Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 30. november 2012

Siste skanse

Ettermiddagens handlerunde begynte med en snikende mistanke om at jeg hadde gått glipp av noe viktig. Noe hadde endret seg. Og det var noe stort, jeg kunne bare ikke helt sette fingeren på hva det var.

*

Ved brødreolene møtte jeg en buksebak. Buksebaken var det høyeste punktet på en gammel mann som hadde lagt en bærepose på gulvet mens han tømte ut smulene fra brødskjærermaskinen.

Den eldre herren var litt loslitt, men for alt jeg vet kan det ha vært Olav Thon. Han er jo så sparsommelig. I alle fall har han klart å skape seg det imaget.

Olav Thon. Milliardær i forkledning.

Siden jeg var litt nysgjerring på om det faktisk var hr. Thon som var ute etter litt brødrasp til kjøttpuddingen sin (men siden jeg ikke ville være frekk), spurte jeg "Jasså, er det småfuglene som skal få sitt?"

Thon-kopien hadde en krøllete konvolutt i munnen da han snudde seg (fremdeles med baken mot solen), men jeg så at han prøvde å smile, og jeg forsto at han mente å si ja. En hyggelig fyr der, altså. Som er snill med småfuglene. Hva mer trenger verden, liksom. Bortsett fra noen som kan komme å gjøre rent etter at han bare traff bæreposen sånn delvis.

Det kan forresten ha vært Thon. Jeg kan i alle fall ikke avkrefte det.

*

Vår helgeshopping fulgte det samme mønsteret som det har gjort i de siste årene; Min mann oser foran med handlekurven - for han forventer effektivitet - og jeg prøver å holde følge mens jeg halvhjertet roper "er det noe jeg skal finne?".

Noen ganger tiltror han meg å finne en ost. Jeg mener at jeg har klart jobben når jeg kommer tilbake med cirka 400 gram Jarlsberg, men så enkelt er det jo ikke. Som regel har jeg funnet feil størrelse, men noen ganger mener han visst at jeg burde forstått at det var oppskåret ost vi skulle ha, og da er det umulig å treffe, for Jarlsberg har to ulike størrelser på osten de selger i skiver.

Hvis du vil bruke ostehøvel, kan du kjøpe ost til 110 kroner pr kilo

Hvis du vil ha store, kvadratiske skiver, må du betale 147 kroner pr kilo

Og - pussig nok - hvis du vil ha skivene dine rektangulære,  og ganske små, må du betale hele 207 kroner pr kilo

Etter ostedisken bar det rett til grønnsakene. Der har jeg ingen ting å gjøre. For meg er en tomat en tomat, og jeg kan til nød gå med på at de kommer i ulike størrelser. Min mann snuser på tomatene. Ikke bare mener han at det er forskjell på tomater, men han mener til og med at det er forskjell på de små tomatene.

Jeg får angst hvis han ber meg finne grønnsaker. Det har aldri skjedd at jeg har funnet en akseptabel grønnsak. Selv agurkene jeg finner er visst helt på tryne. EU har mistet en god agurkbyråkrat i ham.


*

Jeg mistenker at det har skjedd en kjønnsrevolusjon mens vi kvinner var opptatt av karrieren vår; gamle menn har overtatt jobben med å mate småfugler - en jobb gamle tanter har hatt hevd på i århundrer. Og voksne menn fyker rundt med handlevogner mens de rynker på nesen av frukt og grønt som ikke holder mål.

Dette fratar jo oss kvinner selve grunnlaget for å klage på tidsklemma, på at vi må gjøre alt selv, på at vi er trippelarbeidende og på at vi har menn som er noen late drog.

Det har virkelig skjedd noe viktig.

*

Teorien min ble bekreftet da jeg tilfeldigvis kikket bort på helsekostbutikken; der gliste Didrik Solli-Tangen på meg fra en diger plakat. Han forsikret om at han selv fant alle sine julegaver i en hvilken som helst Sunkost-butikk.

Jeg håper inderlig at han fikk mye for å prostituere seg for en helsekostbutikk


Det var siste skanse, jenter. Dere kan se langt etter julegaveshoppingen i år. Vi har latt menn overta klærne våre mens vi badet, så og si.

Husk imidlertid på hva vi har lovet hverandre; det er ikke lov å røpe at dette har vært planen vår hele tiden.

torsdag 29. november 2012

En julekonkurranse

NRK Dagsrevyen hadde invitert en mamma i studio i dag. En slags hyllest til alle mamma'er, vil du kanskje tro, men nei. Ikke til meg i alle fall. Jeg satt igjen med en følelse av enda mer utilstrekkelighet enn jeg hadde - og her passer det vel også å nevne at jeg glemte et foreldremøte på min yngste sønns skole i dag.

*

Jeg har gjort alt; glemt Lucia-dagen, husket Lucia-dagen samme morgen (og panikkdresset opp ungen i en av min manns hvite t-skjorter og et av mine belter i gull) og husket Lucia-dagen lenge nok til å lage den største papirhatten noen hadde sett, med de fineste gull- og sølvstjernene.

Dessverre ble kunstverket litt herpet da jeg kjørte over en fartshump i 50 kilometer i timen for å rekke å stappe ungen inn i opptoget, men det er bedre med en Lucia-hatt som har gått litt opp i limingen og har en knekt topp, enn ingen Lucia-hatt.

Mener jeg. Det mente ikke min sønn som var pottesur og snerret "Jeg ser ut som en JENTE!" mens han dro bena etter seg og holdt hatten sammen med den ene hånden. Jeg tok ikke bilder, for jeg hadde glemt kameraet hjemme. Det var veldig synd, for han er snart konfirmant, og jeg har planlagt tale med bildeshow.

Og apropos fotografering. Jeg har unngått å få med meg skole- og barnehagefotografering hvert eneste år, og du kan banne på at jeg lot deres far kle på dem akkurat den dagen de skulle stille striglet ("Vi ber om at barna pyntes den aktuelle dagen").

Ett år hadde den eldste dessuten spist blåbærsyltetøy til frokost og glemt å pusse tennene. Skaden ble redusert noe i og med at han bare hadde to fortenner.

*

Mammaen som var på Dagsrevyen snakket varmt om julekalendere. Hjemmelagde julekalendere.

Selvfølgelig.

Selv hadde hun nylig pakket inn 48 kalendergaver, slik at hver av hennes to sønner skulle våkne opp og glede seg til én ny pakke helt frem til jul, fortalte hun mens selveste julestjerna blinket i øynene hennes.

Gavekalendere har jeg også prøvd en gang (i mange år kom vi unna med en bildekalender fra Unicef, nemlig). Ikke bare ble jeg nesten blakk, men hvis du ikke har gjort det selv; aner du hvor klønete det er å pakke inn 48 små ting som i snitt er like store som en sprettball? Og aner du hvor vanskelig det er å finne 24 ulike små, dritting?

Blyantspissere og viskelær er selvsagte, men da har du altså 22 igjen. Hadde jeg bare hatt to jenter i stedet for disse to slampene, hadde jeg selvsagt boltret meg i små rosa dingser med paljetter og plysj, men nei da. Og Lego er fordømt dyrt, selv om det er smått.

*

Ikke bare må man ha én utsøkt og gjennomtenkt gave pr dag, men man må også konkurrere med alle de andre mammaene i klassen om å ha den fineste kalenderen å henge opp gavene i.

Siden jeg ikke visste det, tapte jeg den konkurransen med glans. For jeg hadde vært på Smart Club og kjøpt en enorm julesokk i rød filt med 24 ringer på, og de andre mammaene hadde brukt tiden fra januar til juli på å lage selve kalenderen og resten av året på å finne spennende gaver.

*

"Jøss, en lappeteppe-kalender, gitt!" sa jeg da vi var invitert på julegløgg til en av de verste streberne. Jeg sa ikke at den var fin, for jeg synes den var helt grusom (og jeg lyver ikke, vel nesten ikke) men man skal visstnok anstrenge seg for å si noe vertskapet kan tolke som hyggelig.

"Den er quiltet," sa supermamma'n, og siden dette var før Google ble vanlig, fikk jeg ikke svar på hva det betydde før rundt årtusenskiftet.

Du sier "quilted bedspread", jeg sier lappeteppe.

*

Utrolig nok var det ikke dama med lappeteppe-kalenderen som gikk av med seieren. Nei, da. En av jentemammaene hadde nemlig arvet noe kniplinggreier som var så skjøre at jentungen ikke fikk røre den. Gratulerer med det.

Hennes datter var kanskje ikke så happy, men hun fikk mange beundrende blikk fra oss andre. Mitt beundrende blikk var grunnet i "Herregud, hun er kanskje den galeste kjerringa jeg har møtt", men jeg tror de andre løp rett hjem og ranet bestemødrene sine.

*

Jeg skal ikke slakte gavekalendere, for jeg ser én åpenbar fordel med dem i forhold til sjokoladekalendere. Begge de årene vi har gitt ungene sjokoladekalendere har det endt med tårer og tenners gnissel. For pussig nok har samtlige luker vært tomme allerede 3. desember.

Akkurat så lenge klarer jeg å holde meg hvis jeg vet at vi har sjokolade i huset.

At jeg ikke tenkte på å lage en sånn. Enkelt og billig. Særlig siden det ikke er plass til gaver.

onsdag 28. november 2012

Signaleffekten

Hva sier du hvis jeg sier "signaler"? Teorien min er at svaret ditt sier ganske mye om deg. Hvis du sier NSB og signalfeil, er sjansen stor for at du bor i Østfold og pendler til Oslo. Sier du Nordområdene og sikkerhetspolitiske signaler, jobber du kanskje sammen med meg.

Sier du SOS kan du muligens morse, og hvis du umiddelbart tar deg til lommen for å kjenne etter om mobilen din er der, bor du enten i Indre Enfold med tvilsom dekning, eller så er du nesten mer glad i iPhonen din enn i bikkja.

Hvis du insisterer på at signaler er synonymt med semaforer og kun det, må jeg dessverre si at du innehar en kunnskap som verden snart ikke trenger lenger. Dessuten tipper jeg du er sjømann.

En som driver med semaforer

Sier du "forbannade syklister", kan det hende at du er gjøken som nesten kjørte ned en syklist i et gangfelt utenfor Frogner kino i ettermiddag.

Du kjørte foran meg, og syklisten bestemte seg for å skjene ut i gangfeltet rett foran deg.

Jeg så at det kom til å skje, og det hadde du også gjort hvis du bare hadde sett på veien og ikke vært så opptatt av mobilen din.

Husk at syklister er myke trafikanter i forhold til deg som kjører en Hummer H3, og at det ikke vil være noen som gidder å høre på at du sier "jævelen latet som han skulle rett frem!" når det ligger en krøllete sykkel under det høyre fordekket ditt.

*

Signaler - uansett hva du måtte forbinde med det - er viktige. Tenk hvor spennende signaler kan være? Bare ordet bringer jo assosiasjoner til rødmende kinn, blyge blikk og forsiktige antakelser. Verden hadde vært barnløs uten signaler.

Signaler kan være tydelige, svake, avgjørende, livsfarlige og livsnødvendige og sikkert en hel masse annet. I tillegg til rødt, gult og grønt, selvsagt.

*

Det første jeg tenker på når jeg hører ordet signaler, er en lyseblå Bentley. Bentlyen tilhørte en eiendomsmekler som gjerne ville selge huset vårt. Jeg er bedre med ord enn med tall, men selv jeg forsto at en mekler som kjører Bentley ikke er billig.

2-3 mill, så er den din. Kanskje.

Faktisk er jeg så dårlig med tall at det ikke er løgn når jeg sier at en bukse jeg betalte 5.000 kroner for kostet 500. Min holdning til null, er at det er det minst viktige tallet. Litt som Belgia. Minus Brussel, da.

*

Bentley-fyren var sikkert flink, for jeg vil tro at hvis det eneste som skiller ham fra resten av bransjen er evnen til å ta grådig betalt, ville han snart gå tom for kunder. For ham signaliserte Bentleyen nettopp det; suksess. For meg ble det krampaktig og harry.

Vi valgte en profesjonell, eldre dame. Hun gjorde jobben prikkfritt. Da vi skrev under kontrakten med ham som skulle overta huset vårt, oppdaget jeg at hun hadde en diamant på størrelse med et hønseegg på fingeren.

Men den var i det minste ikke lyseblå.

tirsdag 27. november 2012

Mote med hjertelag

Hver gang jeg har hørt en eller annen moteguru si at "alt er lov i år", har tærne mine krøllet seg litt. At mine tær krøller seg, er et udiskutabelt tegn på at jeg er irritert. Det er ikke viljestyrt. Tåkrølling er omtrent som hikke. Eller rødming. Men jeg rødmer veldig sjelden.

*

For det har jo vært helt tydelig at slett ikke alt har vært lov. I alle fall ikke hvis man skal være trendy eller stilig.

Tenk deg at du møter en fyr i OL-jakka fra 94.

Jeg var der da det skjedde. I 94, altså. OL-jakka var ikke fin da heller.


Eller en dame i litt skeivgåtte snowjogs. Du tenker kanskje at de har kledd seg fornuftig, fordi været den dagen var skikkelig guffent. Men særlig elegant? Neppe.

*

Jeg har misforstått. Jeg har rett og slett misforstått når motemenneskene har sagt at alt er lov. For de mente aldri at man skulle henge seg opp i boblejakker og stygge boblesko.

De har alltid beveget seg i en helt annen sfære enn meg.

Egentlig er de nemlig omsorgsfulle og gode mennesker; De gjør sitt beste for å hjelpe oss som har et par skavanker å skjule. Det eneste skavank-unntaket er valker. Forutsetningen er derfor at du har en BMI på 2. Noe som betyr at du må være to meter høy og veie åtte kilo.

Jeg har en BMI på 21, men setter selvsagt likevel pris på deres godhet for andre.

*

Har du for eksempel litt kort nakke - litt sånn hodet rett på skuldrene-look - kan du glede deg over disse kreasjonene:


Eller denne - som i tillegg skjuler en hver pukkelrygg:




Har du ikke midje, og ser litt ut som er nerd? Du er helt om dagen, helt om natten og helt i tett tåke i dette:



Noen ganger fotograferer de modeller som har utfordringer når det gjelder koordinering (mulig også alvorlige skjelettsykdommer), og det kan jo trøste alle oss som er litt stive og støle og som til stadighet velter kaffekopper og minst knuser ett glass i måneden:


Jeg sender også en hyggelig tanke til designere som legger sjelen sin i å lage plagg de som har alvorlig whiplash kan bruke uten å bli sett rart på:


Hvis du må gå med krave fordi dusten i bilen bak deg lå for nært da du bestemte deg for å tråkke på bremsene, bør du umiddelbart løpe og kjøpe denne saken. Og hvis noen likevel ser rart på deg, går du jo uansett med hode høyt hevet, så det er de som vil føle seg dumme når de bare får tenkt seg om.

Nesten helt sikkert.

mandag 26. november 2012

Jeg er stygg og dum, visstnok

Kjære Lise og Turi,

Jeg skriver til dere i dag fordi jeg lenge har gått og lurt på hva som får mennesker til å felle dom over andre så nådeløst. Dere er på ingen måte de verste jeg har vært borti, og selv kan jeg være enda et par hakk hvassere enn begge dere to til sammen, men dere vet - selvinnsikt ligger ikke for alle.

*

Dere er begge kvinner jeg beundrer. Dem er det ikke mange av. Menn jeg beundrer kan man telle på én hånd, og da er én av dem Dalai Lama. Han er en kul fyr. Morsom, og i stand til å sette skapene på plass uten at noen blir lei seg. Så vidt meg bekjent.

Det kan dere sikkert klare også. Hvis dere vil.

*

Lise, for å ta deg først. Under demonstrasjonen mot pels tidlig i november, holdt du en appell. Du er sterk motstander av pels. Det respekterer jeg. Pelsmotstandere er som regel motstandere av pels av hensyn til dyrevelferd, og siden de mener at ingen dyr har det bra i bur, forstår jeg at det blir saftige appeller.

Jeg er ikke pelsmotstander, men jeg aksepterer selvsagt ikke mishandling av verken dyr eller mennesker. Jeg har til og med sympati for trær, og er av den grunn motstander av at man skal dra uskyldige grantrær inn i hus rundt juletider. Men jeg antar at dette synspunktet fort kan bli oppfattet som useriøst, så la oss ikke dvele ved det.

Under demonstrasjonen sa du (forutsatt at du er sitert riktig): "Til dere som bruker pels vil jeg si: Jeg vemmes. Det gjør dere stygge både på utsiden så vel som innsiden. Skam dere."

Mener du dette? Det er jo helt absurd. Jeg ville veldig gjerne vite om du er så kategorisk selv etter at du har tenkt deg om. Jeg kan gå med på at du mener at pels er stygt og ukledelig, men at mennesker er stygge både utenpå og inni? Det er sterke saker, altså.

Dessuten får slike utsagn meg til å lure på hvordan noen kan undres over at det er krig i verden.

Min favoritt-Nemi. Av Lise Myre.


Også til deg, Turi. Norges første kvinnelige ruteflyger, ikke sant? Jeg aner ikke om du har pels, men det er heller ikke det vi to skal snakke om.

I likhet med Lise, har du vært veldig bestemt i din vurdering av dine medmennesker den siste tiden.

I et intervju med TV2 sist lørdag, snakket du om fly og flybransjen, og du påpekte at det var spesielt at drosjeturen til flyplassen snart kostet mer enn selve flyturen. Konklusjonen din var at det var noe galt med flybransjen.

Jeg tror det er noe galt med taxinæringen. Det kan umulig være riktig at noen skal kreve over 1.500 kroner for en tur fra Oslo til Gardermoen når andre tar 500. Men hva vet jeg.

Selv om jeg er mer opptatt av taxiprisene enn av flyprisene, sånn rent bedriftsøkonomisk (her kan jeg høre en spydig latter fra en lærer jeg hadde på videregående) fulgte jeg deg så langt. Du er en karismatisk kvinne og kom godt gjennom skjermen.

Turi Widerøe, Norges første kvinnelige ruteflyger


Men så sa du: "Publikum er stort sett for dumme til å spørre om annet enn billigbilletter."

Hæ???

I hele mitt liv har jeg fått høre at jeg er en idiot som betaler overpris for klær og sko, og nå er jeg dum fordi jeg vil komme til Paris på billigste måte?

Hvordan i all verden kan du skylde flybransjens elendige håndtering av konkurransesituasjonen på kundene? Hva med gullpensjonene i SAS? Hva med ideen om å være pilot mellom Oslo og Bergen er finere enn å være bussjåfør? Hva med den totale mangelen på å interesse for å kutte unødige kostnader? Hva med fagforeninger som vet at de kan gi en god dag i hva ledelsen mener fordi de har politikere i tre land de kan sutre til?

Bortsett fra enkelte uttalelser fra Fred Olsen har jeg ikke hørt noen som bryr seg om snittet på flyvertinnenes uniform, så at det er et salgsargument kan vi også se bort fra, tror jeg. Vi lever rett og slett i en annen tid. Alle må tilpasse seg den.

Og fremfor alt, så tror jeg vi alle kan ha godt av å tenke oss litt om før vi er så bastante. Jeg kan godt begynne.

søndag 25. november 2012

Var hun som fant opp hjulet medlem av Mensa?

Hva vet du egentlig om foreningen Mensa? Hvis du ikke vet en dritt, men sitter og lurer på om det har noe med den kvinnelige syklusen å gjøre, vil jeg ikke at du skal føle deg dum. Det er plass til deg her i verden også.

Mensa er en klubb for veldig smarte mennesker. Det finnes tester man kan ta, og hvis du scorer 98 prosent eller mer, kan du bli medlem hvis du vil. 

*

En gang fant jeg en Mensa-test i KK. Jeg mistenker at den ikke var autorisert, men jeg klarte alle spørsmålene på kortere tid enn det som var kravet, så jeg kan ha vært kjempesmart på et tidspunkt. Jeg ville bare nevne det.

*

På Mensas nettsider kan man lese dette: 

"Alle medlemmene har til felles at vi har skåret blant de 2 % med høyest IQ på en godkjent IQ-test. I tillegg har personlighetstesting vist at i gjennomsnitt er vi mer nysgjerrige og åpne for nye opplevelser, ideer og tanker enn resten av befolkningen. Vi tenker ofte "Hvorfor ikke?" Og vi liker å finne opp bedre hjul eller nye måter å finne opp hjulet på. Erfaringsmessig har mange medlemmer god humor, og mange liker å prate."

Tyder dette på uovertruffen intelligens, tenker jeg. Svaret mitt er nei. De fleste jeg kjenner vil si at det er bortkastet tid å prøve å finne opp hjulet på nytt. Over 98 prosent, mener det, faktisk. Og vennene mine er råsmarte. 

Dessuten er det irriterende mange av dem som sier "Hvorfor ikke?" - de fleste er imidlertid under fire år.

*

Mensa skryter også av medlemmenes varierte bakgrunn:

"For øvrig finner vi de fleste yrkesgrupper representert: Lærere og studenter, sykepleiere og leger, direktører og sekretærer, matematikere og programmerere, kjernefysikere og astrofysikere, økonomer, piloter, ingeniører, bussjåfører, bønder, arbeidsledige, journalister, musikere, gründere, psykologer, språkvitere, dørvakter, designere, idrettsutøvere og barnehagepersonell ... Kort sagt: Kanskje er naboen din medlem av Mensa!"

I tillegg til å være smart, må man ha en enorm lungekapasitet hvis man skal lese hele denne setningen uten å dø av surstoffmangel.

*

Mensa er altså en forening for smartinger. Smartingene har tre formål med virksomheten sin: 
1) identifisere og fremme intelligens 
2) oppmuntre til forskning på anvendelse av intelligens 
3) gi medlemmene et stimulerende miljø

Jeg er ikke så imponert. For meg virker det som det er en klubb for mennesker som digger seg selv, og det eneste som forener dem, er et tall som måler IQ. Og kanskje en litt usunn interesse for frimerker og flate, fotformede sko.

*

I den andre enden av skalaen (vil noen kanskje si) har vi en stiftelse som heter Rettferd for taperne. De ble stiftet i 1993 på "verdens første taperkongress" (dette sier de selv). Taperkongressen ble lagt til Gjøvik. 

Og der har jo alle et søskenbarn, så ikke le.

Gjett hvilken av de to nettsidene dette bildet er hentet fra?
Hvis du tror det er fra Stiftelsen Rettferd for tapere, blir du neppe medlem i Mensa.

Stiftelsen Rettferd for taperne sitter ikke bare og koper og koser seg med misnøyen, slik man kanskje ville tro. Nei, da. 

Her er deres formål:

"Målsettingen er å hjelpe ulike utsatte grupper som opplever seg som tapere, og som har vært utsatt for:
- Feilplassering i skolehjem, barnehjem og fosterhjem
- Seksuelle overgrep
- Mangelfull skolegang
Vi kan hjelpe deg med å innhente dokumenter og skrive søknad til stat og kommune. Arrangere møter mellom taper og oss dersom det er nødvendig.
Stiftelsen påtar seg å holde foredrag over aktuelle emner. Vi er mye brukt på høgskoler, universitet og folkehøgskoler rundt om i kommunene. Ta kontakt i god tid."
*

Klart som blekk! Ikke noe uklart vås som "identifisering, fremming eller oppmuntring". Dette er foreningen for de som bruker hjulet. Foreningen for dem som forventer effektivitet. Ikke dem som diskuterer i timesvis hva som kan gjøres for å forbedre et produkt menneskeheten har brukt uten nevneverdige problemer i tusenvis av år. 

Så, kjære speil på veggen der; hvem er egentlig smartest i landet her?

Dette bildet er også hentet fra Mensas nettside. Hvis e'en og n'en var der før bokstavene G A N G ble lagt, bør de levere inn medlemskapet og legge ned hele foreningen.

Hitler var et krypdyr, faktisk

I går kveld hadde TV2 en sak om konspirasjonsteoretikere som plaget topppolitikere. Dessverre ble innslaget rammet av lydproblemer, så jeg fikk ikke med meg mer enn at disse menneskene gir seg ut for å være journalister uten å være annet enn tullinger. (Hvem som køddet med lyden, vil jeg ikke spekulere i.)

Jeg har møtt en sånn gærning. Det vil si; jeg har kjørt med en. At jeg kom frem i live, var ren flaks.

*

Dette skjedde i 1999. Jeg jobbet i Telenor Teleservice, og vi holdt til på Ullern. Telenors hovedkontor lå i sentrum. Jeg hadde vært der på et møte og tok en taxi tilbake til kontoret. Taxisjåføren var mer opptatt av å rive seg i håret enn han var av å holde hendene på rattet, og stadig snudde han seg mot meg for å si noe.

Av en eller annen grunn ombestemte han seg hver gang, og jeg ble etterhvert mer nysgjerrig enn redd.

*

I forsetet lå det en avis. Antakelig VG. Forsiden var preget av drapene på Orderud gård. "Det der er jammen en fryktelig sak," sa jeg for å få fyren litt på glid. Han svarte ikke. Men han snudde seg og så på meg. Lenge.

Vi lå i 90 på E18.

"Vi vet hvem som har gjort det," kom det. Jeg sa ikke noe, men ble litt redd for at det var ham. Han var et vrak. Han skalv og var tynn som et litt kraftig skjelett. Håret sto selvsagt til alle kanter, og han var ukledelig ubarbert. Wunderbaumen overdøvet lukten av en sannsynlig udusjet kropp.

Jeg tenkte at man sikkert godt kunne bli sånn etter å ha drept tre mennesker.


