kvinnelige delen av familien som tross alt har sin barnetro bevart ("Nå får dere faen meg holde kjeft, dere hadde ikke hatt fri i påsken hvis det ikke hadde vært for den jævla kirken!"), begynte bikkja å bjeffe.

Han kastet seg gjentatte ganger mot hagegjerdet, og gneldret at han mer enn gjerne ville ha noen ord på tomannshånd med bikkjeskinnet som akkurat nå satt og skeit på den andre siden av veien.

Mor (heretter omtalt som "jeg" - det er så slitsomt å omtale seg selv i tredjeperson) gikk ut for å glatte over. Bikkjas eier og jeg ble stående og snakke om vær og vind og om våre to firbente som nå sto på hver sin side av gjerdet og vurderte hverandre. 

Den nyankomne firbente kunne styre sin begeistring, det kunne ikke min lille hårball. Han presset snuten sin gjennom gjerdet i håp om å få snuse den flotte frøkna bak.

Nesten ingen ting

- Hva heter din, spurte jeg.
- Kaci, sa hun.
- ... som i Kaci Kullmann Five?
- Ja, eller nei. Som i "casi nada". Det er spansk og betyr "nesten ingen ting".

- Og din? spurte hun.
- Æh. Whiskey, sa jeg.
- Hvisker? spurte hun.
- Nei, Whiskey, sa jeg litt høyere.
- Ja, altså "Hvisker"? sa hun igjen. 

Føkk.

- WHISKEY! ropte jeg så det ljomet utover strandpromenaden.
- Akkurat, det var det jeg synes du sa hele tiden, sa hun. - Whiskey.

lørdag 19. april 2014

Døden og jeg

Jeg er ikke lenger redd for å dø. Døden skremmer ikke meg. Jeg har slått den hittil, hvilket sier alt om styrkeforholdet mellom oss to. Det er ikke sånn at den ikke har prøvd. Nei, vi har vært i nærkamp opptil flere ganger, Døden og jeg, men den tapte. Det er jeg et levende bevis for.

Nå vet jeg selvsagt at den kommer til å vinne til slutt. Målet er likevel å holde ut så lenge som mulig, og mens jeg venter på det avgjørende slaget, passer jeg på å le Døden rett opp i trynet nesten hver dag.

I dag prøvde den seg igjen. Døden, altså.

*

Familien min og jeg hadde hatt et par solrike dager på fjellet, og vi bestemte oss for å åpne sommerhytta mens solen var fremme. Ingen kan jo garantere at den vil fortsette med det. To og en halv times fornuftig kjøring etter, var vi i hytta ved sjøen, og sommeren var et faktum. I alle fall våren.

Jeg gikk inn på badet og irriterte meg over at rørleggeren som hadde vært her en uke tidigere for å skru på vannet, hadde trukket dusjforhenget fra. Dusjforhenget skal henge for. Da tørker det nemlig, og da slipper man sur lukt. Sur lukt er noe av det verste jeg vet.

Så jeg tok tak i dusjforhenget og trakk det for.

Og fant ut at jeg ikke var redd for å dø.

For nederst på dusjforhenget, hadde verdens kanskje største (ok, Norges, da) edderkopp bestemt seg for å henge fra seg hammen sin. Det var ikke så lett å se om det var en levende edderkopp sånn med det samme, men Døden skal vite at jeg ikke ble det MINSTE redd.

Min pekefingernegl og en tom edderkopp
(Manikyr: Marna)

Tvert imot. Jeg bøyde meg ned for å sjekke. (Ja, Døden, jeg gjorde det.) Og da fant jeg ut at det bare var et tomt edderkoppskall som hang der og slang.

Selv tanken på at det ett eller annet sted finnes en edderkopp som har blitt for stor for hammen sin, skremmer meg ikke. For jeg er større enn den. Og den er reddere for meg enn jeg er for den. I alle fall bør den være det.

Husk det hvis du er redd småkryp.

fredag 18. april 2014

Årets skitur

Hvis jeg kan gå på ski, kan alle gå på ski. Og jeg kan gå på ski. Her er bevisene:


Dette er starten på turen. Du kan se verandaen rett bak meg, og du kan se at jeg er sur. Eller i alle fall ikke mitt strålende, blide og vennlige jeg.


Her er ryggen min så vidt synlig. Jeg har stått nedover en livsfarlig bakke med stor fare for eget liv. Selvsagt har jeg tatt høyde for snøskred, og det du ikke ser, er at jeg memorerer fjellvettreglene mens snøføyka står. Du ser heller ikke snøføyka.


Kart og kompass er viktige verktøy for alle. Selv fjellvante folk. Og oss andre. Du legger sikkert merke til at jeg står i det som er skisportens parallell til ballettens andreposisjon, men det er ikke meningen å være grasiøs, det er i frykt for å skli bakover og dermed havne i en posisjon min mann kan bruke til utpressing i årevis.

Etter at løypen var staket ut, var resten av turen plankekjøring. Det er ikke kritikk til skiene mine. De er så og si ubrukte og veldig fine. Se så fornøyd jeg er:


Men mest av alt er jeg fornøyd med at hele denne turen bare var på omtrent to hundre meter og at den tok maks ti minutter - inkludert alle de gangene vi stoppet for at jeg skulle få bilder til denne bloggen.

Jeg tvang til og med min mann til å legge ut ett av bildene på Facebook, for jeg skal ha full uttelling for dette slitet. Der skrev han "Årets skitur". Den luringen. Heldigvis for meg, er det sikkert noen som tror at det betyr at det er den beste skituren i år og ikke den eneste.


onsdag 16. april 2014

True colours

Facebook er en tidstyv av dimensjoner, og jeg er en lettlurt dust. Eller nei. Det finnes mange der ute som bruker mer tid på rarere applikasjoner enn jeg gjør, men når jeg først finner en side eller en quiz som er morsom, gir jeg meg ikke.

I går kom jeg over en helt autentisk metode som helt på ordentlig finner ut den helt sanne fargen på auraen din.

Hvis jeg høres litt fleipete ut nå, så er det bare delvis riktig. Jeg kan jo selv se at ulike mennesker utstråler ulike ... stråler. Men jeg er redd jeg er en smule fargeblind.

Skilt ved fødselen: Ungen til Barbapappa og Barbamamma ...

... og mitt astrallegeme. Eller omvendt.

Heldigvis for meg, vet jeg nå at min egen aura er blå. Uheldigvis representerer en blå aura ikke akkurat min personlighet. I alle fall ikke den jeg helst vil ha:
Your aura is blue. You are sensitive and intuitive, sometimes sensing big events before they happen. Peaceful situations and settings make you happiest, and you often avoid confrontation just to keep things copacetic. You are a master of taking the high road. People with blue auras tend to be spiritual, calm, and generous.

Nu vel.

"Velg deg et sted der du er lykkelig", sto det, og her er valgene:



Det neste den digitale spåkonenville vite, var hvem jeg helst ville være sammen med:



Og så: Hva ser du helst at dagen din inneholder?



Næring var neste valg:



Favorittaktivitet:



Lesestoff:



Transport:



Musikk (eller lyd):



Og til slutt "Hvem vil du helst møte" (her var det en del folk jeg ikke visste hvem var):


Så hva valgte jeg?

1 Jeg valgte sengen som det stedet der jeg er mest lykkelig. Jeg legger meg med et smil om munnen og står opp med et sinnsykt glis som kan tolkes til ren lykke, men som egentlig bare tyder på et forvirret sinn. 

2 og 3 Jeg valgte både min mann og «lots of members of the opposite sex» som det beste selskapet (Man må jo ha en plan B, og resultatet gikk ut på det samme. Jeg understreker at min mann var plan A.) og jeg valgte «going to class» som det beste jeg kunne tenke meg å gjøre en hvilken som helst dag. Det var det nærmeste jeg kom til «going to work». 

4 og 5 Det beste jeg vet er å lære noe nytt og å spise havregrøt, så jeg innser at jeg skal være utrolig takknemlig for at jeg har en mann som er villig til å være sammen med meg.

6 Det siste jeg leste var en nettavis. Selvsagt. Jeg satt jo på Facebook da jeg fant dette røret.

7 I motsetning til hva mange skulle tro, ville jeg valgt å gå hvis jeg kunne velge transportmiddel. Det forutsetter at været er fint, at jeg har gode sko (hahahahaha), og at jeg er i Paris, Roma, NY eller London, men undersøkelsen sa ikke noe om at jeg ikke skulle være der, så jeg tok meg den friheten. 

8 Musikkvalget mitt var total stillhet.

9 Siden jeg ikke visste hvem de fleste var og siden jeg ikke er så glad i kjendiser og spøkelser, valgte jeg hjertet. Det er alltid greit å ha et ekstra hjerte.

Hvordan jeg ble spirituell, rolig og generøs av det, må universet uttale seg om.

*

Var jeg fornøyd? Nei. Hadde jeg tid nok til å ta testen en gang til? Ja. Minst én gang til.

Jeg slo meg helt løs: den ene gangen leste jeg smusslitteratur, festet hele natten med villt fremmede mennesker og hørte på new age-musikk. Den andre gangen lot jeg som om jeg var en familieorientert omelettspisende, fjellvandrer med en pennevenn og forkjærlighet for kollektivtransport, gjør-det-selv-bøker og sopranomusikk.

Auraen ble blodrød begge gangene:
Your aura is red. You thrive in exciting situations and are quick to fall in love and lust. Spontaneous, passionate, and energetic, you tend to follow your heart, even when it leads you to the wildest, untamed places. Though you occasionally act immature, you only mean to make yourself and others happy.
Hm.

Jeg prøvde å sette meg inn i tankene til en nonne. Eller «hva ville Jesus ha gjort»: Jeg sang salmer, inspirerte andre, leste i bibelen og levde asketisk. 

Auraen ble like forbanna rød. Jeg så ikke sammenhengen. Jeg begynte å tvile på hele greia. Om jeg ikke hadde gjort det før.

*

Jeg bestemte meg for å ta den helt ut. Jeg valgte romskip og pannekaker, sa at jeg gjerne ville møte en gammel fyr jeg ikke vet hvem er, men som så skikkelig creepy ut og påsto at jeg var veldig opptatt av slektsgransking.

Auraen min ble oransje, og visstnok passet jeg utmerket til å passe barn. 
Your aura is orange. With your love of joking and playing around, you’ll make a great parent or babysitter. Younger relatives look up to you because you’re fun and outgoing. Friends love to laugh with you. Spirits with orange auras are always up for adventure, especially if it’s outdoors.
Jeg passer ikke til å passe barn, og hvis jeg virkelig hadde hatt en forkjærlighet for romskip i stedet for biler og pannekaker til frokost, så hold ungene unna meg.

*

Jeg prøvde å sette meg inn i hodet til mine mest fornuftige og kloke venninner. Jeg valgte å være et rolig sted sammen med min mann, en kopp te og en bok, og når det kom til musikk var jeg fleksibel. Jeg tok meg gjerne en bagle med laks, kjørte en fornuftig bil og likte naturen. 
Your aura is yellow. You can always be counted on for optimism and encouragement, and you have a knack for saying just the right words at the right time. Those with yellow auras tend to have great health, probably in part due to their pleasant disposition. Though you occasionally over-analyze situations, you only mean to make yourself and others as happy as possible.
Om ikke gult er kult, så er det i alle fall innmari fornuftig. Jeg kunne godt vært gul.

*

Hvis du gjerne vil ha en prat med Obama, liker å lese oppskrifter mens du sykler i naturen og drikker vann på vei til et bål der du og vennen din kan sitte og drikke vin mens dere snakker om intelligente ting, har du en sølvaura. 

Du er – etter hva jeg kan forstå – på toppen av næringskjeden – og gratulerer med det: 
Your aura is silver. A silver aura shows that a soul contains much experience and knowledge. You’ve probably been called an old soul. Because you’re good at nurturing and encouraging others, friends come to you when they need advice. Although you tend to serve as a mentor or guide in relationships, you are especially receptive to new ideas and unheard-of possibilities.
*
Etter LANG tids testing, fant jeg formelen til den ultimate surpompen: Den som spiser snop i sengen, ser på meningsløse talkshows til langt ut på formiddagen og kjører truck mens countrymusikken står på full guffe. 

Han som helst ikke vil være sammen med noen, men som likevel (eller selvsagt) nileser eksens facebookside oftere enn han sjekker sin egen. 

Hans aura er svartere enn møkka under neglene hans. Fysjom. Men det er håp. Visstnok:
Your aura is black, which means you’re probably going through something difficult. When an aura is black, it pulls in light, but does not emit it. You have other colors in your aura, but their brightness is currently dulled by your negative feelings. A black aura is temporary. Once you get through this tough time, your true color will return.
Yeah. Right.

Det er bare sånt de skriver for å være snille. Glem det, din taper. 

tirsdag 15. april 2014

Bare fjern bevisene, ok?

Jeg var på jobben og ringte hjem til min sønn:

- Hva er det til middag?

- Gnøft plinktrinkg nkturink, svarte han overrasket.

- Vekket jeg deg? Klokken er snart halv fire! sa jeg.

- Jeg. Er. Våken, sa han.

Han kan det der med diksjon hvis han vil.

- Fint. Hva er det til middag? gjentok jeg.

- Hvorfor spør du meg om det? ville han vite. Gjeldsarvingen.

- Fordi du er en hjemmeværende, ferierende, bortskjemt, tenåringsdrittunge som ikke har noe bedre å gjøre, sa jeg blidt. I den grad slike fornærmelser kan serveres med et smil.

Han tok det pent.

*

- Sist jeg sjekket var det FORELDRE som skal lage mat til BARNA, sa han unødig ironisk.

- Sist jeg sjekket var det de FERIERENDE TENÅRINGENE SOM IKKE HAR ANDRE TING Å GJØRE som kan lage middag, kontret jeg og håpet at han ikke ville spørre hvor jeg hadde sjekket det.

- Når lagde du sist middag til meg, spurte han. Det valgte jeg ikke å svare på. I stedet gjentok jeg spørsmålet mitt om hva som ville bli servert.

- Jeg kan slenge inn en frossen pizza, sa han og jeg hørte et ekko som kan ha vært meg selv for noen år siden. Den gang jeg fremdeles oppholdt meg på kjøkkenet ved middagstider. Den gangen spagetti med kjøttsaus bare var avansert. Nå er det hinsidig all planlegging og forstand.

- Jeg kan ikke spise frossenpizza, sa jeg og minnet ham uten ord på min cøliaki. Jeg håpet at han skulle bli litt mildere stemt. Det er tross alt en diagnose. Han kan bare så vidt skryte av en svak høysnue.

Han ble ikke det minste myk i kantene. Jeg har skapt et monster.

- Vi har sushi, påsto han.

- Det har vi ikke. Det må vi i så fall kjøpe, sa jeg.

- Og så? sa drittungen.

*

Jeg la ut om fattige barn i Nord-Korea og manglende demokrati i land vi bare for noen år siden regnet som samarbeidspartnere. Han skjønte ikke relevansen til dette med demokrati, men jeg forklarte at det er viktig at han forstår hva som skjer i verden og at vi må kjempe for alt hva vi har kjært. Som for eksempel norsk laks og eksport av denne.

- Det blir nok Dolly, sa han. Jeg minnet ham på hans far og hans fars tirader over Dolly Dimpels kjøkkenstandard. Min mann (han som står for matlagingen hjemme hos oss, bare for å ha sagt det før barnevernet og våre foreldre griper inn) mener å vite at det løper rotter rundt på benkene hos Dolly D. og at rottene er større enn bikkja vår. Akkurat det kan nok stemme, for bikkja vår er ikke så stor som han tror selv.

- Ok. Hva med indisk? spurte min sønn.

- India er fint, sa jeg. Det er et stort land, rikt på naturressurser og kultur, det er verdens største demokrati og har verdens tredje største hær. De er i en rivende økonomisk utvikling, og kvinner er likestilte med menn i teorien, men kanskje ikke i praksis.

*

Det ble stille. I et langt sekund.

- Hva. Med. Indisk. MAT? spurte han som om han snakket til en mindre begavet utgave av sin mor enn meg.

- Å! Skal du lage indisk mat? fulgte jeg opp liksom-naivt, men egentlig overdrevet ironisk. Akkurat sånn jeg hatet å bli snakket til da jeg var barn. - Du er jammen flink!

- Jeg tenkte å bestille, tenk, svarte han.

Jeg orket ikke diskutere mer. Jeg vet jo at mitt yngste avkom er like sta som meg og sin far opphøyd i annen potens, og at han bare gjør det han selv velger å gjøre. Heldigvis har vi ved et lykketreff greid å plante litt fornuft inn i skallen hans uten at han merket det, så en del ganger velger han faktisk nokså klokt.

- Ok, bare sørg for at jeg tror du har laget det når jeg kommer hjem. Jeg vil ikke se en aluminiumsform. Ok? Og du må gjerne legge risen i en gryte. Husk at jeg vil ha Butter Chicken. Mild!




Jeg var klar for å la meg lure. Det er fremdeles april - narrenes måned, og jeg innser min begrensning både når det gjelder barneoppdragelse og matlaging. Dessuten var den quichen, det marsipankakestykket og den solbollen jeg spiste til lunsj bare egnet til å erte meg opp. Jeg var skikkelig sulten.

mandag 14. april 2014

Ta to! Minst!

Sannsynligheten var mindre enn å vinne i Lotto, og altså mindre enn å treffe en bøtte med en ball du kaster ut av togvinduet mens du har bind for øynene på strekningen Oslo - Bergen: Jeg ringte min mann mens han sto i et prøverom.

*

Han ringer ALLTID meg hvis jeg står i et prøverom, men det er fordi jeg oser av så mye dårlig samvittighet at det registreres av radarer som er ment å fange opp luftforurensning i Kina, og dessuten fordi det er lettere å få tak i meg inne i et prøverom enn for eksempel mens jeg er på do. 

Det var et dårlig, og ikke minst et forstyrrende eksempel, men du forstår hva jeg mener: Jeg er svært ofte i et prøverom, han er nesten aldri i et.

*

I flere måneder har jeg forsøkt å få ham til å kjøpe seg nye bukser. Han har brukt alle unnskyldninger i boken ("100 unnskyldninger en mann trenger når kona maser på at han skal kjøpe klær") i tillegg til "Nå er butikkene stengt" som jo er en svært god unnskyldning etter klokken 21.00 på hverdager. Med mindre det er nattåpent.

Men i dag ringte jeg ham altså og fikk svaret "Du, jeg står i et prøverom.".

*

Det skjer jo mye rart i verden.

Utenomjordiske vesen går blant oss (visste du ikke det?) og det er flere som vet hvem Petter Pilgaard er enn de som vet hvem Peter Wessel var. Jeg burde jo med andre ord ikke bli så sjokkert, men mitt første spørsmål var likevel "hva i all verden gjør du der?".

Et vell av tanker spant rundt i hodet mitt:
- Han var forfulgt og hadde gjemt seg på det minst sannsynlige stedet han kunne tenke seg
- Han var blitt gal
- Han ville vinne et veddemål
- Han var blitt gal
- Han var blitt lurt til å tro at det var en Corvette-garasje
- Han var blitt gal
- Han løy
- Han var blitt gal
- Han gjorde det bare for å irritere meg

- Jeg prøver bukser, sa han nonchalant. Som om det var noe han gjorde hvert tiår, liksom.

Jeg var livredd for å si noe feil. Livredd for å puste feil inn i telefonen. Livredd for å ikke puste. Livredd for å miste telefonen i gulvet slik at han kom løpende hjem uten nye bukser. 

Livredd for at han kom løpende hjem uten bukser i det hele tatt.

- Jeg er her, sa jeg hviskende. - Hold ut! Ikke gi deg! Du klarer dette! Jeg heier på deg!

- Hæ? Det er litt vanskelig å høre hva du sier! ropte han. Jeg antok at han holdt telefonen mellom haken og skulderen. Sånn har jeg stått mange ganger. 

Jeg forsikret om at det var ok at han la på. Helt ok at han prioriterte buksene fremfor meg.

- Ta to par! ropte jeg da vi la på. - Eller nei, ta fem!

Han kom hjem med to. Jeg er så utrolig stolt av ham.

Nå håper jeg bare han har lært hvordan han skal snakke til en som står i et prøverom.

DicDazzle: Because the Family Jewels Rule

lørdag 12. april 2014

Kveldskonversasjon

- Nå er det mat!

- Kommer.

- Hæ?

- Det er mat!

- Å.

- Kommer dere eller?

- Ja.

- Hva er det som stinker sånn?

- En ost.

- Ææææsj!

- Noen som vil ha vin?

- Nei.

- Nei, takk!

- Ja!

- Du får ikke, du er ikke gammel nok.

- Jammen jeg kjører jo bil!

- Ikke alene.

- Så dust!

- Spis.

- Den osten smakte dritt!

- Ikke snakk sånn.

- Ikke få smuler i ostene, husk at mamma har cøliaki.

- Husker dere den gangen vi var på vei til Frankrike og en passasjer ombord ikke tålte peanøtter?

- Ja!

- Nei?

- Jo, du spurte "Pappa, hvorfor kan man ikke spise peanøtter nå?" og jeg gjorde sånn:









- ... og så viste det seg at hun som var allergisk satt på setet ved siden av meg.




onsdag 9. april 2014

Konkrete verdier

Det er mulig at jeg blir hengt til tørk i avisene i morgen. Jeg skriver dette kun for å forsøke å motbevise at jeg er en desperat, halvgammel sexfiksert kjerring som burde vært sperret inne uten mulighet for å påvirke sarte sjeler.

Jeg skrifter. Og forventer forståelse.

- Hei, du, det er (en journalist) fra (en avis). Jeg har et spørsmål … jeg snakket akkurat med en kollega av deg, men han har blitt syk og sier at han ligger hjemme. Jeg snakket med ham i går også – kan det være at vi journalister har slitt ham ut?

- Så dette er ditt forsøk på å få MEG til sengs? var mitt svar.

Føkk. (Jepp. Det er et vanlig banneord, og det er ingen underliggende mening. Ikke her.)

*

Vi forsto vel omtrent samtidig at jeg gikk over grensen der, i alle fall hvis det var ment litt … skal vi si grenseløst, men det var det ikke. Det var ikke det. Helt sant.

Jeg vil gjerne understreke at jeg er en seriøs, hardt arbeidende, humørløs byråkrat som ikke har noe ønske høyere enn å tilfredsstille pressen. På en profesjonell måte. (Herregud, så vanskelig dette er, da!)

Jeg lever etter alle de mottoene og verdiene jeg klarer: jeg vokter, verner og virker selv om jeg ikke er i Heimevernet, og jeg er over alt alltid så godt det lar seg gjøre for én enkelt person. Jeg gjentar «ram, ram, ram» inni meg flere ganger hver dag og minner meg selv på at jeg må ha Respekt, Ansvar og Mot i alle situasjoner – akkurat slik Forsvarets verdier er, og for sikkerhets skyld legger jeg til åpenhet og vidsyn også, for da har jeg dekket hele forsvarssektoren, inkludert e-tjensten.

Jeg lever ekstra hardt etter Bibelens kjærlighetsbudskap når jeg ikke har PMS, for jeg vet at jeg er litt på minussiden de 25 dagene i måneden som hormonene har styringen, og for ikke å diskriminere, deler jeg også humanetikernes entusiasme for den menneskelige fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, følelser og medmenneskelighet. Når det passer seg sånn.

*

Det hender jeg elsker meg selv, men jeg synes det er en utfordring å leve etter ukeblad-filosofien som både sier at du skal akseptere deg selv som du er, kose deg med kakao og krem fordi du fortjener "et avbrekk fra hverdagen" og slanke deg som bare faen. Når jeg ikke klarer å elske meg selv, sørger jeg for å belønne meg selv, og det får være godt nok for dette svinet.

Alle disse rådene, vennlige og/eller direkte ondskapsfulle oppfordringene og de til dels strenge kravene som vi snart middelaldrende kvinner i og utenfor arbeidslivet blir utsatt for i dagens manns- og reklamedominerte samfunn, har gjort meg en smule syk på sinnet.

Når jeg tenker over det, er det mitt forsvar. Og jeg forventer ikke lenger bare forståelse, jeg forventer full offentlig støtte. Sett gjerne et tall på det. Et kronebeløp. 

Da snakker vi konkrete verdier.

Dette bildet har jeg rappet fra Google

Utallige bruksområder

Min førstefødte er hjemme etter en lang leseferie rundt om på kontinentet. Jeg prøver på en subtil måte å minne ham på at han er så privilegert at han burde bruke resten av sitt nåværende liv til å gjøre bot om han ikke vil bli gjenfødt som en brunsnegle.

"Leseferie" kan antakelig misforstås, men betyr i dette tilfellet å leve livet under fransk og spansk sol, mens man forbereder seg til eksamen.

*

Hver gang han gjester hjemmet, blir det mer og mer synlig at han er en voksen mann som er i gang med å løsrive seg både fysisk og mentalt fra oss. Og hver gang han drar får jeg et lite snev av utrøstelighet.

"Jeg burde aldri ha klippet den navlestrengen," tenkte jeg en kveld etter å ha sett ham av gårde. Men så fikk jeg et bilde av en ordentlig navlestreng i hodet, og da var jeg glad for at jordmoren for 22 år siden tok ansvar. Det hadde sett passe ekkelt ut hvis hun ikke hadde gjort det.

*

Mine to flotte sønner og jeg tar alltid en lunsj når vi er samlet.

- Hva er det første dere husker? spurte jeg under vårt (så langt) siste måltid.

- Da jeg mistet Tigergutt på flyet på vei til Korsika, kom det kjapt fra min yngste.

Det er 14 år siden, og han klandrer meg fremdeles.

- Har du ikke kommet over det enda?! spurte jeg.

Vi har hatt denne samtalen før. Sånn cirka én gang hvert år minnes vi Tigergutt.

- Dere ville ikke lete etter ham fordi dere visste at jeg var mer glad i ham enn i dere, sa yngstemann.

Heldigvis kom det stekte potetbiter og aioli på bordet, og heldigvis var de så varme at vi satt og ni-inhalerte romtemperert luft mens vi prøvde å vifte enda mer avkjølt luft inn i munnen i flere minutter etter denne grusomme anklagen.


- Kødda, flirte han da poteten hadde brent seg vei ned spiserørene våre.

Jeg var usikker på det. Ungen er 16 år. Burde han ikke snart legge tapet av den gulstripete, lille, baktriebefengte masekoppen bak seg? Vi forklarte jo dessuten den gang at tigergutter elsker å reise og  at ingen skjebne for en tigergutt er bedre enn å havne på et fly resten av livet. Toåringen gikk ikke på den, for som han sa "Tigergutt liker å reise. Men han liker å reise med MEG!"

*

- Hvis du bare måtte spise én grønnsak resten av livet, hva hadde du valgt da, sa den kjøttetende lillebroren til sin vegetarianer-storebror.

De ble enige om at poteten vant overlegent. Den kan så og si brukes til alt inkludert å redde et fattig lands økonomi, mente en av dem. Det kan ha vært han som snart har eksamen i finans.

- Visste dere forresten at poteten økte nordmenns gjennomsnittlige levealder med mange år da den ble innført? spurte yngstemann. Den opplyste.

- Castro økte levealderen til cubanerne, sa hans bror. Den surrealistiske.

- Så hva har en potet og Castro til felles? spurte de meg.

- De gjør at folk blir gamle i landet? tippet jeg.

- Nope. De er brune og skrukkete, flirte de i kor.

Det er jeg også. Jeg er som poteten.

tirsdag 8. april 2014

Tenk på noe annet

"Hva tenker du på?" spør Facebook hver gang jeg logger meg på. Og det skjer nokså ofte. I dag har jeg lyst til å skrive "Krem! Jeg tenker på krem! Jeg vil ha krem! Med sjokoladesaus! Masse krem!"

Men jeg vil jo ikke fremstå helt ensporet heller, så i dag la jeg ut en link til Finnmark Dagblad der en dame påstår at hun fikk beskjed av Michael Jackson om å føre hans budskap videre.

Utrolig nok sa han dette til henne den natten han døde og utrolig nok var hun ikke engang en fan. Det er så rart at det kan få hvem som helst til å lure på sin egen mentale helse. Og pressens ivaretakelse av Vær varsom-plakaten.

Noen mener at jeg også burde vært beskyttet mot meg selv, men den diskusjonen er jeg innhabil i, så den får dere ta opp med min mann. Eller vent! Etter at han la ned forbud mot at jeg skulle publisere nye bilder av ham på bloggen min, er han også innhabil.

(Her sto det et bilde, men det måtte jeg ta bort)



En mental øvelse for vri oppmerksomheten bort fra (for eksempel) krem, er assosiasjon. Det pleier i alle fall å virke. Hvis jeg har fått helt los på en kjole jeg vet at jeg ikke trenger, hjelper det å tenke på ting jeg forbinder med å kjøpe en kjole.

Veldig snart kommer jeg til stikkordet "kredittkort" og derfra er ikke veien lang til "ektefelle", og da er som regel ikke kjolen verdt det uttrykket han får i ansiktet når han åpner konvolutten fra AmEx. Han blir aldri sint, han blir bare veldig, veldig skuffet.

Jeg prøvde å assosiere meg bort fra krem:

Krem - godt - kalorier - fett - feit - stygg - selvbilde - barndom - oppmuntring - pappa - Herp Alpert - krem.

Faen.


mandag 7. april 2014

Kremgener

En genfeil gjør at jeg ikke har armmuskler. Det er i alle fall min teori. Det kan også være manglende trening og direkte latskap, selvsagt, men la oss ha det som en teori nummer to.

*

For ti minutter siden opplevde jeg et blaff av ren, skjær lykke. Jeg er ikke naiv. Jeg vet at man betaler dyrt for sånne øyeblikk, men jeg valgte likevel å nyte det.

Her får du også oppskriften:

Krem
Daimsaus som stivner på is
Mandler

Lykke

Ta så mye du vil av hver ingrediens og spis. Enklere blir det ikke.

*

- Spiser du is? Nå?! sa min yngste sønn sjokkert.

Jeg notere meg et pluss i margen. Til meg. Det må jo være god oppdragelse som gjør at han reagerer instinktivt mot å spise snop midt i uken.

- Nei, svarte jeg og forbannet min manglende forutseenhet. Jeg burde ikke ha spist i stuen. Jeg burde gått inn i garderoben min. Slik jeg pleier.

- Du juger!

Jeg nektet.

- Hva spiser du, da?

- Krem ... sjokoladesaus ... og mandler ...

- ... som du pleier å ha OPPÅ isen ...?

- Ja ...

- Så hvorfor ikke is? Du har til og med tatt sjokoladesaus som stivner på isen!

- (jeg klarte det ikke) hvisket jeg.

- Hæ?

- Jeg klarte det ikke!!

- Du klarte ikke hva?

- Å ta is.

- Fordi ...?

Jeg fikk meg ikke til å si det. At jeg var for svak i armene, og at det ikke var min skyld. For da jeg så på 16-åringen som er mye høyere enn meg og som har en muskelmasse som veier mer enn meg, skjønte jeg jo at teorien om gener kanskje ikke holder vann.

Men det der med hans muskelmasse vs min vekt kan komme til å endre seg. Bare gi meg mer krem. Nå!

lørdag 5. april 2014

Med hjerte i trynet

Samsaya er kveldens hovedperson i Hver gang vi møtes. Det vet jeg, for da vi satte oss ned for å spise, slo vi på TV'n og TV'n sto på TV2. Jeg rakk å se Elg synge en av Samsayas sanger før det var reklame og deretter nyheter. Innen det skjedde, hadde jeg for lengst spist opp maten min.

Jeg spiser fort. Jeg har aldri forstått hvorfor man skal sitte til bords i evigheter. I alle fall så lenge det bare er reklame på tv.

*

Samsaya stilte med et hjerte rundt øyet. Det er ganske fint, synes jeg. Litt sånn "jeg liker hjerter, så hvorfor skal jeg ikke ha et midt i trynet?".

Tøff dame. Ikke hennes skyld at hun er uskarp (foto: SJ Frisch)

Hun gjør som hun vil. Det er bra. Første gang jeg så det, ble jeg litt opprørt på hennes vegne, for jeg var sikker på at hun hadde prøvd å sminke bort en blåveis.

Men den dama lar seg nok ikke plukke på nesen. Hvis hun hadde fått en blåveis, hadde den som slo ikke vært i stand til å si unnskyld om han aldri så mye angret. Det er jeg helt sikker på.

*

Elg sa at han aldri hadde møtt et så sympatisk råskinn. Det var kult.

- Tror du noen synes at jeg er et sympatisk råskinn? spurte jeg min mann.

Han brukte en stund på å svare. Han hadde ikke mat i munnen, så det var ingen grunn til å drøye.

- Råskinn, i alle fall, sa han.

- Hva? spurte jeg. - Er jeg ikke sympatisk? Så hva sier folk om meg da?

Etter en stund sto vi igjen med "snobbete", "overlegen" og "irriterende".

Jeg mener at jeg er generøs også. Han skal i alle fall få låne sminken min hvis han vil tegne et hjerte over øyet sitt.

Husk at du aldri må slå. I alle fall ikke noen som er mindre enn deg.

fredag 4. april 2014

38,9 i øret

Pussig at "hot" er et synonym for å være lekker. Jeg har sjelden vært mindre lekker enn i dag. Med mindre du synes røde, mysende øyne, hakkende tenner, bustete hår, joggebukse og snufsing er toppen av sexy.

I så fall vil jeg ikke vite det.

*

Da min yngste sønn kom hjem fra skolen, pep jeg: "Jeg må ha is! Jeg må ha is NÅ!".

Han er en smart unge. Han vet at jeg må være i dyp narkose hvis jeg ikke skal fortsette å mase om is til jeg får viljen min. Ingen orker å høre på det i lengden.



