- Whiskey, hvisket jeg

Ringshaug er normalt et rolig område. Det er grunn til å tro at beboerne i Tareveien gruer seg til sommersesesongen, for da kommer familien Frisch:

Klokken er 12.15, og mor hamrer på døren til annekset der tenåringen frivillig har søkt om oppholdstillatelse: "Du må stå opp! Det er ... frokost!"

Den lille nølingen før ordet frokost kom av at mor plutselig kom til å tenke på hva naboene kom til å tro når de fikk vite at frokosten ikke ble servert før ved lunsjtider, men så kom hun på at det å ligge å dra seg helt til lunsj var minst like ille. Hun valgte derfor den ærlige linjen.

Med høy stemme. Gjentatte ganger.

"Jeg går ikke herfra før du har låst opp døren!" ropte hun. Klok av skade. Tenåringer har det med å tro at mødre de ikke ser eller hører ikke lenger representerer en trussel. 

*

Da familien hadde samlet seg rundt frokostbordet og diskusjonen om "den jævla kristne diktatorstaten som ikke gir folk lov til å kjøpe vin en vanlig lørdag" hadde blitt parkert av den kvinnelige delen av familien som tross alt har sin barnetro bevart ("Nå får dere faen meg holde kjeft, dere hadde ikke hatt fri i påsken hvis det ikke hadde vært for den jævla kirken!"), begynte bikkja å bjeffe.

Han kastet seg gjentatte ganger mot hagegjerdet, og gneldret at han mer enn gjerne ville ha noen ord på tomannshånd med bikkjeskinnet som akkurat nå satt og skeit på den andre siden av veien.

Mor (heretter omtalt som "jeg" - det er så slitsomt å omtale seg selv i tredjeperson) gikk ut for å glatte over. Bikkjas eier og jeg ble stående og snakke om vær og vind og om våre to firbente som nå sto på hver sin side av gjerdet og vurderte hverandre. 

Den nyankomne firbente kunne styre sin begeistring, det kunne ikke min lille hårball. Han presset snuten sin gjennom gjerdet i håp om å få snuse den flotte frøkna bak.

Nesten ingen ting

- Hva heter din, spurte jeg.
- Kaci, sa hun.
- ... som i Kaci Kullmann Five?
- Ja, eller nei. Som i "casi nada". Det er spansk og betyr "nesten ingen ting".

- Og din? spurte hun.

- Æh. Whiskey, sa jeg.

- Hvisker? spurte hun.

- Nei, Whiskey, sa jeg litt høyere.

- Ja, altså "Hvisker"? sa hun igjen. 

Føkk.

- WHISKEY! ropte jeg så det ljomet utover strandpromenaden.

- Akkurat, det var det jeg synes du sa hele tiden, sa hun. - Whiskey.