Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 24. desember 2010

Birgittes jul og gule hår

Jeg skulle ha blitt i drømmeland denne julen. Der hadde jeg mørke krøller og var i ferd med å bli invitert til åpningen av Farris sine kontorer i New York. Det hadde vært bedre enn å krabbe inn i dusjen for å vaske håret jeg betalte 2500 kroner for sist mandag og se at stripene fortsatt var gule og ikke grå slik jeg hadde håpet.

For å late som jeg ga blanke, brukte jeg føneren for å få det tørt og beviste dermed at frisøren min i det minste visste hva han snakket om da han sa ”la håret tørke naturlig ellers vil det stå rundt deg som en glorie”. Halleluja.

Jeg samlet den gylne glorien med en strikk og gikk ut av badet for å møte dagen. Den første jeg møtte var bikkja som pep og løp som et pisket skinn inn under stuebordet. ”En stor hund i en liten hundekropp” – pøh. Lettskremte loppeskinn. Mann og barn var atskillig mer diskret, men jeg mistenker at de hadde snakket om hvordan de skulle ta dette før jeg kom ut av badet. Tipper de begynte å planlegge allerede da de hørte meg skrike ”Faen i helvetes frisørjævel”.

Vi feirer alene på hytta i år også. Vi trives best med våre egne tradisjoner som i korthet går ut på å stappe fjeset fullt av mat og snop, lage ribbe til ni personer mer enn det vi er til bords og sove mye og svært lenge. En masse storfamilie hadde lett forstyrret denne skjøre idyllen med mas om skiturer, kaffe på faste tidspunkt og kortspill ”fordi det er så hyggelig”. Akkurat som vi ikke har 115 kanaler på tv’n og X-boks på barnerommet. Kortstokken har dessuten bare 51 kort etter at jeg brukte ruter åtte til å drepe en mygg med i fjor sommer.

I mange år klarte jeg å holde julen fri for stæsj og juletrær, men i år som i fjor krevde 12-åringen å få både tre og pynt. Han er sterkt påvirket av samfunnet utenfor, og jeg skylder på Coca Cola. Så nå drysser det grannåler ned i skjul og englene sitter i en klynge i kroken og skuler opp på de mer attraktive stedene i stua som for eksempel peishyllen og vinduskarmene. Falske, små sniker.

Min aversjon mot juletrær er både rasjonelt og følelsesmessig betinget, uten at jeg skal ta på meg å si hva som er hva; det er da meningsløst å hugge ned millioner av trær bare for å dra dem inn i stuer og henge på dem en masse smakløst ræl? Den eneste formildende grunnen jeg kan se, er at man kan begrense antall dager i året der man må vise frem det ungene har laget på skoler og barnehager til et minimum (”Å, så fin, den henger vi på treet, vennen min. Rart å henge et leiraskebeger med oransje glasur på treet, sier du? Nei, da, det blir kjempefint å ha rosiner i den, skal du se.”)

En annen grunn til å nekte trær inngang har vært insekter. Jeg HATER edderkopper. Og etter å ha blitt fortalt at et gjennomsnittlig juletre er bolig for ca 20.000 små og store kryp, må jeg dopes før juletrefoten tas ned fra loftet og dopes litt til før treet entrer stua. Da jeg skjønte at jeg tapte juletreslaget i fjor, prøvde jeg også å dra allergi-kortet, men det var det ingen som brød seg om. ”Bare ta en pille,” liksom. (Ja, herregud, gi meg to.)

Til neste år tror jeg kanskje jeg får viljen min igjen etter at vi nå er enige om at den skarpe, litt sure duften av edelgranen nok skyldes en katt med markeringsbehov.

Da vi våknet i halv tolvtiden i dag (og etter at jeg hadde skremt bikkja) var det tid for laaang frokost. Fordelen med å spise så sent i desember er at man slipper å få sol i øynene. Solen var i ferd med gå ned bak Reinsjøfjell i det jeg la rundstykkene i ovnen.

Og i det jeg la rundstykkene i ovnen, noterte jeg meg at ovnen trengte en storrengjøring etter at vi hadde prøvejulemiddag sist vi var på hytta i slutten av november. Lukten minte meg også på at det bare var en kort uke siden jeg sluttet å gulpe ribbesvor etter den overdosen.

Nå står ribba i ovnen. Jeg valgte å ikke vaske ovnen. Både fordi jeg er kjempelat (man må være ærlig i dag, ellers kommer ikke nissen) og fordi jeg heller vil at ribba skal smake brent ribbe og harskt fett enn MrMuscles ovnsrens som alle vet at er umulig å få vasket ordentlig bort.

Det blir jul. Det blir ribbe. Det blir sprø svor (det og seig kransekake er det eneste jeg mestrer på kjøkkenet). Og det blir julefeiring selv om jeg er litt på etterskudd i forhold til å pynte meg. Jeg utsetter i det lengste å ta på meg kjole og strømper for på ett eller annet tidspunkt i den prosessen må jeg se meg selv i et speil og da finner jeg nok fort ut at det er bare hvit kjortel som står til håret mitt. Og kjolen min er verken hvit eller særlig lang. Og siden jeg fikk alle julepresangers mor rett over klokken tolv i natt, kan jeg vel heller ikke håpe på å få oppfylt ønsket mitt om en frisør med full fargeplett. Eller i det minste en rettetang.

Hadde det ikke vært – 20,2 grader ute, hadde jeg tatt en tur ut og skremt vettet av hyttenaboene våre. Jeg ser for meg dem litt utpå kvelden – lett påseilet og sentimentale – der de ser ut av vinduet for å fortelle om Betlehem og julestjerna. Og der dukker jeg opp. Som et selvlysende troll. Eller en engel hvis man er velvillig innstilt. Hvis jeg virkelig ville dem vondt, kunne jeg skreket "Du grønne, glitrende tre GOD DAG!!!!!!!!" Men det hadde vel skremt meg mest.

Det blir nyttår også. Det er bare å holde ut. Men hvis jeg hører én jævel snøvle noe som likner ”Ha en riktig ny jul og et gult nytt hår” stapper jeg ham inn i den fettede stekeovnen og skrur den på grill.