Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 31. juli 2015

Den hyggelige idioten

Familiens så langt siste bidrag til klodens oppvarming, Jeep’en, skulle kjøres til verkstedet, og min mann kombinerte det med å kjøre meg til jobben. «Jeg kan kjøre min egen bil,» sa jeg. «Slutt å tulle,» sa han.

For å være pinlig nøyaktig, sa han «Slutt og tull», noe som er grammatisk feil, men der skriftlig kommunikasjon kan korrekturleses, er det helt håpløst å gjøre noe med at folk snakker over seg.

Jeg misliker sterkt å sitte i biler som helst bør kjøres i en gjørmete bratt bakke. Jeg misliker også å sitte på i biler som ser ut som de mangler en halvnaken dame på panseret, så det kan lett misforstås til at jeg ikke liker å sitte på i biler min mann elsker, men andres misforståelser er ikke mitt ansvar.

*

- Og hvordan mener du at jeg skal komme opp i setet? spurte jeg der jeg sto i kort, lys kjole og høye sko.

- Bare sett baken på setet og løft bena etter, sa han.

- Hvor lange ben tror du egentlig at jeg har? lurte jeg på, men jammen hadde ikke stretch-øvelsene jeg har gjort i det siste gjort susen, og jeg klarte med en viss eleganse å vri meg opp i setet.

Du må for øvrig huske å strekke deg litt hver dag, ellers blir du flere centimeter kortere når du blir 100.

*

Vi kjørte gjennom garasjeanlegget og stoppet i påvente av at garasjedøren skulle åpne seg.

- Dette var vel ikke så ille? spurte han.

- Er det over allerede? spurte jeg med håp i stemmen, men det var vi ikke.

*

På P4 spilte de Some Nights med Fun. Av en eller annen grunn mente han det hørtes ut som musikk som kom fra Afrika.

- Lukk øynene og tenk at du er på savannen, sa han og jeg ble igjen minnet på at denne bilen ikke er skapt for siviliserte asfaltveier.

Jeg knep igjen øynene, men da jeg åpnet dem, så jeg dette:


Sørkedalsveien, rett ved KPMG-bygget

I Majorstukrysset fikk jeg ham til å love at han ikke skulle banne eller skjelle ut andre trafikanter i løpet av kjøreturen, mot at jeg lovet å vurdere å sitte på i en av bilene hans igjen.

Et stykke ned i Majorstuveien forsto jeg på måten han knep leppene igjen på, at han ikke kom til å si et ord.

- Du må snakke, sa jeg. – Ellers er det juks.

- Se på de hyggelige menneskene, sa han og henviste til et par stykker som løp over veien for å redde livet sitt.

Et blikk fra meg fortalte ham at sannsynligheten for at jeg kom til å sitte i noen av de rare bilene hans gikk i feil retning.

*

Plutselig trodde jeg det var januar, og det hadde ingenting med den dårlige sommeren å gjøre. Bakparten av bilen skled!

- Vi sklir! ropte jeg.

- Nei, det gjør vi ikke, sa han.

Og slik holdt vi på en stund.

*

Jeg skal ikke gå i detalj om mitt indre liv, og heller ikke innvollene mine, men la meg bare si at jeg har en god fantasi og en mage som ikke tåler brå bevegelser.

- Det ri-i-i-i-i-i-sst-t-t-ter, sa jeg.

- Ne-e-e-ei-i-i-i-i, sa han.

Men det gjorde det virkelig. Jeg klarte knapt å få opp telefonen for å ta et bilde som kan brukes i en eventuell erstatningssak:

Beviset på at jeg satt på i bilen og på at det ristet

Diskusjonen ble avbrutt av en intens piping og jeg så et rødt lys som stirret iltert på oss – kanskje særlig på ham.

- Slapp av. Det er bare oljetrykksmåleren, sa han.

- ???? sa jeg.

*

I rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden pleier han alltid å skjelle ut noen idioter som enten ikke kjører fort nok eller som kjører for sakte, men nå var han blid som en litt anstrengt sol.

Omtrent 100 meter fra kontoret sto det en søppelbil og sperret feltet i motgående retning, og en buss prøvde å kjøre forbi. Det gikk ikke fordi bilen foran oss insisterte på retten sin til å kjøre helt frem i krysset.

- Se på den idioten! sa han og så bort på meg for å se om jeg var enig.

Det var vel omtrent da han innså tabben sin, og han forsto nok også at det ikke var en formildende omstendighet å legge til «… som sikkert er veldig hyggelig».

*

PS Hvis du noen gang blir nødt til å stige ut av en sånn bil, så vær oppmerksom på en skarp metallist på cirka ti centimeter som fungerer som en slag dørstokk. Det var nemlig ikke jeg, men ankelen min kommer ikke til å la meg glemme det på en stund.

mandag 20. juli 2015

Hans liv som hund

Et hundeliv må være godt. Vår hunds største problemer i sommer er et litt for kort bånd (det kan aldri bli for langt) og diverse fotooppdrag som kun belønnes med en tyggepinne og kanskje litt skinke som nærmer seg utløpsdato.

Med unntak av båndet han må festes i, er det et fritt liv. Båndet er til hans eget beste etter at han brøt seg ut av hagen ved å vippe opp nettinggjerdet ved to anledninger i løpet av to timer. Hans egen forklaring var at det gikk en tispe forbi, og det tror vi på. Tisper har en enorm tiltrekningskraft på den lille pelsdotten vår. Hannhunder blir som regel skjelt ut på det groveste - som regel står kjeftingen uimotsagt, noe som - forståelig nok - er fryktelig provoserende.

Båndet klarer han ikke gjøre noe med, men regler er til for å brytes, mener bikkja. Matfar har lagt ned forbud mot å ligge i sengen, derfor hopper dyret opp og gnir baken mot hodeputen hans så fort han får mulighet. Etter en god gnikking, legger han seg godt til rette under dyna og bryr seg lite om at noen rer opp sengen over ham.

"ZZZchnooork!" 
"Hm? Sa du noe?" 
"Stå opp? Skjønner ikke hva du sier. Gå bort."
"Jeg har gått hit for å få være i fred, så hold deg der."
"Hva av 'hold deg der' var det du ikke forsto?"
"Men herregud, a kjerring ... klarer du ikke ta et bilde uten å få med din egen skygge?"
"Jeg ser fremdeles skyggen din. Dust!"
"Å, herregud, jeg gidder ikke smile mer." 
"JEG GIDDER IKKE SMILE, SIER JEG!"
"Men jeg kan se mystisk og lett lidende ut. Hvis jeg får en tyggepinne."

onsdag 15. juli 2015

Malingssprøyter og kanyler

Makabre historier og bilder har alltid fascinert meg. Jeg blir dratt mot blodige thrillere bare for å finne ut at de stort sett er latterlige, og hvis jeg kommer over en artikkel om sære sykdommer, kan du banne på at jeg leser den.

Det nærmeste jeg kommer makabert i mitt eget liv, er at jeg nylig har vært på sykehus og blitt snittet opp som en fisk. Pluss at jeg akkurat leste en historie om liket til Eva Peron som ble balsamert og som etter en noe usikker reise dukket opp i Italia før det ble plassert i stuen til Juan Peron (tidligere president i Argentina) og hans tredje kone. Liket var nesten intakt, bortsett fra noen bulker her og der - blant annet på nesen - og en manglende finger.

For øvrig døde alle Perons koner av livmorhalskreft, så jeg er for å vaksinere både gutter og jenter mot HPV.

*

Jeg har gått fra å stikke av fra legekontoret fordi jeg skulle ha en vaksine (8 år) til å se med interesse på at blodet sprutet ut av armen min (47 år) da en sykepleier var litt uheldig med kanylen og greide å ødelegge en åre. I følge kirurgen er jeg lettblødd, så det var nok ikke sykepleierens skyld.

Nå setter jeg sprøyter i magen uten å tenke over det. Hva er et stikk i den store sammenhengen? Man måste jamføra, som en eller annen klok svenske sa.


En sprøyte med blodfortynnende Fragmin.
Min realkompetanse innen medisin er så stor at jeg vurderer å gå opp til latin grunnfag uten å lese. Da kirurgen fortalte meg om "en stor corpus luteum" og "en bred og stram adherese", forsto jeg med en gang at han snakket om en cyste og en sammenvoksning - selv om jeg akkurat hadde våknet av narkosen.

Når jeg tenker meg om, var det at jeg var så nær mitt ubevisste jeg kanskje en fordel. Hvem vet - kanskje man har bedre kontakt med gammel kunnskap i det hjernen våkner etter dyp søvn?

Det er i så fall ganske nedslående, for det meste av tiden er jeg jo sprett våken. (Note to self: Hvis jeg skal ta eksamen i latin, bør det være grytidlig om morgenen.)

*

Å være nyoperert har med andre ord sine positive sider for meg, men det er selvsagt en del jeg ikke liker ved situasjonen. Det verste er å være så pass treg i bevegelsene.

Eller det vil si: Det verste er at jeg ikke får med meg alt som skjer, fordi jeg ikke kommer meg fort nok til begivenhetenes sentrum. Dessuten er det ikke fullt så lett å kommandere min mann rundt omkring når jeg ikke engang kan bære en solseng ut på plenen.

Mindre bevegelighet krever mer oppfinnsomhet, og jeg har utviklet subtile metoder for å få ham til å gjøre det jeg mener bør gjøres.

Som for eksempel å male hytta: Jeg sendte ham en annonse for en malingssprøyte, og etter det har jeg droppet forsiktige hint om hvor morsomt det må være å spraye maling rundt omkring i stedet for å stå på stige og slite. Det har bare gått sånn halvveis. Hytta trenger fremdeles ett strøk til.

*

I morges lå jeg på soverommet og lurte på hvordan jeg skulle få ham til å begynne på malerjobben. Jeg ropte ulike oppbyggelige beskjeder til ham, som for eksempel at han er flink til å lage mat (oversatt: Hva skal du lage til middag i dag?).

Han var ikke så meddelsom tilbake, og jeg irriterte meg grønn over at det tok så lang tid for meg å komme meg opp av sengen. Hva søren holdt han på med?

- Kanskje du skulle ringe litt rundt og spørre om noen selger den malingssprøyten? ropte jeg.

Stillhet.

- Vet du om vi har plast og maskeringstape? ropte jeg.

Det kom et snøft.

- Hva om du kjører til sentrum og handler mat, så kan du sjekke om noen har malinggsprøyte samtidig? ropte jeg. Så vennlig jeg kunne.

Han mumlet noe om at han var opptatt, og jeg hørte på mumlingen at han satt med hodet ned i PC'n.

- Hva drive du meg? ville jeg vite.

Han ba meg om å ikke forstyrre.

- Hvem chatter du med? spurte jeg i et anfall av klarsyn og lett sjalusi.

- Kundetjenesten til komplett.no, sa han. - De har heller ikke sånne malingssprøyter, så nå drar jeg til Fargeriket for å se om jeg kan få tak i en der.

Den mannen vet hvordan han skal tilfredsstille meg. Jeg sank tilbake i sengen med et smil.


Tøfler må man ha med hjemmefra,
men matchende hatt får man på sykehuset.
Et mislykket forsøk på å sette inn et veneflon
fører til en liten opphovning,
men til slutt klarte de det.

torsdag 9. juli 2015

Kjæledyret

At liten tue kan velte stort lass, er sikkert noe de fleste har erfart. Om ikke bokstavelig, så i alle fall i overført betydning. "Det var dråpen!" har du kanskje sagt. Om det er en dråpe eller om det er en tue, er uvesentlig. Poenget er at det er noe som er så lite at man egentlig ikke skulle tro det hadde noen betydning, men jammen var det ikke den lille greia som endret alt.

Jo tøffere man er, jo mer skal det til før man gir seg, men ingen klarer alt. (Bortsett fra muligens min mann som er så sta at han ikke merket at han løp i skogen med full oppakning og brudd i leggen.)

*

Min mor er ganske tøff, både med seg selv og andre. Hun er årsaken til at jeg er ganske tøff også. En nyttårsaften jeg feiret alene (min fremtidige eksmann og min sønn feiret et annet sted i landet) fikk jeg et nyresteinsanfall. Jeg ringte naturligvis min mor for å få trøst og støtte.

- Mamma, jeg har så vondt! hikstet jeg.
- Det er jo svært lite jeg får gjort med det, du får ringe legen, svarte hun.

Og det var jo helt riktig. Det var sterke smertestillende og intravenøs væske jeg hadde bruk for, ikke pludring.

*

Så hva skal til for å få min tøffe mor til å be om nåde?

Svaret er knott.

Disse små, ondskapsfulle insektene som flyr rundt og venter på at du skal sovne eller på annen måte være litt uoppmerksom.

Jeg er enig med henne at knott burde brenne i helvete - og at man bør gjøre en innsats for å brenne dem mens de er på jorden.

I fjor sovnet hun i hytteveggen og våknet med ansiktet så fullt av stikk at hun måtte ha legehjelp. Min far var så vennlig å sende meg et bilde av henne. Det kunne skremt fanden, men jeg ble bare litt rystet.

I år beveger hun seg ikke utendørs uten fullt hjemmelaget anti-knott-utstyr. Knotten vant, med andre ord.

Min knottsikre mor og min fars nyeste hyttetilbygg
Du lurer kanskje på hvorfor hun har en saks rundt halsen?
Hun syr Telemarksbunader og gidder ikke lete hver gang hun skal klippe en tråd.

- Moder'n har en morsom funksjon på telefonen sin, fortalte min far sist jeg snakket med ham.

- Man kan søke på "båt" og få opp alle bildene hun har tatt av båter. En gang søkte jeg på "kjæledyr", sa han.

- Og da kom det opp bilder av Whiskey? spurte jeg og viste til bikkja.

- Ja. Pluss det bildet jeg tok av moder'n da hun var oppspist av knott, flirte han.

tirsdag 7. juli 2015

Effektivitet er oppskrytt

Det kan like gjerne bare begynne å regne. Jeg har løpt inn og ut med sofaputer og hengekøyer i flere timer etter at jeg så på yr.no at himmelens sluser skulle åpnes.

Selvsagt stoler jeg ikke helt på værmeldingen, det hadde jo gjort meg usannsynlig tungnem ettersom jeg har hundrevis av erfaringer med vær som ikke stemmer med meldingene. Jeg sjekket derfor skyene med jevne mellomrom, og så at de var mørke og truende til hva som helst rett før solen tittet gjennom akkurat raskt nok til å blende meg og til å få meg til å tro på det gode i alle rundt meg.

Det er ingen grunn til å være naiv. Husk det. En utstrakt hånd trenger ikke være et godt tegn. Det kan også være begynnelsen på en ørefik eller forløperen til en finger i øyet ditt.

*

Til slutt gadd jeg ikke mer usikkerhet og gikk inn. Vind og/eller pollen hadde dessuten fått meg til å nyse på meg en mindre brokk, så det var greit å slippe å oppholde seg i naturen. Hvis man altså kan kalle grønn plen og et par potter med lavendel for natur.

I går regnet det valper og kattunger, og jeg brøytet meg vei gjennom folkemassene i Bogstadveien. Med paraply, selvsagt. Det var ikke flaks som gjorde at de jeg møtte fremdeles har synet i behold, for jeg har bodd i Bergen, og der blir man vant til å håndtere paraplyer blant storøyde mennesker (det mysser av turister i Bergen).

Det er imidlertid mange år siden jeg aldri forlot hjemmet uten beskyttelse mot minst tre værtyper, og det var antakelig derfor jeg tenkte at jeg burde finne opp noe som både beskyttet mot vått vær OG som gjorde det tryggere/enklere å ferdes blant folk. Etter fem minutters intens tankevirksomhet fant jeg ut at den oppfinnelsen allerede var gjort, og at den het regntøy.

*

Mens jeg gikk og grublet på beskyttelse mot naturens ulike måter å plage oss på, gikk min mann og tenkte på hvordan han best mulig kunne utnytte naturens våte side.

Han (og yngstemann) ønsker seg ny båt.

- Kanskje vi skal dra til litt når vi først er i gang? tenkte han høyt.

- Kjøpe enda større båt enn det du hadde planlagt?! spurte jeg van(n)tro.

Han svarte ikke, men det var jo heller ikke nødvendig.

- Jeg trodde den "tre-fot-syken" først slo inn etter at du hadde hatt båten en stund og ikke før du kjøper den? spurte jeg uten å vente svar.

*

Et knapt døgn etter, ble det ny båt til far (og yngstemann) og båtførerbevis til yngstemann.

Alt dette mens jeg vurderte skyer og beregnet sannsynligheten for regn.

Det er mulig jeg må revurdere mitt syn på hvem som er den mest effektive av oss. Hittil har jeg vært den ubestridte innehaver av pokalen for planlegging og gjennomføring.

Best å dobbeltsjekke. Hvis jeg klarer å bestemme meg for om jeg skal vaske vinduene innen ti minutter, beholder jeg pokalen.

Men - hvem trenger egentlig pokaler? Ikke jeg.


lørdag 4. juli 2015

Heldige meg!

- Jeg sier jo pene ting til deg også, påsto min mann etter å ha lest en datert oppsummering av merkelige utsagn han har hatt om meg siste 12 måneder.

Han var nok ikke forberedt på det, nei, men etter at jeg i snart en mannsalder har blitt møtt med spørsmålet "når sa jeg det?" har jeg begynt å notere.

- Du sier masse pent, trøstet jeg.

- Da kunne jo du sagt noe pent om meg også i stedet for bare å fremheve de ... ikke så pene tingene!

Han mente at uansett hva jeg sa nå, var det for sent. Sånt burde komme naturlig og ofte, mente han.

Jeg bannet inni meg for at jeg ikke hadde ramset opp fordelene ved ham litt tidligere. Som for eksempel for en ukes tid siden. Før jeg leverte inn bursdagsgaveønskene.

For ordens skyld - og selvsagt for å hjelpe ham - hadde jeg satt opp en liste i alle prisklasser, bortsett fra den fra 1 til 9.000.

*

Jeg må ha vært full. Eller gal. Sannsynligvis gal, ettersom det er vanskelig å bli full på BonAqua med jordbær- og kiwismak. Nå jobbet hjernen imidlertid akkurat sånn den skulle:

Jeg sa "Du er kjekk, sexy, smart, klok, morsom og trygg. Du er min beste venn. Jeg elsker deg.".

- Jøss, sa han.

Og så tok det 30 lange sekunder før han sa "Aha! Du har bursdag om en time! Dumt at jeg allerede har kjøpt gave, da! Da hjalp jo ikke den smiskingen!".

Jeg forsikret om at jeg ikke smisket.

- Men i lys av det jeg akkurat sa ... burde du ha kjøpt noe annet? spurte jeg.

Det viste seg at han ikke burde det.





fredag 3. juli 2015

Årsrapport

Birgitte Frisch - heretter kalt objektet - er ett år eldre enn i fjor. I dag er det (altså objektet) 46 i morgen, hvis det fortsatt lever, er det 47. Uttrykket "julibarn" kan kanskje høres litt skjørt og vakkert ut, men når det kommer frem at objektet er et julibarn, vil de fleste fylle begrepet med andre assosiasjoner.

Som for eksempel rustne spiker, tørt høy og et godstog.

Objektet er særdeles lite objektifisert på den måten objektet gjerne skulle vært ... objektifisert. I klartekst betyr det at det i løpet av året som har gått kun har fått ett kompliment av den mannlige delen av befolkningen - hvis man ser bort fra subjektet objektet er gift med.

Komplimentet kom 16. juni klokken 12.36 på hjørnet Skovveien/Colbjørnsens gate, og det kom fra en fyr i brun skjorte, matchende shorts og cowboyhatt med korker dinglende fra bremmen. Objektet takket (likevel) overstrømmende da han sa "Very classy lady. I like.". Objektet valgte å se bort fra at han kunne vært beruset eller i det minste kraftig svimmel av de svingende korkene.


Interne forhold

Av kompliment gitt av subjektet (altså objektets mann) kommer "Du ser ut som en diger marshmallows" (tirsdag 29. juli) høyt på listen. Objektet liker marshmallows, men er usikker på om subjektet liker det. Objektet har valgt å se bort fra subjektets holdning til marshmallows, noe som er i tråd med objektets syn på stort sett alt annet subjektet måtte mene.

"Du er jo helt lam i trynet" (18. april), vil man kanskje tro at ikke har noe på en slik liste å gjøre, men revisor minner om at objektet snart er halvveis til hundre, så objektet kan ikke være kresen. En riktig god PR-rådgiver vil dessuten  få "lam" til å assosieres med et lite brekende vesen med myke krøller.

Note: Revisor skylder å gjøre oppmerksom på at objektet sterkt vil ha seg frabedt å bli omtalt som lam brukt verken som adjektiv eller substantiv.

Av andre oppbyggelige kommentarer fra subjektet nevnes:
11. april: Rumpa di ser rar ut.
18. mars: Du ser ut som en laks.
9. november: Du har det samme sure oppsynet nå som da du var baby.
24. oktober: Kjøp en større størrelse så du kan bruke det når du blir feit igjen.
24. oktober: Hadde du kjøpt den første jakken du prøvde, hadde du sett ut som en diger sau.
6. oktober: Du fremstår kanskje litt nevrotisk.
24. juli: Fint at du ikke har skjegg.

Følgende konversasjon, referatført 1. mai,  er for øvrig svært beskrivende for objektets hjemmesituasjon:

Objektet: Tusen takk for at du støvsugde!
Subjektet: Uææ! Der var du! Jeg så deg ikke, du gikk i ett med stolen.
Objektet: ??!!
Subjektet: Stolen er jo grå, ikke sant?
Objektet: ??!!!!
Subjektet: Og du har (kremt) på deg grå klær, ikke sant?
Objektet: Jakken min er lilla.

Følgende konversasjon, referatført 23. mars, er svært beskrivende for objektets jobbsituasjon:

Kollega: Har jeg sagt at du ser veldig pen ut i dag, Frisch?
Objektet: Nei, men det var hyggelig.
Kollega: Jeg sa ikke at du var pen, jeg spurte om jeg hadde sagt det.
Objektet: Nei, det har du ikke.
Kollega: Hva er grunnen til det, tror du?


Kommunikasjon, måloppnåelse og åpenhet

Revisor skylder å påpeke at fornærmelser både har blitt mottatt og gitt - selv om objektet har en tendens til å huske de som mottas og glemme de som gis. Etter en opptelling som varte i en og en halv uke, kom revisor til at fornærmelser gitt av objektet er 147 prosent høyere enn antallet fornærmelser som objektet mottok. Revisor vil med dette påpeke at slikt ikke hører noe sted hjemme og ber objektet ta seg sammen og ikke være så hårsår.

Note: Objektet ber revisor slutte å mobbe det grå håret hennes.

Objektet var kun et hjerteslag fra å bli morder (12. juni). En jævla idiotsnylter av en uskyldig og miljøbevisst elbil-eier sto i veien da objektet skulle parkere, og det sies at han fremdeles ikke har fått normal hjerterytme etter at objektet stakk det gråhårete hodet inn i bilen og skrek formidlet at han "hadde til helvete å fløtte den feite ræva si" burde flytte bilen sin.

Bruken av "forpulte vattnisse" og "faens knudrekuk" er redusert med 67 prosent fra i fjor. Det må anses som bra. Årets mest brukte skjellsord har vært "dust", men det viser bare objektets evne til - eller forsøk på - å tilpasse seg normale mennesker.

Da objektet skulle sette seg ned på toalettet og i siste liten fikk det for seg at det satt en edderkopp på toalettsetet, skrek det et spontant og ufiltrert "fuck-etti-faaaaaaen" mens den halvnakne kroppen falt på skrå bakover mot veggen. Objektet tar sterk avstand fra at skriket ble levert i fistel og at toalettet forskjøv seg to centimeter, men revisor finner ingen grunn til å holde en slik opplysning unna revisjon ettersom objektet allerede har brukt opp sine tre endringsmuligheter (se avsnittet over).

