- Hva er det til middag?
- Gnøft plinktrinkg nkturink, svarte han overrasket.
- Vekket jeg deg? Klokken er snart halv fire! sa jeg.
- Jeg. Er. Våken, sa han.
Han kan det der med diksjon hvis han vil.
- Fint. Hva er det til middag? gjentok jeg.
- Hvorfor spør du meg om det? ville han vite. Gjeldsarvingen.
- Fordi du er en hjemmeværende, ferierende, bortskjemt, tenåringsdrittunge som ikke har noe bedre å gjøre, sa jeg blidt. I den grad slike fornærmelser kan serveres med et smil.
Han tok det pent.
*
- Sist jeg sjekket var det FORELDRE som skal lage mat til BARNA, sa han unødig ironisk.
- Sist jeg sjekket var det de FERIERENDE TENÅRINGENE SOM IKKE HAR ANDRE TING Å GJØRE som kan lage middag, kontret jeg og håpet at han ikke ville spørre hvor jeg hadde sjekket det.
- Når lagde du sist middag til meg, spurte han. Det valgte jeg ikke å svare på. I stedet gjentok jeg spørsmålet mitt om hva som ville bli servert.
- Jeg kan slenge inn en frossen pizza, sa han og jeg hørte et ekko som kan ha vært meg selv for noen år siden. Den gang jeg fremdeles oppholdt meg på kjøkkenet ved middagstider. Den gangen spagetti med kjøttsaus bare var avansert. Nå er det hinsidig all planlegging og forstand.
- Jeg kan ikke spise frossenpizza, sa jeg og minnet ham uten ord på min cøliaki. Jeg håpet at han skulle bli litt mildere stemt. Det er tross alt en diagnose. Han kan bare så vidt skryte av en svak høysnue.
Han ble ikke det minste myk i kantene. Jeg har skapt et monster.
- Vi har sushi, påsto han.
- Det har vi ikke. Det må vi i så fall kjøpe, sa jeg.
- Og så? sa drittungen.
*
Jeg la ut om fattige barn i Nord-Korea og manglende demokrati i land vi bare for noen år siden regnet som samarbeidspartnere. Han skjønte ikke relevansen til dette med demokrati, men jeg forklarte at det er viktig at han forstår hva som skjer i verden og at vi må kjempe for alt hva vi har kjært. Som for eksempel norsk laks og eksport av denne.
- Det blir nok Dolly, sa han. Jeg minnet ham på hans far og hans fars tirader over Dolly Dimpels kjøkkenstandard. Min mann (han som står for matlagingen hjemme hos oss, bare for å ha sagt det før barnevernet og våre foreldre griper inn) mener å vite at det løper rotter rundt på benkene hos Dolly D. og at rottene er større enn bikkja vår. Akkurat det kan nok stemme, for bikkja vår er ikke så stor som han tror selv.
- Ok. Hva med indisk? spurte min sønn.
- India er fint, sa jeg. Det er et stort land, rikt på naturressurser og kultur, det er verdens største demokrati og har verdens tredje største hær. De er i en rivende økonomisk utvikling, og kvinner er likestilte med menn i teorien, men kanskje ikke i praksis.
*
Det ble stille. I et langt sekund.
- Hva. Med. Indisk. MAT? spurte han som om han snakket til en mindre begavet utgave av sin mor enn meg.
- Å! Skal du lage indisk mat? fulgte jeg opp liksom-naivt, men egentlig overdrevet ironisk. Akkurat sånn jeg hatet å bli snakket til da jeg var barn. - Du er jammen flink!
- Jeg tenkte å bestille, tenk, svarte han.
Jeg orket ikke diskutere mer. Jeg vet jo at mitt yngste avkom er like sta som meg og sin far opphøyd i annen potens, og at han bare gjør det han selv velger å gjøre. Heldigvis har vi ved et lykketreff greid å plante litt fornuft inn i skallen hans uten at han merket det, så en del ganger velger han faktisk nokså klokt.
- Ok, bare sørg for at jeg tror du har laget det når jeg kommer hjem. Jeg vil ikke se en aluminiumsform. Ok? Og du må gjerne legge risen i en gryte. Husk at jeg vil ha Butter Chicken. Mild!
Jeg var klar for å la meg lure. Det er fremdeles april - narrenes måned, og jeg innser min begrensning både når det gjelder barneoppdragelse og matlaging. Dessuten var den quichen, det marsipankakestykket og den solbollen jeg spiste til lunsj bare egnet til å erte meg opp. Jeg var skikkelig sulten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar