*
Torsdag - i går - var satt av til ett kiropraktorbesøk og to legebesøk. Min mann insisterte på å kjøre meg til kiropraktoren som ligger 50 meter i luftlinje fra balkongen.
Etter en unormalt lang periode med skallebank, kunne jeg mer enn gjerne tatt sjansen på å transportere meg selv via stålwire fra vår 10. etasje, over t-banelinjen og rett inn i resepsjonen til Klinikk for alle - jeg var nokså likegyldig på ett tidspunkt - men jeg takket pent ja til transport, så fremst jeg slapp det amerikanske droget hans.
Han lovet meg Volvo.
*
Men Volvoen var død.
Som en sild!
Som en utladet Tesla!
Som en plante hjemme hos meg.
Som en spesiallaget russesang i slutten av mai.
Som college-gensere i pastellfarger neste sommer.
Som ... å, drit i det, dere skjønner tegningen. Bilen reagerte verken på lys, varme eller kjeft. Ikke en gang konkurranseinnstinket var til stede ("Drittbil, da tar vi Jaguaren!").
*
Da jeg kom til meg selv utpå kvelden (etter knekking i nakken og diverse sprøyter og penicilinkurer), mente jeg bestemt at vi burde ringe NAF.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var litt svingstang. Behandlingen mot hodepinen står helt i stil med intensiteten: Jeg sov som Tornerose fra halv tre til halv fire, så på Facebook-mailen og jobbmailen at jeg har vært våken en liten halvtime etter det (Kan noen ta fra meg den telefonen neste gang noen doper meg ned?) og deretter har jeg sovet i min egen seng fra jeg kom hjem til litt over klokken Dagsrevyen.
- NAF? Nå? sa min mann.
 |
| En løve som rekker tunge? Burde det ikke heller vært en skrekkslagen elg? |
Jeg argumenterte med at vi tross alt betalte for en tjeneste vi store deler av tiden aldri bruker. Slike argument pleier å gå rett hjem. Spesielt dagen etter han har betalt regninger.
- Ok. Ring du, da, sa han og ga meg et plastkort.
Jeg elsker jo plastkort, men dette var dessverre bare medlemskortet mitt i Norges Automobilforbund.
*
Jeg ringte.
"Tast 1 for veihjelp. Tast 2 for forsikring. Tast 3 for ...," sa den automatiske mannen.
Jeg følte meg veldig forvirret. "Veihjelp"? Det virket jo som det mest aktuelle alternativet - jeg trengte jo verken forsikring, hjelp med fakturaen eller finanisering - men ... bilen står jo i garasjen, tenkte den halvdopede hjernen min.
Jeg la på.
Og grublet litt. Og ringte opp igjen.
Og tenkte at det var fint at ingen fikk med seg hvor dum jeg er.
*
Og så satte jeg meg ned og blogget om det.
Mens jeg er i gang med utleveringen (hjernen er nok ikke helt seg selv enda, og jeg skal definitivt ikke kjøre bil på en stund), kan jeg jo like gjerne fortelle at bilen lever igjen nå. Jeg hadde åpenbart kommet borti en knapp jeg ikke vet hvor er og slått på parkeringslysene da jeg sist gikk ut av bilen.
Det hadde i sin tur ladet ut batteriet (jeg gir ikke fem flate øre for en bil som ikke selv skjønner at den ikke skal stå med lys på en hel natt, forresten) og min mann måtte kjøre bilen rundt i en time etter at den snille NAF-mannen hadde vært og gitt oss garasjehjelp.
*
Heldigvis for min mann er det ikke så mange andre trafikanter ute på veien ved midnattstider, for han har en tendens til å mene at det er "usedvanlig jævla mange idioter ute og kjører for tiden".
Jeg har vurdert å foreslå en ørliten forbedring i den automatiske telefonsvareren til NAF, men etter at hjernen langsomt klarner opp, går det forslaget fra å være "ikke så godt" til "direkte dårlig".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar