Ta to! Minst!

Sannsynligheten var mindre enn å vinne i Lotto, og altså mindre enn å treffe en bøtte med en ball du kaster ut av togvinduet mens du har bind for øynene på strekningen Oslo - Bergen: Jeg ringte min mann mens han sto i et prøverom.

*

Han ringer ALLTID meg hvis jeg står i et prøverom, men det er fordi jeg oser av så mye dårlig samvittighet at det registreres av radarer som er ment å fange opp luftforurensning i Kina, og dessuten fordi det er lettere å få tak i meg inne i et prøverom enn for eksempel mens jeg er på do. 

Det var et dårlig, og ikke minst et forstyrrende eksempel, men du forstår hva jeg mener: Jeg er svært ofte i et prøverom, han er nesten aldri i et.

*

I flere måneder har jeg forsøkt å få ham til å kjøpe seg nye bukser. Han har brukt alle unnskyldninger i boken ("100 unnskyldninger en mann trenger når kona maser på at han skal kjøpe klær") i tillegg til "Nå er butikkene stengt" som jo er en svært god unnskyldning etter klokken 21.00 på hverdager. Med mindre det er nattåpent.

Men i dag ringte jeg ham altså og fikk svaret "Du, jeg står i et prøverom.".

*

Det skjer jo mye rart i verden.

Utenomjordiske vesen går blant oss (visste du ikke det?) og det er flere som vet hvem Petter Pilgaard er enn de som vet hvem Peter Wessel var. Jeg burde jo med andre ord ikke bli så sjokkert, men mitt første spørsmål var likevel "hva i all verden gjør du der?".

Et vell av tanker spant rundt i hodet mitt:

- Han var forfulgt og hadde gjemt seg på det minst sannsynlige stedet han kunne tenke seg

- Han var blitt gal

- Han ville vinne et veddemål

- Han var blitt gal

- Han var blitt lurt til å tro at det var en Corvette-garasje

- Han var blitt gal

- Han løy

- Han var blitt gal

- Han gjorde det bare for å irritere meg

- Jeg prøver bukser, sa han nonchalant. Som om det var noe han gjorde hvert tiår, liksom.

Jeg var livredd for å si noe feil. Livredd for å puste feil inn i telefonen. Livredd for å ikke puste. Livredd for å miste telefonen i gulvet slik at han kom løpende hjem uten nye bukser. 

Livredd for at han kom løpende hjem uten bukser i det hele tatt.

- Jeg er her, sa jeg hviskende. - Hold ut! Ikke gi deg! Du klarer dette! Jeg heier på deg!

- Hæ? Det er litt vanskelig å høre hva du sier! ropte han. Jeg antok at han holdt telefonen mellom haken og skulderen. Sånn har jeg stått mange ganger. 

Jeg forsikret om at det var ok at han la på. Helt ok at han prioriterte buksene fremfor meg.

- Ta to par! ropte jeg da vi la på. - Eller nei, ta fem!

Han kom hjem med to. Jeg er så utrolig stolt av ham.

Nå håper jeg bare han har lært hvordan han skal snakke til en som står i et prøverom.

DicDazzle: Because the Family Jewels Rule