Anonyme byråkrater

"Hei, jeg heter Birgitte, jeg er byråkrat, det er fire år, åtte måneder, tre dager  og fire timer, sånn cirka, siden sist jeg var vrien med noen bare for moro skyld. Jeg lover å gjøre jobben min slik staten krever, men jeg lover også å være så smidig jeg bare kan. For det gjør verden til et bedre sted.

Jeg er stolt og glad over å stå her foran dere i dag og fortelle at jeg fremdeles har et sterkt ønske om å gjøre tilværelsen enklere for dem som betaler lønnen min og dem som ber om tjenester fra meg. Ofte er det de samme menneskene. Det er jeg klar over."

*

Vi byråkrater har et dårlig rykte. Og det er ikke sikkert at vi fortjener det. Man skal ikke generalisere på spinkelt grunnlag, og noen av oss er faktisk ganske hyggelige, hjelpsomme, smarte, pene, morsomme, snille, kloke og serviceinnstilte.

*

En gyllen regel er at du i de fleste tilfeller må snakke med minst fire byråkrater (her inkluderer jeg kommunale saksbehandlere for letthets skyld) før du får nummeret til en telefon det kanskje er noen som tar.

Når vedkommende som har telefonen på pulten sin ikke har lunsj, er i møter, sladrer ved kaffemaskinen eller er på do, er sannsynligheten hele 27 prosent for at han eller hun velger å ta telefonen.

Det er gode odds. Sammenliknet med Norsk Tipping.

*

I dag skulle jeg gjerne vite min egen blodtype. Jeg ringte det private legesenteret jeg bruker. Jeg innrømmer at  jeg var litt fordomsfull, for jeg trodde kanskje jeg kunne stole på noen jeg betaler tusenvis av kroner til hvert år.

Hypokondere kan også bli syke, jeg bare nevner det.

*

Etter tre tastevalg, fire lange ringtoner, en lang, død summetone (noen kastet meg ut av køen, gitt) og nye tastevalg og ringetoner, fikk jeg snakke med en i klær som kan vaskes på 100 grader.

- Ja, hei ... jeg ville gjerne vite blodtypen min ...?
- Er du medlem?
- Ja ... (det var tastevalg 1, så jeg trodde kanskje de visste det)
- Jeg må sette deg over.
- O... (jeg skulle bare si ok, men greit. Jeg setter pris på effektivitet.)

- Ja?
- Hei, det er Birgitte Frisch, jeg vil gjerne vite blodtypen min.
- Og?
- Vel, jeg tenkte kanskje dere hadde den ettersom jeg bruker en lege hos dere og ettersom jeg er operert en del ganger. Jeg vet at dere har fått papirene mine.
- Ja?
- Ja, kan du se etter?
- Det er svært sjelden vi har opplysninger om det.
- Ok ... men kan du se etter?
- Da må jeg ha fødsels- og personnummer.

Jeg oppga alt hun trengte og stavet fornavn og etternavn;

- BIRGITTE FRISCH: F R I S C H
- Jeg finner ingen Schrich.
- Nei, jeg heter Frisch: Foxtrot, Romeo, India, Sierra, Charlie, Hotel
- Hotel?
- Ja. H for Hotel.
- Hrisch?
- Nei. F for Frode, R for Reidar, I for Inger ...
- F for Finger?
- Nei, I for Inger!
- Irsch?
- Gud ...
- Unnskyld?!
- Frisch! Med F for Frode!
- Ja, her har vi deg. Frisk, ja. Birgitte Frisk!
- Akkurat.
- Nei, jeg kan ikke se hvilken blodtype du har.
- Så hva gjør jeg da?
- Det vet jeg ikke.
- Ok. Takk skal du ha.
- Å, det var så lite.
- Ja, det har du rett i.

Jeg ringte de som skar i meg.

- Sentralbordet, Ullevål sykehus.
- Hei, jeg skal snakke med noen som kan si meg hvilken blodtype jeg har.
- Jeg setter deg over til arkivet.

Ring, ring.

- Ja?
- Hei, kan du fortelle meg hvilken blodtype jeg har?

Prosessen med navn og nummer gjentok seg, men tok kortere tid.

- Vi har dessverre ikke registrert noe i papirene våre.
- Men jeg er jo operert over ti ganger hos dere, hvem vet dette?
- Blodbanken.
- Selv om jeg ikke er kunde?
- Hva?
- Kan du gi meg nummeret?

Jeg fikk nummeret og ringte.

En dansk dame svarte. Jeg skjønner ikke dansk så godt.

- Ja?
- Hei, dette er Birgitte Frisch. Kan du hjelpe meg med å finne ut hvilken blodtype jeg har?

Den danske damen lette og fant.

- Ja, jeg sitter med papirene dine her. De er fra 1997.
- 1997? Jeg ble jo operert sist i juni i år?
- Det vet ikke jeg noe om.
(Tror jeg hun sa.)
- Ok, men hva står det i papirene fra 97?
- Det kan jeg dessverre ikke oppgi over telefon.
- Så hva gjør jeg da?
- Jeg kan sende papirene til legen din, men du har ikke en kopi hjemme da?
- Papirer fra 1997? Nei!
- Det var litt rart.
- Synes du?
- Ja.
- Vel, jeg har ikke kopi hjemme og jeg trenger dette raskt, jeg skal på tjenestereise til utlandet og jeg tror ikke jeg kan vente på at legen min skal motta papirer fra dere.
- Da kan jeg ikke hjelpe deg.
- Men det jeg vil ha en bekreftelse på er at jeg har A+.
- Ja, det kan jeg bekrefte at du har.
- Herregud.

Jeg takket og la på. Og sendte en hyggelig tanke til alle de ansiktsløse byråkrater som gjør hverdagen litt lettere. Den danske damen er en av dem.

Jeg mener oss.