Etter å ha inntatt en hel boks med is på rent trass (jeg måtte bruke varmeflaske og ullteppe for ikke å fryse ihjel) var jeg så kvalm at jeg vurderte å legge meg til på badet.

Da kom den febersyke hjernen min på at jeg hadde bedt min mann kjøpe uanstendige mengder snop på vei hjem fra jobben. Jeg gulpet bare ved tanken på mer søtt.

*

For å få sympati, og dermed større gjennomslag for mitt budskap, tok jeg temperaturen i øret og sendte ham bildet i en sms.



Dessverre ble teksten "Jeg er faktisk kjempesyk!" endret av stavekontrollen, og kjempesyk ble til kjempesuksess.

En svak overdrivelse, vil noen si.

*

Dessverre ble også meldingene mine sendt i feil rekkefølge, og slik kom de frem til mottaker:


Og da ble han så bekymret for min mentale helse at han ikke fikk med seg det viktigste. (Det med at han ikke skulle kjøpe snop.)

I handleposene han kom hjem med fant jeg krem, mandler, is, blåbær, bringebær, krem og sjokoladesaus. I tillegg til to poser med marengs.

Siden jeg bare trenger én pose marengs til kveldens dessert, er jeg i ferd med å spise opp den ene nå.

God helg! Husk at man ikke legger på seg av ting som egentlig er kakepynt.


onsdag 2. april 2014

Lidenskapelig hevn

Jeg har ikke så mange talenter. Jeg er nokså god til å brodere, litt god til å lage desserter, og over gjennomsnittet god til å brette håndklær, formsydde laken og plastposer, men jeg er en jævel på hevn.

Jepp. Du leste riktig. En jævel.

Jeg forventer ikke at du skal vite det. Du kjenner meg antakelig ikke, og jeg kjenner ikke deg. Ergo er sannsynligheten for at vi to har møtt hverandre liten, og sannsynligheten for at vi har møtt hverandre og snakket om min bretting av plastposer og talent for hevn er mikroskopisk.

*

Men min nærmeste famillie vet dette. Særlig min mann.

I løpet av de mange årene vi har vært sammen, har jeg overdrevet hevnaksjonene på en måte som ville fått de fleste mesterhjerner til å få alvorlig hodepine. Han er ikke så verst på hevn selv, og det er korrekt å si at ting kan eskalere fort og dramatisk i vårt forhold.

Det er også en form for lidenskap.

*

I går - for snart et døgn siden - lurte han meg. Jeg skal ikke gå inn på detaljene, bare si at det handlet om jobben min og at det litt for ofte har skjedd at jeg har ofret min karrière på grunn av hans. For å gi deg et helt sant eksempel på dette, sparket han meg fra jobben min mens jeg var gravid med hans sønn.

Dette var i 1997, og den hevnen har han enda ikke fått oppleve. Jeg er, om ikke annet, en svært tålmodig kvinne.

*

To minutter over midnatt den 1. april (altså i går) fikk han gleden av å rope "aprilSNARR!" så det ga gjenklang i murveggene. "Snarr" altså. Men det var ikke viktig akkurat da.

Jeg pønsket ikke lenge. Jeg hadde planen klar etter noen få timer i sengen. Jeg var våken og lynforbanna.

*

Nesten et døgn etter min ydmykelse var det tid for å sove igjen, og jeg var så trøtt at intet annet enn iskald hevn kunne holdt meg i live.

- Du? sa jeg.

Han tok ikke øynene bort fra tv'n vi har på soverommet, men svarte et grumsete ja.

- Vil du ha litt sex? spurte jeg. Med et tonefall selv bikkja hadde gjennomskuet. Jeg fniste mer enn jeg snakket. Heldigvis var det et bilprogram på tv, og hjernen hans trengte noe tid for å prosessere informasjonen han hadde fått gjennom venstre øre. Hjernen filtrerte åpenbart bort uvesentligheter som intonasjon.

Jeg var bekymret for klokken. Den var allerede fem på tolv, og han kan være grusomt treg i oppfattelsen noen ganger.



Litt senere: Han snudde seg og så sjokkert på meg. I et sveip som nesten fremsto som elegant, slo han av både dekoder og tv. To hender, to fjernkontroller, ett formål.

- Det ... det var ... kremt ... overraskende, sa han. Jeg tror han skulle til å kysse meg. (Det kalles forspill.)

- Se på meg, sa jeg strengt.

I et glimt så jeg et lynkjapt blunk og en ansiktsmuskel jeg ikke har sett bevege seg på flere år. Og så jeg som ikke engang hadde oppsatt hår og lærerinnebrillene på. Ja, ja.

Jeg testet igjen:

- SE PÅ MEG!!!

Jupp. Der var muskelen igjen. La oss kalle den forventningsmuskelen. Den i ansiktet.

- Og nå kan du se på klokken, sa jeg.

Jeg så hva han tenkte: "Skal vi ta tiden???"

- Det er fremdeles 1. april, sa jeg.

Det viste seg at han fremdeles hadde fjernkontrollene i hendene, og det var jo nokså praktisk.