Hvis du er en av dem som kjører rundt med et grantre med epleduft,
er følgende det beste rådet noen har gitt deg:
Gjør rent i bilen og dusj hver dag.
Med såpe. For guds skyld: bruk såpe.


"Kjenner du til oss?" spurte han med raske blikk på meg i speilet. "Nei, det tror jeg ikke," svarte jeg. Vennlig som en liten kanin.

"Vi har dem snart," sa han og tråkket bremsene i bakken uten forvarsel. Så vidt jeg kunne se, var det verken biler, dyr eller mennesker foran oss.

"Nå mistet de oss," sa han gravalvorlig. Jeg spurte selvsagt hvem han mente. Jeg var ung og dum og hadde aldri snakket med en gal person før.

"De som styrer," var det korte svaret. Så stoppet han bilen. Jeg vurderte ikke å løpe ut. Jeg hadde skyhøye sko, og tanken på å gå fra Vekerø til Ullern, var ikke særlig fristende.

*

Han snudde seg og stirret inngående på meg så lenge at det for lengst hadde passert punktet for svært ubehagelig. Likevel; tanken på å gå helt opp til kontoret fra avkjøringen på E18 var verre.

Da han endelig hadde bestemt seg for at jeg var en han kunne stole på, ga han meg et gult ark. Det var en litteraturliste. Jeg lovet å lese minst to av bøkene der, i håp om at han skulle kjøre meg til døren. I live.

Det hjalp. Han startet bilen, og det var ikke noe påfallende i kjøringen hans før vi var 100 meter fra kontoret. Da bråbremset han igjen. Jeg antok at han holdt på med en dekkoperasjon.

*

"Du, jeg kan gå av her, jeg, det går helt fint," sa jeg. Lykkelig for at jeg hadde kontanter og råd til å droppe vekslepenger og kvittering. Jeg ville ut.

"Nei, det er noe du må vite," sa den sinnsyke. Og nå var han ikke til å stoppe. Han ramset opp kjente personer i en vill fart. Jeg fikk med meg alle; dronning Elisabeth, Stoltenberg, Hitler, Gerhardsen, pave Johannes Paul den andre, kong Ludvig XIV, Bill Clinton, Lenin, Ronald Reagan og Cæsar.

"Disse ti har styrt verden i mange tusen år," sa han ivrig, men jeg har jo aldri hatt vett til å holde kjeft, så jeg påpekte at et menneske tross alt ikke lever mer enn i maks 100 år, pluss minus ti. Og på Cæsars tid var gjennomsnittsalderen enda lavere, påsto jeg.

Dessuten viste jeg til det ulogiske i at en del av disse menneskene var døde, og at to var norske. En rar fordeling når man tar Norges beskjedne rolle i verden i betraktning.

Men han hadde svar på det meste, og jeg kom på at man ALDRI må diskutere med mennesker som er dummere enn deg eller galere; De vinner alltid på erfaring.

"Det er jo nettopp det vi mener," sa han så ivrig at han spyttet. ("Yak! Say it, don't spit it," tenkte jeg og flyttet meg diskret så langt bort jeg kunne.) "De er ikke mennesker, de blir ikke født, de omformer seg hele tiden."

"Omformer?"

"Ja, de er reptiler!"

Jeg gikk ut og så meg ikke tilbake. En uke etterpå så jeg imidlertid en stålorm. For sikkerhets skyld hilste jeg pent. Lurer på hvilket land den ormen styrer nå.

Mulig at disse gale menneskene jobber i Goldman Sachs også. I så fall bør vi ta dette på alvor.
Jeg understreker at jeg ikke mener at verken Obama eller Romney minner om slanger, og at jeg tror de var ærlige og oppriktige begge to når de kjempet for å styre USA. Dessuten synes jeg det er slemt å tegne folk med sånne tunger. Fy!

lørdag 24. november 2012

Best til å være verst

- Hvem er best av meg og pappa til å være ekkel med deg når du har det vondt? spurte jeg min nyopererte sønn.

- Hm. Jeg tror det må være deg, faktisk.

(- Yes!)

- Jasså, hvorfor sier du det?

- Du er sånn "Kom igjen nå, pysa!" pappa er mer usympatisk.

- Hvordan da?

- Han spurte legen om vi kunne få med neglen jeg opererte bort hjem og legge den under hodeputen slik at neglefeen kunne komme, og da en sykepleier kom inn litt senere og spurte hvordan det gikk med meg, svarte pappa at det gikk bra bortsett fra at jeg hadde mistet humoren.

I win again.


fredag 23. november 2012

Brist øre, men sukk ikke

Alle har hørt at man skal høre mye før ørene faller av. Jeg mener at akkurat det uttrykket burde forbys. Det bør ikke engang brukes ironisk. Hvis du er en som går rundt og sier "Ja, du ska' høre mye før øra detter a'!" når du mener at noen har sagt noe fryktelig dumt, er det en viss mulighet for at du ikke er så lur selv heller.

Men hva har skjedd når man har brukket et øre? Har man da hørt så mye meningsløst at øret har knekt sammen i selvmedlidenhet?

"Et øre kan ikke brekke," sier du kanskje. Men da har du ikke vært et sted det er veldig kaldt. Det har ikke jeg heller, for hvis det er mer enn ti minus holder jeg meg enten inne, eller så tar jeg på meg lue.

Likevel har jeg altså brukket øret. Ikke det ytre øret, altså. Det henger fremdeles der og venter på at jeg skal ta sats og prøve flyvedyktigheten, men det indre øret. Selv ikke en med så mye medisinsk realkompetanse som meg, visste at man kunne brekke noe inni et øre. Men jo, da. Ikke bare var det en masse lønnstrinn som glodde meg inn i øregangen i går, men havparten av dem hadde visstnok aldri sett noe så rart før.

Et øre

Mens de holdt på, ble jeg litt engstelig for at de hadde oppdaget det enorme tomrommet jeg aktivt har prøvd å skjule i så mange år. Dessuten kunne jeg høre lyder jeg mente var et slags ekko. Det viste seg senere at noen hadde fylt øret mitt med noe lunkent søl bare for å finne ut om det de så der inne kunne fjernes. Lyden ble dermed omtrent som når du har hodet under vann.

De fant ut at det de så der inne, skulle være der. Det var muligens bare litt feilplassert. Jeg synes å huske at de sa noe om en ridepisk, men de kan ha sagt stigbøyle. Sånt er lett å blande når man har øret fullt av væske.

Ørets anatomi. Apropos stigbøyle.

Ekspertene diskuterte og konkluderte; jeg hadde et hull i trommehinnen og en brist innenfor trommehinnen. En brist er så og si et brudd. I alle fall akkurat nå.

Jeg var imponert.

De virket litt bekymret.

"Har du hatt mye vondt?" spurte de gang på gang. Jeg nektet. Det eneste som har vært overbelastet siste uken, har vært AmExen min. "Men hva var det som fikk deg til å komme hit?" spurte en.

Jeg svarte at jeg i lang tid hadde hørt pulsen min i høyre øre, og at det var litt plagsomt, særlig når jeg skulle sove. På den positive siden trakk jeg frem at jeg stort sett alltid var sikker på at jeg var i live.

Jeg dramatiserte beskrivelsen noe ved å si at det noen ganger høres ut som noen satt og sukket inne i øret mitt. Men da forsto jeg at jeg hadde gått for langt. Det var for øvrig heller ikke sant. For å virke litt mindre gal, sa jeg at jeg ikke hadde til hensikt å ta opp tiden deres, som jeg selvsagt visste at burde brukes på folk med ekte plager.

De mumlet noe om penger. Men jeg kan ta feil der også. Jeg hadde som sagt et midlertidig vannhode og har aldri hatt grunn til å tvile på Volvat-legers integritet. Tvert i mot har de faktisk reddet livet mitt et par ganger.

"Du er utsatt for snorking," fastslo Volvats svar på dr. House. Jeg bekreftet motvillig, for jeg har lovet ham som snorker ikke å snakke mer om det i sosiale sammenhenger. En periode (på fire-fem år) tok det helt av, nemlig. Men det var morsomt så lenge det varte.

Dr. House slo til igjen: "Så du bruker ørepropper?" Jeg bekreftet og spurte om det virkelig var sånn at en ørepropp i mykt materiale kunne få et øre til å brekke. I det minste briste.

"Nei, det tror jeg ikke," sa House.

Jeg fikk ingen forklaring, og det er like greit. For da har jeg full frihet til å spekulere. Min beste teori er at øret mitt er snorket sønder og sammen. Den holder for meg.

Ring 06090

I dag synes jeg du skal ringe Canal Digitals kundeservice. Nummeret er 06090. Du skal være høflig, men ikke la deg avspise med dårlige svar.

Her er en spørsmålsliste du kan bruke:

1 Hvor mye billigere blir abonnementet mitt nå etter at jeg har mistet mange av TV2s kanaler?
(Sannsynligvis vil du få som svar at de ikke gir prisavslag, men at du kan velge mange andre kanaler. Hold på ditt.)

2 Jeg ønsker ikke Showtime, Bloomberg (den vil jeg forresten anbefale) eller Silver, hvordan kan dere snakke om valgfrihet når jeg gir dere mulighet til å gi meg tre færre kanaler mot at dere gir meg Nyhetskanalen (eller Bliss eller Zebra eller Sport)?

3 Hva legger dere i begrepet valgfrihet?

4 Anser dere at dere er monopolister?
(Antakelig sier de nei, men det er feil, fordi mange av oss ikke har mulighet til å velge andre leverandører etter som Canal Digital eier infrastrukturen der vi bor.)

5 Definer en monopolist, er du snill.

Jeg gjentar at du må huske å være høflig. Den kundebehandleren du snakker med har nok ikke noe med forhandlingene å gjøre. Men det er lov å be ham eller henne om å viderebringe din misnøye til sjefen sin.

Mulig det, men den verdenen ble mye mindre i natt

torsdag 22. november 2012

Skal det være en rose på rumpa?

Det har åpnet en tatoveringssjappe på Majorstua. Jeg tror den heter noe med Monster eller Mobster. Dette er ikke en reklame.

Da jeg gikk forbi sjappa i går, så jeg to kunder der inne som vred seg i en slags "se-på-meg-nå-"smerte. Veldig spesielt. Den ene var en godt voksen dame (med det vil jeg alltid mene "noen som er cirka 10 år eldre enn meg") og den andre var en 18-åring. Omtrent. Jeg antar det er en aldersgrense for dette, og hun kunne umulig være eldre enn 18.

*

Monstertatoveringsbutikken har store vinduer ut mot Bogstadveien. Godt med innsyn, med andre ord. Den godt voksne damen lå og vred på seg, og uten å ha vært i nærheten av red light district i utlandet, tenkte jeg at det må se ut omtrent som dette. I S&M-delen av distriktet.

Det kalles muligens noe annet. Black light district, kanskje? Vel, det kommer jeg aldri til å finne ut.

Denne buktingen var ingen strålende reklame verken for henne eller sjappa. Det var flaut. Tåler du ikke litt smerte, får du snu deg vekk fra vinduet og bite tenna sammen. Og ligg for all del stille.

Dessuten; hvis du er i midten av femtiårene, vil jeg heller anbefale permanent eyeliner fremfor en sort og hvit ball på innsiden av ankelen som bare du vet at en gang symboliserte lys og skygge - og alle andre motsetninger man kan komme på.

Pyse og ikke-pyse, for eksempel.

*

For her er nemlig poenget, mine damer og herrer. Tyngdekraften kommer og tar oss alle en gang. Det som en gang var en spretten, hjerteformet rumpe har over natten blitt til noe som bare passer i en saggebukse. Hvis du har tenkt å presse bakenden inn i noe annet enn en one piece må du til med undertøy du må ha hjelp både til å ta av og på deg. Og det finnes ikke et fnugg av erotikk i slikt undertøy. (Dette har jeg bare hørt om, selvsagt.)

Anklene går heller ikke fri. Og det ser virkelig teit ut når du i en alder av 80 kan skimte en fargeklatt under de tette, brune strømpene. Antakelig vil noen tro at du har sølt syltetøy på deg.

Tyngdekraften er ikke vår venn. Den utgir seg for å være det, men det er bare propaganda. Men vi kommer ikke unna, det er rett og slett ingen vits i å fighte settingen. Vi må leve med den.

*

Én måte å leve med den på er selvsagt plastisk kirurgi. Men det er jo både dyrt og risikofylt. Trening kan virke mot sin hensikt i denne sammenhengen, men jeg vil likevel anbefale både styrke- og kondisjonstrening flere ganger hver uke.

En annen måte er som nevnt undertøy med hold in-effekt, men det er også litt teit hvis du møter en flott fyr og dere bestemmer dere for å hoppe til køys. For å si det sånn; du vil ikke våkne med en avgnagd arm som han har etterlatt seg under hodet ditt i ren panikk. Nei, jeg anbefaler ikke trylleundertøy heller.

Jeg anbefaler verdighet.

*

For man kan eldes med verdighet. Mange gjør det. Oppsiktsvekkende få av dem har tatoveringer på ankelen, på baken eller på skulderbladet.

Men det finnes unntak. En kollega av meg har mange, store tatoveringer. Hun er gjennomkul. Hun vil antakelig være gjennomkul når hun er 90 også. Resten av oss er ikke så heldige. Dessuten har mine kvinnelige kolleger og jeg hatt en avstemming der et overveldende flertall mente at han som synger, har vært med i "Skal vi danse" og kanskje har vært sammen med Aylar, kler hver eneste liten fargeklatt.

Hvis du absolutt må lage blekkflekker i huden, så lag noe som betyr noe for deg.
En tatovering avhenger selvsagt alltid og uten unntak av tatovøren. Han eller hun bør ha en stødig hånd og lite empati. Og evnen til å vise 50 år gamle kjerringer fra Frogner døren.

Husk dette.



Vennligheten selv

At jeg er kresen, er liksom opplest og vedtatt. Men det er ikke helt riktig. Når det gjelder snop, tar jeg nesten hva som helst. For eksempel. Jeg er også nokså liberal når det gjelder smykker, men diamantene må være synlige når jeg tar av meg brillene. En Lotus nummer tre i størrelse 16 fra Ole Lynggaard, ville jeg heller ikke forkastet.

Paraplyer har jeg imidlertid sterke meninger om. Paraplyer skal helt være sorte, lette og sammenleggbare. De skal for eksempel ikke være enorme og reklamere for Vitusapotekene. De skal heller ikke ha én farge inni (hvit) og en annen på toppen (blå). Men det viktigste med en paraply er tross alt at de holder regnet borte.

*

Og det var det jeg tenkte da jeg sto inne på apoteket og så ut. Yret var på grensen til regn, og tåken hang ned på tretoppene. Jeg hadde en travel dag foran meg, og fordi vi har en hund med separasjonsangst langt over det man bør akseptere av noe som har fire ben, kunne jeg ikke gå hjem for å hente en paraply. Derfor kjøpte jeg en paraply nærmest usett.

Selv bikkja er skeptisk

Blant mine nærmeste venner har jeg et rykte for ikke bare å lese om sykdommer, men også teste dem ut. Men jeg er egentlig frisk som en velfødd oppdrettslaks. Likevel, gitt dette ryktet så jeg ikke det helt store poenget i å gå rundt og reklamere for et apotek.

Jeg merket blikkene fra mennesker jeg møtte. De så vettskremte ut. Enten var de engstelige for at jeg bar på en grusom sykdom i tillegg til den enorme paraplyen, eller så var de bare redde for å få øynene stukket ut.

*

Det var da den kom over meg; beslutningen om å gjøre en god gjerning. Jeg så nemlig akkurat en stakkar som fortvilet (i mine øyne) forsøkte å sette seg bedre til rette under et 20 centimeters takutspring. Han ordnet i vei med lusne tepper og gamle bruskasser, og i farten slo han et gammelt pappkrus over ende. Det var tomt. Det var lenge siden det hadde inneholdt kaffe.

Som de fleste andre gode gjerninger var heller ikke min motivert av helhjertet godhet. Jeg ville bli kvitt en paraply jeg så på som en belastning, og jeg hadde ikke bruk for den så mye lenger siden jeg bare hadde et par minutter igjen utendørs.

"Vil du ha paraplyen min?" spurte jeg. Han så på meg som om jeg skulle hatt byllepest. Han også. Jeg tenkte at han ikke forsto hva jeg sa. "Do you want this?" sa jeg så enkelt jeg kunne. "Umbrella" ble kanskje for vanskelig, så jeg pekte på den enorme saken jeg hadde i hånden samtidig som jeg snakket og smilte.

Kom ikke her og si at jeg ikke klarer å gjøre flere avanserte ting på en gang. Dessuten mener jeg selv at jeg liknet en vennlig utgave av Mary Poppins. Eller Mor Teresa. Bare cirka en meter høyere.

Han lysnet opp. Reiste seg møysommelig og fikk øye på paraplyens grusomme, blå overside. Jeg så avsmaken i øynene hans.

"No," sa han. "Bad for business."

onsdag 21. november 2012

Vampyr-sex og smarte TV'er

Teorien min er at hvis man er åpen inntil det påtrengende, vil ikke pinlige detaljer bli brukt mot en i like stor grad som hvis man blir oppfattet å være lukket og hemmelighetsfull. So - here goes: Jeg har vært på kino. Jeg har sett den siste Twilight-filmen. Mokk alene.

Det vil si, vi var 19 stykker i salen, noe som omtrent utgjorde omtrent 6 prosent av plassene. Men selvsagt fikk jeg likevel en nabo. Han var rundt 60 år, og hadde røyket rullings i 50 av dem, drukket tett de 40 siste og ikke vasket seg siden i fjor jul. Dette er selvsagt bare noe jeg kom frem til ved deduksjon. Han satt ikke helt opp i meg, men selv om han hadde sittet på Mars hadde det ikke vært langt nok unna.

Den nordlige delen tror jeg han hadde likt

Vampyr-sexen likte han åpenbart svært godt, la meg bare si det sånn. De skumle scenene ble ødelagt for alle oss andre når han akkopagnerte dem med "ååååååååÅÅÅÅÅ!!!". Og når han skjønte at noe potensielt farlig var under oppseiling var det bråk av en annen verden ("oh-oh, oh-oh").

Jeg tror til og med han gråt en skvett her og der. Jeg håper i det minste skvettene var tårer.

Nå er det ganske uvanlig at jeg går på kino alene i 12-tiden en vanlig hverdag, det er ganske uvanlig at jeg er på kino i det hele tatt, faktisk, så jeg lurer på om det er vanlig at de som egentlig ikke vil vedkjenne seg å se filmen de ser sitter på en formiddagsforestilling har luer og hetter trukket langt ned i pannen. Neste gang skal jeg se Tingeling - vingenes hemmelighet. Som et sosiologisk eksperiment, altså.

*

Siden horoskopet mitt for i går nærmest beordret meg til å shoppe, tok jeg ikke sjansen på noe annet da jeg kom ut av kinoen (jeg gikk på 12'ern). Og siden jeg gjorde som Universet befalte, skjenket det meg shopping-karma så det holdt; Tre bukser fra Jil Sander.

Lykken varte i timesvis. Jeg kjenner det faktisk litt enda. (Men nå ringer vel snart min mann og minner om at man faktisk er nødt til å betale kredittkortregninger. Å, det er SÅ kjedelig! Skjer hver gang han leser om shoppingen min.)

*

På vei hjem gikk jeg innom Den lille kokosbollefabrikken, og der har de utvidet sortimentet sitt. Med marsipan! Og noen påstår at Gud ikke finnes?

Ikke bare det, men den ivrige vietnamesiske samtalen bak disken, viste seg å handle om hvor stor rabatten min skulle bli. Da jeg fikk vite det, fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg tipset tredobbelt av det jeg pleier.

De to damene lærte meg også hvordan jeg skulle si takk på vietnamesisk, men det husker jeg ikke lenger, så jeg tror jeg må tilbake snart.

*

Siden TV'n tok kvelden på mandag, måtte vi kjøpe nytt. Jeg mente det holdt med et som omtrent var likt med det vi hadde før, men min mann var innstilt på å gå opp et par hakk. Derfor havnet vi på Vinterbro etter at han hadde støvsugd markedet etter det beste og billigste.

Siden ingen av oss er spesielt kjent på Vinterbro (men vi har tonnevis av sympati med et sted som har et navn etter den våte, kalde årstiden) måtte vi ha litt bistand av den tyske damen som bor et sted bak CD-spilleren i bilen min.

Det er ikke meg som har valgt GPS-stemmen (tysk dame, seriøst? Freud ville ha kost vettet av seg). Jeg pleier å finne frem uten GPS, men det er bare fordi jeg har bedre retningssans enn tålmodighet til å stille inn herket.

*

Vi returnerte med en eske som tok opp mesteparten av bagasjerommet i XC90'n min. Men det var først etter at jeg hadde stått og sett kritisk på alle de ørten skjermene som viste Ellen Arnstad på NRKs program Ettermiddag. Jeg fortalte den unge ekspeditrisen at jeg gjerne ville ha et TV, men at jeg helst ikke ville ha et med fru Arnstad på. Min humor var totalt bortkastet på henne. Hun trodde muligens at jeg var litt under middels smart.

Noe som skal være over middels smart, er vårt nye fjernsyn. Det er så lurt at det både kan opereres med to forskjellige fjernkontroller, håndbevegelser og stemmen.

Jeg er ikke så imponert. I dag har jeg stått og skreket meg hes, og skjermen er like svart. Min konklusjon er at det nok ikke er TV'n som er så innmari smart, men at det virker lurt i forhold til menneskene som står foran og roper og veiver med armene.

Maskinene er i ferd med å ta over



tirsdag 20. november 2012

Universet sier "shop"!

Jeg fraskriver meg med dette et hvert ansvar for mine handlinger i dag. "Handlinger" skal forstås som handlinger som i "trekke kredittkortet". Sjelden har jeg fått klarere råd fra Universet. Eller KKs astrolog som kanskje eller kanskje ikke er det samme, hva vet jeg.

I ukens horoskop for Krepsen står det:

"Økonomi: Tenk utstillingsvindu tirsdag
Ukens motto: Prøv noe annet hvis du mislykkes"

Det der med liv og kjærlighet sier meg ikke noe

Er det mulig å tolke dette som noe annet enn at jeg blir nødt til å rase rundt i Bogstadveien for å prøve å finne den perfekte kjolen, genseren, buksen, blusen og whatnot? Jeg tror ikke det.

Å, livet kan være tungt noen ganger. Og jeg som har fri i dag og all ting. Jeg hadde jo bestemt meg for å gjøre rent, gå en lang tur med bikkja og lage sunn og næringsrik mat til mann og barn, men man kan jo ikke trosse Universet. Da kan det gå fryktelig galt. Har jeg hørt.

Det hadde vært mye enklere hvis det hadde vært fint vær. Da er shopping en glede. Vel, shopping er aldri feil, men alt er bedre med pent vær.

Vi blir forresten tvunget til å shoppe i dag om vi vil eller ei. I går tok TV'n kvelden for siste gang. Typisk nok da den danske serien "Forbrytelsen" startet. Men jeg er helt sikker på at det ikke er det horoskopet sikter til når det gjelder meg.

Min mann er nemlig jomfru og derfor ikke omfattet av dette med utstillingsvinduer.  Ja, jeg vet det høres litt rart ut at han er jomfru, men på mange måter er han et slags naturbarn.

Han er naiv inntil det utrolige når det gjelder hva kåper koster, for eksempel. Jeg kommer fremdeles ikke over at han gren på nesen av en nydelig Burberry-kåpe med pelskrave jeg prøvde sist helg. Den kostet bare 14.000, men da han mente jeg så ut som en fugl (!) kunne jeg ikke få meg til å kjøpe den.

En fugl! Jeg spurte om han visste at fugler hadde fjær, ikke pels, men det hørte han ikke for han lo så fælt. Jeg måtte slepe ham ut av butikken mens jeg mimet "gidder du å henge den av til han har tatt medisinene sine?" til den unge ekspeditrisen.

I følge KK og Universet skal jomfruen gjøre en kostbar anskaffelse i dag.

Dette er nesten litt spooky.




mandag 19. november 2012

Brodér budskapet

Hittil har jeg ment at jeg er ganske sterk i engelsk. Jeg klarer meg til og med på tysk og fransk hvis de jeg snakker med er velvillig innstilt og - fremfor alt - ikke blinde, for det er en del veiving når jeg spør etter veien i Paris.


Men akkurat når det gjelder engelsk har jeg nå revudert mitt kunnskapsnivå og ikke minst min evne til å  lytte. Muligens også min fordomsfullhet.

*

Jeg snakker om Donkeyboys City Boy. Jeg likte Donkey Boys musikk, også likte jeg at jeg ikke trengte å forholde meg til hvem de er. Så vidt jeg vet har de ikke stilt opp i alskens aviser og blader for å vise frem barndomsbilder eller fronte en eller flere hjertesaker.

Jeg kunne ha snublet over en av dem på gaten uten å vite hvem som lå der, og det hadde vært helt greit. Særlig i lys av at hvis jeg hadde visst hvem de var, og snublet over en av dem, ville jeg kjeftet opp vedkommende til han begynte å grine. Og det hadde jeg ment var svært fortjent.

For inntil i dag var jeg overbevist om de hadde sneket inn ren rasisme i en tekst, og helt siden jeg hørte teksten første gang, har jeg ventet på at en avis skulle slå det opp på førstesiden sin og henge dem til tørk til de så ut som sånne fisk de har i Lofoten.

*

Men jeg har hørt feil. De synger aldeles ikke "Underneath my skin lives a negro", de synger "Underneath my skin lives an eagle". Pluss at de også synger "Underneath these clouds there’s an ego", og "ego" likner enda mer på "negro" i mine ører.

Det har vært en forvirrende tid. Jeg trodde jo ikke engang at man hadde lov til å si neger! Derfor har jeg vært så nøye med å si "han med de grå buksene" eller "hun med den fine frakken" hvis jeg skulle henvise til noen med den hudfargen samtlige av Brun og Blids kunder trakter etter i smug.

Jeg har jo nesten blitt nevrotisk.

*

Dessverre har jeg røpet min misforståelse til en hel masse mennesker og vært like uforstående til at de ikke har reagert på samme måte som meg, som de har vært over min meningsløse reaksjon.

Det verste er at jeg ikke kan være helt sikker på at jeg ikke har gått rundt i byen eller løpt på tredemøllen mens jeg har sunget "Underneath my skin lives a negro" høyt og skingrende. Jeg valgte bort sangstemmen til fordel for syferdigheter, nemlig.

Korsstingbroderier er det dessverre svært liten etterspørsel etter. Men det er i det minste ikke til å misforstå.


søndag 18. november 2012

Heia Hønefoss!

Noen ganger kan man bli grepet av frykt når man minst skulle vente det. Her er det på sin plass med en opplæring, forresten; Hvis jeg hadde sagt "når man minst forventer det" hadde det betydd at jeg sitter og håper at jeg blir grepet av frykt. Husk dette: Når du venter på noe er det ikke alltid godt, men hvis du forventer noe gleder du deg som regel.

Dagens norskopplæring er nesten over:

Bildet er tatt på Frogner i dag.
Det hadde vært verre om det sto "fysio terapi", men de får likevel minuspoeng


Jeg satt altså i sofaen. Jeg var svært skjerpet, for jeg har pressevakt og da er det forventet (see?) at jeg skal referere alt som kan tenkes å være interessant for mine sjefer og kolleger. I profesjonell sammenheng, selvsagt. Derfor hender det at jeg slår av når sporten kommer.

Det hadde jeg også tenkt å gjøre i dag. Jeg strakte meg etter fjernkontrollen, men i det min mann forsto hva jeg hadde tenkt å gjøre, skrek han "Nei!".

Jeg mistet skriveblokken, munn og mæle. Så lenge jeg har kjent ham, har han bare hatt forakt til overs for fotball, og nå var sportskommentatoren i ferd med å gå gjennom helgens kampresultater.

Derfor trodde jeg han var syk. Jeg tenkte slag, en uoppdaget hjernesvulst eller mentalt svekkede sjelsevner. Ikke misforstå nå, jeg mener ikke at de som er interessert i fotball er syke verken fysisk eller psykisk, men man skal være oppmerksom på plutselige endringer. Det kan du spørre en hvilken som helst allmennlege om.

"Skal jeg ringe noen?" spurte jeg med mild røst. Han hørte meg ikke. Det er jo heller ikke en frekvens jeg bruker særlig ofte. Jeg gjentok det. Han virket irritert over at jeg forstyrret sportssendingen.

Jeg ventet.

Litt.

Jeg ble mer bekymret.

Men jeg er aldri handlingslammet.

Jeg grep fjernkontrollen for å fremprovosere en reaksjon.

Han kom med et gutturalt rop jeg i ettertid er sikker på at måtte bety "Hønefoss". Det ga absolutt ingen mening.

"Hønefoss-Rosenborg 0-1" sto det på skjermen. Han sa "ja, ja" som en slags oppgitt supporter, og jeg tok sjansen på at kjemien i hjernen hans var på vei tilbake til det normale.

Jeg trykket 1 på fjernkontrollen og var forberedt på hva som helst. NRK åpenbarte seg. Min mann satt helt i ro.

De alvorlige diagnosene er forkastet, han har nå satt seg ved PC'n sin for å jobbe, og det er jeg vant til. Spørsmålet nå er om dette er en forsinket førtiårskrise eller en tidlig femtiårskrise. Jeg skal tåle dette. Det kunne vært verre.

Man skal være snill med neandertalermenn

Jeg skal være forsiktig med å generalisere, men dette med at menn er så gode med tekniske duppeditter, er ikke min erfaring. Kloke mennesker vet også at det ikke er lurt å konkludere på spinkelt grunnlag, men herregud, så kjedelig; er det meningen at man skal skrive en masteroppgave hver gang man meddeler omverdenen sine slutninger, går jo Norge i stå. Og det vil vi ikke.

Teknisk kompetanse krever logisk sans, et sterkt ønske om at ting skal virke, tålmodighet og ydmykhet nok til å ringe noen hvis man ikke klarer det selv. Det siste er det viktigste. Er du for stolt til å be om hjelp, kan du krabbe tilbake til steinalderen.

*

Neandertalermannen greide seg lenge med en klubbe. Med den kunne han skaffe familien mat og ikke minst; han kunne skaffe seg en familie. På den tiden levde en hver attraktiv kvinne med risikoen for å bli knertet i hodet og dratt etter håret inn i hulen. Etter det var det bare å belage seg på å føde barn og ellers holde hulen støvfri. Etter en stund ble arbeidsoppgavene utvidet med en 24-timers bålvakt. Syv dager i uken.

Skjønnhetsidealet på den tiden var ikke helt det samme som nå; tung benbygning, fett rundt midjen og sterk behåring tydet den gang på gode gener og sterk helse. Syretesten var om de døde eller overlevde kurtisen; det innledende slaget i skallen.

Neandertalertidens eneste overlevning. Nå stort sett brukt i idrett.

Fordelen med huslige sysler, er at man får fred til å tenke lure tanker. Ta meg, for eksempel. Jeg bretter hver uke et usannsynlig høyt antall håndklær og flere plastposer enn man skulle tro en familie hadde bruk for i løpet av et helt år. Det siste stemmer også. Vi kunne med fordel kastet posene rett i søpla etter at maten var satt inn i kjøleskapet, men siden posebretting er en av mine fremste dyder, ville jo det vært for ille. Dessuten kan det jo hende de kommer til nytte en dag.

Før

Etter
Du ser poenget, ikke sant? 

Men bretting og systematisering (garderoben min skal katalogiseres neste gang jeg kjeder meg et par uker) er grunnen til at jeg er så flink med alt som har ledninger og som trengs å stilles inn. Jeg grubler mye, og jeg er rågod til å lese bruksanvisninger. Dessuten har jeg full oversikt over hvilke kundeservicer som er gode og hvilke som ikke er det.

*

Jeg er faktisk svært fornøyd med Canal Digital (når det gjelder kunnskapen til de som sitter og tar telefonene, IKKE ledelsen og IKKE telefonselgerne) mens et selskap som heter E-service snarest burde få en hengelås på ytterdøren og telefonledningene kuttet. Det hadde ikke gjort noen forskjell for min del.

Sist jeg snakket med E-service endte det med at jeg skrek "Dere har ingen rett til å ha ordet service i navnet! Dere ... dere ... dere burde bare hete E!" Det var ikke på noen som helst måte et høydepunkt i min karrière som sur kunde.

Min mann har en enorm selvtillit når det gjelder små og store motorer. Siden han kan sted- og tidfeste en hvilken som helst duppeditt i en Corvette-motor, mener han at alt som er mindre enn en 5,7 liters motor er å sammenlikne med et slags barneskirenn.

Derfor har vi en gressklipper på sommerhytta som dør av utmattelse etter å ha klippet halvparten av gresset. Den er nesten like gammel som meg, og jeg synes den bør få hvile. Men nei, da. Den skal plukkes fra hverandre hver fordømte gang. Og når den endelig tar seg sammen og begynner å putre igjen, kan du banne på at det har begynt å regne.

*

Innstilling av TV er mitt ansvar. Vi har flere TV-skjermer og nesten ingen av dem har kanalene på samme sted. Det er klart det er forvirrende. Men vil han ha hjelp? Nei, da.

En felles FB-venn av oss anbefalte en spennende dokumentar på NRK 2 i går kveld. Min mann grep fjernkontrollen, og jeg ymtet frempå om jeg skulle hjelpe ham. Jeg fikk ikke engang et svar. Det kan forresten hende jeg ikke sa det høyt, når jeg tenker meg om. Og jeg skal være ærlig nok til å si at jeg så frem til det jeg visste ville komme; han traff ikke riktig kanal.

Etter tre minutter kom det: "Helvete, da! Dette er jo Disney Channel!"

