For å være pinlig nøyaktig, sa han «Slutt og tull», noe som er grammatisk feil, men der skriftlig kommunikasjon kan korrekturleses, er det helt håpløst å gjøre noe med at folk snakker over seg.
Jeg misliker sterkt å sitte i biler som helst bør kjøres i en gjørmete bratt bakke. Jeg misliker også å sitte på i biler som ser ut som de mangler en halvnaken dame på panseret, så det kan lett misforstås til at jeg ikke liker å sitte på i biler min mann elsker, men andres misforståelser er ikke mitt ansvar.
*
- Og hvordan mener du at jeg skal komme opp i setet? spurte jeg der jeg sto i kort, lys kjole og høye sko.
- Bare sett baken på setet og løft bena etter, sa han.
- Hvor lange ben tror du egentlig at jeg har? lurte jeg på, men jammen hadde ikke stretch-øvelsene jeg har gjort i det siste gjort susen, og jeg klarte med en viss eleganse å vri meg opp i setet.
Du må for øvrig huske å strekke deg litt hver dag, ellers blir du flere centimeter kortere når du blir 100.
*
Vi kjørte gjennom garasjeanlegget og stoppet i påvente av at garasjedøren skulle åpne seg.
- Dette var vel ikke så ille? spurte han.
- Er det over allerede? spurte jeg med håp i stemmen, men det var vi ikke.
*
På P4 spilte de Some Nights med Fun. Av en eller annen grunn mente han det hørtes ut som musikk som kom fra Afrika.
- Lukk øynene og tenk at du er på savannen, sa han og jeg ble igjen minnet på at denne bilen ikke er skapt for siviliserte asfaltveier.
Jeg knep igjen øynene, men da jeg åpnet dem, så jeg dette:
 |
| Sørkedalsveien, rett ved KPMG-bygget |
I Majorstukrysset fikk jeg ham til å love at han ikke skulle banne eller skjelle ut andre trafikanter i løpet av kjøreturen, mot at jeg lovet å vurdere å sitte på i en av bilene hans igjen.
Et stykke ned i Majorstuveien forsto jeg på måten han knep leppene igjen på, at han ikke kom til å si et ord.
- Du må snakke, sa jeg. – Ellers er det juks.
- Se på de hyggelige menneskene, sa han og henviste til et par stykker som løp over veien for å redde livet sitt.
Et blikk fra meg fortalte ham at sannsynligheten for at jeg kom til å sitte i noen av de rare bilene hans gikk i feil retning.
*
Plutselig trodde jeg det var januar, og det hadde ingenting med den dårlige sommeren å gjøre. Bakparten av bilen skled!
- Vi sklir! ropte jeg.
- Nei, det gjør vi ikke, sa han.
Og slik holdt vi på en stund.
*
Jeg skal ikke gå i detalj om mitt indre liv, og heller ikke innvollene mine, men la meg bare si at jeg har en god fantasi og en mage som ikke tåler brå bevegelser.
- Det ri-i-i-i-i-i-sst-t-t-ter, sa jeg.
- Ne-e-e-ei-i-i-i-i, sa han.
Men det gjorde det virkelig. Jeg klarte knapt å få opp telefonen for å ta et bilde som kan brukes i en eventuell erstatningssak:
 |
| Beviset på at jeg satt på i bilen og på at det ristet |
Diskusjonen ble avbrutt av en intens piping og jeg så et rødt lys som stirret iltert på oss – kanskje særlig på ham.
- Slapp av. Det er bare oljetrykksmåleren, sa han.
- Slapp av. Det er bare oljetrykksmåleren, sa han.
- ???? sa jeg.
*
I rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden pleier han alltid å skjelle ut noen idioter som enten ikke kjører fort nok eller som kjører for sakte, men nå var han blid som en litt anstrengt sol.
Omtrent 100 meter fra kontoret sto det en søppelbil og sperret feltet i motgående retning, og en buss prøvde å kjøre forbi. Det gikk ikke fordi bilen foran oss insisterte på retten sin til å kjøre helt frem i krysset.
- Se på den idioten! sa han og så bort på meg for å se om jeg var enig.
Det var vel omtrent da han innså tabben sin, og han forsto nok også at det ikke var en formildende omstendighet å legge til «… som sikkert er veldig hyggelig».
*
PS Hvis du noen gang blir nødt til å stige ut av en sånn bil, så vær oppmerksom på en skarp metallist på cirka ti centimeter som fungerer som en slag dørstokk. Det var nemlig ikke jeg, men ankelen min kommer ikke til å la meg glemme det på en stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar