Ingen mann er en øy og ingen kvinne er et hull

Jeg har sittet under jorden uten muligheter for sollys i hele dag. Siden jeg har sittet under jorden vet jeg jo ikke om det har vært sollys utenfor, men når man sitter under jorden, drømmer man fort om sol og frisk luft. Jeg begynte å drømme allerede etter et par timer. Ikke så mye om sol, men om shopping.

Det er ofte shopping jeg drømmer om. Selv når jeg har mareritt, går det i shopping. Da helst kombinert med manglende evne til slanking. Jeg drømmer med andre ord om at klærne mine ikke passer. Når jeg våkner – badet i min egen svette og bikkjas sikkel (enten står han over meg fordi han er bekymret, eller så håper han at jeg skal trekke mitt siste sukk slik at han kan spise meg) – når jeg altså våkner av skrekk, er mine eneste to tanker at jeg må kaste alt snop vi har i huset og at jeg MÅ greie å få inn en lang treningsøkt i dag.

Som vanlig er det en slags omvendt proporsjonal effekt som slår inn; når jeg på slutten av dagen skal gjøre opp regnskap, kommer jeg til at jeg synes det var for galt å kaste mat (les; snop) og jeg brukte den tiden jeg egentlig skulle ha trent til å sitte og proppe kjeften full av iskremrester, to hele potetgullposer som var igjen fra siste fest og tre sjokoladeplater som jeg trodde min mann hadde hatt vett til å gjemme bedre enn bak kjøleskapet.

                                                                            *

Normalt vil til og med jeg si at jeg strengt tatt ikke har behov for å shoppe. Jeg har flere klær enn jeg klarer å bruke, og etter at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle kjøpe flere kjoler før jeg hadde brukt de fire som henger i skapet med prislappen på, kjøpte jeg tre nye. Nå ser jeg frem til syv middager med akkurat de samme menneskene, slik at alle de som er der kan beskrive meg som «hun som aldri kommer i den samme kjolen». Med vår sosiale hyppighet har jeg regnet ut at det vil ta cirka tre og et halvt år.

Men nå kan det vise seg at jeg MÅ ut på shopping om jeg vil eller ei. Jeg har akkurat lest meg opp på siste nytt, og siste nytt er virkelig gammelt. Siste nytt er nemlig at vi nå må se ut som vi levde i barokktiden.

For de som ikke kan se for seg barokkmoten, nevner jeg brokade, overdådighet og sirlige ornamenter. Vi snakker silkestrømper og knebukser for menn, og enorme skjørt gjerne med masse volanger for kvinner. Korsettet var en selvfølge og det var sikkert også luktesaltet. De bittesmå pompadourveskene kunne ikke brukes til stort annet enn en flaske luktesalt uansett. 

Heldigvis for kvinnene på den tiden (1600-tallet’ish), trengte de ikke dra på nøkler, mobiltelefon, ekstra strømper og nødvendig sminke. De hadde naturligvis ikke mobiler, de trengte ikke nøkler fordi de antakeligvis hadde en eller to tjenere som sto klare ved hoveddøren, strømpene var ikke synlige med mindre de ville det selv og sminken hadde kammerpiken lagt en gang for alle.

Den eneste barokke dikteren jeg kan komme på her jeg fremdeles sitter under jorden, er John Donne. Herr Donne hadde mulighet til å leve et liv dansende på roser, for han var født til penger og høy anseelse. Kjærligheten kom imidlertid i veien, og han mistet sitt gode navn og rykte fordi han giftet seg med en 14-åring. Dette kan vi jo nikke til i dag og tenke at han jammen fortjente en del tyn for å gifte seg med en unge, men det var ikke det hans samtid reagerte på; nei, da. Den unge piken var ikke fin nok. Alderen hennes var ikke et tema, så vidt jeg vet.

Den gang Donne levde singellivets glade dager, strødde han rundt seg med dikt. De var gjerne både amorøse og direkte. Mens hans kolleger blygt hvisket frem «love» når de egentlig mente heit, dampende sengekos, sa Donne rett og slett «sex». På det feltet var han revolusjonerende og skapte sikkert behov for en masse luktesalt.

                                                                                *

John Donnes formuleringer lever videre i flere sammenhenger, og det er mange av oss som til stadig refererer ham uten å vite det. "No man is an island," sa Donne som også var den som først sa «Klokkene ringer for deg». Hemingway var altså en hermekråke.

Her jeg sitter uten tilgang på annet en en innmari god kakao og en halv Farris, tenker jeg mye på John Donne. Han gir meg trøst, faktisk. For hvis ingen mann er en øy, kan vel heller ingen kvinne bare være et hull i jorden. Og det må jo bety at det finnes en verden der oppe som er full av både brokadekjoler og silkestrømper. Og kokosboller.

Etter snart å ha avsluttet dag én av en øvelse som vil holde meg her nede hele uken, kommer jeg til å fortjene både snop, kjoler og blondesko. La barokken komme! Etter åtte kopper med kakao, ser jeg til og med fordelen med korsett.