Kjempemoro hvis du er på nivå med en toåring, men vanskelig å blande med en dokumentar om Kina, uansett alder

Jeg skulle ha blogget om det da det skjedde, men jeg lo helt til jeg sovnet.

lørdag 17. november 2012

Ettertraket galskap

Nietzsche var forut for sin tid. Ikke bare var han kanskje den første som helhjertet støttet Movember-stuntet, som etter hva jeg har fått med meg betyr at menn gror bart så godt de kan i november for å sette søkelyset på kreft i menns nedre regioner. 

Og det å anlegge bart i denne sammenhengen, er det en viss logikk i når man ser enkelte av dem som prøver å gro den samme type hår i ansiktet som de muligens har bedre lykke med lenger sør.

Friedrich Nietzsche (1844-1900)

Siden Nietzsche ser ut til å ha jobbet med ansiktshåret sitt hele året, er det forresten ikke sikkert at han kjente til Movember.

*

Nietzsche tok sjanser. Han mente for eksempel at Gud var død, og det er sånt som kan vise seg som en tabbe når man en dag ligger der, kald som en fisk og like blek som jeg hadde vært hvis huden min hadde fått viljen sin. 

En gang på 80-tallet ble jeg anbefalt å bruke mindre tid på bøker og mer tid ute i solen, og damen som sa det virket oppriktig bekymret da hun sa "Hvis du besvimer, ringer folk etter begravelsesbyrået. Ikke til legen."

*

Jeg blir ikke helt klok på Nietzsche. På den ene siden oppfatter jeg ham som en litt dyster, elitistisk kranglefant og på den andre siden viser han en overraskende åpenhet mot føleriet. 
“And those who were seen dancing were thought to be insane by those who could not hear the music,” mente Nietzsche.
Nå ble jo Nietzsche rablende gal på slutten, og tankene hans har vært brukt og misbrukt av flere, men akkurat dette sitatet synes jeg er er ganske spennende. For han snakker ikke om mentale vrak, tror jeg. Han snakker om de glimtene av galskap vi alle kan være innom. Det kan være en film, en sang, en tekst, et møte eller en opplevelse som har gått rett i hjertet på deg, og som får deg til å gå rundt å smile. 

Man skal ta vare på disse øyeblikkene. De er ikke skadelige for noen, de gjør verden til et bedre sted og de gir en masse energi. Let etter dem og ønsk dem velkommen. Og hvis noen tror du er gal, så vit at hvis de visste det du vet, så hadde de ønsket seg det samme.

fredag 16. november 2012

En stank av idealtid

For første gang på flere måneder hadde jeg tenkt å legge meg på sofaen og sove middag. Vi har ennå ikke spist middag, men definisjonen på en middagslur i 2012 er cirka en times soving en eller annen gang i tidsrommet 17.00 til 20.00. Jeg kan til og med være villig til å strekke perioden helt til 21-nyhetene.

Det er litt avhengig av hvor lenge man har tenkt å være våken etter middagsluren.

Relevans? spør du kanskje. Vel. Dette er en sau. Av sauer kan man få ull til pledd, og man trenger ullpledd hvis man skal sove på sofaen. I alle fall gjør jeg det. Dessuten likte jeg denne sauen.

Jeg prøvde å sovne omtrent fra jeg kom hjem litt etter klokken 18.00. Ikke sjans. Jeg merket at jeg lå og ventet på 18.30-nyhetene, og dessuten var bikkja så glad for å se meg at jeg ble elsket sønder og sammen der jeg lå. Han hoppet ikke ned før etter 15 minutter og da til fordel for en tyggepinne. Jeg klappet meg selv på skulderen for å ha valgt en tibetansk terrier, jeg hadde nok ikke overlevd en engelsk bullmastiff, for eksempel.

Klokken 18.25 var jeg ganske sigen, men da var det jo bare fem minutter igjen til siste nytt, og jeg er litt opptatt av nyheter. Sånn holdt jeg på til NRK begynte å sende sport. Da gled øynene igjen.

*

I 30 sekunder. Min eldste sønn trengte sin mor. Det fikk jeg vite gjennom sms'en "Ring. Det handler om mat". Antakelig trodde han at jeg ikke ville ringe hvis jeg trodde det handlet om pengeoverføring.

Jeg bekreftet oppskriften på Sandefjordssmør og fikk siste nytt fra vestfronten.

På TV hadde programmet Norge Rundt begynt, og jeg mente å huske at det var et fint program. Å sovne til. Jeg husket feil.

Siden starten har 190 programledere fylt TV-ruten. I større eller mindre grad. Her er en av dem.

Selv da jeg var barn og min mor lagde pizza som hele familien spiste foran fredagsunderholdningen, har jeg hatet Norge Rundt. Tærne mine krøller seg av irritasjon når jeg sitter her og skriver om det. Norge Rundt representerer mye av det jeg forakter; det har en eim av idealtid over seg.

Kanskje jeg bør forklare.

*

Idealtid ble brukt da jeg gikk på barneskolen. Vi ble sendt ut med ski og staver om vinteren og med kart og kompass når vi ikke kunne bruke ski. Jeg var ganske god både på ski og til å finne poster, og jeg hadde et enormt konkurranseinstinkt. Skiferdighetene mine har tapt seg litt, men jeg er en djevel på å finne frem.

En stund ledet jeg til og med over guttene i klassen. Det kan ha vært bare én gang, men det har brent seg fast, gitt.

Var det noen som ga meg førsteplassen av den grunn? Nei. For lærerne hadde nemlig bestemt seg for hvilken tid som skulle være best FØR vi begynte. Den som traff denne tilfeldige tiden best, vant.

Ikke ideelt for meg som aldri har hatt vinnerlykke, men en eller annen taper ble kjempestolt og solte seg i glansen av misforstått sosialdemokrati helt til neste gymtime.

*

Norge Rundt er et program som går på omgang mellom NRKs lokalredaksjoner. Jeg vet ikke hvor ofte de bytter redaksjon, men jeg mistenker at NRK bruker dette som en trøstepremie for programledere som ikke har gjort det bra nok til å få de kule jobbene i Oslo. NRK bruker med andre ord pizzaspisende nordmenn som premie for middelmådighet.

NB. Jeg har absolutt ingen dekning for det jeg nå sier, men ikke la det forstyrre.

*

I tillegg kommer Norge Rundt i klassen for "koselige" program.

Koselig er et skjellsord. Hvis du ikke kan skilte med annet enn at du er noe så inn i hampen koselig, bør du få deg en interessant hobby. Selv frimerkesamlinger har et bedre rykte enn en som er koselig. BTW: Hvis du hører noen snakke om deg og si "hun er i alle fall snill", så vurder for guds skyld plastikkirurgi eller spanskkurs. Eller noe annet dramatisk. Du trenger et imageløft.

Programmet Norge Rundt skal tilby "noe for en hver smak". Igjen - jeg har ikke sett et helt program siden jeg spiste min mors hjemmelagde pizza på 80-tallet, men hvis alle som uttaler seg måtte vite hva de snakket om, hadde det blitt veldig stille.

*

Hvis du tilbyr noe for en hver smak, er sannsynligheten stor for at det du tilbyr ikke er attraktivt for noen. I et samfunn av spesialister, individualister og egoister må man spisse budskapet sitt. Det sier seg selv.

*

Etter at jeg fant ut at irritasjon var grunnen til at jeg hadde krampe i tærne, gravde jeg frem fjernkontrollen og fant TV2. Der var det "Norske Talenter". Hvorfor er disse programskaperne så glade i store bokstaver? Er det ikke en bedre ide å lage programmer noen liker enn å prøve å rope seg til oppmerksomhet? Ja, jeg vet at jeg høres ut omtrent som jeg ser ut; en gråhåret, bittersur norsklærer.

*

Det skulle vise seg at toleransen min var enda lavere for nordmenn med og uten talent enn den var for middelmådige programledere. Dessuten; Jeg ble utsatt for Alex Rosén.

Å, det var så feil. Ikke vet jeg hva slags antenner man må ha for å ta inn den mannen på riktig måte, men jeg har det ikke. Hans entusiasme begynner der min slutter, og jeg kan faktisk være nokså giret, jeg også. Alex Roséns tvangsmessige - ja, jeg vil kanskje kalle det patologiske - engasjement gikk virkelig inn på meg. Jo mer intens han ble, jo surere ble jeg.

Faen. Går det ikke an å ha en rolig fredagskveld under et teppe på sofaen? Jeg slo av TV'n, hentet en sjokoladeplate og la meg under teppet igjen. Muggen som en blåskimmerost.

Da fant min mann ut at han skulle trene. Jeg mistenker at det bare var for å sette meg i et enda dårligere lys.

Så nå er jeg en grinete, sjokoladespisende, gørrlat kjerring. Men jeg er i det minste åpen om det. Dessuten er jeg best på det. Ingen kan bli så sur som meg.