Slik revisor ser det, er objektets eneste måloppnåelse siste år en vektreduksjon. Objektets strategiske mål er nå 173 centimeter og 60 kilo, noe som tilsier en BMI på 20. Øvrige mål er unntatt offentleglova §§13, 15, 20, 21 og 22. Målet for året som kommer er å holde vekten ellers må objektet kjøpe ny garderobe, og det kan subjektet ha visse motforestillinger mot.

Objektet scorer høyt på åpenhet, men det anses ikke nødvendigvis som en fordel.


Helse, miljø og sikkerhet

I sin desperate søken etter evig ungdom - eller i det minste noen færre rynker - meldte objektet seg frivillig til et eksperiment utført av profesjonelle hudpleiere med spisse nåler og flere doser nervegift og ett eller annet som etter objektets utsagn skulle "piffe opp en sliten stakkar".

Objektet var ganske fornøyd med injeksjonene og mente resultatet ble pent så lenge det ikke smilte eller snakket, men omgivelsene tok det som ren underholdning. Kollegene kvekket som for å understreke at objektet så ut som en and, og objektets eldste sønn var bare minutter fra å slette objektet som venn på Facebook etter at følgende profilbilde ble lagt ut:


Objektet mente etter dette å kunne konstatere at verken mann eller barn hadde sans for humor.

Av andre forsøk på foryngelse har objektet gjennomført i alt tre kurer der det kun er tillatt å drikke juice og oppsøkt i alt tre plastikkirurger for å be om dyp narkose og skarpe skalpeller. Ingen av de tre har så langt vært villige til å gjøre noe som helst, og etter at objektets 95 år gamle mormor sa rett ut at  barnebarnet nok måtte være "helt idiot" lovet objektet ikke å la seg skjære i uten at initiativet var tatt av en med minimum seks års medisinsk utdannelse.

Objektet forurenser det ytre og indre miljø. Objektet har greid å skaffe seg et kort til buss, t-bane og trikk, men objektet har bare brukt det én gang (3. juli). Objektet vil ha minst mulig å gjøre med "et forretningsforetagende som ikke klarer å finne et forståelig ord for 'å validere' og som heller ikke kan garantere at illeluktende mennesker befinner seg i nærheten av oss som dusjer hver dag.".

Revisor har ikke funnet å dokumentere noe som tilsier at objektet anses som trygt. Punktet om sikkerhet er derfor ikke reviderbart.


Styrets beretning

Note: Styret ga opp å styre objektet for over ett år siden, og har derfor ingen ting å melde.


Revisors avsluttende beretning

Objektet har sprengt skalaen for shopping og har i skrivende stund minst tolv kjoler, en jakke, to gensere, tre bukser og seks bluser som fremdeles har prislappen hengende på. 

Det var ikke mulig å revidere resten av garderoben, da objektet nektet å svare på om det hadde brukt klærne som hang der mer enn én gang. Objektet ble tilnærmet hysterisk da det ble snakk om å revidere skogarderoben, derfor ble det ikke gjennomført. Revisor ser det imidlertid som et særdeles dårlig tegn at det i panikk ble handlet to par sko etter at revisjonen feilet (3. juli). Objektet mener oppriktig at Valentino og Jimmy Choo er "verdens mest trofaste venner akkurat nå".



Note: Revisor krever at det blir gjort før årsskiftet.
Note: Objektet ber revisor ta seg bak.

Revisor har bedt objektet oppsøke psykolog for å finne ut hva denne trangen til å shoppe dyre klær og sko kommer av. Revisor har beregnet effekten av et vellykket opphold hos en psykolog (der timeprisen er 1.500 kroner) til å være så høy at objektet uten problemer kunne finansiert tre pikeskoler i Afghanistan, gjenoppbygging av Skjeggestadbroen eller oppgradering av en hel avdeling på Aker sykehus.

I inneværende år fikk objektet ny bil. På revisors forespørsel skriver objektet at "Det kan være en Mercedes ML, og den er helt sikkert sort.".

Revisor anbefaler at følgende tiltak gjennomføres i løpet av objektets 48. år:
- Lage en treningsplan
- Kjøpe max én kjole i måneden
- Få et fadderbarn eller fire
- Ikke se sur ut
- Slutte å banne

Note: Objektet har allerede varslet at revisor høyst sannsynlig byttes ut.